regn uten regn. forvirret. redd.

[Gjest bruised]

jeg blir bare mer og mer forvirret, og mer og mer sikker på at jeg absolutt ikke kjenner meg selv, og sikkert ikke kommer til å bli kjent med meg selv heller. jeg føler meg forlatt av min egel sjel, at jeg bare er en kropp som står igjen alene og ikke aner hva som skal skje videre.

i dag, på trening da vi hadde "hvilestund" noen minutter, lå jeg opp og så mot taket, plutselig så jeg full snøstorm/regnstorm over meg og jeg ble bare liggende der og stirre. klarte liksom ikke å reise meg, bare lå der, selv når de andre reiste seg opp. En venninne av meg måtte nesten dra meg med før jeg orket å i det hele tatt se på noe annet. jeg blir mer og mer skremt av meg selv. I dag var det ikke skremmende, men noen ganger om nettene, mens jeg ligger og tenker på hyggelig tenk dukker plutselig helt syke bilder opp i hodet mitt, bare popper opp, uten at jeg aner hvor de kommer fra.. og det er skremmende, de er syke, og de er fæle. som om all redsel inni meg samles i de bildene. og jeg hater det. psykologen min tar meg ikke seriøst, hun behandler meg som om jeg er 10 år og har mistet min første tann og vil snakke om det. jeg klarer ikke å si rett til henne at jeg vil ha en ny psykolog heller.. for de som har lest mine innlegg før, så er dette samme damen som gikk bak ryggen min på første møte.. jeg skrev brev til henne og alt, men fikk likevel ikke ny psykolog.. og nå tør jeg ikke å mase mer.. hva kan jeg gjøre..? hva er galt med meg?

[Gjest trallalla]

Et lite spm: bruker du medikamenter eller andre ting?

[Gjest bruised]

Et lite spm: bruker du medikamenter eller andre ting?

nei, jeg gjør ikke det..

andre ting, vel, jeg har eksprimentert med narkotika, som ecstacy, hasj og rohypnol(det har vel blitt et narkotikum nå?) før, men ikke mye og det er en stund siden..

har nok noe med det å gjøre :/

[frosken]

Vet ikke om det er noe galt med deg - men det virker som om du har det vondt for tiden.

Det er vanskelig å vite hvorvidt noe er "galt" når det gjelder unge mennesker og det de beskriver som sine opplevelser - eller om hovedproblemet er en stor fortvilelse som de forsøker å "begunne" med å trekke frem symptomer. Det du forteller fra treningen tror jeg mange av oss kan kjenne oss igjen i - hvis vi er slitne og lar oss fortape i en slags fjernhet som der og da er ganske behagelig - f.eks. når man hører på klassisk musikk. Men kanskje er det noe helt annet du beskriver.

Hvis du skal få hjelp, så synes jeg du skal forsøke å snakke med den terapeuten du er blitt tildelt. Hvis du etter å ha vært der en god del timer fortsatt synes hun er "håpløs" - så skriv et brev til avdelingsoverlegen og si hva du synes. Men kanskje hun kan vise seg å være bedre enn du tror...

Forøvrig synes jeg beskrivelsen av å bli behandlet som en 10-åring som har mistet sin første tann er ganske beskrivende ...Kan liksom se det for meg - særlig hvis hun nærmer seg bestemorsalder i tillegg! Men det trenger ikke bety at hun ikke tar deg på alvor - tvert om at hun tenker at du har det såpass vanskelig at det er viktig å ikke gå for fort frem når det gjelder å snakke om vanskelige ting. Spør henne hva hun tenker om deg.

[Gjest appendix]

Hva som feiler deg er jeg ikke kvalifisert til å si noe om.

Men det med psykologen derimot. Du har krav på å få ny psykolog hvis du ikke har tillit til vedkommende. Hvis ikke tillitsforholdet og kjemien er i orden, så kommer en ingen vei allikevel.

Hva begrunnet de avslaget med?

[Gjest Utenpå]

Vet ikke om det er noe galt med deg - men det virker som om du har det vondt for tiden.

Det er vanskelig å vite hvorvidt noe er "galt" når det gjelder unge mennesker og det de beskriver som sine opplevelser - eller om hovedproblemet er en stor fortvilelse som de forsøker å "begunne" med å trekke frem symptomer. Det du forteller fra treningen tror jeg mange av oss kan kjenne oss igjen i - hvis vi er slitne og lar oss fortape i en slags fjernhet som der og da er ganske behagelig - f.eks. når man hører på klassisk musikk. Men kanskje er det noe helt annet du beskriver.

Hvis du skal få hjelp, så synes jeg du skal forsøke å snakke med den terapeuten du er blitt tildelt. Hvis du etter å ha vært der en god del timer fortsatt synes hun er "håpløs" - så skriv et brev til avdelingsoverlegen og si hva du synes. Men kanskje hun kan vise seg å være bedre enn du tror...

Forøvrig synes jeg beskrivelsen av å bli behandlet som en 10-åring som har mistet sin første tann er ganske beskrivende ...Kan liksom se det for meg - særlig hvis hun nærmer seg bestemorsalder i tillegg! Men det trenger ikke bety at hun ikke tar deg på alvor - tvert om at hun tenker at du har det såpass vanskelig at det er viktig å ikke gå for fort frem når det gjelder å snakke om vanskelige ting. Spør henne hva hun tenker om deg.

Bestemoralder? Folk blir jo bestemødre i førtiåra i våre dager. Er det vanlig at psykologer og psykiatere er så mye yngre enn det da? Som regel så tar det såpass lang tid å spesialisere seg at en kanskje derfor blir 'litt gammel' før en kommer i gang med praksisen.

Eller er det bare her nede i sør at alle spesialister er i 'besteforeldregenerasjonen'?

[frosken]

Bestemoralder? Folk blir jo bestemødre i førtiåra i våre dager. Er det vanlig at psykologer og psykiatere er så mye yngre enn det da? Som regel så tar det såpass lang tid å spesialisere seg at en kanskje derfor blir 'litt gammel' før en kommer i gang med praksisen.

Eller er det bare her nede i sør at alle spesialister er i 'besteforeldregenerasjonen'?

Det med bestemoralder var ment som en fleip fra min side - og har sammenheng med en veileder jeg hadde i praksis på bup og som minner litt om den pedagogen som beskrives her... Men hun var faktisk ganske dyktig, selv om det var mye dill-dall.

[u100062469]

Heisann!

Hva med og prate med fastlegen din, og be om råd fra han/henne??

de kan vel kanskje være behjelpelig med en ny henvisning til en annen psykolog hvis du føler at kjemien absolutt ikke passer med den du går hos??

Det er jo ikke noe særlig å gå til terapi når man ikke føler seg trodd av psykologen... da er jo på en måte hensikten borte...

[Mimmy]

Kan du ikke ta opp dette med fastlegen din, det kan jo hende det kan være bedre for deg å snakke med en psykiater enn det er å snakke med psykologen din. Det legen da kan gjøre, er å skrive ut en ny henvisning til en psykiater.

Men uansett så synes jeg jo at du skal prøve en gang til, kanskje ta utskrift av det du har skrevet her og ta med til neste psykologtime?