Over-reaksjoner og depresjon

[Gjest deMona]

Hjelp meg!

Jeg har nå hatt det sånn i over tre år! Det hele begynte med at jeg var sammen med en alkoholiker som var fryktelig aggressiv og som ikke stolte på meg. Vi var sammen i ett år, og tilslutt måtte jeg rømme fra han fordi han behandlet meg så dårlig. Det første året etter at jeg kom hjem (dette skjedde i utlandet) fortrengte jeg alle de grusomme episodene og levde et nesten litt manisk liv. Jeg kan nesten ikke huske noe fra denne perioden.

Etter en stund fikk jeg en ny kjæreste og han var ikke annet enn kjempesnill mot meg. Jeg gråt mye pga det som hadde skjedd, men etter en stund følte jeg at jeg måtte slutte å plage han, og stengte derfor de vonde følelsene inne.

Jeg har bearbeidet mye av det som skjedde og kommet fram til at måten det har skadet meg mest på er at jeg har mistet mye selvtillit. Da jeg var i det vanskelige forholdet ble jeg sittende å si unnskyld for en haug mefd ting som jeg egentlig ikke skulle, bare for å unngå konflikter og unngå å bli skreket til for ting jeg ikke engang hadde gjort.

Dette henger igjen den dag i dag. Jeg har begynt å gå inn i et mønster der jeg overreagerer på ting mine nærmeste sier til meg, og vrir det til at de prøver å si noe negativt om meg. Jeg er overfølsom, helt besatt av detaljer (i diskusjoner krangler osv) og får panikkanfall når jeg innser at jeg er fullstendig på jordet. De som er rundt meg ser på meg og tror jeg er helt gal. Jeg skriker og sparker, legger meg i fosterstilling, klorer på huden og river meg i håret. Jeg sier helt syke ting som jeg vet selv er helt syke, men jeg klarer ikke la være å si det.

Så ser jeg på meg selv og får enda mer panikk når jeg skjønner hva jeg driver med.

Dette er veldig skremmende for mine nærmeste. Jeg kan gråte i flere timer etter et sånt anfall og føler meg veldig liten og skjør opptill dager etterpå. Det eneste som får meg til å slutte er når kjærsten min klemmer meg og smiler til meg, og sier at det er greit, at jeg ikke har gjort noen skade, og at han er like glad i meg.

Men det er sjelden han klarer å gjøre det. Han blir oppgitt, frustrert, skremt og til og med sint for ting jeg sier som er helt urimelig.

Jeg føler det på en måte som det er noe annet som tar kontroll over meg, at jeg ikke har kontroll selv.

Jeg har vært i kontakt med legen min om dette nylig, men stort sett har jeg det bra og er flink til å bagatellisere problemene mine, så jeg har liksom ikke kommet noe videre.

Det jeg lurer på er om dette er normalt. Om det er noen andre som har det sånn som meg? Hva kan jeg selv gjøre? Medisiner til å balansere impulsene mine? Når skal jeg bli ferdig med alt dette?

HJELP!

[frosken]

Er du helt sikker på at du ikke selv har kontrollen i begynnelsen av et slikt anfall?

Mener ikke å være kritisk - men funderer på om det blir nødvendig for deg å definere dette som utenfor kontroll fordi du ellers blir nødt til selv å ta ansvar for anfallene.

Lurer også på om det er fornuftig av samboeren din å forsøke å være "supersnill" i slike situasjoner - tror nesten jeg ville foreslått at han heller forlot rommet inntil du klarte å samle deg igjen.

Kan godt hende at jeg er helt på jordet her :-)

[Gjest sol og varme]

Er du helt sikker på at du ikke selv har kontrollen i begynnelsen av et slikt anfall?

Mener ikke å være kritisk - men funderer på om det blir nødvendig for deg å definere dette som utenfor kontroll fordi du ellers blir nødt til selv å ta ansvar for anfallene.

Lurer også på om det er fornuftig av samboeren din å forsøke å være "supersnill" i slike situasjoner - tror nesten jeg ville foreslått at han heller forlot rommet inntil du klarte å samle deg igjen.

Kan godt hende at jeg er helt på jordet her :-)

Hei!

Kjenner meg igjen i det du skrev om at du fortrenger det andre sier til deg i negativ retning.Fortrenger du det alle sier til deg, eller er det bare kommentarer fra samboeren din?

Har opplevd mye vond når det gjelder min nåværende samboer, derfor vrir og vrenger jeg på det meste han sier. Sier han "du har så fin rompe" til meg, så tenker jeg "fan hvor du lyver".

For meg går dette i perioder, og gjelder bare samboeren min.

[Gjest deMona]

Er du helt sikker på at du ikke selv har kontrollen i begynnelsen av et slikt anfall?

Mener ikke å være kritisk - men funderer på om det blir nødvendig for deg å definere dette som utenfor kontroll fordi du ellers blir nødt til selv å ta ansvar for anfallene.

Lurer også på om det er fornuftig av samboeren din å forsøke å være "supersnill" i slike situasjoner - tror nesten jeg ville foreslått at han heller forlot rommet inntil du klarte å samle deg igjen.

Kan godt hende at jeg er helt på jordet her :-)

Kanskje du har rett, at jeg har mer kontroll en jeg tror. Men jeg hater når dette skjer, og jeg vil ikke at det skal skje mer. Hvis samboeren min bare forlater rommet tar det aldri slutt, han har gjort det flere ganger og da blir jeg bare verre. Det som er er at jeg blir så frustrert over meg selv og trenger å vite at noen aksepterer og respekterer meg like mye som før anfallet. At jeg ikke har ødelagt noe, liksom..

[frosken]

Kanskje du har rett, at jeg har mer kontroll en jeg tror. Men jeg hater når dette skjer, og jeg vil ikke at det skal skje mer. Hvis samboeren min bare forlater rommet tar det aldri slutt, han har gjort det flere ganger og da blir jeg bare verre. Det som er er at jeg blir så frustrert over meg selv og trenger å vite at noen aksepterer og respekterer meg like mye som før anfallet. At jeg ikke har ødelagt noe, liksom..

Det er bedre at han viser deg aksept etter at du selv har klart å samle deg. Jeg tenker at han er med på å bidra til regresjonen dersom han er villig til å være "supersnill" mens du utagerer.

Går du i behandling - eller har dere noen annen mulighet til å få litt veiledning i forhold til dette?

Det er lett å forstå behovet ditt for betingelsesløs aksept og kjærlighet - men det blir helt feil at du skal få det som følge av denne type utagering. Du sliter sannsynligvis ut samboeren din med dette - og kan ikke regne med at det er greit for omgivelsene at du har slike anfall. Derfor må du få hjelp til å finne andre måter å kommunisere dine behov enn ved slik utagering.

Jeg diskuterer gjerne dette mer med deg hvis du vil - mener ikke å være fordømmende - men er ganske direkte i mine kommentarer til det du forteller. Håper du tåler det!