Depresjon - diagnose og behandling

[fniff]

Jeg tror jeg er deprimert. Ikke sånn deppa som alle blir iblant. Men deprimert. På ordentlig. Jeg har absolutt alle symptomer som fins, og det til gangs. Og slik har det vært lenge, og det ser ikke ut til å gå over uansett hvor mange ganger jeg prøver å ta meg selv i nakken. Jeg er bare tom, trist, uinteressert, verdiløs, fylt av selvforakt og angst, frustrert, søvnløs, og har til og med hatt ønske om å dø.

Tungsinnet har alltid kommet lett til meg, men jeg har alltid hatt en balanse der, og evne til å glede meg tilsvarende stort. Veldig lett å glede, men samtidig lett å såre. Humørsvingninger, rett og slett. Men aldri har jeg vært så tungsinnet som dette. Dette skremmer meg, fordi alt synes uendelig håpløst. Det har liksom alltid gått over tidligere, eller over i noe annet som jeg kunne mestre, i det minste. Jeg kan ikke forklare hvorfor denne gangen er så annerledes. Kanskje det er fordi jeg har blitt eldre og føler jeg har oppnådd så lite. Fordi jeg sliter med å finne min plass og identitet gjennom arbeid, selv om jeg har en respektert jobb i et godt firma. Fordi min kjæreste ikke gir meg den tryggheten jeg trenger - mitt behov for stadig bekreftelse på forholdet gjør ham tilbakeholden i stedet, hvilket gjør meg enda mer fortvilet. Ond sirkel. Og fordi jeg i løpet av det siste året har mistet de to eneste vennene jeg har hatt kontakt med siden jeg var barn i tragiske ulykker. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det er annerledes denne gangen. Tyngre, vondere og vanskeligere å fordrive.

Jeg vet ikke hvor jeg bør begynne, men jeg tror jeg trenger hjelp. Først og fremst til å finne ut hvor jeg skal gå og hvem jeg skal snakke med. Bare å innrømme dette for seg selv er et kjempeproblem. Det er falitt uten sidestykke, som bare nører ennå mer opp under den selvforakten som allerede er der fra før. Jeg er redusert til ingenting, og føler meg minst i verden. Jeg kjenner meg selv ikke igjen, og kan ikke fordra den jeg har blitt. Svak og hjelpesløs. Og jeg vet rett og slett ikke hvilken vei jeg skal vende. Jeg er redd for å gå til legen, fordi jeg er redd for hva han vil si og at han ikke vil ta meg på alvor. Og kjæresten min bør skånes om vi skal ha noen mulighet til å klare oss. Min familie ville engste seg ihjel om de fikk vite, og jeg kan ikke akkurat forklare mine kolleger hvorfor jeg til stadighet sitter på kontoret og later som om jeg ikke griner. Jeg er rett og slett redd for at alle som kjenner meg skal se på meg at jeg ikke mestrer tilværelsen. At jeg ikke mestrer meg selv.

Men jeg må begynne et sted.Jeg har betrodd meg til en venn, og det gjorde godt å åpne slusene. For jeg vil virkelig ikke ha det slik lenger. Jeg vil oppriktig glede meg over ting igjen, over våren, venner, opplevelser og alt annet som er fint i livet. Jeg vil tro på meg selv igjen, og mulighetene og fremtiden. Men jeg tror ikke jeg klarer det helt på egen hånd denne gangen, dessverre.

Så, jeg tror jeg begynner her. Med å spørre om dette kan høres ut som en depresjon, eller bare vanlig tungsinn som jeg må se til å skjerpe meg med. Men hvis det høres ut som om profesjonell hjelp kan være løsningen, hvordan er da vanligvis gangen i en behandling? Dersom jeg går til det skrittet at jeg velger å søke hjelp vil jeg bare vite hva som venter meg. Hva gjelder samtaleterapi, medisinering, varighet, sannsynligheten for å bli helt bra igjen etc. Informasjon som ville gjøre det lettere for meg å finne ut hva jeg skal gjøre. Kort sagt, hva innebærer det å søke hjelp til å bekjempe en depresjon?

[Gjest en annen]

Mesteparten av det du skriver, kunne vært skrevet av meg.

Føler iblant at jeg bærer på et hyl inni meg, ingen må få se hva som er på innsiden....

Fasaden blir viktig, mest av hensyn til barna mine.

Jeg tok meg voldsomt sammen og gikk til fastlegen min. Fikk 3-4 navn på psykologer. Tok meg enda mer sammen og ringte et par av dem. De hadde ikke ledig tid. Ikke venteliste heller. Skrev til en. Fikk et svært negativt svar, med beskjed om å kontakte psykiatrisk poliklinikk. Det gjorde jeg ikke....

Jeg er spent på hva slags svar du får her...

ps: jeg har ikke råd til å gå til psykolog uten avtale.

[lof]

Hei.

Det innlegget kunne vært skrevet av meg for 5 år siden. Jeg var en gang verdensmester i å klare meg selv, og de som hadde psykiske problemer var noen pyser og sveklinger. Plutselig rammet det meg selv. Alt gikk rundt for meg og jeg orket ikke å gjøre en dritt. Hadde tre netter på rad uten søvn, og fant ingen annen mulighet enn å oppsøke legevakten (17. mai!). Etter lang og uutholdelig venting fikk jeg resept på noen milde sovemedisiner og tilbud om å komme tilbake til en konsultasjon med psykiatrisk sykepleier. Den konsultasjonen var totalt latterlig, men sovemedisinen fikk meg i det minste til å sove 3-4 timer per natt. Jeg ble da sykemeldt en uke. En uke etterpå fikk jeg time med min nye fastlege. Heldigvis viste det seg at han hadde tidligere erfaring fra psykiatrien, og han fastslo umiddelbart at jeg hadde behov for antidepressiva (Seroxat). Etter noen ekstremt harde uker med masse bivirkninger og søking på Internett etter informasjon, ble jeg sakte bedre. Og etter 4-5 mnd begynte jeg å få troen tilbake, og trappet forsiktig ned medisineringen. Det skulle jeg nok ikke gjort, for bare noen mnd. etterpå ble jeg dårlig igjen, og måtte gjennomgå samme helvete på nytt. Etter ytterligere et halvt år fikk jeg endelig time hos en psykolog, noe som var en stor betryggelse. Vi fant fort tonen, og jeg hadde det veldig fint sammen med ham. Desverre døde han etter halvannet år, og jeg følte meg litt lost. Jeg har de seste 4 årene gått på konstant 20 mg Seroxat, og fungerer ca 90% det meste av tiden, men hver vår blir jeg litt verre. Denne våren har jeg fått ny psykolog, etter nok et halvt års ventetid, og lever et liv jeg er tilfreds med. Mye kunne vært bedre, men mye kunne vært langt værre. Håper dette var opplysende, og lykke til med kampen tilbake til livet - det er vel verdt kampen. Jeg tror jeg selv er blitt en bedre person etter disse årene, med et langt lavere ambisjonsnivå og et mer nyansert syn på livet.

[Gjest appendix]

Først vil jeg si at vi høres veldig like ut. Du beskrev meg også.

Tror at dette med å miste to venner i ulykke utløste denne depresjonen. Tror du kan ha nytte av å beabeide det.

Du skrev jo så fint og forklarende her. Ta med dette innlegget til legen. Du kunne trengt en henvisning til psykolog. Tror du også ville ha nytte av psykomotorisk behandling.

Er det lang ventetid, vil nok legen prøve å gi deg SSRI. Gjør deg på forhånd opp en mening om duvil ha det. Søk og les på internett og snakk med venner og bekjente. JEG er imot medisiner så jeg vil ikke gi råd, men mange har hjelp av det.

Lykke til!

[Gjest ssssss]

Jeg som mange andre kjenner meg igjen her. Jeg har hjelp av antidepressiva, og går også til psykolog. Jeg går til privat psykolog og betaler selv, men det koster. Har prøvd en med avtale, men gikk tilbake til den private. Jeg råder deg til å gå først og snakke med fastlegen din. Du kan også selv finne en psykolog i Gule sider, det gjorde jeg. Det vil ikke skade deg å prøve. Videre har jeg tatt akupunktur for migrene eller hodepine. Jeg prøver å trene to til tre ganger i uken og det hjelper. Gå turer ute er viktig, men der er jeg lite flink. Prøve å trekke fram det positive når tungsinnet kommer, det er vanskelig. Til sist, det å skrive her hjelper meg enormt.

[ebra]

Kjære fniff

Jeg vil først si at jeg synes du er kjempetøff som innser at du har et problem og ikke minst at du virkelig ønsker å gripe fatt i det for å gjøre noe med det. Jeg er selv såkalt "pårørende" til en herlig mann som har slitt/sliter fortsatt litt av og til med de samme problemene som du gjør. I flere år har han slitt med dette. I høst synes jeg at situasjonen ble så alvorlig at vi måtte gjøre noe med det.Jeg tok kontakt med hans fastlege og sammen gikk vi dit. Der måtte han gå igjennom en test som besto av en rekke spørsmål. Bla. om søvn, mat hygiene, konsentrasjon, ønske om å avslutte livet osv. På denne testen scoret han så høyt at hans fastlege umiddelbart tok kontakt med psykiatriskpolioklinikk. Vi fikk komme dit samme dag. De samme spørsmålene ble stilt, og etter en stund ble vi alle enige om at han burde innlegges for å få behandling. Han var med på dette frivillig. Han var på ingen måte psykotisk, han var helt klar og helt i stand til å ta denne avgjørelsen selv. Han var innlagt på psykiatrisk sykehus en mnd. Der fikk han 8 elektrosjokkbehandlinger, det var ganske tøfft, for korttidsminnet forsvant og han glemte utrolig mye. Men, etter avsluttet behandling skal jeg love deg at han ble en ny mann. Har aldri sett han så lykkelig, oppegående og grei. Virkningen av dette går ofte over etter 3 -4 uker, men før den tid skal man starte med vedlikeholdsbehandling enten med elektrosjokk en gang pr. mnd eller med stemningsstabilisernde medisin Jeg vet at det høres fryktelig skremmende ut med en innleggelse på psykiatrisk sykehus, det var nok også en tøff opplevelse men at han har kommet styrket ut av dette er jeg ikke tvil om. Det høres ut som du er en ressurssterk og oppegående.Gjør alt du kan for å få et bedre liv, det har du fortjentIkke skam deg over din depresjon, det finnes maaange som deg.Gjør meg en tjeneste: Ta ikke i mot tilbud om lykkepiller uten å ha tenkt deg veeeldig godt om. Det finnes som sakt andre alternativer,

LYKKE TIL.

[Kath1365380348]

Heisann fniff...

Jeg fikk diagnosen depresjon for ca.4 måneder siden. I og med at dette ble konstatert i forbindelse med et selvmordsforsøk, ble jeg umiddelbart satt på antidepresiva (cipramil). Går nå også til samtale med psykolog og noen ganger med skolens rådgiver.

Ting ser faktisk mye lysere ut for meg nå, selv om jeg kan ha mange tunge dager også.. men i forhold til hvordan det var for 4-5 måneder siden, er dette stor forbedring!

Jeg foreslår også at du tar kontakt med fastlegen din, og forteller det du skrev her. Da vil han nok sansynligvis avtale ny tid med deg, for å samtale litt mer med deg. Utfra disse samtalene kan han vurdere hvordan ting skal gjøres videre; om du har behov for psykolog, trenger antidepresiva osv..

Må bare si at det er flott at du tar ansvar for helsa di! Slike ting som depresjoner er det ofte vanskelig å være alene om, og jeg tror du kan ha godt av å snakke med noen.

Lykke til!