Angst - ødelegger helsen?

[Mimmy]

Jeg er redd for at den type angst jeg har, ødelegger helsen min, fordi jeg har mageproblemer, og har hatt det slik nå i ganske mange år, men det ble riktig ille for 3 1/2 år siden, og har vært slik hele tiden siden. Men nå blir jeg anbefalt å ikke behandle angsten min, men heller depresjonen, kan dette ha noe å gjøre med det at jeg har asperger syndrom dette også? Hvilken type angst er det egentlig som gir slike symptomer, jeg har fått høre at det er panikkangst, men dette kommer uavhengig av om det er noen konkrete situasjoner jeg har vært oppe i. Og jeg har ikke hatt panikk heller, så jeg skjønner ikke at man kan betegne dette som panikkangst. Det har jeg alltid syntes var rart. Jeg er redd for at det er dette som har gjort at jeg også har hatt B-vitaminmangel, fordi kroppen ikke klarer å ta opp mat på en skikkelig måte. Og så føler jeg meg av og til svimmel.

[Gjest ikke undertegnet]

Synes du skal snakke med legen/behandleren din om alt dette som du har tatt opp her på forumet. H*n kan gi deg svar på det du lurer på. Tørr du ikke ta det opp, så skriv ut alle innleggene dine fra forumet her og gi dem til behandleren din. Så vil du nok få svar.

[Mimmy]

Synes du skal snakke med legen/behandleren din om alt dette som du har tatt opp her på forumet. H*n kan gi deg svar på det du lurer på. Tørr du ikke ta det opp, så skriv ut alle innleggene dine fra forumet her og gi dem til behandleren din. Så vil du nok få svar.

Ja, jeg skal nok dette, og har også gjort det. Det er ofte litt vanskelig for meg å få sagt alt det jeg har på hjertet i løpet av en time hos psykolog. Jeg bruker veldig lang tid på det vesle jeg får til. Jeg tror kanskje jeg skal begynne å skrive lapper. Kanskje det er bedre.

[Gemini]

Kanskje du har Generalisert angstlidelse (GAD), og ikke panikkangst?

http://www.nettpsykiateren.no/article.php?sid=15

Dette med mageproblemer kan selvsagt ha en psykisk faktor, men iflg. legen min er det utrolig utbredt med noe som kalles "irritabel tarm". Les mer her: http://www.helsenytt.no/artikler/irritabel_tarm.htm

[frosken]

Medikamenter mot depresjon virker også mot angst. Kanskje det er det legen har ment med å anbefale behandling mot depresjon fremfor angst?

Tror det er en god ide å skrive ned de spørsmålene du har i en bok etterhvert som de oppstår - og så ta med deg hele listen til legen din.

[Gjest Windsong]

Ja, jeg skal nok dette, og har også gjort det. Det er ofte litt vanskelig for meg å få sagt alt det jeg har på hjertet i løpet av en time hos psykolog. Jeg bruker veldig lang tid på det vesle jeg får til. Jeg tror kanskje jeg skal begynne å skrive lapper. Kanskje det er bedre.

Lapper er lurt. Jeg er helt avhengig av å ta med notater så jeg har noe å holde meg til i psykiatertimene.

Ellers er mageproblemer veldig vanlig ved de fleste typer angst. Irritabel tarm, som kjennetegnes med smerter, luft og veksling mellom løs og hard avføring.

Dersom du konstant føler deg i høyspenn og har angstsymptomer sammen med at du har lett for å bekymre deg/forestille deg katastrofer, kan det tyde på generalisert angstlidelse.

Men for å være på den sikre siden synes jeg du skal få legen din til å utelukke at magebesværet ditt har andre årsaker. I noen tilfeller kan det være relatert til matallergi, og da vil plagene gi seg med en kostholdsendring. Det finnes også mageregulerende midler du får kjøpt reseptfritt på apoteket.

Mvh

[Mimmy]

Medikamenter mot depresjon virker også mot angst. Kanskje det er det legen har ment med å anbefale behandling mot depresjon fremfor angst?

Tror det er en god ide å skrive ned de spørsmålene du har i en bok etterhvert som de oppstår - og så ta med deg hele listen til legen din.

Jo, jeg skal nok bruke noe av helgen til å kopiere alle innlegg og svar her over i word, så kan jeg redigere det hele, ta vekk de tingene som ikke er så viktige, og konsentrere meg om de viktige. Ikke at ikke alt er viktig, men noen ting er nok viktigere enn andre ting.

[Mimmy]

Medikamenter mot depresjon virker også mot angst. Kanskje det er det legen har ment med å anbefale behandling mot depresjon fremfor angst?

Tror det er en god ide å skrive ned de spørsmålene du har i en bok etterhvert som de oppstår - og så ta med deg hele listen til legen din.

Hei igjen. Har nå kopiert en god del av innleggene mine med tilhørende svar og limt dem inn i et word dokument, så kan jeg redigere det i løpet av helgen og levere til psykolog/lege neste gang, for da skal jeg ha en fellessamtale med dem, for å se om jeg skal ha antidepressiva.

[Mimmy]

Medikamenter mot depresjon virker også mot angst. Kanskje det er det legen har ment med å anbefale behandling mot depresjon fremfor angst?

Tror det er en god ide å skrive ned de spørsmålene du har i en bok etterhvert som de oppstår - og så ta med deg hele listen til legen din.

Det var forresten en knallbra idé av deg at jeg skulle lese de bøkene av Donna Williams, jeg følte meg så mye bedre av det, fordi jeg da følte at jeg ikke var alene om å føle meg annerledes, selv om hun nok er veldig hardt angrepet, eller at kanskje hennes sosiale bakgrunn gjør problemene hennes så mye verre enn mine. Jeg kunne kjenne meg igjen i mye av det hun fortalte om. Jeg har også følt meg veldig dum og treg som lita, jeg ble mobbet på skolen og fikk kjeft hjemme en del også, fordi jeg ikke oppførte meg helt "normalt". Så selv om jeg var skoleflink, så har jeg alltid følt meg annerledes, men aldri skjønt hva det var, og alltid prøvd å være annerledes (og lykkes relativt bra med det også, men det er slitsomt). Og jeg hadde vanskelig for å konsentrere meg i timene. Jeg leste bøkene hjemme, og er heldigvis velsignet med klisterhjerne, så det gikk bra med skolearbeidet, selv om jeg aldri har vært noe skolegeni (men befant meg blant de skoleflinke elevene på ungdomsskolen). På videregående gikk jeg ut med middels karakterer. Og jeg har også et års høyere utdanning (på distriktshøgskole), men ikke med så veldig gode karakterer (de var middels).

[Gemini]

Det var forresten en knallbra idé av deg at jeg skulle lese de bøkene av Donna Williams, jeg følte meg så mye bedre av det, fordi jeg da følte at jeg ikke var alene om å føle meg annerledes, selv om hun nok er veldig hardt angrepet, eller at kanskje hennes sosiale bakgrunn gjør problemene hennes så mye verre enn mine. Jeg kunne kjenne meg igjen i mye av det hun fortalte om. Jeg har også følt meg veldig dum og treg som lita, jeg ble mobbet på skolen og fikk kjeft hjemme en del også, fordi jeg ikke oppførte meg helt "normalt". Så selv om jeg var skoleflink, så har jeg alltid følt meg annerledes, men aldri skjønt hva det var, og alltid prøvd å være annerledes (og lykkes relativt bra med det også, men det er slitsomt). Og jeg hadde vanskelig for å konsentrere meg i timene. Jeg leste bøkene hjemme, og er heldigvis velsignet med klisterhjerne, så det gikk bra med skolearbeidet, selv om jeg aldri har vært noe skolegeni (men befant meg blant de skoleflinke elevene på ungdomsskolen). På videregående gikk jeg ut med middels karakterer. Og jeg har også et års høyere utdanning (på distriktshøgskole), men ikke med så veldig gode karakterer (de var middels).

Det var meg som tipset deg om Donna Williams' bøker først tror jeg... Ikke at det er så viktig :-)

[Mimmy]

Det var meg som tipset deg om Donna Williams' bøker først tror jeg... Ikke at det er så viktig :-)

Ja, det var visst du som tipset meg om de bøkene av Donna Williams først. Og mange andre ting også...tusen takk. Har forresten begynt å lese den andre boka også. Mannen min har lest den første, og hadde mye å diskutere med meg, noe som han gjenkjente og en god del som han ikke gjenkjente også.

Da jeg var lita, så var det veldig ofte jeg ikke visste hvordan jeg skulle oppnå kontakt med de andre barna, og ble ofte stående utenfor, og ble ikke med i leken, før noen spurte om jeg ville være med. Noe de også kunne gjøre, dersom de ikke var mer opptatt av å erte meg, da....fordi jeg var så treg/dum. Og jeg var livredd for å gjøre dumme ting, si dumme ting som andre kunne le av, noe de ganske så ofte gjorde. Og alle de problemene som jeg hadde dengang, er egentlig veldig likt de problemene jeg også strir med i dag, å hele tiden slite med det sosiale, hvordan jeg til enhver tid skal kunne oppføre meg "passende" og klare å tone meg inn i forhold til andre folk. Ofte blir jeg stående utenfor, fordi jeg ikke har lyst til å bli ledd av dersom jeg skulle finne på å åpne munnen. Jeg tygger på det jeg skal si både en og to og tre ganger før jeg "slipper det ut". Og klarer ikke å være spontan, noe som igjen skaper angst.