ungdom med depresjon

[Gjest dolli]

Hei

Har en sønn på 15 år som er fryktelig deprimert, alle bemerker at han ser så trist ut. Han er henvist til Bup, men ventetiden er dessverre så lang.Han har foreløpig fått 30 mg cipramil pr. dag av legen. Dette har tatt toppen av depresjonen, dvs at han ikke lengre er aggresiv, men han er fremdeles svært deprimert,sover mye, går lite på skolen, og gjør nesten ingenting på skolen. Er dosen for lav eller burde han ha en annen medisin?

Til andre lesere av denne spalten. Har noen erfaringer med barn med depresjoner eller egne som ungdom hadde jeg vært veldig takknemlig for svar?

Hilsen Fanni

[frosken]

Hvis jeg var deg, hadde jeg mast mye (!) på bup for å unngå at ventetiden blir lengre enn nødvendig. Tror foreldres "masing" kan ha stor betydning for hvor lenge han må vente - det er da selvfølgelig viktig at du formidler din bekymring og hvorfor du er bekymret for ham. Du kan selv ringe til bup og be om å få snakke med den som er ansvarlig for inntak den dagen.

[Gjest nyah_lita84]

Hvis jeg var deg, hadde jeg mast mye (!) på bup for å unngå at ventetiden blir lengre enn nødvendig. Tror foreldres "masing" kan ha stor betydning for hvor lenge han må vente - det er da selvfølgelig viktig at du formidler din bekymring og hvorfor du er bekymret for ham. Du kan selv ringe til bup og be om å få snakke med den som er ansvarlig for inntak den dagen.

hei!

jeg er en 19 år gammel jente som nå er midt inne i en depresjon..

om det er til noen hjelp kan jeg godt fortelle hva jeg har gjort for å få det bedre...

det begynte med at jeg fallt totalt sammen. jeg kom meg til legen neste dag , hun tok meg heldigvis veldig alvorlig med en gang. hun pratet med meg og fant ut hva som var så gale. da hadde jeg gått i snart en uke uten å spise, sove eller gjøre noen ting. jeg var helt slapp. ut fra denne informasjonen ga hun meg Remeron 30 mg som jeg skulle ta til neste gang jeg skulle til henne. jeg fortsatte med 30 mg i vel en måned, tror jeg. så gikk jeg opp til 45 mg, og nå bruker jeg 60 mg (max. dose) . nå har jeg kommet ovenpå igjen, men sliter hver eneste dag for å holde meg oppe.

det viktigeste for meg var at familien og ikke minst venner forstod hva som pågikk og støttet meg. noe de gjorde.

underveis brukte jeg og mor mye tid til å snakke om ting som var hendt, og ikke før nå, 7 mnd etter dette har vi klart å begynne å snakke om fremtiden..

jeg går til psykolog, noe som gjør veldig godt.

ting som gjodre meir godt underveis var for eksempel:

frisk luft hver dag.

reise på små turer ilag med familien.

høre på musikk (musikken gir meg veldig mye).

se på filmer ilag med venner og familie.

lage mat.

tegne og gjøre små hobbyer...

hele tiden gikk jeg på skolen for å henge med. vi inrofmerte skolen om hva som skjedde og de var veldig hjelpsomme og forståelsesfulle. jeg er med på det jeg orker , men det viktigeste er at jeg treffer folk og tenker på noe annet ann det som utløste depresjonen.

siden det er din sønn det er snakk om , så er han vel gjerne ikke så åpen overfor sin mor, det ville i hvertfall være normalt.. finn en annen person han stoler på og prøv å få han til å snakke....

ikke la han snu døgnet, det er viktig å holde de daglige rutinene når en er deprimert.

uansett- ting tar tid når en er deprimert!!

håper dette var til hjelp!

m.v.h.