Angst

[Mimmy]

Hva kommer først - angst eller asperger syndrom. Jeg har fått høre at den angst jeg har, kommer av at jeg har asperger syndrom, og at jeg ikke har fått oppfølging i oppveksten eller senere for den spesielle funksjonshemmingen. Men det jeg lurer på, er om angsten alltid har vært der, og at det er det som er asperger syndrom - å ha angst hele tiden? Er det noen som kan svare meg på dette?

[Zelig]

Jeg kan nok ikke svare, men jeg har et sprøsmål til deg: vet du om noen gode nettsider med informasjon om Aspergers?

[Mimmy]

Og så har jeg fått høre, sist jeg var hos psykolog, at neste gang skal vi ha en fellessamtale med en lege (psykiater) på samme team som henne. Dette for at hun (legen) skal se hva det er for slags antidepressiva/medisiner jeg eventuelt trenger. Jeg har også problemer i forhold til kroppskontakt over lengre tidsrom. Dette vet jeg, fordi jeg er tante til noen nydelige barn, men som kan være ganske så intense, i kroppskontakt og annet, og jeg blir sliten av å være sammen med dem, selv om det også gir mange gleder. Jeg gir ofte mer av meg selv, enn det jeg egentlig er i stand til.

[Gemini]

Jeg mener å ha lest på noen av de linkene jeg tidligere har gitt deg at det ikke er uvanlig med psykiatriske tilleggs-problemer, som angst og/eller depresjoner. Tror ikke angsten ER en del av Asperger, men har kommet som en følge av din Asperger, samt din kamp hittil i livet for å være som andre, og manglende innsikt i hvorfor du ikke har klart dette. Nå har du fått en diagnose, som både er en lettelse, men også en slags sorg. Sorg fordi du har måttet lære å leve med en diagnose, vissheten om at dette er noe du alltid vil ha.

Det blir kanskje litt på samme måte som når foreldre får et funksjonshemmet barn, det vil ofte være en sorgreaksjon over "det friske barnet de ikke fikk" - selv om de er/blir fullt ut glad i det funksjonshemmede barnet. Tenk bare på hva alle sier når man går gravid "samme om det blir gutt/jente, bare barnet blir friskt. Hva da, når barnet ikke er friskt? Jo - da får man seg en knekk, før man "reiser seg" mentalt og takler den nye utfordringen og går videre i livet.

Kanskje er det også litt slik for deg nå, en sorg-fase over at du har fått en slik diagnose, men når du får sortert tankene, og lært å leve MED situasjonen slik den er, så vil ting falle mer på plass og livet faktisk gå videre på en grei måte.

[Mimmy]

Jeg kan nok ikke svare, men jeg har et sprøsmål til deg: vet du om noen gode nettsider med informasjon om Aspergers?

Her er noen av de linkene jeg selv har fått (som svar på innlegg jeg har hatt her på DOL):

http://www.habilitering.org

. http://www.nfhm.org/artikler/referat.html

http://home.online.no/~arvida/asperger/asperger.htm

http://home.c2i.net/sorgjerd/

http://ww2.autismeforeningen.no/side.php?mid=6

http://www.isp.uio.no/autisme/1997nr2/kjtegn.html#9

Bøker om autisme:

Donna Williams trilogi: Ingen ingensteds, fra Ingen til En og Som farger for en blind.

Disse kan bestilles på:

http://www.haugenbok.no

eller du kan lese om dem og forfatteren på:

http://www.donnawilliams.net/

Trygdeetaten har noen sider om inkluderende arbeidsliv på:

http://www.trygdeetaten.no/default.asp?strTema=arbeidsliv&path=inkluderende

Eller du kan søke etter noe selv:

på google:

http://www.google.com/search?q=asperger&ie=UTF-8&oe=UTF-8&hl=no&lr=lang_no

[Mimmy]

Jeg mener å ha lest på noen av de linkene jeg tidligere har gitt deg at det ikke er uvanlig med psykiatriske tilleggs-problemer, som angst og/eller depresjoner. Tror ikke angsten ER en del av Asperger, men har kommet som en følge av din Asperger, samt din kamp hittil i livet for å være som andre, og manglende innsikt i hvorfor du ikke har klart dette. Nå har du fått en diagnose, som både er en lettelse, men også en slags sorg. Sorg fordi du har måttet lære å leve med en diagnose, vissheten om at dette er noe du alltid vil ha.

Det blir kanskje litt på samme måte som når foreldre får et funksjonshemmet barn, det vil ofte være en sorgreaksjon over "det friske barnet de ikke fikk" - selv om de er/blir fullt ut glad i det funksjonshemmede barnet. Tenk bare på hva alle sier når man går gravid "samme om det blir gutt/jente, bare barnet blir friskt. Hva da, når barnet ikke er friskt? Jo - da får man seg en knekk, før man "reiser seg" mentalt og takler den nye utfordringen og går videre i livet.

Kanskje er det også litt slik for deg nå, en sorg-fase over at du har fått en slik diagnose, men når du får sortert tankene, og lært å leve MED situasjonen slik den er, så vil ting falle mer på plass og livet faktisk gå videre på en grei måte.

Men slik som det er, så har jeg egentlig gått rundt med den sorgen hele livet, fordi jeg ikke har visst hva det var. Jeg visste bare at jeg var annerledes, ikke hvorfor jeg var det. Jeg tror kanskje det er det som hovedsakelig har gitt meg den angsten jeg har, og så har jeg fått masse kritikk fordi jeg har vært så treg, dum, klønete osv. Så jeg ble egentlig enormt lettet, og begynte å gråte av lettelse da jeg fikk vite hva det var. Det er bare det at du kan jo bli tussete av å lese det som finnes om denne spesielle type funksjonshemmming. Jeg tror at hver enkelt person med diagnose autisme/asperger syndrom egentlig skulle fortjent å ha sin egen bok, fordi det er adskillig større individuelle forskjeller enn i den øvrige befolkning.

[Gemini]

Men slik som det er, så har jeg egentlig gått rundt med den sorgen hele livet, fordi jeg ikke har visst hva det var. Jeg visste bare at jeg var annerledes, ikke hvorfor jeg var det. Jeg tror kanskje det er det som hovedsakelig har gitt meg den angsten jeg har, og så har jeg fått masse kritikk fordi jeg har vært så treg, dum, klønete osv. Så jeg ble egentlig enormt lettet, og begynte å gråte av lettelse da jeg fikk vite hva det var. Det er bare det at du kan jo bli tussete av å lese det som finnes om denne spesielle type funksjonshemmming. Jeg tror at hver enkelt person med diagnose autisme/asperger syndrom egentlig skulle fortjent å ha sin egen bok, fordi det er adskillig større individuelle forskjeller enn i den øvrige befolkning.

Jeg tror nok ikke forskjellen på Aspergerer er STØRRE enn i befolkningen for øvrig, men kanskje like stor. :-)

Husk at forskjellen på talenter/egenskaper, personlighet, interesser, helse osv er enormt stor innen befolkningen generelt :-)

Jeg skjønner sånn sett ikke helt hva du mener med å "fortjene en bok". Sikter du til Donna Williams' bøker, så er jo disse blitt til ved hennes egen innsats, ikke at noen følte hun var "verdt en bok" - selv om hun jo ER det, fordi det har gitt en ny innsikt i autistiske menneskers tanke- og følelses-verden, kanskje også aspergere.

At Donna Williams er diagnostisert som høytfungerende autist og ikke asperger kan jo ha sammenheng med at asperger-diagnosen er veldig ny, ble vel først anerkjent på 90-tallet.

[Zelig]

Her er noen av de linkene jeg selv har fått (som svar på innlegg jeg har hatt her på DOL):

http://www.habilitering.org

. http://www.nfhm.org/artikler/referat.html

http://home.online.no/~arvida/asperger/asperger.htm

http://home.c2i.net/sorgjerd/

http://ww2.autismeforeningen.no/side.php?mid=6

http://www.isp.uio.no/autisme/1997nr2/kjtegn.html#9

Bøker om autisme:

Donna Williams trilogi: Ingen ingensteds, fra Ingen til En og Som farger for en blind.

Disse kan bestilles på:

http://www.haugenbok.no

eller du kan lese om dem og forfatteren på:

http://www.donnawilliams.net/

Trygdeetaten har noen sider om inkluderende arbeidsliv på:

http://www.trygdeetaten.no/default.asp?strTema=arbeidsliv&path=inkluderende

Eller du kan søke etter noe selv:

på google:

http://www.google.com/search?q=asperger&ie=UTF-8&oe=UTF-8&hl=no&lr=lang_no

Tusen takk!

[Mimmy]

Jeg tror nok ikke forskjellen på Aspergerer er STØRRE enn i befolkningen for øvrig, men kanskje like stor. :-)

Husk at forskjellen på talenter/egenskaper, personlighet, interesser, helse osv er enormt stor innen befolkningen generelt :-)

Jeg skjønner sånn sett ikke helt hva du mener med å "fortjene en bok". Sikter du til Donna Williams' bøker, så er jo disse blitt til ved hennes egen innsats, ikke at noen følte hun var "verdt en bok" - selv om hun jo ER det, fordi det har gitt en ny innsikt i autistiske menneskers tanke- og følelses-verden, kanskje også aspergere.

At Donna Williams er diagnostisert som høytfungerende autist og ikke asperger kan jo ha sammenheng med at asperger-diagnosen er veldig ny, ble vel først anerkjent på 90-tallet.

Nei, det var nå heller ikke slik jeg mente det, da jeg skrev at alle fortjener egen bok, jeg mente bare at faglitteraturen er så generell (og derfor at det ikke passer så bra alltid). Noen generelle ting er allikevel til stede, men det blir allikevel ikke så godt å få det til å passe sammen med de forskjellige menneskene. Men forøvrig så har du kanskje rett, men jeg har jo møtt noen som har diagnosen asperger syndrom eller autisme, og jeg syntes det var kjempestor forskjell mellom de enkelte individene i gruppen. Og dersom Donna Williams har asperger syndrom, så er det nok et eksempel på at det eksisterer større individuelle forskjeller der, enn i befolkningen for øvrig. For øvrig så kan jeg vel være tilbøyelig til å være enig med deg i at det også finnes forskjeller i befolkningen for øvrig. Men jeg tror ikke de kommer så tydelig fram.

[Mimmy]

Jeg tror nok ikke forskjellen på Aspergerer er STØRRE enn i befolkningen for øvrig, men kanskje like stor. :-)

Husk at forskjellen på talenter/egenskaper, personlighet, interesser, helse osv er enormt stor innen befolkningen generelt :-)

Jeg skjønner sånn sett ikke helt hva du mener med å "fortjene en bok". Sikter du til Donna Williams' bøker, så er jo disse blitt til ved hennes egen innsats, ikke at noen følte hun var "verdt en bok" - selv om hun jo ER det, fordi det har gitt en ny innsikt i autistiske menneskers tanke- og følelses-verden, kanskje også aspergere.

At Donna Williams er diagnostisert som høytfungerende autist og ikke asperger kan jo ha sammenheng med at asperger-diagnosen er veldig ny, ble vel først anerkjent på 90-tallet.

Det er en ting til: det er nok også forskjell i graden av funksjonshemming, slik at det også kan gjøre at forskjellen er så merkbar.

[Gemini]

Nei, det var nå heller ikke slik jeg mente det, da jeg skrev at alle fortjener egen bok, jeg mente bare at faglitteraturen er så generell (og derfor at det ikke passer så bra alltid). Noen generelle ting er allikevel til stede, men det blir allikevel ikke så godt å få det til å passe sammen med de forskjellige menneskene. Men forøvrig så har du kanskje rett, men jeg har jo møtt noen som har diagnosen asperger syndrom eller autisme, og jeg syntes det var kjempestor forskjell mellom de enkelte individene i gruppen. Og dersom Donna Williams har asperger syndrom, så er det nok et eksempel på at det eksisterer større individuelle forskjeller der, enn i befolkningen for øvrig. For øvrig så kan jeg vel være tilbøyelig til å være enig med deg i at det også finnes forskjeller i befolkningen for øvrig. Men jeg tror ikke de kommer så tydelig fram.

Når man selv føler seg "utenfor", annerledes enn andre, så tror jeg man ser på "de andre" - altså den såkalte normalbefolkningen som en mer homogen gruppe enn den faktisk er, om du forstår hva jeg mener.

[Mimmy]

Når man selv føler seg "utenfor", annerledes enn andre, så tror jeg man ser på "de andre" - altså den såkalte normalbefolkningen som en mer homogen gruppe enn den faktisk er, om du forstår hva jeg mener.

Ja, det kan nok hende det at resten av befolkningen ikke er så homogene som det jeg har trodd. Da jeg var lita, så var nok dette et mye større problem for meg, bare at da trodde jeg at alle var som meg, og skjønte ikke hvorfor de allikevel var annerledes. Så skjønte jeg etterhvert at det var ikke de som var annerledes, det var meg.

Og nå tror jeg at jeg skjønner det, men det er kanskje ikke sikkert at jeg allikevel har skjønt det. Kanskje er det som å skrelle en løk, det kommer stadig nye lag innenfor. Innmari frustrerende....Hjelpe meg!

[Mimmy]

Jeg tror nok ikke forskjellen på Aspergerer er STØRRE enn i befolkningen for øvrig, men kanskje like stor. :-)

Husk at forskjellen på talenter/egenskaper, personlighet, interesser, helse osv er enormt stor innen befolkningen generelt :-)

Jeg skjønner sånn sett ikke helt hva du mener med å "fortjene en bok". Sikter du til Donna Williams' bøker, så er jo disse blitt til ved hennes egen innsats, ikke at noen følte hun var "verdt en bok" - selv om hun jo ER det, fordi det har gitt en ny innsikt i autistiske menneskers tanke- og følelses-verden, kanskje også aspergere.

At Donna Williams er diagnostisert som høytfungerende autist og ikke asperger kan jo ha sammenheng med at asperger-diagnosen er veldig ny, ble vel først anerkjent på 90-tallet.

Jeg glemte å svare på hva det er jeg syns noen fortjener eller ikke fortjener. Er det sånn at du ikke syns at Donna Williams fortjente noen bok? Nå har hun jo skrevet denne boken helt på egen hånd selv, men for å få den utgitt, så må jo noen ha vært villig til å utgi den, og det er jo noen fantastiske bøker hun har forfattet, etter mitt syn. Jeg trodde jo du også syntes at de var fantastiske, ellers ville du vel ikke ha anbefalt meg dem...?

For øvrig så er dette en funksjonshemming på lik linje med andre funksjonshemminger, og jeg syns at alle fortjener å ha et så godt liv som de overhodet kan klare å få (med eller uten funksjonshemming). Det er bare veldig vanskelig å få til uten hjelp, føler jeg. Og så må man ydmyke seg også, for å få den hjelp man trenger (føler jeg). Og det med funksjonshemminger, det står nedfelt i FN's menneskerettighetskonvensjoner: at

"Statene har ansvaret for å utarbeide rettslig hjemmel for tiltak som tar sikte på å gjennomføre målsettingen om full deltaking og likestilling for mennesker med funksjonshemming".

Det står ingenting der om å ydmyke de som ber om hjelp, men det vet jeg at det er det som skjer i de forskjellige kommuner, at folk daglig blir ydmyket ved at man ikke får ordentlig hjelp. Og nå snakker jeg heller ikke (nødvendigvis) om folk med asperger syndrom, men med alvorlige fysiske handikapp. Men det med asperger syndrom: det ville ikke være så ille å ha det, dersom jeg f. eks. fikk hjelp til å komme meg ut på sosiale aktiviteter blant annet. Slikt noe får jeg ikke til nå, og mannen min vil ikke være med meg, og jeg har ingen venner å spørre. Og så savner jeg faktisk å kunne "leke". Det høres veldig sprøtt ut, men jeg var på et opptreningssenter for ikke så lenge siden, og der var det både lek i vannet og annen form for fysisk moro, og jeg elsket det, og savner slike ting.

Men jeg antar at slikt noe vel kan bli litt vanskelig å få til.

[Gemini]

Jeg glemte å svare på hva det er jeg syns noen fortjener eller ikke fortjener. Er det sånn at du ikke syns at Donna Williams fortjente noen bok? Nå har hun jo skrevet denne boken helt på egen hånd selv, men for å få den utgitt, så må jo noen ha vært villig til å utgi den, og det er jo noen fantastiske bøker hun har forfattet, etter mitt syn. Jeg trodde jo du også syntes at de var fantastiske, ellers ville du vel ikke ha anbefalt meg dem...?

For øvrig så er dette en funksjonshemming på lik linje med andre funksjonshemminger, og jeg syns at alle fortjener å ha et så godt liv som de overhodet kan klare å få (med eller uten funksjonshemming). Det er bare veldig vanskelig å få til uten hjelp, føler jeg. Og så må man ydmyke seg også, for å få den hjelp man trenger (føler jeg). Og det med funksjonshemminger, det står nedfelt i FN's menneskerettighetskonvensjoner: at

"Statene har ansvaret for å utarbeide rettslig hjemmel for tiltak som tar sikte på å gjennomføre målsettingen om full deltaking og likestilling for mennesker med funksjonshemming".

Det står ingenting der om å ydmyke de som ber om hjelp, men det vet jeg at det er det som skjer i de forskjellige kommuner, at folk daglig blir ydmyket ved at man ikke får ordentlig hjelp. Og nå snakker jeg heller ikke (nødvendigvis) om folk med asperger syndrom, men med alvorlige fysiske handikapp. Men det med asperger syndrom: det ville ikke være så ille å ha det, dersom jeg f. eks. fikk hjelp til å komme meg ut på sosiale aktiviteter blant annet. Slikt noe får jeg ikke til nå, og mannen min vil ikke være med meg, og jeg har ingen venner å spørre. Og så savner jeg faktisk å kunne "leke". Det høres veldig sprøtt ut, men jeg var på et opptreningssenter for ikke så lenge siden, og der var det både lek i vannet og annen form for fysisk moro, og jeg elsket det, og savner slike ting.

Men jeg antar at slikt noe vel kan bli litt vanskelig å få til.

Jo, jeg synes det er fantastisk at Donna Williams har skrevet sine bøker, og at hun fikk de utgitt. Det jeg ikke forstår er det du sa:

"Jeg tror at hver enkelt person med diagnose autisme/asperger syndrom egentlig skulle fortjent å ha sin egen bok, fordi det er adskillig større individuelle forskjeller enn i den øvrige befolkning."

Bøkene til Donna Williams er fantastiske, og hun er en enestående person. :-)

Det er mange fantastiske personer i verden, både funksjonshemmede og funksjonsfriske, men det blir ikke gitt ut bøker om hver enkelt. Noen ønsker det, skriver bok, men får ikke utgivelse, mens langt de fleste antakeligvis ikke har noe ønske om å skrive eller bli skrevet om på den måten.

Dette med funksjonshemmedes rettigheter er jeg også enig i, men det er dessverre langt fra hva som står i lover og regler, til hva som faktisk praktiseres. Jeg har førstehånds (eller blir det annenhånds?) kjennskap til dette, etter min oppvekst med en sterkt funksjonshemmet bror (fysisk & psykisk) og som støttekontakt i flere år for en tilsvarende funksjonshemmet ung jente. Kronisk syke, eldre og funksjonshemmede (i alle aldre, med alle typer funksjonshemning) lider under hvordan samfunnet velger å disponere sin økonomi...

Man må kjempe og sloss, og saksbehandlingsmølla kværner seint, hvis man i det hele tatt får det man egentlig har krav på. Man må selv sette seg inn i de rettigheter man har, det er ingen i hjelpeapparatet som uoppfordret informerer. Det er en kamp, som ikke burde vært nødvendig, og aller minst i et rikt land som vårt.

Det er nok vanskelig å få hjelp når man har en i utgangspunktet usynlig funksjonshemning, men ikke særlig mye enklere når man har en omfattende fysisk funksjonshemning. Da jeg måtte slutte i jobben som støttekontakt for noen år siden, ble denne jenta sittende i sin ensomme leilighet, uten at kommunen løftet en finger for å forsøke å skaffe henne en ny støttekontakt. Hun er 100% hjelpeavhengig - til ALLE gjøremål i livet, og burde absolutt ha mer hjelp enn personalet i omsorgsboligen har kapasitet til. Heldigvis har det løst seg nylig, da hun etter flere år uten støttekontakt endelig fikk en igjen...

Sånn sett kommer du bare som en av veldig mange som har rettigheter samfunnet ikke klarer å innfri...

Men - ikke gi deg, stå på! Det er det eneste som hjelper! :-)

[Mimmy]

Jo, jeg synes det er fantastisk at Donna Williams har skrevet sine bøker, og at hun fikk de utgitt. Det jeg ikke forstår er det du sa:

"Jeg tror at hver enkelt person med diagnose autisme/asperger syndrom egentlig skulle fortjent å ha sin egen bok, fordi det er adskillig større individuelle forskjeller enn i den øvrige befolkning."

Bøkene til Donna Williams er fantastiske, og hun er en enestående person. :-)

Det er mange fantastiske personer i verden, både funksjonshemmede og funksjonsfriske, men det blir ikke gitt ut bøker om hver enkelt. Noen ønsker det, skriver bok, men får ikke utgivelse, mens langt de fleste antakeligvis ikke har noe ønske om å skrive eller bli skrevet om på den måten.

Dette med funksjonshemmedes rettigheter er jeg også enig i, men det er dessverre langt fra hva som står i lover og regler, til hva som faktisk praktiseres. Jeg har førstehånds (eller blir det annenhånds?) kjennskap til dette, etter min oppvekst med en sterkt funksjonshemmet bror (fysisk & psykisk) og som støttekontakt i flere år for en tilsvarende funksjonshemmet ung jente. Kronisk syke, eldre og funksjonshemmede (i alle aldre, med alle typer funksjonshemning) lider under hvordan samfunnet velger å disponere sin økonomi...

Man må kjempe og sloss, og saksbehandlingsmølla kværner seint, hvis man i det hele tatt får det man egentlig har krav på. Man må selv sette seg inn i de rettigheter man har, det er ingen i hjelpeapparatet som uoppfordret informerer. Det er en kamp, som ikke burde vært nødvendig, og aller minst i et rikt land som vårt.

Det er nok vanskelig å få hjelp når man har en i utgangspunktet usynlig funksjonshemning, men ikke særlig mye enklere når man har en omfattende fysisk funksjonshemning. Da jeg måtte slutte i jobben som støttekontakt for noen år siden, ble denne jenta sittende i sin ensomme leilighet, uten at kommunen løftet en finger for å forsøke å skaffe henne en ny støttekontakt. Hun er 100% hjelpeavhengig - til ALLE gjøremål i livet, og burde absolutt ha mer hjelp enn personalet i omsorgsboligen har kapasitet til. Heldigvis har det løst seg nylig, da hun etter flere år uten støttekontakt endelig fikk en igjen...

Sånn sett kommer du bare som en av veldig mange som har rettigheter samfunnet ikke klarer å innfri...

Men - ikke gi deg, stå på! Det er det eneste som hjelper! :-)

Jeg har nok vært litt klossete til å uttrykke meg...jeg mente ikke at hver enkelt SKULLE ha sin egen bok, jeg mente at lærebøkene ihvertfall kunne ta høyde for at når det gjelder autisme, så er hvert individ veldig forskjellig, og ikke være så veldig generelle i sin karakteristikk av hva folk kan eller ikke kan, som har diagnose autisme/asperger syndrom. Blant annet så står det enkelte steder (i faglitteratur) i de generelle problemområdene til folk som har asperger syndrom, at de mangler empati. Jeg tror ikke det er tilfelle, jeg har som sagt møtt andre mennesker med samme diagnose som meg, og de har så avgjort empati, og jeg syns ikke det mangler hos meg selv heller. Det er mulig vi har MINDRE av det enn i befolkningen for øvrig, men hva det er som er ervervet og hva det er som er genetisk/skyldes hjerneskade, er et stort spørsmål.

Vi blir jo ikke møtt med så voldsomt mye forståelse og velvilje ute i samfunnet, så kan man egentlig forvente det tilbake, da...og de fleste med asperger syndrom, vet du hva de ønsker seg, de ønsker seg venner. Mange har blitt mobbet gjennom hele skoletiden. Man ønsker seg noen som ønsker å tilbringe tid sammen med dem, uten at man omtrent må stå på hue for å få det til. Men jeg skjønner jo det er vanskelig, fordi jeg ikke alltid er "til stede", og at jeg kanskje har sider ved meg som er så vanskelige.

[Gjest mini maxi]

Aspergerpasienter er sikker like forskjellige som alle andre. Noen av dem har vel hatt angst før, andre får det etter diagnosen.

Leste at psykiske lidelser var vanlig ved asperger.

Det samme aspektet er det ved andre sykdommer, fibromyalgi feks, som er en veldig vanlig sykdom. Der er angst og depresjon en vanlig del av det for mange. For noen kommer det som en del av sykdommen. Det er også noe de fleste må leve med resten av livet. Veldig livsbegrensende, da KAN du jo bli deprimert. Andre har hatt det før de ble syke.

[Gjest mini maxi]

Men slik som det er, så har jeg egentlig gått rundt med den sorgen hele livet, fordi jeg ikke har visst hva det var. Jeg visste bare at jeg var annerledes, ikke hvorfor jeg var det. Jeg tror kanskje det er det som hovedsakelig har gitt meg den angsten jeg har, og så har jeg fått masse kritikk fordi jeg har vært så treg, dum, klønete osv. Så jeg ble egentlig enormt lettet, og begynte å gråte av lettelse da jeg fikk vite hva det var. Det er bare det at du kan jo bli tussete av å lese det som finnes om denne spesielle type funksjonshemmming. Jeg tror at hver enkelt person med diagnose autisme/asperger syndrom egentlig skulle fortjent å ha sin egen bok, fordi det er adskillig større individuelle forskjeller enn i den øvrige befolkning.

Etter å ha lest her virker det på meg som om Asperger nesten kan sammenlignes med å ha en form for personlighetsforstyrrelse. Det går på reaksjonsmønster, oppfattelse, forhold til andre osv.

Jeg ble vedlig lei meg ove rå få en diagnose, en personlighetsforstyrrelse. Noe passet, noe passet ikke. Slik ER det. Du må ha 'treff' på så og så mange av punktene for at de kan gi deg diagnosen.

Psykiateren min sa da (det har jeg også lest tidligere) at jeg måtte huske på at jeg ikke VAR personlighetsforstyrrelsen min. Det er en fin tanke hvis du lar den syne inn og tenker over det.

Slik kan jo du tenke om ditt syndrom også.

[Gjest mini maxi]

Jeg har nok vært litt klossete til å uttrykke meg...jeg mente ikke at hver enkelt SKULLE ha sin egen bok, jeg mente at lærebøkene ihvertfall kunne ta høyde for at når det gjelder autisme, så er hvert individ veldig forskjellig, og ikke være så veldig generelle i sin karakteristikk av hva folk kan eller ikke kan, som har diagnose autisme/asperger syndrom. Blant annet så står det enkelte steder (i faglitteratur) i de generelle problemområdene til folk som har asperger syndrom, at de mangler empati. Jeg tror ikke det er tilfelle, jeg har som sagt møtt andre mennesker med samme diagnose som meg, og de har så avgjort empati, og jeg syns ikke det mangler hos meg selv heller. Det er mulig vi har MINDRE av det enn i befolkningen for øvrig, men hva det er som er ervervet og hva det er som er genetisk/skyldes hjerneskade, er et stort spørsmål.

Vi blir jo ikke møtt med så voldsomt mye forståelse og velvilje ute i samfunnet, så kan man egentlig forvente det tilbake, da...og de fleste med asperger syndrom, vet du hva de ønsker seg, de ønsker seg venner. Mange har blitt mobbet gjennom hele skoletiden. Man ønsker seg noen som ønsker å tilbringe tid sammen med dem, uten at man omtrent må stå på hue for å få det til. Men jeg skjønner jo det er vanskelig, fordi jeg ikke alltid er "til stede", og at jeg kanskje har sider ved meg som er så vanskelige.

Kan du ikke få venner blandt andre Aspergere da? Dere forstår vel hverandre.

[Gjest mini maxi]

Nei, det var nå heller ikke slik jeg mente det, da jeg skrev at alle fortjener egen bok, jeg mente bare at faglitteraturen er så generell (og derfor at det ikke passer så bra alltid). Noen generelle ting er allikevel til stede, men det blir allikevel ikke så godt å få det til å passe sammen med de forskjellige menneskene. Men forøvrig så har du kanskje rett, men jeg har jo møtt noen som har diagnosen asperger syndrom eller autisme, og jeg syntes det var kjempestor forskjell mellom de enkelte individene i gruppen. Og dersom Donna Williams har asperger syndrom, så er det nok et eksempel på at det eksisterer større individuelle forskjeller der, enn i befolkningen for øvrig. For øvrig så kan jeg vel være tilbøyelig til å være enig med deg i at det også finnes forskjeller i befolkningen for øvrig. Men jeg tror ikke de kommer så tydelig fram.

I 'befolkningen ellers' er det STOOOOR forskjell på individene. her er det alt fra psykopater og drapsmenn til 'Mor Theresa-typer'.

[Mimmy]

I 'befolkningen ellers' er det STOOOOR forskjell på individene. her er det alt fra psykopater og drapsmenn til 'Mor Theresa-typer'.

Ja, selvsagt er jeg klar over dette NÅ, at mennesker er forskjellige. Jeg skjønner bare ikke hvorfor, hva det er som skiller meg fra dem så veldig. Og hva det er som skiller individene fra hverandre. Du skriver at du har en personlighetsforstyrrelse. Er det noe du kan få behandling for? Hva går det ut på, det du har?

Det finnes nemlig ikke behandling med min funksjonshemming. Og det er en svært sjelden lidelse. De eneste jeg vet om som har den, bor litt for langt unna til at det skal være nyttig for meg å ha kontakt med dem. Så det er ikke noe alternativ for meg. Men du har rett i at jeg er mer enn funksjonshemmingen, det er bare det at den er veldig hemmende, ikke bare fordi den i seg selv er hemmende, men fordi angsten som følger med den, også er veldig hemmende, og nesten mere hemmende enn selve funksjonshemmingen. Det hemmer meg på nær sagt alle livets områder, fra jeg står opp av sengen til jeg legger meg om kvelden. Jeg har problemer i forhold til matinntak, i forhold til mannen min, i forhold til hus og hage, i forhold til sosiale begivenheter, i forhold til familie og i forhold til venner (de svært få jeg har) og i forhold til å få hvile. I det hele tatt svært mange problemer. Hvor mye av det som skyldes selve asperger syndromet, og hvor mye som skyldes tilleggsproblematikk er det ikke så godt å vite. Men jeg vet av endel jeg har lest, at spiseforstyrrelser nærmest skulle vært et kriterie, fordi de aller fleste med syndromet, lider også av spiseforstyrrelser. Selv spiser jeg for mye, og uregelmessig og usunt, så jeg er ikke direkte mager. Andre igjen kan ha anorexia eller bulemi. I tillegg til det har jeg en depresjon, som psykologen min påstår at det er det som er viktig for meg å behandle nå, ikke angst.