Kjedelig!

[Catherine1365380455]

Ungdomstida skal lissom være den beste i livet...med festing og fart og liv og spenning. Men jeg ser bare ikke vitsen! Uansett hvor jeg går, så skjer de samme tingen, det er bare omgivelsene som forandrer seg. Alt blir så overfladisk, og alt dreier seg om å si og gjøre de riktige tingene hele tiden. Jeg er så lei!

[Gjest ikke undertegnet]

Hvor gammel er du? Høres ut som du er ca.15/16?

Ungdomstida blir ikke kul før du kommer opp i nitten-tjue årene!!

Absolutt ikke spydig ment!

Gled deg og lykke til!

[megvel]

Alt man kan si er vel.......

Hoho.

Hverdagen trenger på ingen måte være slik - det er bare veldig mange som later som det oppe i hodene sine.

Jeg er igrunn glad jeg slapp det der, ellers hadde jeg kanskje vært et annet sted idag..

[Catherine1365380455]

Alt man kan si er vel.......

Hoho.

Hverdagen trenger på ingen måte være slik - det er bare veldig mange som later som det oppe i hodene sine.

Jeg er igrunn glad jeg slapp det der, ellers hadde jeg kanskje vært et annet sted idag..

Kanskje jeg er for ung eller dum til å ha det gøy - det er det dere mener, ikke sant? Og forresten, "megvel", hvor er du i dag?

Antagelig stoler jeg ikke nok på meg selv. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er livredd for å dumme meg ut! Jeg er livredd for å si noe galt, eller gjøre noe galt. Derfor går jeg rundt og kan virke litt overlegen, sjenert, ja kanskje til og med innbilsk.

Jeg trenger forandring! Er det noen som har følt det sånn som meg noengang? Hva gjorde dere?

[megvel]

Kanskje jeg er for ung eller dum til å ha det gøy - det er det dere mener, ikke sant? Og forresten, "megvel", hvor er du i dag?

Antagelig stoler jeg ikke nok på meg selv. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er livredd for å dumme meg ut! Jeg er livredd for å si noe galt, eller gjøre noe galt. Derfor går jeg rundt og kan virke litt overlegen, sjenert, ja kanskje til og med innbilsk.

Jeg trenger forandring! Er det noen som har følt det sånn som meg noengang? Hva gjorde dere?

Nei altså, det er veldig mange som oppe i hodene sine later som hverdagen rent fra naturens side skal være fylt av fart og spenning, dvs. generelt overfladiske ting Men den oppfatningen er vel ikke noe mer naturlig enn en hvilken som helst annen oppfatning. Hvordan tror du hverdagen er for ungdommer i Japan? Er det sånn at hverdagen for ungdom i Norge er "normal" og hverdagen i Japan er "unormal"?

Hvorfor syns du hverdagen er kjedelig og intetsigende? Kanskje fordi du synes den er blitt forutsigbar og kunstig? At folk gjør veldig mye som egentlig er meningsløst? Hvis du skjønner hvorfor folk handler som de gjør, og klarer å forstå grunnene til folks handlinger nok til å gjenkjenne dem som til en viss grad intetsigende, er du slett ikke dum, faktisk ganske intelligent.

Dette må naturligvis ikke trekkes for langt - en sjelden gang er det faktisk lurt å tilpasse seg "normalen", fordi alle sider tjener på det. Hvis du klarer å sno deg såpass at du kan skille mellom når du kan være individualist (nesten alltid) og når du bør være konformist (en sjelden gang) har du kommet ganske langt.

Jeg var også veldig usikker på meg selv en lang periode. Følte meg unormal, redd for å dumme meg ut, etc. Det makabre var at jeg BÅDE syntes det flertallet gjorde var ganske teit og intetsigende, OG følte et visst press/lyst om å delta i det. Jeg søkte vel en viss samhørighet, men fordi den eneste samhørigheten man kunne få var på den rare måten, ble følelsene litt ambivalente.

Etterhvert fant jeg ut at den hverdagen jeg stort sett pleide å delta i simpelthen ikke passet for meg. Det var som om jeg skulle ha blitt droppet fra en annen planet. Jeg liker normalt teater og vin, ikke pornofilmer og flatfyll. Fotball er det kjedeligste som fins, og det interesserer meg egentlig ekstremt veldig lite hva andre folk har gjort i helgen. Jeg takler absolutt ikke musikk som er så høy at den ikke går å snakke under. Iblant føler jeg det naturlig å gå i skjorte og slips, iblant mere løst og ledig, i motsetning til mange andre som ser ut til å høre radikalt til den ene eller den andre oppfatning.

For ikke så lenge siden hendte det noe rimelig gøyalt. Jeg og gruppen min skulle ha studieseminar på et rom her - men rommet var fullt. Vanligvis pleier seminarlederen da å jage folkene på dør, men idag var hun forsinket. Gruppen min sto da utenfor som bortkomne lam, mens jeg uten å blunke ba alle rydde rommet, noe de såklart adlød. Hvordan klarte så jeg, Herr Super-Usikker, å bli modigere en noen av de "normalt oppvokste" jevnaldrende?

Simpelthen fordi jeg klarte å løsrive meg fra usikkerheten rundt det å tilpasse seg. Jeg forstår hvordan ting henger sammen, og når jeg kan oppføre meg på hvilken måte. I dag føler jeg at jeg har klart å tilpasse meg "voksenverdenen", ikke på dens premisser, men på mine egne. De fleste rundt meg er usikre og handler kun reaktivt, sånn jeg en gang var, men nå er jeg blitt en ren tornado, som kan skape og forme verdenen rundt meg.

Hva vil det si å være "innbilsk"? "Innbilsk" betyr egentlig bare én ting - at man innbiller seg at man er bedre enn man egentlig er. Og jeg tror såvisst ikke at folk generelt er stygge små aper - noen er veldig pene, andre er veldig flinke, noen er flinke til én ting og andre er flinke til annet. Den innbilske personen er den som innbiller seg at han eller hun er bedre enn vedkommende er. Jeg var lenge VELDIG usikker på hvordan jeg sto i forhold til andre folk, hvorvidt jeg bare innbilte meg ting, men etterhvert har jeg forsont meg med at jeg ser ut til å ha fått en gave i det å være mer oppegående enn mange.

Se, se, jeg skryter! Stein meg! Skyt meg! Brenn meg! Hat meg! ;-P

Unnskyld at jeg skriver veldig mye om meg selv her forresten. Det føles mest naturlig sånn. Jeg lærer mye mer om meg selv ved at andre forteller om dem selv, enn at de prøver å fortelle om meg. Men ihvertfall, det kan virke dumt iblant om "jeg" og "meg" er hvert femte ord i en tekst, og jeg beklager det hvis det støter noen.

Usikkerhet er vel til en viss grad også naturlig, det ligger kanskje til alderen. Alle mennesker forandrer seg mentalt med årene. Til en viss grad er deres personlighet den samme, men måten de utøver personligheten på blir mere selvsikker og mer fremtredende. Du vil ihvertfall forandre deg mye i årene som kommer. Jeg trodde selv flere ganger at "nå er det mentale platået nådd", men ble overrasket hvert nye år.

Dette virker kanskje veldig sært og komplisert og fremmed. Det hadde det virket på meg. Da skal du for det første huske på det med alderen, for det andre huske på at det andre skriver normalt virker mye mer komplisert i ens egne øyne enn hva man selv skriver, for det tredje må du for all del ikke bli bekymret av det her. Jeg tror det kan skje litt uheldige ting om man utsettes for for mye psykologisk prat, i og med at man kan føle at "dette gjelder ikke for meg" og derved bygge opp et selvbilde annerledes enn hva man hadde gjort upåvirket.

Akkurat nå er jeg ihvertfall i utlandet og studerer. Før dette har jeg holdt på en del med organisasjonsarbeide i forskjellige sammenhenger og slikt. Det kan på det sterkeste anbefales - prøv å involver deg i alt du kan. Og dessuten - hvis du føler at omverdenen er intetsigende, så ikke prøv for sterkt å tilpasse deg den! Ikke bit negler over et desperat behov om å være "normal"! Ikke stol på andre og godta ting bare på grunn av gruppepress! Følg bare deg selv, ditt hode og ditt hjerte.

[Gjest Amor_Fati]

Nei altså, det er veldig mange som oppe i hodene sine later som hverdagen rent fra naturens side skal være fylt av fart og spenning, dvs. generelt overfladiske ting Men den oppfatningen er vel ikke noe mer naturlig enn en hvilken som helst annen oppfatning. Hvordan tror du hverdagen er for ungdommer i Japan? Er det sånn at hverdagen for ungdom i Norge er "normal" og hverdagen i Japan er "unormal"?

Hvorfor syns du hverdagen er kjedelig og intetsigende? Kanskje fordi du synes den er blitt forutsigbar og kunstig? At folk gjør veldig mye som egentlig er meningsløst? Hvis du skjønner hvorfor folk handler som de gjør, og klarer å forstå grunnene til folks handlinger nok til å gjenkjenne dem som til en viss grad intetsigende, er du slett ikke dum, faktisk ganske intelligent.

Dette må naturligvis ikke trekkes for langt - en sjelden gang er det faktisk lurt å tilpasse seg "normalen", fordi alle sider tjener på det. Hvis du klarer å sno deg såpass at du kan skille mellom når du kan være individualist (nesten alltid) og når du bør være konformist (en sjelden gang) har du kommet ganske langt.

Jeg var også veldig usikker på meg selv en lang periode. Følte meg unormal, redd for å dumme meg ut, etc. Det makabre var at jeg BÅDE syntes det flertallet gjorde var ganske teit og intetsigende, OG følte et visst press/lyst om å delta i det. Jeg søkte vel en viss samhørighet, men fordi den eneste samhørigheten man kunne få var på den rare måten, ble følelsene litt ambivalente.

Etterhvert fant jeg ut at den hverdagen jeg stort sett pleide å delta i simpelthen ikke passet for meg. Det var som om jeg skulle ha blitt droppet fra en annen planet. Jeg liker normalt teater og vin, ikke pornofilmer og flatfyll. Fotball er det kjedeligste som fins, og det interesserer meg egentlig ekstremt veldig lite hva andre folk har gjort i helgen. Jeg takler absolutt ikke musikk som er så høy at den ikke går å snakke under. Iblant føler jeg det naturlig å gå i skjorte og slips, iblant mere løst og ledig, i motsetning til mange andre som ser ut til å høre radikalt til den ene eller den andre oppfatning.

For ikke så lenge siden hendte det noe rimelig gøyalt. Jeg og gruppen min skulle ha studieseminar på et rom her - men rommet var fullt. Vanligvis pleier seminarlederen da å jage folkene på dør, men idag var hun forsinket. Gruppen min sto da utenfor som bortkomne lam, mens jeg uten å blunke ba alle rydde rommet, noe de såklart adlød. Hvordan klarte så jeg, Herr Super-Usikker, å bli modigere en noen av de "normalt oppvokste" jevnaldrende?

Simpelthen fordi jeg klarte å løsrive meg fra usikkerheten rundt det å tilpasse seg. Jeg forstår hvordan ting henger sammen, og når jeg kan oppføre meg på hvilken måte. I dag føler jeg at jeg har klart å tilpasse meg "voksenverdenen", ikke på dens premisser, men på mine egne. De fleste rundt meg er usikre og handler kun reaktivt, sånn jeg en gang var, men nå er jeg blitt en ren tornado, som kan skape og forme verdenen rundt meg.

Hva vil det si å være "innbilsk"? "Innbilsk" betyr egentlig bare én ting - at man innbiller seg at man er bedre enn man egentlig er. Og jeg tror såvisst ikke at folk generelt er stygge små aper - noen er veldig pene, andre er veldig flinke, noen er flinke til én ting og andre er flinke til annet. Den innbilske personen er den som innbiller seg at han eller hun er bedre enn vedkommende er. Jeg var lenge VELDIG usikker på hvordan jeg sto i forhold til andre folk, hvorvidt jeg bare innbilte meg ting, men etterhvert har jeg forsont meg med at jeg ser ut til å ha fått en gave i det å være mer oppegående enn mange.

Se, se, jeg skryter! Stein meg! Skyt meg! Brenn meg! Hat meg! ;-P

Unnskyld at jeg skriver veldig mye om meg selv her forresten. Det føles mest naturlig sånn. Jeg lærer mye mer om meg selv ved at andre forteller om dem selv, enn at de prøver å fortelle om meg. Men ihvertfall, det kan virke dumt iblant om "jeg" og "meg" er hvert femte ord i en tekst, og jeg beklager det hvis det støter noen.

Usikkerhet er vel til en viss grad også naturlig, det ligger kanskje til alderen. Alle mennesker forandrer seg mentalt med årene. Til en viss grad er deres personlighet den samme, men måten de utøver personligheten på blir mere selvsikker og mer fremtredende. Du vil ihvertfall forandre deg mye i årene som kommer. Jeg trodde selv flere ganger at "nå er det mentale platået nådd", men ble overrasket hvert nye år.

Dette virker kanskje veldig sært og komplisert og fremmed. Det hadde det virket på meg. Da skal du for det første huske på det med alderen, for det andre huske på at det andre skriver normalt virker mye mer komplisert i ens egne øyne enn hva man selv skriver, for det tredje må du for all del ikke bli bekymret av det her. Jeg tror det kan skje litt uheldige ting om man utsettes for for mye psykologisk prat, i og med at man kan føle at "dette gjelder ikke for meg" og derved bygge opp et selvbilde annerledes enn hva man hadde gjort upåvirket.

Akkurat nå er jeg ihvertfall i utlandet og studerer. Før dette har jeg holdt på en del med organisasjonsarbeide i forskjellige sammenhenger og slikt. Det kan på det sterkeste anbefales - prøv å involver deg i alt du kan. Og dessuten - hvis du føler at omverdenen er intetsigende, så ikke prøv for sterkt å tilpasse deg den! Ikke bit negler over et desperat behov om å være "normal"! Ikke stol på andre og godta ting bare på grunn av gruppepress! Følg bare deg selv, ditt hode og ditt hjerte.

Takk for den! Det var sinnsykt å lese mine egne tanker i noe en fremmed har skrevet!