Hva synes dere?

[Gjest Skryter jeg for mye??]

Vi har ei vakker jente (selvsagt ) ) på drygt året. Vi sier jo selvsagt til henne stadig vekk hvor søt, pen og vakker hun er med sitt svarte hår og skjeve øyne. Besteforeldrene (og alle andre forsåvidt) sier det samme, og jeg har aldri tenkt noe over dette før;

Men da besteforeldrene som forguder sitt barnebarn plutselig sier; Nei, nå må vi snart gi oss med å fortelle deg hvor pen og vakker du er - du begynner å bli så stor at du snart kan TRO på det!!!! Hva så sa jeg? Det gjør da virkelig ingenting om denne lille jenta tror at hun er vakker??? For det første er hun det, for det andre vil hun trenge all den selvtilliten vi kan gi henne på alle måter inkl. hennes utseende mener jeg.

Hva mener dere? Er det jeg som tar feil, eller er det besteforeldrene? Alle sier vel nå til dags at barna sine er vakre + at vi skryter av dem på alle andre felt også. Da jeg vokste opp husker jeg at min far sa noen ganger at; nei, nå skryter jeg visst for mye av deg - du må ikke tro du er noe bedre enn andre...! Ok, vi trenger ikke å lære barna våre at vi er så mye bedre enn andre selvsagt, men det gjør vel ikke noe om vi skryter av dem og sier de er pene og flinke? Det er vel bare å gi selvtillit?

[Gjest SisselM.]

Ved å få høre stadig vekk at man er flink og pen øker sikkert selvtilliten, men ikke selvfølelsen. Tror nok mye skryt kan føre barna langt frem, men at prisen de må betale er kanskje skyhøye forventninger til seg selv og et sterkt nederlag når de ikke haf fått til og lykkes.

Tror det er langt viktigere å se barnet, med det mener jeg at du ser det i øynene, snakker med det, legg vekt på det barnet sier osv. Det er en langt bedre måte å gå frem på en å skryte det oppi skyene hele tiden, tror nå jeg.

[Nikki]

Det er vel en stor forskjell på det å fortelle et barn at hun er vakkert og det å fortelle et barn at man er bedre enn andre?

Jeg syns godt man kan gi komplimenter jeg - jeg sier stadig vekk til sønnen min at han er fin, for det syns jeg da virkelig han er. Men samtidig er det viktig at barna ikke sitter igjen med en følelse av at verdien deres ligger i det at de er fine/vakre.

[Gjest Vetikkehelt...]

Hei.

Synes det er fint at du skryter av barnet ditt, men må man egentlig gå på utseendet?

Betyr det så mye egentlig?

Det er vel mange andre måter å gi barnet selvtillit på vil jeg tro. Selvsagt må man kunne si hvor fine barna er, men det behøver vel ikke fokuseres så enormt på det..??? Mulig jeg tar helt feil...

[Gjest kip]

Ved å få høre stadig vekk at man er flink og pen øker sikkert selvtilliten, men ikke selvfølelsen. Tror nok mye skryt kan føre barna langt frem, men at prisen de må betale er kanskje skyhøye forventninger til seg selv og et sterkt nederlag når de ikke haf fått til og lykkes.

Tror det er langt viktigere å se barnet, med det mener jeg at du ser det i øynene, snakker med det, legg vekt på det barnet sier osv. Det er en langt bedre måte å gå frem på en å skryte det oppi skyene hele tiden, tror nå jeg.

Når jeg skryter av mitt barn sier jeg at for oss er du det beste i hele verden, men legger til at andre barn er det beste for sine mammaer og pappaer. Jeg skryter gjerne av andre barn også når mitt barn hører på. Og det er blitt helt naturlig for henne også å si at det og det var fint til sine venninder.

Ser jo at barna blir glade for litt ros bare man husker på å fordele rosen til flere. Det tror jeg er viktig.

Hilsen

[hix]

Selvfølgelig er det ikke galt å sukke hengitt over hvor skjønne barna våre er, men pass bare på at det ikke blir et helt skjevt mønster. Det er noe som heter "Betingelsesløs kjærlighet" som det nok er litt lurt å ha i bakhodet. Jeg tror det er en lur ting å ikke koble "kjærlighetserklæringer" til verken handlinger eller utseende. Akkurat som voksne trenger noen som setter pris på en, så har barn også et sterkt behov for kjærlighet. Ikke bare gjennom ord, men også en kos, blåse på fingern eller sitte på fanget. Barn streber etter denne kjærligheten, og hver gang vi gir dem den er det en belønning. Hvis man i veldig stor grad knytter rosende ord og kjærlighet opp mot at vi synes barna er pene, så risikerer vi at de oppfatter at deres skjønnhet er en betingelse for den kjærligheten vi viser dem. Faren er at barnet da blir veldig opptatt av sitt eget utseende ettersom det i deres øyne blir et verktøy til å oppnå foreldrenes kjærlighet.

Det samme gjelder for handlinger. Hvis vi bare viser barna kjærlighet som belønning for riktige handlinger, får vi etterhvert barn som prøver å oppføre seg slik vi forventer, men som lett føler seg verdiløse når de ikke klarer å leve opp til forventningene. Fortell derfor _alltid_ barna hvor glad du er i dem før de skal legge seg, uansett hvor sint du har vært i løpet av dagen. De dagene de har vært helt for j... er det aller viktigst at du ikke glemmer det.

[ruffe]

Mange gode svar. Ville bare viderefomidle noen tanker som har basis i et av de ordinære besøkene vi har hatt hos helsesøster.

Det er viktig at vi gir barna komplimenter/skryt av forskjellig type.

Noen ganger fordi de er flinke og får til noe.

Noen ganger fordi de er vakre, fine, pene.

Men også (og dette mente helsesøster vi nordmenn ikke alltid var flinke nok til) helt betingelsesløst. Jeg sier stadig at jenta mi hvor glad vi er i henne, at hun er det beste vi har, uten å relatere det noe som helst til hva hun har gjort eller hvordan hun ser ut. Gi henne inntrykk av at hun er viktig i seg selv.

Kombinasjonen er viktig.

[Mamta]

Ved å få høre stadig vekk at man er flink og pen øker sikkert selvtilliten, men ikke selvfølelsen. Tror nok mye skryt kan føre barna langt frem, men at prisen de må betale er kanskje skyhøye forventninger til seg selv og et sterkt nederlag når de ikke haf fått til og lykkes.

Tror det er langt viktigere å se barnet, med det mener jeg at du ser det i øynene, snakker med det, legg vekt på det barnet sier osv. Det er en langt bedre måte å gå frem på en å skryte det oppi skyene hele tiden, tror nå jeg.

Er i det store og hele enig med deg her, SisselM. Å se barnet og å lytte til dem er langt viktigere enn å skryte av utseende og prestasjoner.

MEN litt skryt og positive kommentarer om utseende eller andre ting, gjør seg jo, de også! De kan være prikken over i - en...

Hilsen fra

[Gjest snart tre?]

Dette tror jeg er noe som kanskje er felles for vår foreldregenerasjon. Jeg har hørt omtrent samme setning bli uttrykt fra mine foreldre, ikke til mine barn, for jeg har ingen enda, men til et annet barn.

Jeg tvi er mere bevisst på at selvtillit er en viktig egenskap å ha. For våre foreldre var det antakelig viktigere å være beskjeden, ikke selvgod osv.

Ikke nøl med å gi barn positive tilbakemeldinger, det være seg om utseende og andre ting!

[flosshatt]

Jeg synes man skal skryte av barnet til barnet om alle gode egenskaper - men vite hvor grensen går. Det er jo dumt hvis barnet blir innbildsk på en slik måte at andre barn/voksne reagerer negativt på det.

for å bruke et eksempel; da jeg var 10 år hadde jeg en venninne på 8 som selv gikk å fortalte oss andre hvor pen hun var i forhold til oss andre, hvor flink hun var, hun var den kjekkeste jenta i verden...der har nok mor til jenta overdrevet en smule...det er altså det jeg mente vi bør være forsiktige med. Selvtillitt ja, men ikke overdreven innbildskhet som andre ler av...

[Gjest litchi]

Hei, sveiper bare innom en tur...

Det med å gi barna våre selvtillit og kjærlighet til /respekt for seg selv er jo noe vi alle er opptatt av. Personlig hadde jeg foreldre som skrøt veldig av meg, og mye ble bare "fluff" når jeg kom ut i verden og oppdaget at jeg ikke var verdens åttende underverk likevel. Jeg er opptatt av gi barnet mitt ros, men det må være realisme i det. Og jeg er veldig opptatt av å la barnet mitt bygge opp ferdigheter, slik at rosen ikke fører til et oppblåst selvbilde uten rot i virkeligheten. Dessuten tror jeg at barn skal omgis av positive tilbakemeldinger, men det er ikke nødvendigvis det samme som ros.

Anbefaler varmt "Det kompetente barnet" av Jesper Juul.