Hjelp til en som ikke vil ha hjelp...

[dorthe26]

Min mor har de siste 10-15 årene vært sterkt avhengig av alkohol, og hun drikker nå hver eneste dag. Hun har hatt to opphold på rusklinikk, to innleggelser på sykhus som følge av selvmordsforsøk, samt et fengselsopphold pga. fyllekjøring med 1,7 i promille... ( heldigvis ble ingen skadet). Foreløpig uten at noen av delen fått henne til å slutte å drikke.

Hun har store psykiske problemer og veldig dårlig selvtillitt. Hun bor nå alene, føler seg ensom, samtidig som hun ikke kan tenke seg å gå ut for å treffe andre mennesker. Det går bedre i de periodene hun jobber, hun klarer utrolig nok å ikke drikke på jobben, men ettersom at hun mistet jobben for ca.5 år siden pga. omorganinseringer så har hun mest kortvarige vikariater. Hun isolerer seg helt, sier hun er for gammel ( er 50)... For gammel til å gå på byen/ ut med jobben, for gammel til å danse, for gammel til å dra på ferie, for gammel til å få jobb, for gammel til å finne seg en ny mann... ( ble skilt for 5-6 år siden) Jeg har inntrykk av at de eneste gangene hun er ute av huset er for å gå på polet...

De siste to månedene hun har ringt til meg har hun bare vært deprimert hver gang. Og noe annet som bekymrer meg er at hun også er fysisk syk. Hun har forstørret livmor, som legene ønsker å ta røntgen av, men hun nekter å møte opp. Når jeg spør hvorfor sier hun at det er på grunn av at da vil de se at hun har lever og nyreskader som følge av drikkingen, og det vil hun ikke... Akkurat det gjør meg ikke mindre bekymret - så hva kan jeg gjøre?? Hva kan man gjøre når hun nekter å ta i mot hjelp for både alkoholproblemer, psykiske problemer og fysiske skader?? ( En annen ting jeg synes er utrolig er at ikke de legene hun er i kontakt med gjør noe mer, hvordan kan man skrive ut en person etter noen få dager når vedkommede nettopp har prøvd å ta livet av seg?! Tror man at familien har rette kompetansen, de som har prøvd å hjelpe i åresvis uten å lykkes.... vel...)

Til slutt vil jeg nevne at hun nå har begyntå se syner og høre stemmer. Hun klagde i julen på alle innsektene som fløy rundt på soverommet, der var selvfølgelig ingen, samt at hun forteller om samtaler med f.eks. min søster som ikke har funnet sted.... Synes det er nifst og vet ikke hva jeg kan gjøre??! Finnes det i det hele tatt noe jeg kan gjøre, en måte man kan gå frem på for å få hjelp til henne, når hun ikke vil selv?

[Gjest ikke undertegnet]

Dette høres ikek særlig bra ut. Ingen kan tvinge på en voksen person hjelp dersom personen ikke vil ha hjelp, men jeg leser mellom linjene her at din mor vil ha hjelp , men ikke tør. Hun vil ha målet , men er ikke villig til ta i bruk middelet, hvis du skjønner. Kan det være en ide at du følger henne til legen? Sannsynligvis må hun igjennom en grundig undersøkelse, både fysisk og psykisk. Prøv og sett hardt mot hardt, men jeg vet det ikke er så enkelt. Fortell henne at hun har rett til egen undergang, hvis det er det hun ønsker, men dersom hun velger dette kan hun heller ikke forvente noen hjelp, hverken fra deg eller andre.

[dorthe26]

Dette høres ikek særlig bra ut. Ingen kan tvinge på en voksen person hjelp dersom personen ikke vil ha hjelp, men jeg leser mellom linjene her at din mor vil ha hjelp , men ikke tør. Hun vil ha målet , men er ikke villig til ta i bruk middelet, hvis du skjønner. Kan det være en ide at du følger henne til legen? Sannsynligvis må hun igjennom en grundig undersøkelse, både fysisk og psykisk. Prøv og sett hardt mot hardt, men jeg vet det ikke er så enkelt. Fortell henne at hun har rett til egen undergang, hvis det er det hun ønsker, men dersom hun velger dette kan hun heller ikke forvente noen hjelp, hverken fra deg eller andre.

Takk for svaret! Jeg skal gjerne gå med henne hvis hun hadde gått med på det. Det er litt vanskelig ettersom at hun bor i en annen by enn meg, men akkurat det skulle jeg klare og ordne. Nå tviler jeg imidlertid på at jeg klarer å overtale henne til å gå med meg, men jeg skal prøve! Etter hennes oppfatning er det ingen som bryr seg om hun lever eller dør... Noe som er veldig langt fra sannheten! Sannheten er nok heller at hun har tre barn + foreldre som hver eneste dag tenker på og er bekymret for henne. Hun tror at alt vi sier og gjør er for å være ondskapsfull mot henne, og hvis jeg antyder at hun trenger psykiatrisk hjelp legger hun på røret...

Jeg inviterte henne hjem til oss for en stund siden, men hun trakk seg i siste liten fordi hun ikke " følte seg velkommen". Også jeg som hadde gledet meg sånn til å vise henne rundt i byen, samt vår nye leilighet. Jeg flyttet hjemmefra for snart 7 år siden, og hun har bare besøkt meg en gang i noen få timer. Tror ikke hun takler nye omgivelser noe særlig, desverre - hun hadde nok hatt godt av det egentlig.

[Mimmy]

Det er nok dessverre slik at når det gjelder alkohol eller rusmisbruk så er det vanskelig å få gjort noe når ikke personen vil gjøre noe med det selv. Det eneste man kan gjøre er å prøve å motivere til behandling. Men jeg er kanskje ikke så opptatt egentlig av hvordan moren din har det. Barn av alkoholikere sliter også med endel psykiske forhold. Kanskje du føler at du møter veggen eller at ditt eget liv ikke er så viktig som kanskje å kunne hjelpe moren din? Hvis du føler det slik, så kan det kanskje være fare på ferde. Det som kan skje, er at du tror du mestrer ting så veldig bra. Men så skjer det noe, et dødsfall eller noe, og så kan du gå på en skikkelig "smell".

Dette er visst ikke så uvanlig, jeg har etterhvert hørt om flere slike "tilfeller". Det jeg tror du bør gjøre, er å snakke med noen inngående om det. Det behøver ikke være psykolog, det kan like gjerne være prest, sykepleier, diakon, ruskonsulent osv.

Jeg snakker av egen dyrekjøpt erfaring....Har selv et nært familiemedlem med alkoholproblemer, selv om vedkommende kanskje ikke har hatt så store alkoholproblemer som moren din tydeligvis har.

Dersom alkoholmisbruket antar en slik form at det er fare for livet hennes, tror jeg hun kan bli tvangsinnlagt. Men det skal visst veldig mye til allikevel, har jeg forstått.

[Mimmy]

En ting som er viktig (har jeg etterhvert fått med meg) er å sette klare grenser. Det er moren din sitt liv, og hennes valg. Selv om hennes valg er destruktive, og hun ikke selv "velger" å drikke seg i hjel, det er sannsynligvis fordi alkoholen har fått sånn makt over henne. Sannsynligvis kjenner hun seg hjelpeløs overfor dette, og så virker det jo som hun har andre problemer også, i tillegg til alkoholbruken, som kanskje blir tilslørt av misbruket. Jeg foreslår ikke at du skal gi blaffen i henne og leve ditt eget liv, men du har faktisk rett til et eget og godt liv, og hvis hun ikke vil ut av misbruket, så er det veldig synd, men du har et valg også: hvorvidt du vil eller ikke vil være din mors mor.

[dorthe26]

En ting som er viktig (har jeg etterhvert fått med meg) er å sette klare grenser. Det er moren din sitt liv, og hennes valg. Selv om hennes valg er destruktive, og hun ikke selv "velger" å drikke seg i hjel, det er sannsynligvis fordi alkoholen har fått sånn makt over henne. Sannsynligvis kjenner hun seg hjelpeløs overfor dette, og så virker det jo som hun har andre problemer også, i tillegg til alkoholbruken, som kanskje blir tilslørt av misbruket. Jeg foreslår ikke at du skal gi blaffen i henne og leve ditt eget liv, men du har faktisk rett til et eget og godt liv, og hvis hun ikke vil ut av misbruket, så er det veldig synd, men du har et valg også: hvorvidt du vil eller ikke vil være din mors mor.

Tusen takk for tilbakemelding Mimmy! Er nok redd for at det er slik at man ikke alltid klarer å " leve sitt eget liv", man har hele tiden den andre personen i bakhodet, hele tiden hensyn og ta. Jeg har etterhvert begynt å bli flinkere til å tenke på meg selv, til å sette grenser, men det er ikke lett alltid! Min mor er veldig flink til å gi meg/ oss skyldfølelse og dårlig samvittighet. Hun har alltid lagt skylden over på andre. Jobben har vært stressende, vi ungene for vanskelige, min far for mye borte, hun fikk ikke nok oppmerksomhet, gaven var ikke fin nok, ting ikke bra nok etc... Og selv om jeg vet at det meste bare er noe som blir sagt slik at hun kan unnskylde hvorfor hun drikker, så begynner man å tenke " er det virkelig noe i det..." " Burde jeg ha handlet anderledes" etc... Også har man den konstante redselen for at noe er galt, for at noe skal skje henne. Hun kan godt la være å svare på tlf. på en uke, og man engster seg syk, lurer på om man bør ringe politiet, og så plutselig er hun på tlf. igjen... Når du da nevner at du har vært engstelig og prøvd å ringe, så sier hun " du kjenner jo meg, jeg bare trekker ut kontakten..." All engstelse unødvendig! Men, hva om det virkelig en dag ikke er svar fordi hun har skadet seg selv e.l..... Vel, mange tanker på en gang:-) Du kjenner kanskje til dem selv?! Selv om hun ikke bare har tilført meg godt her i livet, så er jeg utrolig glad i henne, det er jo mammaen min, og hun har jo sine gode dager også, bare ikke så ofte.... det ser desverre ut til å bli lengre og lengre mellom hver gang. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke besøker henne så ofte, særlig nå når jeg vet hun er syk! Men jeg kvier meg, er som regel ikke veldig trivelig å være der. Hun klarer å holde seg edru de første dagene, men så er det i gang igjen, og da må man trå varsomt. Enten blir hun deprimert og begynner å gråte, eller så blir hun veldig sint og kjefter hele tiden over ting du ikke aner hva dreier seg om. Også må alt skje på hennes primisser, jeg tør nesten ikke gå ut av huset. Vel, nok om det - kunne sikkert ha skrevet en hel bok om dette... Takk for at du tok deg tid til å skrive noen ord til meg!

[Mimmy]

Tusen takk for tilbakemelding Mimmy! Er nok redd for at det er slik at man ikke alltid klarer å " leve sitt eget liv", man har hele tiden den andre personen i bakhodet, hele tiden hensyn og ta. Jeg har etterhvert begynt å bli flinkere til å tenke på meg selv, til å sette grenser, men det er ikke lett alltid! Min mor er veldig flink til å gi meg/ oss skyldfølelse og dårlig samvittighet. Hun har alltid lagt skylden over på andre. Jobben har vært stressende, vi ungene for vanskelige, min far for mye borte, hun fikk ikke nok oppmerksomhet, gaven var ikke fin nok, ting ikke bra nok etc... Og selv om jeg vet at det meste bare er noe som blir sagt slik at hun kan unnskylde hvorfor hun drikker, så begynner man å tenke " er det virkelig noe i det..." " Burde jeg ha handlet anderledes" etc... Også har man den konstante redselen for at noe er galt, for at noe skal skje henne. Hun kan godt la være å svare på tlf. på en uke, og man engster seg syk, lurer på om man bør ringe politiet, og så plutselig er hun på tlf. igjen... Når du da nevner at du har vært engstelig og prøvd å ringe, så sier hun " du kjenner jo meg, jeg bare trekker ut kontakten..." All engstelse unødvendig! Men, hva om det virkelig en dag ikke er svar fordi hun har skadet seg selv e.l..... Vel, mange tanker på en gang:-) Du kjenner kanskje til dem selv?! Selv om hun ikke bare har tilført meg godt her i livet, så er jeg utrolig glad i henne, det er jo mammaen min, og hun har jo sine gode dager også, bare ikke så ofte.... det ser desverre ut til å bli lengre og lengre mellom hver gang. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke besøker henne så ofte, særlig nå når jeg vet hun er syk! Men jeg kvier meg, er som regel ikke veldig trivelig å være der. Hun klarer å holde seg edru de første dagene, men så er det i gang igjen, og da må man trå varsomt. Enten blir hun deprimert og begynner å gråte, eller så blir hun veldig sint og kjefter hele tiden over ting du ikke aner hva dreier seg om. Også må alt skje på hennes primisser, jeg tør nesten ikke gå ut av huset. Vel, nok om det - kunne sikkert ha skrevet en hel bok om dette... Takk for at du tok deg tid til å skrive noen ord til meg!

Hei igjen. Da jeg skrev det forrige innlegget, mente jeg ikke å minimalisere dine følelser for din mor, bare trekke fram at du og ditt liv er viktig. Alkoholikere blir så egosentriske. Det er bare dem som er viktige, andres liv blir litt mindre viktig. Og moren din har sikkert mange gode sider også, men at en del av de blir undertrykt av behovet for alkohol, og så har hun andre psykiske tilleggsproblem. Selv har jeg hatt mange tunge stunder i fht omtrent samme problematikk, selv om den personen jeg kjenner, nok ikke har så svære problemer som din mor, vedkommende er periodedranker, har aldri blitt innlagt og vil ikke ha hjelp, fordi han i egne øyne ikke har noe drikkeproblem. Men jeg har tatt en bestemmelse på at dette er hans liv, ikke mitt.

[dorthe26]

Hei igjen. Da jeg skrev det forrige innlegget, mente jeg ikke å minimalisere dine følelser for din mor, bare trekke fram at du og ditt liv er viktig. Alkoholikere blir så egosentriske. Det er bare dem som er viktige, andres liv blir litt mindre viktig. Og moren din har sikkert mange gode sider også, men at en del av de blir undertrykt av behovet for alkohol, og så har hun andre psykiske tilleggsproblem. Selv har jeg hatt mange tunge stunder i fht omtrent samme problematikk, selv om den personen jeg kjenner, nok ikke har så svære problemer som din mor, vedkommende er periodedranker, har aldri blitt innlagt og vil ikke ha hjelp, fordi han i egne øyne ikke har noe drikkeproblem. Men jeg har tatt en bestemmelse på at dette er hans liv, ikke mitt.

Igjen, takk for svar - setter stor pris på det! Selv er jeg en person som setter utrolig stor pris på livet, selv om det i blandt har vært veldig tøft. På en måte er jeg heldig, jeg har fått med meg erfaringer som ikke andre har, og jeg mener jeg har lært noe av det. Iallefall hva man ikke skal gjøre, og hvordan man ikke behandler mennesker. Er bare forferdelig å se at min mor ikke klarer å sette pris på det hun har, at hun lever i en verden hvor alt er svart. Hun har egentlig alt, fint hus, hytte, tre barn og foreldre som er glad i henne, et bra utsenede - ja, alt egentlig! Alikevel så er verden fæl, alle er slemme mot henne og hun har ingenting som er noe å ha... Hun sier vi klarer oss fint uten henne, vi har jo pappa... Jeg prøver å si at jeg tenger mammaen min, vi er jo kvinner begge to, og hun har mange erfaringer hun kan dele med meg. Jeg ønsker at mine eventuelle barn skal få møte mormoren sin - men det vil hun ikke høre på. Jeg var så du en gang at jeg i sinne ( hun var full) sa at " jeg ville aldri latt deg passe mine egne barn", og det har hun tatt til seg. Så det får jeg høre hvis jeg nevner barnebarn... Jeg mente jo bare at jeg ikke ville la henne passe mine barn hvis hun skal være beruset rundt dem. Merkelig nok klarer hun ikke å skjønne at det er den berusede personen vi ikke liker, hun skjønner ikke det at det er et problem at hun er full. Hun skjønner ikke at hun blir en helt annen person når hun er full enn den hun er edru, det er som natt og dag! Merkelig!

[Mimmy]

Igjen, takk for svar - setter stor pris på det! Selv er jeg en person som setter utrolig stor pris på livet, selv om det i blandt har vært veldig tøft. På en måte er jeg heldig, jeg har fått med meg erfaringer som ikke andre har, og jeg mener jeg har lært noe av det. Iallefall hva man ikke skal gjøre, og hvordan man ikke behandler mennesker. Er bare forferdelig å se at min mor ikke klarer å sette pris på det hun har, at hun lever i en verden hvor alt er svart. Hun har egentlig alt, fint hus, hytte, tre barn og foreldre som er glad i henne, et bra utsenede - ja, alt egentlig! Alikevel så er verden fæl, alle er slemme mot henne og hun har ingenting som er noe å ha... Hun sier vi klarer oss fint uten henne, vi har jo pappa... Jeg prøver å si at jeg tenger mammaen min, vi er jo kvinner begge to, og hun har mange erfaringer hun kan dele med meg. Jeg ønsker at mine eventuelle barn skal få møte mormoren sin - men det vil hun ikke høre på. Jeg var så du en gang at jeg i sinne ( hun var full) sa at " jeg ville aldri latt deg passe mine egne barn", og det har hun tatt til seg. Så det får jeg høre hvis jeg nevner barnebarn... Jeg mente jo bare at jeg ikke ville la henne passe mine barn hvis hun skal være beruset rundt dem. Merkelig nok klarer hun ikke å skjønne at det er den berusede personen vi ikke liker, hun skjønner ikke det at det er et problem at hun er full. Hun skjønner ikke at hun blir en helt annen person når hun er full enn den hun er edru, det er som natt og dag! Merkelig!

Jeg har av og til lurt på det samme selv, hvordan en med alkoholproblemer kan være så forskjellig når han/hun er full fra hvordan vedkommende er som edru. Jeg tror kanskje at hjernen på en måte har blitt skadd, og så blir det som natt og dag, sånn som du så treffende beskriver.

Det kan være så vondt å se, men samtidig vil jeg fremdeles framholde at du har ditt eget liv å tenke på. Du må ikke la moren din få lov til å ta styringen, og manipulere deg til å tro at ting som skjer i kjølevannet av at HUN har store problemer, at disse tingene er din skyld. Grunnen til at hun gjør disse tingene, er at hun har dårlig samvittighet fordi hun drikker, og ønsker å på en enkel måte skyve de dårlige følelsene over på deg. Men dette er bare et eksempel på hvor egosentriske mennesker med alkoholproblemer kan være. De ser verden veldig mye fra sitt eget ståsted, og vil ofte ikke innse at mange av deres handlinger volder andre mennesker bekymring eller skade. Det blir for brysomt for henne å ta inn over seg. Ikke fordi hun er spesielt ondskapsfull eller noe, det ligger mere i alkoholismens natur å være sånn.

Hun har nok et veldig dårlig selvbilde. Det vil sannsynligvis bedre seg betraktelig dersom hun greier å kvitte seg med alkoholmisbruket.

Lykke til videre.