Slitsomme tanker

[Gjest Gny]

Åh-jeg sliter sånn! Føler jeg ikke strekker til, alle andre er så flinke! Dette samfunnet er tøft å leve i. Så et program på TV i går, om det å begå selvmord. Tankene jeg nevner innledningsvis er de samme som noen av selvmordsofrene hadde hatt. Er absolutt ikke DER, men jeg kan skjønne folk som faktisk tenker slik. Har ofte lyst til å ringe Kirkens SOS selv om jeg ikke er helt på randen, men jeg er 35 år og har vært "sånn" så lenge jeg kan huske. Alltid litt "bakpå", usikker, forsiktig, negativ til forandring, sjalu på andre som "får det til", har svært lav selvfølelse. Min søster er ganske motsatt av meg, og jeg misunner henne så. Hvor ligger årsaken? Jeg har i mange år gått til psykolog, hatt/har spiseforstyrrelser, isolert meg osv., mens hun bare braser fram på karrierestigen og er perfekt - perfekt - perfekt. Jeg har det vondt. Dette var vel et dumt innlegg og, men jeg måtte bare ha det ut. Herlig å ha et forum der man kan "skrike ut" i anonymitet. For jeg er bare så flau over meg selv...

[Gjest Gny]

Jeg prøver å gjøre hyggelige ting, ikke tenke for mye, ikke være så fryktelig følsom, trene osv., men har alltid sårlig samvittighet for alle ting jeg IKKE gjør, så som (slik min søster gjør) studere, gjøre konstruktive ting SOM SYNES osv. Nei, dette er vondt, altså. Selvmedlidende hilsen fra ei som godt kan forstå hvis ingen bryr seg om å svare på alt dette,

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg prøver å gjøre hyggelige ting, ikke tenke for mye, ikke være så fryktelig følsom, trene osv., men har alltid sårlig samvittighet for alle ting jeg IKKE gjør, så som (slik min søster gjør) studere, gjøre konstruktive ting SOM SYNES osv. Nei, dette er vondt, altså. Selvmedlidende hilsen fra ei som godt kan forstå hvis ingen bryr seg om å svare på alt dette,

Svarer jeg da

Tror du ville hatt godt av å snakket med noen om dette. En eller annen form for samtaleterapi.

Det er vanskelig å strekke til. Men tenk litt igjennom hvem det er som stiller kravene til deg. Er det andre eller er det KUN deg selv.

Hvis det er deg selv det i bunn og grunn, så er det faktisk ulig med trening, feks kognitivt, å endre tankesettet sitt.

Det er ikke uvanlig at vi bebreider oss selv for alt vi skulle ha vært, burde ha orket etc. Men jeg er da helt sikker på at du gjør mange bra ting.

Det er et eller annet med å akseptere at jeg duger, selv om jeg ikke strekker til på alle områder i livet. Jeg synes også det er utrolig feil å bruke andre som en mal for hvordan man selv burde være.

Det finnes faktisk bare en av deg

[Gjest et spørsmål bare..]

hva het programmet?hva slags kanal?

[LMJ]

HEI!

Jeg skjønner veldig godt hva du mener!Jeg er ikke så flink til å snakke,men når jeg først får det til er det som jeg er ti kilo lettere.Du kunne jo prøve!Selv sliter jeg med selvmordstanker.Jeg går på en psykriatisk klinikk hvor jeg får ordentlig hjelp.Selv om jeg ikke har lyst til å leve mer,er det veldig langt fra å tenke det til å gjøre det.Men det er egentlig en litt "go"tanke.Det er et rop om hjelp.Nå føler jeg at jeg får hjelp selv om det er langt i gjen.Bare det å snakke med noen som forstår deg og vet hva du føler uten å venge sjela di helt, er utrolig godt.Jeg er ikke mer enn 25 år,men jeg føler at jeg kan litt om det å være depresiv og ikke strekke til i hverdagen.Alt en gjør får en liksom dårlig samvittighet for!Hvis det er noe du har lyst til å snakke om kan du bare svare.Det er lettere å snakke med noen når en kan være anonym.Ønsker deg lykke til!Tro det eller ei,men det går bra til slutt:)

Hilsen

[Gjest Windsong]

Svarer jeg da

Tror du ville hatt godt av å snakket med noen om dette. En eller annen form for samtaleterapi.

Det er vanskelig å strekke til. Men tenk litt igjennom hvem det er som stiller kravene til deg. Er det andre eller er det KUN deg selv.

Hvis det er deg selv det i bunn og grunn, så er det faktisk ulig med trening, feks kognitivt, å endre tankesettet sitt.

Det er ikke uvanlig at vi bebreider oss selv for alt vi skulle ha vært, burde ha orket etc. Men jeg er da helt sikker på at du gjør mange bra ting.

Det er et eller annet med å akseptere at jeg duger, selv om jeg ikke strekker til på alle områder i livet. Jeg synes også det er utrolig feil å bruke andre som en mal for hvordan man selv burde være.

Det finnes faktisk bare en av deg

Kjære Gry!

Jeg kjenner meg mye igjen i det du forteller. Jeg er bare 22 år, men er litt i samme situasjonen. Broren min er i full gang med en universitetsutdannelse, mens jeg strever for å bli hjelpepleier. Antagelig ender jeg med uføretrygd for en periode, noe som gir meg tonnevis av dårlig samvittighet. Men den som stiller de største kravene til meg er meg selv. Dermed er det der man må jobbe, selv om det er veldig vanskelig og vondt.

Kjenner meg godt igjen i de vanskelige tankene også. Tenker veldig mye på HVORDAN jeg kan ta livet av meg, på HVORDAN jeg kan være selvdestruktiv osv. Men det er, som noen sa over, lang fra tanke til handling.

Kanskje kan det være lurt å printe ut innlegget ditt (som ikke er dumt!), og vise det til psykologen din om det er vanskelig å snakke?

Skulle ønske jeg hadde noen gode råd til deg (og meg selv), men du skal i alle fall vite at dette er noe du absolutt ikke er alene om! Jeg føler med deg!!!

*klem*

[Gjest slitern]

Jeg forstår hvordan du har det. Jeg har hatt/har det slik selv også, men jeg prøer å jobbe med meg selv. Jeg har nettopp kjøpt en bok som heter Lykketyvene som tar opp dette med depresjon og hvordan man kan komme seg igjennom den. Jeg gleder meg til å lese den og få noen gode råd. Kanskje du også burde lese den? Trening vil jeg absolutt anbefale deg. Det er dokumentert at det skal hjelpe mot depresjon. Prøv å forestill deg som en 90-åring og tenk tilbake på livet ditt hva du ville gjort annerledes. Da tror jeg du kanskje ville tenke litt mer konstruktivt enn du gjør i dag.

[Gjest Gny]

hva het programmet?hva slags kanal?

Tror det var Tabloid med Pål T. Jørgensen på TV 2