idiotisk psykolog (forts..igjen)

[Gjest bruised]

( les: http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=1588479 )

Nå kommer det ikke flere fortsettelser, forhåpentligvis, og det er absolutt ikke meningen å mase. Men jeg har skrevet et lite brev til psykologen (hun skrulla) og fortalt hva jeg mener og føler om saken. Det må leveres i morgen tidlig, så hadde vært kjempe takknemlig for synspunkter og ting jeg burde legge til eller fjerne fra brevet..Blir det for kvast, eller for dårlig formulert?Takker "svært forundret" for nyttig kommentar til å skrive brevet og ellers alle som har gitt meg støttende kommentarer! Tusen hjertelig takk!

Heisann Kari.

Jeg følte fra første møte med dere at jeg ikke ble tatt på alvor. Følte at dere snakket til en tolv åring , ikke meg.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg virkelig sa hvor dypt og inderlig jeg ikke ønsket at dere skulle kontakte mine foreldre uten min tillatelse. Hvorfor ikke ta det når jeg faktisk er klar for det? Hvorfor lage problemer større enn de er?

Hvorfor ble jeg videresendt til BUP? Jo, psykologen mente det var for å gi meg bedre og mer langvarig hjelp. Det ser ut som det ble kort og verre.

Jeg har det ikke bra for tiden, og jeg trives ikke med det. Jeg har det faktisk ikke bra i det hele tatt, og det siste, absolutt det –siste- jeg ønsket var enda flere konflikter med familien. Jeg har omtrent ikke utvekslet ord med dem siden møtet.

Jeg har undersøkt litt, og ut i fra det jeg har fått med meg skal man råde over egen behandling etter fylte 16 år. Man skal kunne ha behandling, uten at foreldre skal vite om det. Hvordan skulle det foregått hos dere? I og med at jeg faktisk aldri tillot dere å prate med min foreldre, jeg sa faktisk klart ifra om at jeg ikke ønsket det, har dere da brutt en lov? Har jeg da faktisk mulighet til å anmelde det!?

Jeg opplevde det andre møtet på samme måte som det første, selv om det ikke ble særlig tid til prating. Følte meg uvelkommen. Var liksom, ”du kan jo komme hit og se om det i det hele tatt er no vits for deg”. Som om du tenkte, ”skulle ønske jeg slapp å bruke tiden min på henne..” (og slapp av, det skal du!). Snakket om at man var en sterk person om man ikke gikk med akkurat samme klær som alle andre.. jeg tror de fleste ble ferdig med det for noen år siden? Og det der med at du ikke er noe dyp av deg, også litt fnising. Hva om jeg er det? Hva om jeg sliter litt med akkurat det? Jeg følte at du lo av det. Møtet ble noe brått avsluttet, da du fortalte akkurat det, at dere hadde gått bak min rygg. Som om det var helt naturlig. ”jeg ser du blir litt usikker nå, hvorfor det?” sa du. hvorfor det? Nei, jeg lurer.

Mottok brevet ditt i går og betviler om jeg vil gi det noen sjans..

For det første inneholder det ingen unnskyldning og beklagelse. Ikke noe som sier at vi har gjort feil, det burde vi ikke gjort. Det er vi lei oss for.

For det andre: "Jeg ble faktisk både forundret og forbauset over at du ikke visste at dine foreldre hadde vært her,..." Enten må foreldrene mine løyet til deg og fortalt at jeg visste det, ellers så har du ikke fortalt dem at du ikke kan snakke med dem uten avtale med meg, mest sannsynlig fordi du har tatt veldig lett på det at jeg bad om at de ikke skulle kontaktes, altså ikke tatt meg alvorlig.

"...men jeg strever med å forstå og jeg er nysgjerrig på hvorfor det var så vanskelig. Kanskje er det et tema." Hvorfor jeg synes det er vanskelig? Forstår du ikke hvor krenkende det er når tillit er brutt? Når dere faktisk har oppfordret til at jeg skal miste den lille tillit jeg har igjen til foreldrene mine? Jeg fortalte på det første møtet hvor store vanskeligheter jeg har med å stole på mennesker fra før.. Jeg synes du vrir ting til at det at dere faktisk gikk bak min rygg plutselig gjelder noe jeg sliter med?

"Nå er det slik at du har rett til å bestemme selv, at de timene vi skulle ha videre, skulle være for deg selv, uten at de skulle trekkes med og at du er beskyttet av taushetsplikt."

Hvor var disse tankene før? Hvorfor fikk jeg ikke bestemme før tidligere når mine foreldre ble involverte mot min viten og vilje? Må man virkelig skrike så høyt opp for å bli tatt seriøst?

Du fortalte også at du hadde en datter på 17, så da visste du hvordan det er. Selv om jeg er 16 betyr det da ikke at alle på min alder har det likt? Jo da, jeg setter det på spissen nå, men du burde da vite bedre. Det er ikke meningen å angripe ved dette brevet, men jeg føler at jeg ble litt angrepet selv. Dette er min oppfattelse av BUP, og jeg hadde håpet på å finne hjelp der.

Kanskje det er mulig og få en annen psykolog, hvor kjemien stemmer litt bedre?

[Gjest bruised]

slutten blir trolig forandret en del på, var bare noe jeg skrev akkurat nå. Leste over og så det ble litt teit..

[SoriaMoria]

slutten blir trolig forandret en del på, var bare noe jeg skrev akkurat nå. Leste over og så det ble litt teit..

Synes ikke brevet er for krasst jeg, det er de (hun) som har brutt tilliten, så de (hun) får tåle å høre sannheten!

håper BUP kan tilby deg en ny terapaut.

mvh

[Gjest svært forundret]

Brevet er noe krast og du virker litt sint, men det reflekterer vel hva du er. Noen vil kunne finne på å bruke det også mot deg. Men du har all mulig grunn til å være sint! Det virker på meg også ærlig og rett fra levera. Om du derimot skriver et snillt og "saklig" brev, er kanskje ikke sjansene så store for å bli hørt... sukk!

Tror brevet stort sett er OK.

Kanskje du kan avslutte med at du fortsatt ønsker hjelp, men at du ønsker en annen behandler (evt. et annet sted, om det er det du ønsker.) Vil du tilbake til den psykologen du hadde før? Be også om at ingen henvisning eller opplysninger om deg sendes / gis muntlig til evt. ny behandler før du har lest og har godkjent at henvisning / opplysninger sendes. Eller så kan du risikere å få med deg et bråkmakerstempel. (Nå skriver jeg i verste fall senariet.)

Prøv å ha nokså klart for deg på forhånd hva du vil og ikke vil. Hvis noe kommer for plums på deg så insister på å få tid til å tenke deg om før du bestemmer deg.

---

Noe helt annet:

Nå kan det hende du blir sint på meg.

Dine foreldre gjorde noe fryktelig dumt, tåpelig og krenkende. Dessuten brøt de en avtale. Jeg forsvarer ikke det de gjorde. Det var galt.

Men når foreldre er redde, bekymrede og føler de har mistet helt kontroll, vet ikke hva som skjer med en datter de er veldig glad i, selv om du kanskje ikke føler det sånn. Ja, da gjør de dumme ting. Da tror de de skal slukke bålet og innser for sent at de ikke har brukt vannkannen, men bensinkannen... De burde visst bedre, absolutt. (Dette er ment som en delvis forklaring, ikke en rettferdiggjøring av det de gjorde.)

Det er derfor det finnes regler som proffesjonelle skal holde seg til, for å forhindre slike dumheter. Kombinasjonen korttenkte smådesperate foreldre og enda kortere behandler er eksplosiv.

Det dine foreldre gjorde var veldig feil. Du har all mulig grunn til å være sint. Men jeg tror ikke de gjorde det for å krenke deg eller såre deg, selv om det ble resultatet. Et resultat de burde hatt en viss mulighet til å forutse. Ytterst få foreldre VELGER å såre sine barn, men ALLE gjør det i større eller mindre grad.

Teite behandlere kan du kvitte deg med, heldigvis. Foreldre er det som regel litt mer verdt å ta vare på. Ville det være en idé å begynne å tenke på en fredsløsning med dine foreldre, sånn når det verste sinnet har lagt seg? Ikke en løsning som innebærer at du godkjenner som riktig det de gjorde. Det vil være en løgn. Det var jo galt.

Tenker mer på noe sånn som at selv om de gjorde noe fryktlig galt mot deg, ønsker du fortsatt en viss kontakt med dem fordi de er dine foreldre.

Brutt tillit tar tid å bygge opp. Noen ganger blir den aldri helt den samme. Andre ganger kan man ende opp med noe som er langt bedre enn det man hadde før katastrofen. Raskt og enkelt er det aldri. Det innebærer alltid en innsats fra begge parter. Verden er så urettferdig at når man blir påført en skade av andre, må man ofte gjøre en stor innsats selv for å reparere, rettferdig eller ikke.

Du kjenner jo familien din best selv. Det blir din kost/nytte-vurdering. Håper du ikke opplever dette som masse teit formaning, eller et krav til deg. Jeg mener det primært som å peke på en mulighet du kanskje på sikt kan ha glede av. Om og når kan bare du finne ut av.

-----

Du bør være stolt av deg selv. Du reagert sunt og riktig på det som skjedde. Det var galt og du sa ifra. Det viser at du har grenser og at du ikke finner deg i hva som helst. Du vet noe om hva som er rett og galt. Gode egenskaper. Uansett om de på BUP noen gang gir deg rett, skal du gi deg selv den annerkjennelsen.

PS: Jeg hører gjerne fortsettelsen. Du er ikke masete. ;-)

Lykke til og klem fra

[Gjest tod]

Jeg syns brevet ditt er ærligere, sakligere og bedre formulert enn det brevet du fikk hos hun skrulla.

Alt godt,

[Gjest ikke undertegnet]

Siden det tydeligvis er helt klart at psykologen har gjort noe ulovlig, burde du også sende en kopi av brevet til Fylkeslegen! Dette skan anføres på originalen, slik at de ser at det er sendt kopi dit.

Fylkeslegen skal føre tilsyn med at slike regelbrudd ikke forekommer. Får de ikke beskjed om de glippa som forekommer, tror de at alt er såre vel.

Jeg hadde selv en konflikt med min psykiater. Han prøvde å skyve skylda over på meg, og jeg vaklet lenge i troen på at jeg hadde rett. Selv om jeg innerst inne VISSTE det. Var redd for å bli oppfattet som en bråkmaker og at det skulle 'ryktes' blant behandlingsapparatet.

Men jeg tok mot til meg. Førstekontakten med Fylkeslegen var lite oppløftende. Fikk meg til å føle meg som en drittunge som var ute etter å ta en behandler jeg var fornærmet på eller noe slikt. Men jeg gav meg ikke. Det endte med en refs til denne behandleren. Han ble instendig bedt om å holde bedre orden på visse ting for ettertiden og også om å sette seg bedre inn i lover og regelverk.

Hele problemet er at svært få pasienter tør eller orker dette jeg gjorde (og du gjør nå), dvs konfrontere de som en egentlig er så avhengig av når en er syk, å si ifra at dette og dette finner jeg meg ikke i.

Det er synd. Dermed blir mye av det som skjer av gale ting aldri avdekket. Dermed blir det heller ikke bedre.

Lykke til! Vi har LOV til å si ifra. Heldigvis.