Ensom....

[meningsløs]

Jeg prøvde å sette dette innlegget inn på forum for samliv, men fikk ikke noe svar. Prøver her i stedet, for dette er veldig viktig for meg.

Jeg har vært sammen med verdens beste kjærste i 1 år og 2 mnd. Fram til i høst bodde vi noenlunde på samme sted (Jeg bodde hos foreldrene mine og han studerte i en by 40 min unna). Jeg syntes egentlig det gikk greit, men i høst flyttet jeg litt lengre unna for å studere, jeg også. Jeg er bare 20 år, så jeg vet sikkert ikke mye om livet og hva som kommer til å skje, men jeg er så utrolig heldig som er sammen med kjæresten min. Han er verdens snilleste og mest tålmodige, og jeg kan ikke tenke meg livet uten ham.

Jeg skrev at jeg flyttet lengre unna, men det var ikke så veldig langt. Jeg valgte studiested så nærme som mulig for å ikke flytte så langt unna ham. Jeg hadde ingen mulighet til å studere på samme sted som ham, for han går på en liten høyskole med få fagtilbud.

Jeg skal begynne på "teknologi-studier" til høsten og han studerer informatikk. Han har ikke kommet langt i studiene, men snakker som om han har planer om å bo på samme sted som han gjør nå helt til han er ferdig med utdannelsen (som er 3-4 år til..)... Min utdannelse har jeg ingen mulighet til å ta så veldig mange steder, men han er derimot mer fleksibel.

Jeg vet ikke egentlig helt hvorfor, men det sårer meg at han har så få fremtidsplaner... Jeg mener ikke at jeg MÅ flytte sammen med ham eller at alt skal bli så veldig alvorlig, den typen er jeg ikke... Men det er for det meste jeg som besøker ham i helgene, ikke motsatt, og det går faktisk en del penger til tog som kunne blitt spart hvis vi hadde delt bosted...

I tillegg er har jeg fått en liten depresjon som følge av at jeg har flyttet til et helt nytt sted og ikke fått så stor kontakt med så mange, så jeg føler liksom at jeg trenger noen som kan holde rundt meg når ting er som verst..

Jeg har ofte tenkt på at jeg kanskje skremmer ham unna mer nå som jeg er deprimert, men jeg tror ærlig talt ikke det heller, for det er stort sett han som tar initiativ til å snakke om tingene og han viser stor bekymring for meg..

Dette ble mye surr, men jeg håper folk skjønner hva jeg prøver å si. Jeg vet jeg sikkert virker egoistisk og kravstor, men jeg kan ikke hjelpe for å føle som jeg gjør! Noen som har noen synspunkter?

[Gjest MammyBlue]

Jeg syns ikke du virker noe egosistisk og kravstor, jeg! Jeg skjønner veldig godt at du er lei deg for akkurat det du sier. Men uten å kjenne kjæresten din og vite hva han tenker, så tipper jeg dette er et erketypisk eksempel på forskjellen på mann og kvinne! Han tenker praktisk, greit, han syns i alle fall at han gjør det - og mener sikkert at bare man "ikke tenker på alt det triste (som at dere ikke er sammen hele tida) så går det over fortere". Du sier at han bekymrer seg og sier at han bryr seg, det syns jeg du skal tro på. Hva du skal gjøre med den "lille depresjonen", som er altfor lett å forstå, vet jeg ikke. Bare at du kommer til å vokse på det, og at slik er livet. Jeg hoppet inni et ekteskap da jeg bare var litt eldre enn deg i sin tid, bare fordi jeg ikke orket å være så mye aleine med det triste. Nå skulle jeg ønske jeg hadde herdet meg litt den gangen...Hold ut, hold ut!

klem,

fra

[meningsløs]

Jeg syns ikke du virker noe egosistisk og kravstor, jeg! Jeg skjønner veldig godt at du er lei deg for akkurat det du sier. Men uten å kjenne kjæresten din og vite hva han tenker, så tipper jeg dette er et erketypisk eksempel på forskjellen på mann og kvinne! Han tenker praktisk, greit, han syns i alle fall at han gjør det - og mener sikkert at bare man "ikke tenker på alt det triste (som at dere ikke er sammen hele tida) så går det over fortere". Du sier at han bekymrer seg og sier at han bryr seg, det syns jeg du skal tro på. Hva du skal gjøre med den "lille depresjonen", som er altfor lett å forstå, vet jeg ikke. Bare at du kommer til å vokse på det, og at slik er livet. Jeg hoppet inni et ekteskap da jeg bare var litt eldre enn deg i sin tid, bare fordi jeg ikke orket å være så mye aleine med det triste. Nå skulle jeg ønske jeg hadde herdet meg litt den gangen...Hold ut, hold ut!

klem,

fra

Tusen, tusen takk for at du svarte! Jeg trengte virkelig å høre en utenforståendes mening!

Det du skrev om forskjellen på mann og kvinne tror jeg du har rett i. For det er faktisk ikke slik at kjæresten min er totalt ufølsom, det er absolutt ikke slik. Han er heller veldig følsom og oppmerkom og jeg vet at han er der for meg. Det er vel heller det at jeg ikke benytter meg nok av støtten hans... Tror nok at han tenker praktisk, ja. Han snakker ofte om at han ikke vil miste hybelen han leier der han studerer, fordi den er så billig. (Det han ikke tenker så mye på, er at de fleste andre hybler i samme område koster omtrent det samme...) I tillegg bor han hos noen greie folk.

Hva mente du forresten med "den lille depresjonen som er så altfor lett å forstå"...? At du skjønner at jeg føler meg ensom..? Jeg vet ikke om du har lest noe særlig av innleggene jeg har skrevet på forumet her før, men jeg oppsøkte i hvert fall fastlegen min for et par uker siden fordi jeg hadde nådd et punkt da jeg var helt knust og ikke klarte å ta meg sammen. Fastlegen henviste meg til psykolog, men jeg er veldig usikker på om jeg virkelig skal oppsøke hjelp... Som du skriver; det er en del av livet og mange ganger går det an å holde ut. Jeg er også veldig usikker på om jeg i det hele tatt hadde følt meg komfortabel i en situasjon med en psykolog. Tror jeg hadde tenkt så mye på at jeg hadde tatt plassen til noen andre som hadde trengt den mer enn jeg at jeg ikke hadde klart å slappe av.

I hvert fall hjelper det å skrive på forum og høre fra mennesker som har det på samme måte! Sorry hvis dette ble litt langt, det bare detter ut av meg...

[Gjest selje]

Tusen, tusen takk for at du svarte! Jeg trengte virkelig å høre en utenforståendes mening!

Det du skrev om forskjellen på mann og kvinne tror jeg du har rett i. For det er faktisk ikke slik at kjæresten min er totalt ufølsom, det er absolutt ikke slik. Han er heller veldig følsom og oppmerkom og jeg vet at han er der for meg. Det er vel heller det at jeg ikke benytter meg nok av støtten hans... Tror nok at han tenker praktisk, ja. Han snakker ofte om at han ikke vil miste hybelen han leier der han studerer, fordi den er så billig. (Det han ikke tenker så mye på, er at de fleste andre hybler i samme område koster omtrent det samme...) I tillegg bor han hos noen greie folk.

Hva mente du forresten med "den lille depresjonen som er så altfor lett å forstå"...? At du skjønner at jeg føler meg ensom..? Jeg vet ikke om du har lest noe særlig av innleggene jeg har skrevet på forumet her før, men jeg oppsøkte i hvert fall fastlegen min for et par uker siden fordi jeg hadde nådd et punkt da jeg var helt knust og ikke klarte å ta meg sammen. Fastlegen henviste meg til psykolog, men jeg er veldig usikker på om jeg virkelig skal oppsøke hjelp... Som du skriver; det er en del av livet og mange ganger går det an å holde ut. Jeg er også veldig usikker på om jeg i det hele tatt hadde følt meg komfortabel i en situasjon med en psykolog. Tror jeg hadde tenkt så mye på at jeg hadde tatt plassen til noen andre som hadde trengt den mer enn jeg at jeg ikke hadde klart å slappe av.

I hvert fall hjelper det å skrive på forum og høre fra mennesker som har det på samme måte! Sorry hvis dette ble litt langt, det bare detter ut av meg...

Jeg mente "liten depresjon" fordi du sa det liksom i hermetegn. Jeg har gått til samtaleterapi hos klinisk psykolog i to l-a-n-g-e omganger i mitt liv, og er veldig glad for at jeg vågde meg til det (turte egentlig ikke i starten). Jeg gjemte meg bak det veldig mange gjemmer seg bak: "Mange andre har det mye verre enn meg, jeg burde ikke ta opp plassen..." Men jeg trengte det virkelig. Da datteren min var lita, kalte jeg det Tankedoktoren, for å forklare hvor jeg gikk på tirsdagene. Det skjønte hun godt hva betydde. Faktisk var jeg lettet og litt stolt da hun (da hun var så gammel som deg) kom og sa at hun hadde bestemt seg for å gå til psykolog, hun også. Hun sleit mye med angst og depresjoner, men jeg ville ikke pushe henne. Nå er hun åtte år eldre enn deg, og er ikke ute av alle greiene sine, men hun har SÅ bra oversikt over det, har stor energi og har vokst masse. Det er litt derfor jeg sier jeg misunner deg litt som turte dra nå. Og dattera mi, som dro da hun var atten...Hun hadde det temmelig skrekkelig en stund, og jeg veit hun var mye mer trist enn hun skreiv hjem. Forøvrig likner samboeren hennes på faren hennes og alle kjærstene man har hatt i sitt liv, de klarer tilsynelatende mye bedre enn oss å se "det praktiske" i situasjonene. Jeg syns du skal prøve å finne deg en god psykolog, jeg. Noen klarer seg med bare få timer, andre bruker et halvt liv, som jeg. Men gjør det! Ikke vær så trist aleine! KJæresten er liksom en annen greie, selv om han støtter deg. Han er kjæresten, ikke psykologen.

[Gjest MammyBlue]

Oj, surret litt. Feil nick!

[meningsløs]

Jeg mente "liten depresjon" fordi du sa det liksom i hermetegn. Jeg har gått til samtaleterapi hos klinisk psykolog i to l-a-n-g-e omganger i mitt liv, og er veldig glad for at jeg vågde meg til det (turte egentlig ikke i starten). Jeg gjemte meg bak det veldig mange gjemmer seg bak: "Mange andre har det mye verre enn meg, jeg burde ikke ta opp plassen..." Men jeg trengte det virkelig. Da datteren min var lita, kalte jeg det Tankedoktoren, for å forklare hvor jeg gikk på tirsdagene. Det skjønte hun godt hva betydde. Faktisk var jeg lettet og litt stolt da hun (da hun var så gammel som deg) kom og sa at hun hadde bestemt seg for å gå til psykolog, hun også. Hun sleit mye med angst og depresjoner, men jeg ville ikke pushe henne. Nå er hun åtte år eldre enn deg, og er ikke ute av alle greiene sine, men hun har SÅ bra oversikt over det, har stor energi og har vokst masse. Det er litt derfor jeg sier jeg misunner deg litt som turte dra nå. Og dattera mi, som dro da hun var atten...Hun hadde det temmelig skrekkelig en stund, og jeg veit hun var mye mer trist enn hun skreiv hjem. Forøvrig likner samboeren hennes på faren hennes og alle kjærstene man har hatt i sitt liv, de klarer tilsynelatende mye bedre enn oss å se "det praktiske" i situasjonene. Jeg syns du skal prøve å finne deg en god psykolog, jeg. Noen klarer seg med bare få timer, andre bruker et halvt liv, som jeg. Men gjør det! Ikke vær så trist aleine! KJæresten er liksom en annen greie, selv om han støtter deg. Han er kjæresten, ikke psykologen.

Som sagt før, tusen takk for svar. :-) Jeg skal love å tenke nøye gjennom det! Jeg hadde liksom planer om å føre løpet helt ut, men jo mer jeg tenkte på det, jo mer gikk tankene i baner som at "jeg har jo bare to måneder igjen av skolen" og "alt vil sikkert bli bedre når det blir ferie".. Jeg ringte ned til helsetjenesten på studiestedet mitt, men da ringte jeg akkurat litt for "sent", det vil si at de allerede hadde fullbooket timeplanen for den måneden. Jeg fikk beskjed om å ringe tilbake tidlig på dagen den 7. april, så jeg har fortsatt tid til å tenke... Men som sagt, jeg tenker mye på at det blir så kort tid igjen før sommerferien, og i ferien blir det litt mer tungvint å komme seg til time fordi jeg flytter hjem. Når jeg tenker på det, er det ikke sikkert at de har oppe på sommeren heller, sannsynligvis ikke, siden det er et tilbud fra skolen og det er gratis.. Huff, jeg tror rett og slett at jeg tenker for mye, jeg... :-/

[Gjest MammyBlue]

Som sagt før, tusen takk for svar. :-) Jeg skal love å tenke nøye gjennom det! Jeg hadde liksom planer om å føre løpet helt ut, men jo mer jeg tenkte på det, jo mer gikk tankene i baner som at "jeg har jo bare to måneder igjen av skolen" og "alt vil sikkert bli bedre når det blir ferie".. Jeg ringte ned til helsetjenesten på studiestedet mitt, men da ringte jeg akkurat litt for "sent", det vil si at de allerede hadde fullbooket timeplanen for den måneden. Jeg fikk beskjed om å ringe tilbake tidlig på dagen den 7. april, så jeg har fortsatt tid til å tenke... Men som sagt, jeg tenker mye på at det blir så kort tid igjen før sommerferien, og i ferien blir det litt mer tungvint å komme seg til time fordi jeg flytter hjem. Når jeg tenker på det, er det ikke sikkert at de har oppe på sommeren heller, sannsynligvis ikke, siden det er et tilbud fra skolen og det er gratis.. Huff, jeg tror rett og slett at jeg tenker for mye, jeg... :-/

Bare et sluttord om morgenen: var det meg, hadde jeg snakket med dem den 7. april (var det ikke da?) Så blir det kanskje bare en håndfull timer før ferien, men så er du "på lista deres", og så har du tatt en bestemmelse, og veit det når du har ferie, det kan være fint. Forøvrig så er det klart du tenker for mye. det er det man gjør i slike situasjoner, og du er vel en "tenker", da, som har lett for å kjøre i ring med det som plager deg. Det er du ialle fall ikke aleine om! Jeg har lært meg avslapningsteknikker med årene, som av og til klarer å hekte meg av surret i hodet så jeg får hvilt og tenkt på noe annet. Det hjelper å gå tur med musikk du liker på øret også!

Klemmer fra