HJELP MEG!!!

[Gjest Ekkel jente15]

Hei, kan noen være så snill å svare meg for jeg har det virkelig ikke noe greit for tiden.

Alle venninnene mine sier at jeg er så tynn,er 1.58 og veier 39kg. Men uansett hva de sier ser jeg en diger og klumpete elefant i speilet. Og hver gang jeg spiser er det en stemme inni meg som skriker:"Ikke gjør det, se hvor feit du er." Det er helt forferdelig og jeg må trene masse eller prøve å kaste opp for at stemmen skal forsvinne.

Før likte jeg denne stemmen for den hjalp meg til å få kontroll over noe, men nå føles det som om stemmen har tatt kontroll over meg.

Jeg føler meg innestengt i meg selv, stemmen vil ikke slippe meg ut.....

Jeg orker ikke å sitte å være redd for å bli feit lenger.

Jeg lever i et helvete, det er kanskje best å gjøre slutt på det. Det blir ikke bare bedre for meg, men for familien min og venninnene mine som slipper å ta del i mine problemer.

Så hva burde jeg gjøre, ta selvmord og slippe og leve i helvete, eller fortsette å leve i helvete???

Ekkel jente15.

[KaVa]

Du MÅ få hjelp. Omgående. Ta kontakt med helsesøster eller lege og få skikkelig hjelp!

Du er alt for mager, og slik du beskriver deg selv, tyder det på at du er langt nede - både fysisk og psykisk.

Så du skaffer deg hjelp. NÅ!

[Gjest twisted83]

Det du burde gjøre er gå til helsesøster eller noen andr edu stoler på og fortelle hvordan du har det. At du føler du lever i et helvete. Det virker på meg som om du har noen anoreksi-symptomer her, men jeg kan i grunn ikke si så mye da jeg ikke er noen fagperson.

Men hvis du vil ut av helvete (og det råder jeg deg til å prøve på så snart som mulig, før det blir verre) så søker du hjelp allerede i morgen. Jo tidligere man oppsøker hjelp, jo lettere blir det å hjelpe.

Lykke til!

[elise-linnea]

Nei, du skal ikke fortsette å leve i helvete. Gå til fastlegen din og fortell at du trenger hjelp. Du kan ta utskrift av innlegget ditt, hvis du syns det er vanskelig å snakke om dette.

Fastlegen kan henvise deg videre til en psykolog el lignende. Vær forberedt på at du må jobbe mye med deg selv, men vit at du kan bli frisk igjen! Ikke gi opp!

[happy1365380345]

Hei

Jeg synes ingen av alternativene du beskrev var særlig gode jeg da. Det er ikke meningen at du skal leve i et helvete. Å ta sitt eget liv når det finnes behandlingsmuligheter for denne sykdommen synes jeg ikke du skal vurdere.

Jeg forstår at det er slitsomt, men det finnes faktisk hjelp å få til å takle dette. Får du noe hjelp eller støtte i dag. Er det lege eller andre inne i bildet som du kan snakke med?

Denne stemmen du beskriver er akkurat som å høre en venninne av meg fortelle. Hun har nå takket ja til hjelp og får et behandlingsopplegg i Sverige.

Du må ta kontakt med noen og forklare alvoret i situasjonen din, slik at det er mulig for noen å hjelpe deg.

[Saimi]

Kjære deg, innlegget ditt ga meg mange reaksjoner: Den første var: Hun er TYNN! (Men tilbake til det).Jeg ble trist, jeg kjente meg igjen, jeg ble sint, jeg ble oppgitt..

Hvorfor ble jeg trist? Nettopp fordi jeg vet akkurat hvordan du har det. Selv om jeg er ute av det nå, så slet jeg i 17 år med "alle typer" spiseforstyrrelser: Anorexia, Overspising / Oksehunger og ikke minst Bulimi. Den lille stemmen i hodet var min venn, selv om den ba meg gjøre ting jeg innerst inne visste var galt. Et lite spørsmål: Klarer du å kaste opp? Jeg håper virkelig ikke det! Jeg klarte det, etter mye strev, og skal ikke gi deg noen "gode råd" om hvordan man skal få det til. Jeg klarte det så "godt" at jeg kastet opp opp til 30 ganger pr. dag. DA sa hjertet mitt STOPP! Jeg holdt på å dø av hjertestans før fylte 25! Du har helt rett når du snakker om det å ha kontroll over noe. De som er "spiseforstyrra" sliter gjerne med det de synes er et kaotisk liv, der de får lite til. De strekker seg etter uholdbare idealer (Visste du at det ofte er gutter som viser moteklær for unge jenter i blader?). Veldig mange er perfeksjonister på alle plan, også når det gjelder skole. Alt de gjør skal være perfekt. Når de føler de ikke klarer dette, tyr de til den kontrollen de mestrer: Anorexien / Bulimien.

Om jeg har noen råd? Ja, mange, alt for mange til å ramse opp her. Men litt hjelp på veien kan jeg forsøke å gi deg:

- Kast (eller gå ihvertfall ikke opp på) vekta! Klarer du dette viser du faktisk ekstrem kontroll, og kan være stolt over deg selv. Selv har jeg ikke vært på ei vekt på over 2 år. Og, jeg kan fortsatt føle stolthet når jeg bare skuler stygt på vekta etter at jeg har spist et skikkelig måltid ;o)

- Forsøk å se veninnene dine / folk på gata "utenfra". Er absolutt alle som ikke er sykelig tynne mislykket? Hvis du svarer nei på det, hvorfor skal så du være mislykket? Sett ikke høyere krav til deg selv enn du gjør til resten av jentene!

- Få noen å snakke med! For meg har gruppeterapi vært tingen, men det viktigste er faktisk å ha noen du stoler 100% på, og som du kan snakke med NÅR du har det ille, dvs. FØR du forsøker å kaste opp eller drar og trener.

Skulle sagt så mye mer til deg, og alle andre som sliter med det samme, men kan vel ikke skrive milevis heller ;o) Får ta resten en annen dag.

Når det gjelder selvmord, så vet du nok svaret selv: Det er absolutt den mest gærne veien du kan gå! De som er glade i deg sliter ikke så mye med din sykdom som du tror. OG: De vil slite ennå mer hvis de mister deg helt. Garantert!

Om du er ekkel? Selvfølgelig ikke! Du føler deg ekkel, javel, og den følelsen må jobbes ,mye med, men andre synes ikke du er ekkel. Jeg vet dette, for jeg har som sagt vært gjennom det samme selv!

Fjern deg med vekta, forsøk å få noen du kan ringe til uansett når på døgnet (en slektning, en veninne, en hjelpetelefon....), og: Stå på! Du har noe veldig viktig å tape: Deg selv!

Klem,

[Gjest helsesøster]

vil bare du skal vite at det er mange dyktige folk derute som mer en gjerne vil hjelpe deg om du vil ha hjelp.

Du har det så vondt og dagen i morgen blir litt bedre enn i dag om du tar skrittet og finner noen som kan hjelpedeg videre. Oppsøker helsesøster på skolen hos deg i morgen eller legen din eller om det er en voksen som du har tiltro til som kan være med. Lykke til Jeg skal tenke på deg.