At det går an, da!

[Gjest ikke nick i dag tenker jeg ;-)]

Da vi var helt i begynnelsen av prosessen var vi, som de fleste andre adoptivsøkere, svært interesserte i barn fra _vårt_ kontinent. En ettermiddag var vi på en matvareforretning i nærheten for å handle no godt og litt mat. Ved leketøyshyllene stod de to vakreste prinsesser en kan tenke seg fra _vårt_kontinent. Moren var like i nærheten. Vi ble stående og smugkikke og beundre barna på litt avstand. Som de fleste var vi svært ivrige etter å komme i kontakt med andre adoptivforeldre, men visste ikke helt hvordan vi skulle gripe an saken. Min mann er en meget sosial person, så jeg 'dyttet' han fram og sa til ham; '-Si noe du da!' I all forfjamselsen over å skulle snakke til moren kom han ikke på så mye å si. Han begynte så pent å snakke om været og ingenting, og det gikk da riktig så bra. Helt til han plumpet ut med; Ja, en blir da vel like glad i disse (adopterte barn) som sine egne.

Han mente ikke overhodet å si noe galt eller å såre moren. Det skjønner vel de aller fleste. Jeg prøvde fortvilet å glatte over med å si at 'Det èr da hennes egne', samtidig som jeg i mitt stille sinn ønsket min kjære dit pepper'n gror.

Nå var dette en adoptivmor med bena godt plantet på jorden. Hva hun tenkte vet vi ikke, men hun var overbærende til kommentaren.

Jeg ønsket bare å dele denne hendelsen for å vise at ikke alle kommentarer er ondskapsfullt ment og heller ikke særlig planlagte.

[thaimor]

Det var bra han ikke spurte om når de ble kjøpt og hva de kostet.... Kanskje mora hadde lettet litt da ;-)

PS) Skulle likt å se dere midt i 'roinga' Jeg kjenner følelsen...

[brilleslangen]

Jeg opplevde selv engang i startfasen å være litt uheldig med ordvalget.

I en samtale med en adoptivmor omtalte jeg det adopterte barnet som "adoptert" og trakk sammenligning til de "norske" barna, I det jeg uttalte ordet "norske", hørte jeg selv at det ble helt feil, for de adopterte barna er jo like norske de, og da lette hjernen febrilsk etter noe jeg kunne si for å bøte på skaden, så jeg begynte å ro. Fikk tilslutt rodd meg i land ved forklare at jeg mente å bruke norskfødte/egenfødte om de barna som ikke var adoptert.

Jeg var jo kommet igang med prossessen og egentlig ganske bevisst på hvordan jeg omtalte ting og tang. Likevel greide jeg å gjøre en bommert, så jeg har forståelse for at folk kan komme plumpende med ting, og mener at de stort sett ikke mener noe vondt med det de sier, Tror slike kommentarer stort sett skyldes tankeløshet/uheldig ordvalg.

[Mamta]

*ler*

Har vel aldri vært ute på _så_ dypt vann selv. Men at det har vært nære på før vi kom så langt som til å få barn selv, ja, det....

;-)

[nurel]

Det var bra han ikke spurte om når de ble kjøpt og hva de kostet.... Kanskje mora hadde lettet litt da ;-)

PS) Skulle likt å se dere midt i 'roinga' Jeg kjenner følelsen...

Det er ikke alltid lett å holde tungen beint i munnen når en beveger seg på ukjent grunn. Mor til en kamerat av storebror spurte en gang om vi visste noe om foreldrene til ungene, eh, altså, de obligatoriske foreldrene, mener jeg. Jeg klarte å svelge fliren, og svarte etter beste evne.

God helg!!

[BMS!]

Sånne komentarer og utspill, skjer meg også hele tiden. Jeg klomser ut, mens BPS! rydder opp etter meg igjen. Og dette gjelder ikke kun temaer som adopsjon, for og si det sånn:)

Uansett, noen ganger sårer man uten og vite det, andre ganger går det greit, mens noen dager blir man selv såret, over ting som man normalt takler.

Morsom historie forresten!

Ha en flott søndag!