Angst

[Gjest trinelisa]

Kan du ikke få venner blandt andre Aspergere da? Dere forstår vel hverandre.

Kjenner to gutter fra skolen som har Asperger syndrom og har selv fått diagnosen asperger syndrom,men den har likevel blitt avkreftet og at dem har også mistanke til diagnosen ADHD.

Unnskyld at jeg sier det.Det er ikke ment som sårende selv om det er mange folk som vil oppfatte det slik,men de to guttene var rett og slett alt for innpåslitne og intense i forhold til meg.Altså dem krevde så mye, at jeg rett og slett ble sliten av dem etter å ha vært sammen med dem i hele 4timer.

Men det er jo ikke sikkert at alle som har denne lidelsen er så slitsomme som dem to guttene her.De pratet stadig om den "spesielle hovedinteressen" som dem hadde ganske lenge,og jeg ble lei etter hvert.

Det er fint å ha forumet og evt lokale foreninger som er for folk som har Asperger syndrom,men da synes jeg det er bedre å ha andre venner som ikke har en eller annen slags form for lidelse.Ikke det at folk som har Asperger syndrom er mye verdt mindre.Det er ikke sånn ment,men dem krever jo så mye.

NB!Jeg har empati for folk som sliter,men jeg bare skriver her hvordan jeg opplevde møtet med andre som har Asperger syndrom lidelsen.

Mimmy: Håper virkelig ikke at jeg såret deg,for det var ikke det som var meningen med det i det hele tatt!

[Gjest trinelisa]

Ja, selvsagt er jeg klar over dette NÅ, at mennesker er forskjellige. Jeg skjønner bare ikke hvorfor, hva det er som skiller meg fra dem så veldig. Og hva det er som skiller individene fra hverandre. Du skriver at du har en personlighetsforstyrrelse. Er det noe du kan få behandling for? Hva går det ut på, det du har?

Det finnes nemlig ikke behandling med min funksjonshemming. Og det er en svært sjelden lidelse. De eneste jeg vet om som har den, bor litt for langt unna til at det skal være nyttig for meg å ha kontakt med dem. Så det er ikke noe alternativ for meg. Men du har rett i at jeg er mer enn funksjonshemmingen, det er bare det at den er veldig hemmende, ikke bare fordi den i seg selv er hemmende, men fordi angsten som følger med den, også er veldig hemmende, og nesten mere hemmende enn selve funksjonshemmingen. Det hemmer meg på nær sagt alle livets områder, fra jeg står opp av sengen til jeg legger meg om kvelden. Jeg har problemer i forhold til matinntak, i forhold til mannen min, i forhold til hus og hage, i forhold til sosiale begivenheter, i forhold til familie og i forhold til venner (de svært få jeg har) og i forhold til å få hvile. I det hele tatt svært mange problemer. Hvor mye av det som skyldes selve asperger syndromet, og hvor mye som skyldes tilleggsproblematikk er det ikke så godt å vite. Men jeg vet av endel jeg har lest, at spiseforstyrrelser nærmest skulle vært et kriterie, fordi de aller fleste med syndromet, lider også av spiseforstyrrelser. Selv spiser jeg for mye, og uregelmessig og usunt, så jeg er ikke direkte mager. Andre igjen kan ha anorexia eller bulemi. I tillegg til det har jeg en depresjon, som psykologen min påstår at det er det som er viktig for meg å behandle nå, ikke angst.

nettopp det stod det i journalen min at jeg hadde symptomer på en spiseforstyrrelse som er et uttrykk for asperger syndrom diagnosen

Hva mener dem egentlig med det er årsaken til at jeg har et symptom på spiseforstyrrelse bare på grunn av at jeg har Asperger syndrom eller har fått denne diagnosen.

[Gjest mini maxi]

Ja, selvsagt er jeg klar over dette NÅ, at mennesker er forskjellige. Jeg skjønner bare ikke hvorfor, hva det er som skiller meg fra dem så veldig. Og hva det er som skiller individene fra hverandre. Du skriver at du har en personlighetsforstyrrelse. Er det noe du kan få behandling for? Hva går det ut på, det du har?

Det finnes nemlig ikke behandling med min funksjonshemming. Og det er en svært sjelden lidelse. De eneste jeg vet om som har den, bor litt for langt unna til at det skal være nyttig for meg å ha kontakt med dem. Så det er ikke noe alternativ for meg. Men du har rett i at jeg er mer enn funksjonshemmingen, det er bare det at den er veldig hemmende, ikke bare fordi den i seg selv er hemmende, men fordi angsten som følger med den, også er veldig hemmende, og nesten mere hemmende enn selve funksjonshemmingen. Det hemmer meg på nær sagt alle livets områder, fra jeg står opp av sengen til jeg legger meg om kvelden. Jeg har problemer i forhold til matinntak, i forhold til mannen min, i forhold til hus og hage, i forhold til sosiale begivenheter, i forhold til familie og i forhold til venner (de svært få jeg har) og i forhold til å få hvile. I det hele tatt svært mange problemer. Hvor mye av det som skyldes selve asperger syndromet, og hvor mye som skyldes tilleggsproblematikk er det ikke så godt å vite. Men jeg vet av endel jeg har lest, at spiseforstyrrelser nærmest skulle vært et kriterie, fordi de aller fleste med syndromet, lider også av spiseforstyrrelser. Selv spiser jeg for mye, og uregelmessig og usunt, så jeg er ikke direkte mager. Andre igjen kan ha anorexia eller bulemi. I tillegg til det har jeg en depresjon, som psykologen min påstår at det er det som er viktig for meg å behandle nå, ikke angst.

Om en kan greie å endre noe på den personlighetsforstyrrelsen en har, er forskjellig fra pasient til pasient. Først sa psykiateren derfor at det ikke var noe å gjøre med, men etter en stund med terapi forsto han at jeg var en så sterk person at han mente at jeg allikevel kunne endre noe. Som sagt det er forskjellig.

Det blir på en måte, som for deg, at en må lære å leve med seg selv slik en nå en gang er, med alle sine begrensninger.

Det beste er om en kan lære seg til å forstå at andre kan ha rett om de går imot en, selv om det ikke føles slik.

Jeg mener å ha lagt merke til at du blant annet veldig fort tar ting ille opp, og kommer med et motinnlegg med masse forklaringer, samtidig som det virker som om du føler deg utidig angrepet. Tar alt opp i verste mening, kanskje bare pga en formuleringsfeil, et feil valgt ord e.l.

Kanskje DET er noe å jobbe med for deg? At du må trene på å få andres innspill uten å føle det som et angrep.

Slike små ting er det en må jobbe med og trene på ved en personlighetsforstyrrelse også! En har feil reaksjonsmønstre. Første steg er å innse og innrømme det! SÅ kan en begynne å trene på å gjøre det annerledes.

Det er en prosess som aldri tar slutt. Det blir fremgang og tilbakesteg. Små seire og store nederlag. En større seier en gang i blant kanskje.

[Gjest mini maxi]

Kjenner to gutter fra skolen som har Asperger syndrom og har selv fått diagnosen asperger syndrom,men den har likevel blitt avkreftet og at dem har også mistanke til diagnosen ADHD.

Unnskyld at jeg sier det.Det er ikke ment som sårende selv om det er mange folk som vil oppfatte det slik,men de to guttene var rett og slett alt for innpåslitne og intense i forhold til meg.Altså dem krevde så mye, at jeg rett og slett ble sliten av dem etter å ha vært sammen med dem i hele 4timer.

Men det er jo ikke sikkert at alle som har denne lidelsen er så slitsomme som dem to guttene her.De pratet stadig om den "spesielle hovedinteressen" som dem hadde ganske lenge,og jeg ble lei etter hvert.

Det er fint å ha forumet og evt lokale foreninger som er for folk som har Asperger syndrom,men da synes jeg det er bedre å ha andre venner som ikke har en eller annen slags form for lidelse.Ikke det at folk som har Asperger syndrom er mye verdt mindre.Det er ikke sånn ment,men dem krever jo så mye.

NB!Jeg har empati for folk som sliter,men jeg bare skriver her hvordan jeg opplevde møtet med andre som har Asperger syndrom lidelsen.

Mimmy: Håper virkelig ikke at jeg såret deg,for det var ikke det som var meningen med det i det hele tatt!

Jeg er helt enig i den tankegangen at en har godt (best også kanskje) av å omgås folk som ikke har samme sykdom som en selv.

Deprimerte feks blir bare mer deprimerte, drar hverandre ned, ved å omgås andre som også er deprimert.

To med angst er vel heller ikke de nærmeste til å roe hverandre ned.

To anorektikere hjelper vel heller ikke hverandre til å blir friske.

Derfor oppsøker jeg heller aldri støtteforeninger (som finnes her lokalt) for folk mes psykiske lidelser. Jeg trenger ikke folk som er verre enn meg, men friske folk som kan dra meg opp.

Har fysiske skavanker også, som det finnes foreninger for. DER er jeg med. Det blir på en annen måte. Selv om det psykiske aspektet er tilstede hos mange der også, blir ikke DET hovedtemaet. Da føler jeg nytten ved å lære om den aktuelle sykdommen.

[Mimmy]

Om en kan greie å endre noe på den personlighetsforstyrrelsen en har, er forskjellig fra pasient til pasient. Først sa psykiateren derfor at det ikke var noe å gjøre med, men etter en stund med terapi forsto han at jeg var en så sterk person at han mente at jeg allikevel kunne endre noe. Som sagt det er forskjellig.

Det blir på en måte, som for deg, at en må lære å leve med seg selv slik en nå en gang er, med alle sine begrensninger.

Det beste er om en kan lære seg til å forstå at andre kan ha rett om de går imot en, selv om det ikke føles slik.

Jeg mener å ha lagt merke til at du blant annet veldig fort tar ting ille opp, og kommer med et motinnlegg med masse forklaringer, samtidig som det virker som om du føler deg utidig angrepet. Tar alt opp i verste mening, kanskje bare pga en formuleringsfeil, et feil valgt ord e.l.

Kanskje DET er noe å jobbe med for deg? At du må trene på å få andres innspill uten å føle det som et angrep.

Slike små ting er det en må jobbe med og trene på ved en personlighetsforstyrrelse også! En har feil reaksjonsmønstre. Første steg er å innse og innrømme det! SÅ kan en begynne å trene på å gjøre det annerledes.

Det er en prosess som aldri tar slutt. Det blir fremgang og tilbakesteg. Små seire og store nederlag. En større seier en gang i blant kanskje.

Nei, det er noe jeg må lære meg å akseptere tror jeg. Forresten tar du feil. Jeg tar det ikke som angrep, jeg tar det som misforståelser, at du ikke har forstått hva som er problemet. Jeg har ofte ikke forstått det selv heller, så da blir det dobbelt så vanskelig å forklare det for andre.

Dette er ingen personlighetsforstyrrelse, slik som du har. Det er en hjerneskade, som gir psykiske tilleggsproblemer.

Men selvsagt så går det her også an å trene på å bli bedre, men bare til en viss grad. Så det er tilrettelegging av hverdagen som psykologen min har funnet ut er den beste behandlingen, og som ofte er den eneste behandlingen for mine spesielle problemer. Og så kan jeg få medisiner for den ikke ubetydelige tilleggsproblematikken jeg har.

[Mimmy]

Kjenner to gutter fra skolen som har Asperger syndrom og har selv fått diagnosen asperger syndrom,men den har likevel blitt avkreftet og at dem har også mistanke til diagnosen ADHD.

Unnskyld at jeg sier det.Det er ikke ment som sårende selv om det er mange folk som vil oppfatte det slik,men de to guttene var rett og slett alt for innpåslitne og intense i forhold til meg.Altså dem krevde så mye, at jeg rett og slett ble sliten av dem etter å ha vært sammen med dem i hele 4timer.

Men det er jo ikke sikkert at alle som har denne lidelsen er så slitsomme som dem to guttene her.De pratet stadig om den "spesielle hovedinteressen" som dem hadde ganske lenge,og jeg ble lei etter hvert.

Det er fint å ha forumet og evt lokale foreninger som er for folk som har Asperger syndrom,men da synes jeg det er bedre å ha andre venner som ikke har en eller annen slags form for lidelse.Ikke det at folk som har Asperger syndrom er mye verdt mindre.Det er ikke sånn ment,men dem krever jo så mye.

NB!Jeg har empati for folk som sliter,men jeg bare skriver her hvordan jeg opplevde møtet med andre som har Asperger syndrom lidelsen.

Mimmy: Håper virkelig ikke at jeg såret deg,for det var ikke det som var meningen med det i det hele tatt!

Jeg er helt enig med deg i at det er bedre å tilbringe tid sammen med mennesker som ikke har samme lidelse som en selv. Selv syns jeg ikke det er direkte slitsomt å være sammen med aspergianere, men dette kan jo være individuelt. Du har helt rett i at det kan være intenst, slik opplever jeg det også. Jeg har ikke blitt såret av noe du har skrevet til meg, og håper jo at du ikke har blitt såret av noe jeg har skrevet heller. Det har i såfall vært helt utilsiktet. Tvert i mot så syns jeg at jeg har lært mye av deg, og håper du har lært noe av meg også.

Tusen takk!

[Gjest mini maxi]

Nei, det er noe jeg må lære meg å akseptere tror jeg. Forresten tar du feil. Jeg tar det ikke som angrep, jeg tar det som misforståelser, at du ikke har forstått hva som er problemet. Jeg har ofte ikke forstått det selv heller, så da blir det dobbelt så vanskelig å forklare det for andre.

Dette er ingen personlighetsforstyrrelse, slik som du har. Det er en hjerneskade, som gir psykiske tilleggsproblemer.

Men selvsagt så går det her også an å trene på å bli bedre, men bare til en viss grad. Så det er tilrettelegging av hverdagen som psykologen min har funnet ut er den beste behandlingen, og som ofte er den eneste behandlingen for mine spesielle problemer. Og så kan jeg få medisiner for den ikke ubetydelige tilleggsproblematikken jeg har.

Jamen, Mimmy, hvis du ikke har forstått de selv engang, så kan du jo faktisk ikke vurdere om jeg har misforstått deg!

På MEG virker det nemlig som du har misfrostått meg, for det du sier i dette innlegget sa jo jeg også i mitt innlegg, men på en annen måte.

For å ta et eksempel, det virker som om du oppfattet det som om jeg mente du hadde en personlighetsforstyrrelse. Dette må du jo ha trodd siden jeg sammenlignet det å ha, og jobbe med, en personlighetsforstyrrelse med det å ha og jobbe med å ha Asperger syndrom. DET er noe helt annet enn å insinuere at du har personlighetsforstyrrelse.

[Gjest mini maxi]

Jamen, Mimmy, hvis du ikke har forstått de selv engang, så kan du jo faktisk ikke vurdere om jeg har misforstått deg!

På MEG virker det nemlig som du har misfrostått meg, for det du sier i dette innlegget sa jo jeg også i mitt innlegg, men på en annen måte.

For å ta et eksempel, det virker som om du oppfattet det som om jeg mente du hadde en personlighetsforstyrrelse. Dette må du jo ha trodd siden jeg sammenlignet det å ha, og jobbe med, en personlighetsforstyrrelse med det å ha og jobbe med å ha Asperger syndrom. DET er noe helt annet enn å insinuere at du har personlighetsforstyrrelse.

NÅ vil igjen du sikkert forklare HVORFOR du misforsto meg. Så kan jeg forklare hvorfor jeg misforsto deg. Skjønner?

Tror ikke du skal henge deg så mye opp i valg av ord og formuleringer. Det blir veldig vanskelig å svare uten at det skal være noe der å reagere på for deg. Og da blir det veldig slitsomt til slutt. For isteden for å svare noe fornuftig som vi tror kan hjelpe deg, så ender vi opp med å diskutere feil valg av ord og formuleringer. Og DET er jo lite produktivt i denne situasjonen. Hadde vi vært elever i en norsktime hadde det jo vært interessant nok med språklige anliggender, men ikke i så stor grad her.

[Gjest mini maxi]

Jeg er helt enig med deg i at det er bedre å tilbringe tid sammen med mennesker som ikke har samme lidelse som en selv. Selv syns jeg ikke det er direkte slitsomt å være sammen med aspergianere, men dette kan jo være individuelt. Du har helt rett i at det kan være intenst, slik opplever jeg det også. Jeg har ikke blitt såret av noe du har skrevet til meg, og håper jo at du ikke har blitt såret av noe jeg har skrevet heller. Det har i såfall vært helt utilsiktet. Tvert i mot så syns jeg at jeg har lært mye av deg, og håper du har lært noe av meg også.

Tusen takk!

Hvorfor er dere så forferdelig opptatt av dette med å såre eller bli såret?

Ingen her MENER å såre hverandre tror jeg. Tror det er viktig å tenke positivt å anta at folk mener det godt når de gidder bruke tid på å svare.

Neste gang, så prøv å tenke (når dere føler dere såret eller tror noen andre føler seg såret) at denne sårbarheten for å være/bli såret er noe som er inni dere.

[Gjest trinelisa]

Hvorfor er dere så forferdelig opptatt av dette med å såre eller bli såret?

Ingen her MENER å såre hverandre tror jeg. Tror det er viktig å tenke positivt å anta at folk mener det godt når de gidder bruke tid på å svare.

Neste gang, så prøv å tenke (når dere føler dere såret eller tror noen andre føler seg såret) at denne sårbarheten for å være/bli såret er noe som er inni dere.

Grunnen til at jeg er opptatt med å ikke såre folk, er fordi jeg er et godt menneske med god samvittighet og vil ikke at andre mennesker skal oppfatte det som jeg sier eller gjør som sårende.

Grunnen til at jeg er redd for å bli såret,er fordi jeg har ofte blitt såret tidligere av andre mennesker som igjen har bidratt til å gjøre meg svært sårbar av meg.

Videre så vil jeg si at det er ikke bare spesielt at Mimmy og jeg blir såret inne på her.Dette her er tross alt et psykiatriforum,og jeg regner med at de fleste som er inne på dette forumet er svært sårbare av seg og har dårlig selvtillit.Det er ikke noe som bare er spesielt for meg og Mimmy.

Hva annet kan man forvente av folk når dem vanker på dette psykiatriforumet her.

[Gjest mini maxi]

Grunnen til at jeg er opptatt med å ikke såre folk, er fordi jeg er et godt menneske med god samvittighet og vil ikke at andre mennesker skal oppfatte det som jeg sier eller gjør som sårende.

Grunnen til at jeg er redd for å bli såret,er fordi jeg har ofte blitt såret tidligere av andre mennesker som igjen har bidratt til å gjøre meg svært sårbar av meg.

Videre så vil jeg si at det er ikke bare spesielt at Mimmy og jeg blir såret inne på her.Dette her er tross alt et psykiatriforum,og jeg regner med at de fleste som er inne på dette forumet er svært sårbare av seg og har dårlig selvtillit.Det er ikke noe som bare er spesielt for meg og Mimmy.

Hva annet kan man forvente av folk når dem vanker på dette psykiatriforumet her.

Grunnen til min antagelse er at jeg mener å ha fått med meg at det å feiltolke (og dermed bli såret) er et trekk hos Aspergere. Ikke noe jeg har funnet på.

Jeg har ikke SÅ lett for å blir såret som dere, heller er jeg ikke SÅ redd for å såre, men jeg er et godt menneske jeg også.

Jeg sa det jeg sa for at dere kanskje kunne tenke igjennom det lenge og grundig. Det er ikke nødvendig å oppklare alle misforståelser. Det er ikke engang alt som er misforståelser selv om det virker slik for en av partene.

[Gjest trinelisa]

Grunnen til min antagelse er at jeg mener å ha fått med meg at det å feiltolke (og dermed bli såret) er et trekk hos Aspergere. Ikke noe jeg har funnet på.

Jeg har ikke SÅ lett for å blir såret som dere, heller er jeg ikke SÅ redd for å såre, men jeg er et godt menneske jeg også.

Jeg sa det jeg sa for at dere kanskje kunne tenke igjennom det lenge og grundig. Det er ikke nødvendig å oppklare alle misforståelser. Det er ikke engang alt som er misforståelser selv om det virker slik for en av partene.

Ja,det er nok et trekk for aspergere,men det er jo mange andre som også ikke har asperger syndrom som også feiltolker ting og blir såret.Det er ikke bare noe som er spesielt for oss.Alle kan feiltolke ting og bli såret

Dette her er jo et psykiatriforum,så det er jo flere her inne som feiltolker ting og har lett for å bli såret,noe som ikke bare er spsielt for aspergere.

De fleste psykiatriske pasienter som vanker inne på dette forumet har har i større eller i mindre grad lett for å bli såret og feiltolke ting.Blant annet å ta det som kritikk.Det skjer ofte hos folk som er svært sårbare av seg, og det er ikke bare typisk for aspergere.

Dette er ikke ment som forklaring,men jeg synes at å antyde at folk med asperger syndrom er mer sårbare enn andre,virker litt feil, fordi det finnes faktisk folk som ikke har den lidelsen som også er sårbare.

Er ikke redd for å bli såret, for det blir jeg hele tiden.Er egentlig ikke redd for såre noen heller,men jeg synes bare ikke at det er bra,fordi jeg er enorm samvittighetsfull,kanskje litt for samvittighetsfull.

[Gjest mini maxi]

Ja,det er nok et trekk for aspergere,men det er jo mange andre som også ikke har asperger syndrom som også feiltolker ting og blir såret.Det er ikke bare noe som er spesielt for oss.Alle kan feiltolke ting og bli såret

Dette her er jo et psykiatriforum,så det er jo flere her inne som feiltolker ting og har lett for å bli såret,noe som ikke bare er spsielt for aspergere.

De fleste psykiatriske pasienter som vanker inne på dette forumet har har i større eller i mindre grad lett for å bli såret og feiltolke ting.Blant annet å ta det som kritikk.Det skjer ofte hos folk som er svært sårbare av seg, og det er ikke bare typisk for aspergere.

Dette er ikke ment som forklaring,men jeg synes at å antyde at folk med asperger syndrom er mer sårbare enn andre,virker litt feil, fordi det finnes faktisk folk som ikke har den lidelsen som også er sårbare.

Er ikke redd for å bli såret, for det blir jeg hele tiden.Er egentlig ikke redd for såre noen heller,men jeg synes bare ikke at det er bra,fordi jeg er enorm samvittighetsfull,kanskje litt for samvittighetsfull.

Jeg sier IKKE at det er bare aspergere som har denne reaksjonen. Hvor får du det fra? Det er noe du finer på oppi hodet ditt. JEG har ihvertfall ikke tenkt det!

Men siden jeg skriver til dere som har asperger så forholder jeg meg til deres situasjon, ikke alle andres. Skriver jeg til en som har anorexia forholder jeg meg til anorexia og ikke om alle andre reagere slik.

Og det med hva som gjelder fro folk med asperger har jeg LEST meg til. Ikke ta det som om det er noe jeg finner på! Vi har jo blitt rimelig opptatt av dette syndromet her inne i det siste, og jeg har derfor lest en del om det på andre sider. Det er DER jeg har snappet om vilke trekk folk med asperger ofte har. og NB, 'folk' med asperger betyr folk med asperger generelt, og ikke nødvendigvis deg personlig. Det sier seg vel selv, uten at jeg bør uderstreke det i hvert innlegg for at dere ikke skal tro at jeg mener det jeg sier gjelder akkurat DEG.

Og, forresten, så bør en ikke tilhøre psykiatriforum for å bli såret, ALLE mennesker syke som friske blir såret av og til. Men det er forskjellige grader av sårbarhet og forskjellig hvor lite en må trigges før en blir såret.

[Gjest trinelisa]

Jeg sier IKKE at det er bare aspergere som har denne reaksjonen. Hvor får du det fra? Det er noe du finer på oppi hodet ditt. JEG har ihvertfall ikke tenkt det!

Men siden jeg skriver til dere som har asperger så forholder jeg meg til deres situasjon, ikke alle andres. Skriver jeg til en som har anorexia forholder jeg meg til anorexia og ikke om alle andre reagere slik.

Og det med hva som gjelder fro folk med asperger har jeg LEST meg til. Ikke ta det som om det er noe jeg finner på! Vi har jo blitt rimelig opptatt av dette syndromet her inne i det siste, og jeg har derfor lest en del om det på andre sider. Det er DER jeg har snappet om vilke trekk folk med asperger ofte har. og NB, 'folk' med asperger betyr folk med asperger generelt, og ikke nødvendigvis deg personlig. Det sier seg vel selv, uten at jeg bør uderstreke det i hvert innlegg for at dere ikke skal tro at jeg mener det jeg sier gjelder akkurat DEG.

Og, forresten, så bør en ikke tilhøre psykiatriforum for å bli såret, ALLE mennesker syke som friske blir såret av og til. Men det er forskjellige grader av sårbarhet og forskjellig hvor lite en må trigges før en blir såret.

Nei,nå ble du visst IRRITERT!

Det er jo et typisk reaksjonsmønster til folk som sliter psykisk som dem tar til forsvar når dem ikke når fram med det dem sier,men friske folk kan også bli sinte i større eller i mindre grad..

Jaja, dette her er jo et psykiatriforum hvor de fleste av dem er psykiatriske pasienter som sliter enten i større eller i mindre grad med diverse problemer,så hva ellers kan man forvente seg av reaksjoner fra sånne folk som er inne på dette forumet (innkludert deg),men jeg er enig i at friske folk også kan bli såret,

Beklager at jeg virker litt kvass mot deg nå,men via den såkalte IRRITERTE måten som du besvarte meg på,så svarer jeg med samme mynt igjen.Sitter der i mot ikke bare og tar i mot såkalt"drittkasting" verken fra deg eller andre her inne.

Jeg finner nok sikkert opp noe i hodet mitt, slik som du også gjør.Vi har hver våre meninger og tolker ting ut i fra det.Det du egentlig vil si med dette innlegget som du skrev, oppfattet jeg noe som helt annet.Likeleldes det jeg egentlig vil si med innleggene som jeg skriver til deg, oppfatter du som noe annet.Altså vi har hver vår måte å oppfatte ting på, og tenke ut i fra det. SEE?

Det å bare klandre meg for å ha finnet på det opp i hodet mitt,vil jeg rett og slett å si at det er en beskyldning, fordi det er min måte å tolke ting på som du også har DIN egen måte å tolke ting på som andre skriver til deg.

Til slutt VIL jeg nevne at det at det har blitt skrevet så mye om asperger syndrom her, er IKKE jeg som har lagt inn hovedtrådene her.Jeg har bare SVART på innleggene til Mimmy.

[Mimmy]

Jamen, Mimmy, hvis du ikke har forstått de selv engang, så kan du jo faktisk ikke vurdere om jeg har misforstått deg!

På MEG virker det nemlig som du har misfrostått meg, for det du sier i dette innlegget sa jo jeg også i mitt innlegg, men på en annen måte.

For å ta et eksempel, det virker som om du oppfattet det som om jeg mente du hadde en personlighetsforstyrrelse. Dette må du jo ha trodd siden jeg sammenlignet det å ha, og jobbe med, en personlighetsforstyrrelse med det å ha og jobbe med å ha Asperger syndrom. DET er noe helt annet enn å insinuere at du har personlighetsforstyrrelse.

Ja, selvsagt har du rett i at jeg ikke kan vurdere det, om du har misforstått meg, derfor prøver jeg å forklare det...Det er jo derfor jeg prøver å forklare det. Er det så galt at jeg prøver det, da...Det kan neppe være nødvendig å prøve å rette på meg for det.

Jeg skjønner du blir provosert av meg, men jeg har ikke skrevet dette for å provosere.

Og jeg har ikke skrevet at du har insinuert noe som helst i forhold til det å ha personlighetsforstyrrelse kontra det å ha asperger, så vidt jeg vet. Men hvis det var sånn du tenkte (jeg vet jo ikke hvor mye du kan om asperger) så ville jeg bare forklare at det var feil. Jeg vet jo heller ingenting om den personlighetsforstyrrelsen din. Før jeg fikk diagnosen asperger syndrom, fikk jeg også en merkelig diagnose på at jeg skulle ha en slags form for personlighetsforstyrrelse, noe som ikke er så helt uvanlig å få (feilaktig), mens man i realiteten har asperger. Jeg har ikke blitt fornærmet av noe av det du har skrevet, jeg har bare trodd du har misforstått (og det tror jeg fremdeles, jeg tror ikke hverken du eller jeg klarer å skjønne dette helt). Noe bare er sånn som det er, og da har man en funksjonshemming. En personlighetsforstyrrelse, derimot, det kan man gjøre noe med, selv om det sikkert er temmelig vanskelig, energikrevende og veldig frustrerende sikkert også.

[Gjest trinelisa]

Jeg sier IKKE at det er bare aspergere som har denne reaksjonen. Hvor får du det fra? Det er noe du finer på oppi hodet ditt. JEG har ihvertfall ikke tenkt det!

Men siden jeg skriver til dere som har asperger så forholder jeg meg til deres situasjon, ikke alle andres. Skriver jeg til en som har anorexia forholder jeg meg til anorexia og ikke om alle andre reagere slik.

Og det med hva som gjelder fro folk med asperger har jeg LEST meg til. Ikke ta det som om det er noe jeg finner på! Vi har jo blitt rimelig opptatt av dette syndromet her inne i det siste, og jeg har derfor lest en del om det på andre sider. Det er DER jeg har snappet om vilke trekk folk med asperger ofte har. og NB, 'folk' med asperger betyr folk med asperger generelt, og ikke nødvendigvis deg personlig. Det sier seg vel selv, uten at jeg bør uderstreke det i hvert innlegg for at dere ikke skal tro at jeg mener det jeg sier gjelder akkurat DEG.

Og, forresten, så bør en ikke tilhøre psykiatriforum for å bli såret, ALLE mennesker syke som friske blir såret av og til. Men det er forskjellige grader av sårbarhet og forskjellig hvor lite en må trigges før en blir såret.

Det var kanskje litt for hardt det å nevne det med psykiatriforumet,men det jeg mener er at inne på psykiatriforumet er så er det psykiatripasienter hvor nesten alle har en eller annen slags reaksjonsmønster som ikke er helt normalt/ eller uvanlig i forhold til andre mennesker (innkludert både deg og meg) som er friske.

Det er jo det som skiller psykiatriske pasienter fra friske personer at dem ikke kan reagere vanlig eller normalt på vanskelige ting. At dem blant annet tyr til destruktive handlinger for eks.

[Mimmy]

Hvorfor er dere så forferdelig opptatt av dette med å såre eller bli såret?

Ingen her MENER å såre hverandre tror jeg. Tror det er viktig å tenke positivt å anta at folk mener det godt når de gidder bruke tid på å svare.

Neste gang, så prøv å tenke (når dere føler dere såret eller tror noen andre føler seg såret) at denne sårbarheten for å være/bli såret er noe som er inni dere.

Det er en del av funksjonshemmingen, og kanskje også fordi jeg har blitt såret så mange ganger, fordi jeg ikke har visst at det var dette jeg hadde. Sårbarhet og en viss grad av hjelpeløshet er noe av det som særpreger "aspergianere". Beklager at det er slik, jeg vet at det er galt av meg, jeg klarer bare ikke å være annerledes, så jeg har håpt at det fantes noen behandling for det som kunne hjelpe, men det gjør det visst ikke.

[Gjest mini maxi]

Ja, selvsagt har du rett i at jeg ikke kan vurdere det, om du har misforstått meg, derfor prøver jeg å forklare det...Det er jo derfor jeg prøver å forklare det. Er det så galt at jeg prøver det, da...Det kan neppe være nødvendig å prøve å rette på meg for det.

Jeg skjønner du blir provosert av meg, men jeg har ikke skrevet dette for å provosere.

Og jeg har ikke skrevet at du har insinuert noe som helst i forhold til det å ha personlighetsforstyrrelse kontra det å ha asperger, så vidt jeg vet. Men hvis det var sånn du tenkte (jeg vet jo ikke hvor mye du kan om asperger) så ville jeg bare forklare at det var feil. Jeg vet jo heller ingenting om den personlighetsforstyrrelsen din. Før jeg fikk diagnosen asperger syndrom, fikk jeg også en merkelig diagnose på at jeg skulle ha en slags form for personlighetsforstyrrelse, noe som ikke er så helt uvanlig å få (feilaktig), mens man i realiteten har asperger. Jeg har ikke blitt fornærmet av noe av det du har skrevet, jeg har bare trodd du har misforstått (og det tror jeg fremdeles, jeg tror ikke hverken du eller jeg klarer å skjønne dette helt). Noe bare er sånn som det er, og da har man en funksjonshemming. En personlighetsforstyrrelse, derimot, det kan man gjøre noe med, selv om det sikkert er temmelig vanskelig, energikrevende og veldig frustrerende sikkert også.

Jeg prøver å forklare jeg også, men nå gir jeg opp...

[Gjest trinelisa]

Grunnen til min antagelse er at jeg mener å ha fått med meg at det å feiltolke (og dermed bli såret) er et trekk hos Aspergere. Ikke noe jeg har funnet på.

Jeg har ikke SÅ lett for å blir såret som dere, heller er jeg ikke SÅ redd for å såre, men jeg er et godt menneske jeg også.

Jeg sa det jeg sa for at dere kanskje kunne tenke igjennom det lenge og grundig. Det er ikke nødvendig å oppklare alle misforståelser. Det er ikke engang alt som er misforståelser selv om det virker slik for en av partene.

Oppklare en misforståelse?

Du spurte jo faen meg et spørsmål til meg og Mimmy, og da er det jo høffelig og vanlig å få et svar tilbake om det man spør om. Dessuten så svarte jeg på det spørsmålet ut i fra meg selv, angående om hvordan jeg tenkte og følte om den saken.

Det er fint at du foreslår at vi skal tenke lenge og grundig gjennom det,men det trenger jeg IKKE,fordi jeg har tenkt gjennom det ofte tidligere.

[Gjest mini maxi]

Oppklare en misforståelse?

Du spurte jo faen meg et spørsmål til meg og Mimmy, og da er det jo høffelig og vanlig å få et svar tilbake om det man spør om. Dessuten så svarte jeg på det spørsmålet ut i fra meg selv, angående om hvordan jeg tenkte og følte om den saken.

Det er fint at du foreslår at vi skal tenke lenge og grundig gjennom det,men det trenger jeg IKKE,fordi jeg har tenkt gjennom det ofte tidligere.

Javel, da så, da er det jo ikke noe mer å snakke om eller diskutere hvis du allerede vet alt, og IKKE trenger å tenke på nye måter.

Jeg kommer ikke til å svare hverken deg eller mimmy mer nå. Nok er nok...