mobbing/ utfrysing av 9 åring

[nine1365380488]

Jeg har en gutt som blir 10 år i år. Han har de siste månedene vært totalt alene.Ingen vil være lamed han hjemme eller på skolen, ingen kommer hjem til oss, og de sier nei om han spør om å få være ilag med dem.De sier også mye stygt til han. Har tatt kontakt med foreldrene og læreren, da gutten har mistet all selvtillit. Det er en gutt i klassen som er veldig sjefete, og styrer de andre. Har ringt moren, men det hjelper lite.når jeg prøver å få vite fra de andre hvorfor dette skjer, er det ingen svar. Noen erfaringer fra dere?

[Gemini]

Når du har gjort alt dette, er det vel kun en eller to ting igjen å gjøre. Ta en seriøs prat med rektor (eller lærer og rektor sammen), hvor det må presiseres at de har PLIKT til å ta dette alvorlig og hjelpe sønnen din.

Alternativt bør kanskje sønnen din få bytte skole. Da må han få en god oppfølging fra start, for å hjelpe han til å gli inn i miljøet der, slik at problemene ikke vil fortsette. Det kan jo hende han har blitt engstelig og tilbaketrukket av mobbingen, og sånn sett KAN være et lett mobbeoffer også på en ny skole...

Jeg håper imidlertid dere får til en løsning på skolen der han allerede går!

Lykke til!

[Gjest mamjan]

Huff da, vanskelig og vite hva som bør gjøres.

Men, jeg kjenner til en jente som går på skolen der datteren min går, hun har vært utfryst i mange år, i perioder har det gått litt bedre.Men det som har ødelagt alt og gjort saken mye værre er at moren alltid har blandet seg og "sladret" til lærere og foreldre. Så det har forstørret problemet og gjort så de andre barna/ungdommene har trekkt seg enda lengre bort fra henne i frykt for at moren skal reagere på noe og sette igang en ny sak igjen,puh...den kjerringa blir sett på som hysterisk!

Det er også viktig og godta at en unge er som han/hun er, og la ungen få gjøre det han/hun trives med.Noen unger/ungdommer er rolige og trives veldig godt i eget selskap i perioder,da bør de kansje få være en del alene(?) men det kan selvfølgelig bli for mye av det gode.

Det beste du kan gjøre er og gi ungen din selvtillitt og oppmuntring, og ikke forstørre problemet.Og bytte skole samtidig kan jo også være med på og hjelpe han i startfasen, men det viktigste tror jeg er oppbygging av selvtillitten!

[laban]

Forsøk å samarbeide med læreren. Han / hun skal ta tak i det når klassemiljøet går i den retningen. Det finnes opplegg man kan bruke dersom læreren ikke har gode forslag selv.

Hvis du har god kontakt med noen av de andre foreldrene i klassen, kan du alliere deg med dem. Sammen kan dere foreslå / kreve at noe blir gjort for å bedre forholdene i kameratflokken. De fleste oppegående foreldre vil ikke at sønnene deres skal være med på noen utfrysning.

Det er bedre for sønnen din om "tiltakene" ledes fra skolen, enn om du skal være den hysteriske moren, hvis du skjønner hva jeg mener.

Finnes det noen kul hobby (judo, karate...?) han kan meldes på, så kan det være en god hjelp for å få litt andre kontakter enn bare gutta i klassen.

[Gjest linnken]

Huff da, vanskelig og vite hva som bør gjøres.

Men, jeg kjenner til en jente som går på skolen der datteren min går, hun har vært utfryst i mange år, i perioder har det gått litt bedre.Men det som har ødelagt alt og gjort saken mye værre er at moren alltid har blandet seg og "sladret" til lærere og foreldre. Så det har forstørret problemet og gjort så de andre barna/ungdommene har trekkt seg enda lengre bort fra henne i frykt for at moren skal reagere på noe og sette igang en ny sak igjen,puh...den kjerringa blir sett på som hysterisk!

Det er også viktig og godta at en unge er som han/hun er, og la ungen få gjøre det han/hun trives med.Noen unger/ungdommer er rolige og trives veldig godt i eget selskap i perioder,da bør de kansje få være en del alene(?) men det kan selvfølgelig bli for mye av det gode.

Det beste du kan gjøre er og gi ungen din selvtillitt og oppmuntring, og ikke forstørre problemet.Og bytte skole samtidig kan jo også være med på og hjelpe han i startfasen, men det viktigste tror jeg er oppbygging av selvtillitten!

Hvis det hadde vært mitt barn hadde jeg gjort alt som sto i min makt for å få orden på problemet. Ringt alle som kunne ringes, dratt inn foreldre, sosiallærer og gjerne rektor.

Synes det er litt rart det du skriver om den andre moren.

Hvis det hadde vært din datter, hva hadde du gjort?

[Solsikke]

Ja, jeg har mange tips og råd. Og ja jeg har erfaring rundt dette. Har selv en sønn som ble mobbet i 3-4 år. Det siste året opplevde han å bli frosset ut av hele klassen. Men legg merke til at jeg skrev BLE. Vi har nemlig fått bukt med problemet

I alle fall det første jeg gjorde var å kontakte klasseforstander. Jeg følte jeg fikk lite respons hos klasseforstander. Jeg gikk en ganske lang og krokete omvei, men endte opp hos helsesøster på skolen. Snakket med henne og fortalte om problematikken. Hun gikk aktivt inn og hadde samtaler med vår sønn. For vår sønn hadde blitt mobbet og utfrosset i så mange år at det hadde gjort noe med han. Han hadde ei holdning som gjerne gjorde at de andre elevene tok avstand fra han.

Ta kontakt med skolen og forlang møte med basistemaet på skolen og forlang å bli informert om skolens handlingsplan mot mobbing (dette er noe alle skoler er pliktig til å ha). Før dette møte anbefaler jeg at du loggfører episoder som sønnen din opplever. Snakk med sønnen din og forsikre han om at slik oppførsel som han får føle på kroppen ikke er akseptabelt og at dette må dere gjøre noe med.

Når du har kontaktet både helsesøster og basisteamet forlanger du at skolen observerer sønnen din over en periode.Vær klar på at dette skal skje i det skjulte, hverken din sønn eller medelvene skal være klar over at dette foregår. Forlang at de observerer i blindsoner som blant annet gangen er.

Jeg har sikkert mye mer jeg skulle ha skrevet og fortalt deg om. Men ble litt vanskelig å gi deg et godt og gjennomtenkt svar akkurat nå, da jeg ikke vet hva du allerde har gjort. Om du ønsker det kan du kontakte meg på [email protected] så kan vi snakkes videre via mail.

For øvrig vil jeg gjerne gi deg noen linker..

http://www.afam.no/

http://odin.dep.no/bfd/norsk/familie_og_barnehager/barnefamilier/p30000596/foreldreveiledning/004021-120014/index-dok000-b-f-a.html

Den siste her var en kjempe lang link, men er til et hefte som heter mobbing blant barn og unge - Informasjon og veiledning til foreldre. Dette hefte er skrevet av blant annet Dan Olweus og han er en resursperson når det gjelder mobbing. Og departementet har vel vedtatt at alle skoler skal følge hans program.

Håper det jeg har skrevet kan være til litt hjelp.

Lykke til og du nøl ikke med å kontakte meg om det er noe du lurer på. Da kan du også få link til vår historie.

[nine1365380488]

Forsøk å samarbeide med læreren. Han / hun skal ta tak i det når klassemiljøet går i den retningen. Det finnes opplegg man kan bruke dersom læreren ikke har gode forslag selv.

Hvis du har god kontakt med noen av de andre foreldrene i klassen, kan du alliere deg med dem. Sammen kan dere foreslå / kreve at noe blir gjort for å bedre forholdene i kameratflokken. De fleste oppegående foreldre vil ikke at sønnene deres skal være med på noen utfrysning.

Det er bedre for sønnen din om "tiltakene" ledes fra skolen, enn om du skal være den hysteriske moren, hvis du skjønner hva jeg mener.

Finnes det noen kul hobby (judo, karate...?) han kan meldes på, så kan det være en god hjelp for å få litt andre kontakter enn bare gutta i klassen.

Har som sagt pratet medlærer og noen av foreldrene. Klassekontaktene skal opprette vennegruppe i klassen, som skal rulleres mellom de forskjellige hjemmene, samt at vi skal få til noe felles aktivitet for både foreldre søsken og elever. Håper dette kan hjelpe.

Jeg er veldig redd for å skremme bort evnt kommende venner med å bli sett på som den "klagende " moren, men kunne ikke lenger bare sitte passiv og se på at han hadde det vondt. Fra foreldrene har jeg fått positiv feedback, men om det hjelper det vet jeg ikke...

[nine1365380488]

Ja, jeg har mange tips og råd. Og ja jeg har erfaring rundt dette. Har selv en sønn som ble mobbet i 3-4 år. Det siste året opplevde han å bli frosset ut av hele klassen. Men legg merke til at jeg skrev BLE. Vi har nemlig fått bukt med problemet

I alle fall det første jeg gjorde var å kontakte klasseforstander. Jeg følte jeg fikk lite respons hos klasseforstander. Jeg gikk en ganske lang og krokete omvei, men endte opp hos helsesøster på skolen. Snakket med henne og fortalte om problematikken. Hun gikk aktivt inn og hadde samtaler med vår sønn. For vår sønn hadde blitt mobbet og utfrosset i så mange år at det hadde gjort noe med han. Han hadde ei holdning som gjerne gjorde at de andre elevene tok avstand fra han.

Ta kontakt med skolen og forlang møte med basistemaet på skolen og forlang å bli informert om skolens handlingsplan mot mobbing (dette er noe alle skoler er pliktig til å ha). Før dette møte anbefaler jeg at du loggfører episoder som sønnen din opplever. Snakk med sønnen din og forsikre han om at slik oppførsel som han får føle på kroppen ikke er akseptabelt og at dette må dere gjøre noe med.

Når du har kontaktet både helsesøster og basisteamet forlanger du at skolen observerer sønnen din over en periode.Vær klar på at dette skal skje i det skjulte, hverken din sønn eller medelvene skal være klar over at dette foregår. Forlang at de observerer i blindsoner som blant annet gangen er.

Jeg har sikkert mye mer jeg skulle ha skrevet og fortalt deg om. Men ble litt vanskelig å gi deg et godt og gjennomtenkt svar akkurat nå, da jeg ikke vet hva du allerde har gjort. Om du ønsker det kan du kontakte meg på [email protected] så kan vi snakkes videre via mail.

For øvrig vil jeg gjerne gi deg noen linker..

http://www.afam.no/

http://odin.dep.no/bfd/norsk/familie_og_barnehager/barnefamilier/p30000596/foreldreveiledning/004021-120014/index-dok000-b-f-a.html

Den siste her var en kjempe lang link, men er til et hefte som heter mobbing blant barn og unge - Informasjon og veiledning til foreldre. Dette hefte er skrevet av blant annet Dan Olweus og han er en resursperson når det gjelder mobbing. Og departementet har vel vedtatt at alle skoler skal følge hans program.

Håper det jeg har skrevet kan være til litt hjelp.

Lykke til og du nøl ikke med å kontakte meg om det er noe du lurer på. Da kan du også få link til vår historie.

Takk for gode råd. Lurer på mye i forhold til hvordan det gikk med ditt barn videre, men vil sende deg en mail senere, har ikke tid nå. Min gutt er aktiv i fotball gruppen, hvor nesten alle i klassen er med, men ser der også at han er lite atraktiv å komme på lag med, dette er ikke for at han er dårlig, han er faktisk beste keeperen deres..

[Solsikke]

Takk for gode råd. Lurer på mye i forhold til hvordan det gikk med ditt barn videre, men vil sende deg en mail senere, har ikke tid nå. Min gutt er aktiv i fotball gruppen, hvor nesten alle i klassen er med, men ser der også at han er lite atraktiv å komme på lag med, dette er ikke for at han er dårlig, han er faktisk beste keeperen deres..

Venter på mail fra deg da. Og jeg lover deg svar Linken til historien vår som sto i lokalavisa skal du også få.

[Gjest mamjan]

Hvis det hadde vært mitt barn hadde jeg gjort alt som sto i min makt for å få orden på problemet. Ringt alle som kunne ringes, dratt inn foreldre, sosiallærer og gjerne rektor.

Synes det er litt rart det du skriver om den andre moren.

Hvis det hadde vært din datter, hva hadde du gjort?

Joda, jeg skjønner hva du mener, og tro meg, alle foreldre som har flere barn har vært borti noe lignende i kortere eller lengre perioder.

Og av erfaring har jeg funnet ut at det verste man kan gjøre er og forstørre problemet, det gjør det ti tusen gang værre.La ungene ordne opp selv mest mulig(så langt det lar seg gjøre), oppmuntre ungene og gi de selvtillitt, om de er sikre på seg selv så greier de og rydde opp i mye selv.Andre barn har mye lettere for og gå løs på en unge som mangler selvtillitt, et barn med sterk selvtillitt greier seg også mye bedre igjennom en mobbeperiode.

Den moren jeg refererte til her ER virkelig hysterisk, og ingenting er bra nok for henne.Hun skal alltid gjøre et problem av alt, og går videre til klasseforstanderen med hver minste detalj jenta hennes sier i fortrolighet til henne.Noe som i sin tur læreren konfronterer vennindene til jenta med, og da skjønner de selvfølgelig at jenta har sladret og de skygger enda mer unna henne.

Jeg prater her om små detaljer som blir forstørret til store problemer, f.eks. en liten krangel/uenighet med en av jentene, et stygt blikk fra en jente en dag osv, sånne normale ting som alle opplever nå og da uten at noen lager en sak av det.Tidligere har nok jenta vært mere utfryst, så det er vel derfor reagerer mye på småting nå, men jeg tror bevisst at det er moren som er det største problemet her,skjønner?

Men i 9-åringens tilfelle er det kansje best og gjøre noe mens han går på barneskolen, på b.skolen mener jeg lærerne har større plikt til og rydde opp enn på ungd.skolen.På ungd.skolen må elevene ordne opp seg imellom mener jeg, for da er de jo så store at de må greie det uten innblanding av "mamma".

[Gjest mamjan]

Joda, jeg skjønner hva du mener, og tro meg, alle foreldre som har flere barn har vært borti noe lignende i kortere eller lengre perioder.

Og av erfaring har jeg funnet ut at det verste man kan gjøre er og forstørre problemet, det gjør det ti tusen gang værre.La ungene ordne opp selv mest mulig(så langt det lar seg gjøre), oppmuntre ungene og gi de selvtillitt, om de er sikre på seg selv så greier de og rydde opp i mye selv.Andre barn har mye lettere for og gå løs på en unge som mangler selvtillitt, et barn med sterk selvtillitt greier seg også mye bedre igjennom en mobbeperiode.

Den moren jeg refererte til her ER virkelig hysterisk, og ingenting er bra nok for henne.Hun skal alltid gjøre et problem av alt, og går videre til klasseforstanderen med hver minste detalj jenta hennes sier i fortrolighet til henne.Noe som i sin tur læreren konfronterer vennindene til jenta med, og da skjønner de selvfølgelig at jenta har sladret og de skygger enda mer unna henne.

Jeg prater her om små detaljer som blir forstørret til store problemer, f.eks. en liten krangel/uenighet med en av jentene, et stygt blikk fra en jente en dag osv, sånne normale ting som alle opplever nå og da uten at noen lager en sak av det.Tidligere har nok jenta vært mere utfryst, så det er vel derfor reagerer mye på småting nå, men jeg tror bevisst at det er moren som er det største problemet her,skjønner?

Men i 9-åringens tilfelle er det kansje best og gjøre noe mens han går på barneskolen, på b.skolen mener jeg lærerne har større plikt til og rydde opp enn på ungd.skolen.På ungd.skolen må elevene ordne opp seg imellom mener jeg, for da er de jo så store at de må greie det uten innblanding av "mamma".

Tidligere har nok jenta vært mere utfryst, så det er vel derfor MOREN reagerer mye på småting nå.....

[Solsikke]

Joda, jeg skjønner hva du mener, og tro meg, alle foreldre som har flere barn har vært borti noe lignende i kortere eller lengre perioder.

Og av erfaring har jeg funnet ut at det verste man kan gjøre er og forstørre problemet, det gjør det ti tusen gang værre.La ungene ordne opp selv mest mulig(så langt det lar seg gjøre), oppmuntre ungene og gi de selvtillitt, om de er sikre på seg selv så greier de og rydde opp i mye selv.Andre barn har mye lettere for og gå løs på en unge som mangler selvtillitt, et barn med sterk selvtillitt greier seg også mye bedre igjennom en mobbeperiode.

Den moren jeg refererte til her ER virkelig hysterisk, og ingenting er bra nok for henne.Hun skal alltid gjøre et problem av alt, og går videre til klasseforstanderen med hver minste detalj jenta hennes sier i fortrolighet til henne.Noe som i sin tur læreren konfronterer vennindene til jenta med, og da skjønner de selvfølgelig at jenta har sladret og de skygger enda mer unna henne.

Jeg prater her om små detaljer som blir forstørret til store problemer, f.eks. en liten krangel/uenighet med en av jentene, et stygt blikk fra en jente en dag osv, sånne normale ting som alle opplever nå og da uten at noen lager en sak av det.Tidligere har nok jenta vært mere utfryst, så det er vel derfor reagerer mye på småting nå, men jeg tror bevisst at det er moren som er det største problemet her,skjønner?

Men i 9-åringens tilfelle er det kansje best og gjøre noe mens han går på barneskolen, på b.skolen mener jeg lærerne har større plikt til og rydde opp enn på ungd.skolen.På ungd.skolen må elevene ordne opp seg imellom mener jeg, for da er de jo så store at de må greie det uten innblanding av "mamma".

Jeg blir litt irritert når jeg leser slike innlegg som du skriver her mamjan. Hvor mye erfaring har du med mobbing? Har du følt det på kroppen selv, eller har barna dine fått føle det?

Når et barn i friminutt etter friminut, dag ut og dag inn blir plaget, ertet, banket og terrorisert av sine medelever. Mener du også da at barnet må tåle litt, barna må ordne opp selv. Og foreldrene ikke skal ta opp ting?

[laban]

Har som sagt pratet medlærer og noen av foreldrene. Klassekontaktene skal opprette vennegruppe i klassen, som skal rulleres mellom de forskjellige hjemmene, samt at vi skal få til noe felles aktivitet for både foreldre søsken og elever. Håper dette kan hjelpe.

Jeg er veldig redd for å skremme bort evnt kommende venner med å bli sett på som den "klagende " moren, men kunne ikke lenger bare sitte passiv og se på at han hadde det vondt. Fra foreldrene har jeg fått positiv feedback, men om det hjelper det vet jeg ikke...

Håper tiltakene hjelper.

Det er klart du ikke skal sitte passiv og se på at sånt foregår! Jeg mener bare at det er best når det kommer fram at det er flere som er misfornøyde med utviklingen av klassemiljøet, ikke bare én (som lettere kan avfeies / stemples som vanskelig). Det er sikkert flere foreldre som ikke vil at deres sønn skal være med på noe så utrivelig.

Lykke til!

[Gjest mamjan]

Jeg blir litt irritert når jeg leser slike innlegg som du skriver her mamjan. Hvor mye erfaring har du med mobbing? Har du følt det på kroppen selv, eller har barna dine fått føle det?

Når et barn i friminutt etter friminut, dag ut og dag inn blir plaget, ertet, banket og terrorisert av sine medelever. Mener du også da at barnet må tåle litt, barna må ordne opp selv. Og foreldrene ikke skal ta opp ting?

Jeg mente selvsagt ikke fysisk vold, det bør selvfølgelig rapporteres til lærere osv.Jeg tenkte bare på ikke-fysiske ting, da bør ungene så langt det er mulig få ordne opp selv.På ungd.skolenivå er de nesten voksne, og da må de ordne opp selv ja,mener jeg(vel og merke her også,hvis det ikke er fysisk vold inn i bildet).

De fleste som har flere barn har vært borti at en av ungene har blitt mobba eller utfryst i mindre eller lengre perioder, i noen tilfeller i flere år.Det er ganske vanlig faktisk!Men jeg, og mange andre har erfart at mammas innblanding oftest gjør ting mye mye værre.Hysteriske mødre(som hun jeg omtalte over her) gjør det så mye morsommere for mobberne og fortsette utfrysningen,desverre.Da føler mobberne seg viktig/lagt merke til, og fortsetter med det som gir dem oppmerksomhet.

Å skifte skole tror jeg er et bra tiltak, for heldigvis er unger slik skapt at de er flinke til og finne seg nye venner.

[Dorthe]

Jeg mente selvsagt ikke fysisk vold, det bør selvfølgelig rapporteres til lærere osv.Jeg tenkte bare på ikke-fysiske ting, da bør ungene så langt det er mulig få ordne opp selv.På ungd.skolenivå er de nesten voksne, og da må de ordne opp selv ja,mener jeg(vel og merke her også,hvis det ikke er fysisk vold inn i bildet).

De fleste som har flere barn har vært borti at en av ungene har blitt mobba eller utfryst i mindre eller lengre perioder, i noen tilfeller i flere år.Det er ganske vanlig faktisk!Men jeg, og mange andre har erfart at mammas innblanding oftest gjør ting mye mye værre.Hysteriske mødre(som hun jeg omtalte over her) gjør det så mye morsommere for mobberne og fortsette utfrysningen,desverre.Da føler mobberne seg viktig/lagt merke til, og fortsetter med det som gir dem oppmerksomhet.

Å skifte skole tror jeg er et bra tiltak, for heldigvis er unger slik skapt at de er flinke til og finne seg nye venner.

Det er jo foreldrene til mobberne som må ordne opp. Hvis ikke noen sier ifra hvordan skal de vite hva som foregår?

Nå har jeg aldri opplevd at mine har blitt mobbet men vanlig krangling har jeg stort sett ikke gjort noe annet med enn å snakke med mine egne og hva og hvordan. Men hadde jeg fått beskjed om at mine var mobberne skal jeg love at jeg hadde blitt alvorlig sint på ungene mine.

Hvorfor mener du at det er den som blir mobbet som skal skifte skole? Da er det bedre at den som er sjefen for mobberne må flytte i første omgang. Det er jo ikke den stakkaren som blir mobbet som skal straffes.

[Gjest trdfcygu]

Jeg mente selvsagt ikke fysisk vold, det bør selvfølgelig rapporteres til lærere osv.Jeg tenkte bare på ikke-fysiske ting, da bør ungene så langt det er mulig få ordne opp selv.På ungd.skolenivå er de nesten voksne, og da må de ordne opp selv ja,mener jeg(vel og merke her også,hvis det ikke er fysisk vold inn i bildet).

De fleste som har flere barn har vært borti at en av ungene har blitt mobba eller utfryst i mindre eller lengre perioder, i noen tilfeller i flere år.Det er ganske vanlig faktisk!Men jeg, og mange andre har erfart at mammas innblanding oftest gjør ting mye mye værre.Hysteriske mødre(som hun jeg omtalte over her) gjør det så mye morsommere for mobberne og fortsette utfrysningen,desverre.Da føler mobberne seg viktig/lagt merke til, og fortsetter med det som gir dem oppmerksomhet.

Å skifte skole tror jeg er et bra tiltak, for heldigvis er unger slik skapt at de er flinke til og finne seg nye venner.

Jeg har klippet litt ut fra den linken som Solsikke la ut:

"Like vondt kan det være å bli utsatt for indirekte mobbing: det å bli frosset ut og ikke få være med i kameratflokken, bli baksnakket og at andre legger hindringer i veien slik at en ikke får venner. "

Les også hva en mor skrev (avisartikkel):

"Å ha et barn som blir mobbet er å se sitt barn bli utstøtt, frosset ut og fullstendig isolert. Men det skrives mest om gutter som mobber, gutter som offer. Jentemobbing finnes, men den synes kanskje ikke så mye utad. Da dreier det seg sjelden om ødelagte klær eller ødelagte armer og ben. Jentemobbing går for det meste utenom den fysiske smerten, rett inn i sjelen. Jenters mobbing er vanskeligere "å ta på" eller å peke direkte på.

Hvordan kan jeg som mor anklage dem som mobber min 14-årige datter for at de har sluttet å ringe, har sluttet å hilse, baktaler henne, bytter plass i klasserommet, alltid kommenterer og latterliggjør det hun sier m. m. Ingenting av det de gjør (eller ikke gjør) er forbudt eller ulovlig.

Som mor føler jeg en stor sorg og maktesløshet overfor det min datter blir utsatt for. I min fortvilelse forsøkte jeg å snakke med mødrene til to av min datters tidligere venninner. Det var ikke spesielt vellykket; en del foreldre klarer bare ikke at deres barn blir kritisert av utenforstående. De forsvarer barna sine til enhver pris, hvor vanvittig det enn er.

Jeg ønsker ingen foreldre den sorg og maktesløshet jeg føler, men jeg ønsker at dere bare for en kort stund sammen med deres barn fikk føle på kroppen det min datter og vår familie har levd med i ca. seks måneder. Da ville dere kanskje forstå."

Du har jo misforstått totalt dersom du tror at mobbing kun er en fysisk greie...

[Elis31]

Jeg mente selvsagt ikke fysisk vold, det bør selvfølgelig rapporteres til lærere osv.Jeg tenkte bare på ikke-fysiske ting, da bør ungene så langt det er mulig få ordne opp selv.På ungd.skolenivå er de nesten voksne, og da må de ordne opp selv ja,mener jeg(vel og merke her også,hvis det ikke er fysisk vold inn i bildet).

De fleste som har flere barn har vært borti at en av ungene har blitt mobba eller utfryst i mindre eller lengre perioder, i noen tilfeller i flere år.Det er ganske vanlig faktisk!Men jeg, og mange andre har erfart at mammas innblanding oftest gjør ting mye mye værre.Hysteriske mødre(som hun jeg omtalte over her) gjør det så mye morsommere for mobberne og fortsette utfrysningen,desverre.Da føler mobberne seg viktig/lagt merke til, og fortsetter med det som gir dem oppmerksomhet.

Å skifte skole tror jeg er et bra tiltak, for heldigvis er unger slik skapt at de er flinke til og finne seg nye venner.

Hm...

Jeg tenker litt at det kan jo være veldig behagelig å bare tenke på moren som hysterisk, for da har man ikke noe ansvar selv. Det som er med jentemobbing er jo at det sjelden er fysisk, det går mer på utfrysning og er mye mer vanskelig å peke på.

Dersom du og andre foreldre mener at visse typer oppførsel ikke er akseptabelt, tror jeg ikke man trenger å skylde på at noens mødre er hysteriske.

Anbefaler deg å lese linken til veiledningsheftet til Solsikke. Det var meget bra.

Å mene at barna skal ordne opp selv, mener jeg er totalt uforsvarlig i de tilfeller hvor noen virkelig føler seg forutlempet.

[nine1365380488]

Jeg har klippet litt ut fra den linken som Solsikke la ut:

"Like vondt kan det være å bli utsatt for indirekte mobbing: det å bli frosset ut og ikke få være med i kameratflokken, bli baksnakket og at andre legger hindringer i veien slik at en ikke får venner. "

Les også hva en mor skrev (avisartikkel):

"Å ha et barn som blir mobbet er å se sitt barn bli utstøtt, frosset ut og fullstendig isolert. Men det skrives mest om gutter som mobber, gutter som offer. Jentemobbing finnes, men den synes kanskje ikke så mye utad. Da dreier det seg sjelden om ødelagte klær eller ødelagte armer og ben. Jentemobbing går for det meste utenom den fysiske smerten, rett inn i sjelen. Jenters mobbing er vanskeligere "å ta på" eller å peke direkte på.

Hvordan kan jeg som mor anklage dem som mobber min 14-årige datter for at de har sluttet å ringe, har sluttet å hilse, baktaler henne, bytter plass i klasserommet, alltid kommenterer og latterliggjør det hun sier m. m. Ingenting av det de gjør (eller ikke gjør) er forbudt eller ulovlig.

Som mor føler jeg en stor sorg og maktesløshet overfor det min datter blir utsatt for. I min fortvilelse forsøkte jeg å snakke med mødrene til to av min datters tidligere venninner. Det var ikke spesielt vellykket; en del foreldre klarer bare ikke at deres barn blir kritisert av utenforstående. De forsvarer barna sine til enhver pris, hvor vanvittig det enn er.

Jeg ønsker ingen foreldre den sorg og maktesløshet jeg føler, men jeg ønsker at dere bare for en kort stund sammen med deres barn fikk føle på kroppen det min datter og vår familie har levd med i ca. seks måneder. Da ville dere kanskje forstå."

Du har jo misforstått totalt dersom du tror at mobbing kun er en fysisk greie...

Tenkte jeg skulle presisere litt hvordan min sønn blir utfryst. De har aldri vært stygg mot han fysisk, men jeg vil si at det psykiske faktisk kan være enda verre.Han vil gjerne være sammen med sina gamle kompiser, men da flytter seg i klasserommet, sier nei når han spør om de skal være ilag, og inger kommer hjem til oss og spør etter han lenger. Slik har det vært i et par måneder nå. Har hatt oppvaskmøte med noen av foreldrene uten at det hjelper noe særlig.Guttene kom da hjem til oss med mange fagre ord, men holder stadig avstand til min sønn. prøver nå å få min sønn til å være lamed andre gutter i klassen, men han vil jo gjerne være ilag med de gamle vennene sine, som også bor nærmest..

Vil også kommentere det som har blitt skrevet av enkelte her at han bør skifte skole.Dette synes jeg er et veldig dårlig råd, hva da med selvtilliten til gutten min, han vil da føle på seg at han er den skyldige, og hva skal han si til den nye klassen... Nei det er ingen god løsning.

Synes det er kjekt at så mange ha rengasjert seg, det er nok mange som har prøvd dette selv..

[Gjest mamjan]

Tenkte jeg skulle presisere litt hvordan min sønn blir utfryst. De har aldri vært stygg mot han fysisk, men jeg vil si at det psykiske faktisk kan være enda verre.Han vil gjerne være sammen med sina gamle kompiser, men da flytter seg i klasserommet, sier nei når han spør om de skal være ilag, og inger kommer hjem til oss og spør etter han lenger. Slik har det vært i et par måneder nå. Har hatt oppvaskmøte med noen av foreldrene uten at det hjelper noe særlig.Guttene kom da hjem til oss med mange fagre ord, men holder stadig avstand til min sønn. prøver nå å få min sønn til å være lamed andre gutter i klassen, men han vil jo gjerne være ilag med de gamle vennene sine, som også bor nærmest..

Vil også kommentere det som har blitt skrevet av enkelte her at han bør skifte skole.Dette synes jeg er et veldig dårlig råd, hva da med selvtilliten til gutten min, han vil da føle på seg at han er den skyldige, og hva skal han si til den nye klassen... Nei det er ingen god løsning.

Synes det er kjekt at så mange ha rengasjert seg, det er nok mange som har prøvd dette selv..

Jeg har fått mye pepper her ser jeg,men står alikevel på mine påstander, innblanding fra hysteriske mødre forværrer oftest situasjonen,desverre må jeg si! )Det er unntaksvis at slikt engasjemang hjelper.

Så lenge de andre foreldrene ikke samarbeider(noe som de oftest ikke gjør),så er det dødfødt.De fleste foreldrene kommer med fagre løfter om og hjelpe, etter en uke er det hele glemt.De fleste føyer sine egne unger, og er fornøyd så lenge deres egne har det bra.

Men jeg synes det er rart at andre foreldre ikke klarer og leve seg inn i og forstå at det jævligste en mor og en far kan oppleve er at barnet sitt blir utfryst eller mobbet.Utfrysning av et barn kan forandre en hel families hverdag.De andre foreldrene kunne jo ha gjort noen "usynlige" tiltak som og bedt sønnen din i gebursen til ungene sine, de er da ikke blinde, de vet så altforgodt hva som skjer!Det må jo være vanskelig for deg og omgås disse foreldrene også, så lenge du vet hva de lar ungene sine gjøre mot din sønn(?)

Jeg tør påstå jeg har god erfaring i hva jeg snakker om ja, da et barn i slekten min ble utfryst i ca fem år(hele problemet løste seg selv da ungen begynte på ny skole!).Hva er vel to små måneder tenker jeg...ta tiden til hjelp og se det an!

Og jeg mener ikke at ungen din skal straffes med og flyttes til en annen skole, jeg mente det kunne gjøres om du så på det som en positiv løsning om problemet vedvarte.Nye klassekamerater m/nye foreldre kan løse problemet.Det kan godt hende det hjelper og flytte mobbesjefen til annen skole istedet, hvis det er snakk om en sterk person som dirigerer andre.Men om du skal ta en oppvask om dette på skolen, og virkelig har bestemt deg for det, så for all del gjør det mens ungen går på barneskolen, for ingenting er så ødeleggende og flaut for en ungdom som at foreldrene blander seg i slikt på ungdomsskolen.Men ettersom det kun er snakk om to måneder her, så kan det jo godt hende at hele problemet glir over av seg selv etter en stund.

[Elis31]

Tenkte jeg skulle presisere litt hvordan min sønn blir utfryst. De har aldri vært stygg mot han fysisk, men jeg vil si at det psykiske faktisk kan være enda verre.Han vil gjerne være sammen med sina gamle kompiser, men da flytter seg i klasserommet, sier nei når han spør om de skal være ilag, og inger kommer hjem til oss og spør etter han lenger. Slik har det vært i et par måneder nå. Har hatt oppvaskmøte med noen av foreldrene uten at det hjelper noe særlig.Guttene kom da hjem til oss med mange fagre ord, men holder stadig avstand til min sønn. prøver nå å få min sønn til å være lamed andre gutter i klassen, men han vil jo gjerne være ilag med de gamle vennene sine, som også bor nærmest..

Vil også kommentere det som har blitt skrevet av enkelte her at han bør skifte skole.Dette synes jeg er et veldig dårlig råd, hva da med selvtilliten til gutten min, han vil da føle på seg at han er den skyldige, og hva skal han si til den nye klassen... Nei det er ingen god løsning.

Synes det er kjekt at så mange ha rengasjert seg, det er nok mange som har prøvd dette selv..

Får du ikke noe hjelp på skolen? Skulle øsnke sønnen din hadde en klasseforstander med litt "forstand" når det gjaldt slike ting.

Tror nok jeg ville stått på for at skolen skulle ta ansvar. Eventuelt ta kontakt med PP-tjenesten for å få gode råd og sorteret tanker - og ikke minst hjelp.

Lykke til!