Angst...depresjon hva skal jeg gjøre?

[naina1365380399]

Hei

Jeg er ei jente på 23 år,som så lenge jeg kan huske har slitt med depresjon.

Det er pga mine foreldre, min far slo meg fram til jeg ble 17 år,og jeg endelig fikk flyttet ut.

Mens min mor mishandlet meg på det psykiske plan,noe hun enda gjør,hun må alltid fortelle meg hvor stygg og verdiløs jeg er.

Noe som har ført til store angstproblemer,jeg tror aldri jeg har hatt angstproblemer tidligere,men det siste året har det sneket seg inn på meg uten forvarsel.

Jeg har blitt redd for å ta bussen, redd for å møte folk, jeg har nå ikke vært ute av huset på 3 uker,og kommer meg ikke ned til psykriateren min,jeg ringer ned til henne å sier jeg er syk eller noe,for å slippe å ta bussen ned til henne.Men jeg vet jeg trenger hjelp,men hvordan skal jeg klare det nåe jeg ikke kommer meg til hjelpen? Er så oppgitt,og ikke minst så føler jeg meg så sinnsykt dum,som er redd for sånne ting som å ta en buss,eller møte folk...Det er akuratt som om hele kroppen min knytter seg ,og hodet skriker *NEI NEI*og da lusker jeg meg hjem igjen og gjemmer meg der.Jeg orker snart ikke være mer redd, og jeg har så vanskelig for å ordlegge meg hos psykriateren/legen,jeg får aldri sagt det jeg egentlig vil si,er redd de bare skal se dumt på meg og tro jeg er gal,for det er det jeg er vant til at familien gjør....Hvorfor skal alt være så vanskelig?

[Gjest tod]

Du må si nettopp dette til psykiateren din. Hvis du er så redd for å gå ut at du ikke kommer deg til psykiateren din, så må du si nettopp det, ikke servere hvite løgner om at du er syk.

Hvordan skal psykiateren din kunne hjelpe deg hvis hun ikke er klar over hva du sliter med? Siden du har problemer med å fortelle henne det, bør du fortelle henne nettopp det: at du har problemer med å fortelle henne det.

Selv har jeg funnet det nyttig å skrive ned ting på lapper før noen timer med psykologen; jeg har en tendens til å føle at hodet 'blir blankt' - hvilket selvfølgelig tyder på at jeg ikke vil inn på visse viktige tema. Disse lappene hjelper meg å sveive igang smella og får meg til å prate som et lokkmotiv. Hvis du i det hele tatt syns det er vanskelig å prate, kan du skrive ned ting og gi henne det skriftlige materialet.

[naina1365380399]

Du må si nettopp dette til psykiateren din. Hvis du er så redd for å gå ut at du ikke kommer deg til psykiateren din, så må du si nettopp det, ikke servere hvite løgner om at du er syk.

Hvordan skal psykiateren din kunne hjelpe deg hvis hun ikke er klar over hva du sliter med? Siden du har problemer med å fortelle henne det, bør du fortelle henne nettopp det: at du har problemer med å fortelle henne det.

Selv har jeg funnet det nyttig å skrive ned ting på lapper før noen timer med psykologen; jeg har en tendens til å føle at hodet 'blir blankt' - hvilket selvfølgelig tyder på at jeg ikke vil inn på visse viktige tema. Disse lappene hjelper meg å sveive igang smella og får meg til å prate som et lokkmotiv. Hvis du i det hele tatt syns det er vanskelig å prate, kan du skrive ned ting og gi henne det skriftlige materialet.

Ville bare si takk til deg,av og til er jo ikke svaret så vanskelig,jeg har bare litt problemer med å se det selv iblant.

Skal prøve å gjøre som du sier,for jeg kan jo ikke få hjelp hvis ikke jeg forteller det til henne,men det er bare så vanskelig iblant,men jeg kan jo forsøke å skrive ned det jeg ikke klarer å si.

Takk for rådet

[favn]

Det var trist å lese at du har vokst opp med slike uvitende og slemme foreldre og at du sliter så tungt.

Du må tvinge deg selv til å fortelle til noen. Og denne eller de 'noen' kan godt være en venn, en slektning eller andre du stoler på - MEN, du må også snakke med psykolog / psykiater som du har kontakt med.

Sett deg ned hjemme og skriv og skriv det du har opplevd, det du tenker, føler og hvordan du har det. Så ber du noen du kjenner hjelpe deg slik at du kommer deg avgårde til psyk'en din. Si det som det er til vennen / slektningen, du vil garantert bli møtt med omtanke og omsorg.

Møt opp til timen og si: 'Jeg greier ikke å snakke (nå), greier ikke å fortelle, vær så snill å lese dette.' Gi så psyk'en det du har skrevet.

Du blir ikke avvist, men vil få hjelp til å finne en ny vei og et nytt liv.

Lykke til, kjære 23-åring.