Litt ros og litt ris....

[ulva]

Det ble innleggelse - og for en gangs skyld har jeg vært ærlig om hvordan jeg virkelig har det. Kom heldigvis på en kjempebra avdeling hvor alle har vært flinke og snille mot meg, og de har taklet alle mine anfall uten verken tvang eller sprøyter... Så jeg føler meg litt tryggere.

Men noen diagnose er jeg visst ikke nærmere! Bare dette at de tror det er dissosiativt, men vet ikke. Ingen diagnose i innskrivningspapirene, og ingen i journalen. Bør ikke noen snart kunne si hva som er galt med meg, etter fire år i psykiatrisk behandling og med fire innleggelser av ulik varighet? Blir tidvis frustrert, fordi jeg føler deres forståelse av situasjonen avviker fra min. Heldigvis hadde de vett nok til å sette meg på Risperdal, så jeg blir langsomt bedre og tror ikke lenger at legen min er besatt av et ondt vesen som forsøker å ødelegge meg... iallefall ikke hele tiden ;-)

Nå føler jeg at tiden er moden for utskrivning, og håper psykiateren min har kapasitet til å følge meg opp til uka. Ellers ender jeg vel som dagpasient. Vil ikke det, for det er kveld og natt jeg sliter mest.

[Gjest appendix]

Det må vel være bedre å ha 'ingen' diagnose enn feil diagnose?

Det tyder på ansvarsfølelse hos behandlingsapparatet når de ikke setter diagnose siden de er usikre.

At alle andre har en helt annen oppfatning av dine lidelser er bare slik det er når ting ikke kan måles. Det er bare DU som er inni din kropp. Dette er noe som de fleste psyke opplever tror jeg, uansett hvilken diagnose de har.

Lykke til!