Re: er så fortvila!

[happy1365380345]

Hei

Jeg skal forsøke å gjøre dette så kort som mulig, men jeg er virkelig fortvilet.

Jeg vet at flere av dere som er her inne sikkert kjenner til spisevegringsproblematikk.

Det har jeg slik: Min samboer og jeg har 3 barn. Han 2, jeg 1. For ca. 1 1/2 år siden ble vi informert om at moren til hans barn har en eller annen form for spiseforstyrrelse.

Hun har hatt ett rekreasjonsopphold, og 1 opphold på Modum, men blir bare sykere og sykere.

Vi har ikke spesielt nær kontakt hun og jeg, men vi har nå pratet litt på tlf. slik at jeg nå har forstått at hun er veldig syk. Jeg har også lest en del om de forskjellige variantene av spiseforstyrrelser for å forsøke å forstå hva som er i ferd med å skje.

Problemet er at hun nekter å ta i mot mer hjelp. Vet at hun har fått tilbud om at noen kan komme hjem til henne og "overvåke" spisingen hennes, opphold i Sverige har vært nevnt, men ingenting skjer. Hun har også samtaler med en person som så vidt jeg vet jobber med personer som har denne type lidelse, og hun har oppfølging av vanlig fastlege. Jeg er nå oppriktig bekymret for hvordan dette skal ende.

Det er vondt å sitte på sidelinjen og se at noen faktisk er i ferd med "langsomt å ta livet av seg selv". Jeg ser for meg hvor ille dette virkelig kan gå. Og tilbake sitter vi med 2 barn som har mistet mamman sin.

Det virker på meg som om ting skurer og går og hun kan vel ikke tvangsinnlegges heller.

Mitt spm til dere blir derfor: er det noe som helst jeg som medmenneske kan få gjort for å hjelpe henne i denne situasjonen, slik at hun kan endre mening og ta i mot profesjonell hjelp? Er det noen jeg kan kontakte som tar dette på alvor og faktisk kan gjøre noe med det.

Eller er det bare slik at jeg må sitte her på sidelinjen og se på det som skjer med henne?

Jeg er oppriktig fortvilet og redd, og er syk selv også. Så overskudd er ikke det hverken jeg eller samboeren min har mye av.

Dvs vi har ingen mulighet til å følge henne opp 24 timer i døgnet. Spm jeg stiller ligger mer i gaten: hvordan overbevise henne om at hun må ta tak i dette, få profesjonell hjelp og opparbeide et ønske om å leve for sin egen del og for barna sine?

Noen forslag til hva jeg kan gjøre ?