Hudfarge - barns tanker

[Gjest usikker mamma]

Hei

Vi venter i disse dager på tildeling av vårt andre barn.

Fra før har vi en 4,5 år gammel gutt, og vi har forklart etter beste evne at han skal få søster eller bror fra samme land som han kommer fra. Her om dagen sa han plutselig at han ønsket en hvit baby, ville ikke hente i et annet land. (han er selv litt brun) Han var "lei av brunfargen" som han sa, og ville ikke ha en brun baby!

Det var et lite sjokk å høre sånn fra et lite barn, og det er ihvertfall ikke fra oss han har fått slike tanker. Vi er nøytrale til hudfarge og passer oss vel for at det ikke skal bli sagt noe som kan misforstås. Men jeg får en følelse av at han har snappet opp noe eller noen har spurt han om hvordan det nye barnet vårt vil seg ut....? Eller er det rett og slett fordi han er litt negativ til å reise tilbake til sitt fødeland? Engstelig og usikker, kanskje.

Ikke vet jeg, men jeg reagerer når jeg hører sånt fra et lite barn.

Noen som har opplevd lignende?

[Gjest mortilbrun]

Hei.

Tror det er helt naturlig at et barn på 4,5 år snakker om hudfargen sin.

Mulig det har vært bemerket fra barn i barnehagen. De sier ting rett ut og synes jo det meste er naturlig.

Min lille brune gutt på snart 3 år er veldig opptatt av at han er brun og vi (mamma og pappa) er hvite.

Vi svarer enkelt og greit på hans spørsmål, noe som virker greit for han. I hans barnehage er det flere brune barn så dette er naturlig i hans daglige omgivelser.

Tror ikke du skal engste deg for mye, barn tilpasser seg sine omgivelser på en fantastisk måte synes jeg.

Svar på spørsmålene han har eller still de tilbake slik at han selv kan svare, da kommer kanskje forklaringen på hvorfor han ikke vil ha en brun lillesøster eller bror.

Lykke til!

Hilsen fra

[Mamta]

Barn kan få seg til å si mange ting, kun for å teste foreldrenes reaksjoner. Deres sønns utsagn _kan_ være et utslag av dette. Jeg tror ikke nødvendigvis at dette betyr at han har en negativ opplevelse av selv å være brun.

De fleste adoptivbarn tror jeg i perioder lengter etter å likne sine foreldre - også utseendemessig - og de ønsker kanskje at deres egen familie ikke skal skille seg for mye ut fra andre familier i omgangskrets og venneflokk. Det kan være dette ders sønn ubevisst prøver å si når han sier at han ønsker seg en hvit baby.

Det kan jo også godt hende at han nå reflekterer mye over dette med hudfarge, en reise til sitt fødeland og det å få en lillesøster/ bror. Alt dette er store spørsmål for en liten gutt.

Jeg ville tatt tiden til hjelp og snakket mer med ham om dette som skal skje og prøve å få ut av ham hva som ligger bak det han sier. (Uten å press hjam, selvsagt.) Kanskje det er en idè å forhøre seg i barnehagen om der har vært episoder med kommentarer på hudfarge osv. som kan ha utløst disse reaksjonene hos ham.

Uansett tror jeg det er viktig at en som foreldre forteller barnet at vi elsker dem uavhengig av hudfarge og at vi faktisk _ønsker_ oss en BRUN llillesøster/ - bror. Fokuser på alle de positive sidene ved selve reisen til landet, de morsomme tingene dere kan finne på sammen osv.

Hvis det å fokusere positivt på disse tingene skulle virke _mot_ sin hensikt, kan det kanskje være en idè å la temaet ligge en stund og heller ta det opp igjen når det er aktuelt, f.eks. når tildelingen er et faktum.

Hilsen fra en som også har hørt litt av hvert...;-)

[Gjest usikker mamma]

Barn kan få seg til å si mange ting, kun for å teste foreldrenes reaksjoner. Deres sønns utsagn _kan_ være et utslag av dette. Jeg tror ikke nødvendigvis at dette betyr at han har en negativ opplevelse av selv å være brun.

De fleste adoptivbarn tror jeg i perioder lengter etter å likne sine foreldre - også utseendemessig - og de ønsker kanskje at deres egen familie ikke skal skille seg for mye ut fra andre familier i omgangskrets og venneflokk. Det kan være dette ders sønn ubevisst prøver å si når han sier at han ønsker seg en hvit baby.

Det kan jo også godt hende at han nå reflekterer mye over dette med hudfarge, en reise til sitt fødeland og det å få en lillesøster/ bror. Alt dette er store spørsmål for en liten gutt.

Jeg ville tatt tiden til hjelp og snakket mer med ham om dette som skal skje og prøve å få ut av ham hva som ligger bak det han sier. (Uten å press hjam, selvsagt.) Kanskje det er en idè å forhøre seg i barnehagen om der har vært episoder med kommentarer på hudfarge osv. som kan ha utløst disse reaksjonene hos ham.

Uansett tror jeg det er viktig at en som foreldre forteller barnet at vi elsker dem uavhengig av hudfarge og at vi faktisk _ønsker_ oss en BRUN llillesøster/ - bror. Fokuser på alle de positive sidene ved selve reisen til landet, de morsomme tingene dere kan finne på sammen osv.

Hvis det å fokusere positivt på disse tingene skulle virke _mot_ sin hensikt, kan det kanskje være en idè å la temaet ligge en stund og heller ta det opp igjen når det er aktuelt, f.eks. når tildelingen er et faktum.

Hilsen fra en som også har hørt litt av hvert...;-)

Takk for positive og fine svar.

Vi har alltid snakket naturlig om hudfarver, har fokusert på at vi ønsker oss et brunt barn til, for vi syns han er så pen...:-)

(for DET er han!) Vi snakker også om tilbakereisen til fødelandet som om det også skal være en slags "sydentur", at vi kan bade og kose oss, mimrer over alle de hyggelige tingene vi gjorde da vi hentet han etc.

Så det er forhåpentligvis som dere sier; at han gjør seg noen tanker for tiden - som jo er både sunt og normalt.

[Gjest wook]

Jeg opplevde det samme utsagnet fra min egenfødte datter som var ca. 6 år da vi startet adopsjonsprosessen, hun hadde da lenge ønsket seg en lillesøster. Vi fortalte at hun skulle få en bror eller søster fra et annet land muligens fra Fillipinene og nevnte at barnet vil ligne på XX som var en bekjent av henne. Svaret kom kjapt og kontant: Jeg vil ikke ha noen brun "delfinbaby"(Filipinene) jeg vilha en norsk baby!

Vi pratet en del om adposjon og hudfarge på barna i tidem som fulgte. Etterhvert aksepterte hun at vi skulle få en " brun" baby og begynte åse fram til å bli storesøster.

Ikke legg for stor vekt på hva han sier men prøv å nøste opp i hva han mener med utsagnene sine.

[Gjest lilja]

Aldri godt å vite... men det kan jo godt være helt uskyldig!

Som min (da 6-årige) sønn sa da vi fortalte at vi skulle adoptere:

"Mamma, æ vil ikkje ha nåkka adoptert søster eller bror!"

Jaha ja. Jeg spurte hvorfor ikke.

"De e så fremmen!" (=fremmede)

(Hyyyl! En fremmedfiendlig storebror!) OK, så jeg nevnte opp alle de adoptivbarn vi kjenner...

"Ja, men DET bi ju nåkka anna, førr de kjenn æ jo!"

(..tenkepause..)

"Jaja, OK da, men IKKJE fra Afrika!!"

Mamma svelger nervøst og spør hvorfor ikke..?

"Har du SETT det håret de har??"

Forbereder lang tale om at alle er forskjellige, og det er jo så fint... DA kommer det:

"Jaja, OK da, mamma, det e greit. Men berre HUSK at de fra Afrika har over TUSEN krølla, og det e DU som må stell det håret helt til de blir stor og kan gjør det sjøl! Og DET bi litt av en jobb, ska æ si dæ!"

' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' '

Det hører med til historien at han forguder begge sine kinesiskfødte adoptivsøstre - og at hårstellet foreløpig går helt greit..! ;-)

[thaimor]

Aldri godt å vite... men det kan jo godt være helt uskyldig!

Som min (da 6-årige) sønn sa da vi fortalte at vi skulle adoptere:

"Mamma, æ vil ikkje ha nåkka adoptert søster eller bror!"

Jaha ja. Jeg spurte hvorfor ikke.

"De e så fremmen!" (=fremmede)

(Hyyyl! En fremmedfiendlig storebror!) OK, så jeg nevnte opp alle de adoptivbarn vi kjenner...

"Ja, men DET bi ju nåkka anna, førr de kjenn æ jo!"

(..tenkepause..)

"Jaja, OK da, men IKKJE fra Afrika!!"

Mamma svelger nervøst og spør hvorfor ikke..?

"Har du SETT det håret de har??"

Forbereder lang tale om at alle er forskjellige, og det er jo så fint... DA kommer det:

"Jaja, OK da, mamma, det e greit. Men berre HUSK at de fra Afrika har over TUSEN krølla, og det e DU som må stell det håret helt til de blir stor og kan gjør det sjøl! Og DET bi litt av en jobb, ska æ si dæ!"

' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' '

Det hører med til historien at han forguder begge sine kinesiskfødte adoptivsøstre - og at hårstellet foreløpig går helt greit..! ;-)

...men så har de vel spikerkrøller de da ;-)

[gyllenlakk]

Hei.

Tror det er helt naturlig at et barn på 4,5 år snakker om hudfargen sin.

Mulig det har vært bemerket fra barn i barnehagen. De sier ting rett ut og synes jo det meste er naturlig.

Min lille brune gutt på snart 3 år er veldig opptatt av at han er brun og vi (mamma og pappa) er hvite.

Vi svarer enkelt og greit på hans spørsmål, noe som virker greit for han. I hans barnehage er det flere brune barn så dette er naturlig i hans daglige omgivelser.

Tror ikke du skal engste deg for mye, barn tilpasser seg sine omgivelser på en fantastisk måte synes jeg.

Svar på spørsmålene han har eller still de tilbake slik at han selv kan svare, da kommer kanskje forklaringen på hvorfor han ikke vil ha en brun lillesøster eller bror.

Lykke til!

Hilsen fra

Hei usikker mamma.

Vår lille pode begynnte også å bli meget opptatt av hudfarge fra ca 4års alderen. Han kom hjem fra barnehagen med kommentarer: Ali er mye brunere enn meg, han ser ut som bæsj.osv. Det oppfattet vi som et lite rop om hjelp og at han ba om bekreftelse på at han var vår lille gutt selv om han var gyllenbrun.

Vi har faktisk brukt ganske mye tid på å forklare forskjell på hår,hud og øyefarge. At han og pappa er heldige som har så fine brune øyne osv.

Nå ved skolestart fikk han mange spm./kommentarer - og han ble veldig lei seg.

Vi måtte derfor gå en ny runde,(også med skolen) og på ny bygge opp selvtillitten.

Han er stor fan av Shakira, og da jeg fortalt ham at de faktisk hadde helt lik hudfarge. Ja da strålte han opp, og alt var topp.

Det at sønnen deres nå sier at han ikke vil ha et brunt søsken - kan kanskje også være et lite rop om at han er usikker på egen identitet og har behov anerkjennelse.

Vi er også i gang med adopsjon nr 2, men har pga. tidsaspektet ennå ikke informert vår lille pode.

Lykke til - jeg er sikker på at sønnen deres blir verdens fineste storebror.

[nedtelling]

Aldri godt å vite... men det kan jo godt være helt uskyldig!

Som min (da 6-årige) sønn sa da vi fortalte at vi skulle adoptere:

"Mamma, æ vil ikkje ha nåkka adoptert søster eller bror!"

Jaha ja. Jeg spurte hvorfor ikke.

"De e så fremmen!" (=fremmede)

(Hyyyl! En fremmedfiendlig storebror!) OK, så jeg nevnte opp alle de adoptivbarn vi kjenner...

"Ja, men DET bi ju nåkka anna, førr de kjenn æ jo!"

(..tenkepause..)

"Jaja, OK da, men IKKJE fra Afrika!!"

Mamma svelger nervøst og spør hvorfor ikke..?

"Har du SETT det håret de har??"

Forbereder lang tale om at alle er forskjellige, og det er jo så fint... DA kommer det:

"Jaja, OK da, mamma, det e greit. Men berre HUSK at de fra Afrika har over TUSEN krølla, og det e DU som må stell det håret helt til de blir stor og kan gjør det sjøl! Og DET bi litt av en jobb, ska æ si dæ!"

' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' ' '

Det hører med til historien at han forguder begge sine kinesiskfødte adoptivsøstre - og at hårstellet foreløpig går helt greit..! ;-)

Såååå skjønn historie:-D

Smiler fortsatt jeg!

ha en god helg!!

[Gjest lilja]

Såååå skjønn historie:-D

Smiler fortsatt jeg!

ha en god helg!!

Takk, og det samme til deg! )

[Gjest lilja]

...men så har de vel spikerkrøller de da ;-)

Ja...og nei. Lillesøster har faktisk èn bitte liten babykrøll i nakken!

Men vi fikser det, ja. )