Veien videre

[Gjest kamp]

Jeg har fulgt med i innleggene her på siden, og det har vært en god terapi i den forstand at jeg skjønner at jeg slett ikke har det så ille.

Har fått diagnosen bipolar II etter et år med en alvorlig depresjon og "kaos". Nå har jeg vært medisinfri og relativt bra i et år, og jeg begynner mer og mer å tvile på den diagnosen som er satt. Jeg tenker mer på at jeg var totalt utbrent etter å ha hatt studier og fulltidsjobb,nye studier, samtidig som jeg hadde aleneomsorgen for 3 barn, uten avlastning, over en periode på 18 år. Jeg hadde nok i denne perioden flere episoder som kan beskrives som mild depresjon. Men likevel, det å føle at man aldri strekker helt til, at livet består av slit, slit og atter slit, i tillegg til dårlig økonomi, det må jo føre til at en i perioder føler seg nedstemt, utslitt og trist. Jeg har også hatt perioder med oppstemthet, men også de mener jeg har en naturlig forklaring. De henger sammen med forandringer, det være seg jobb, boplass, ferdig med studier, forelskelse etc. Og det å føle seg oppstemt, få mer energi, se muligheten til en endring til noe bedre, det fører vel naturlig til en oppsving i tilværelsen? Jeg har snakket mye om dette med omgivelsene, og alle jeg har snakket med kan beskrive lignende svingninger i løpet av årene. Det har jo vist seg at med å ta tiden til hjelp, og å ha et mildt press i forhold til å gjøre noe konstruktivt, (attføring - studier), så har jeg sakte men sikkert kommet til et punkt hvor jeg er klar til å ta fatt på det "normale" livet igjen.

Det jeg sliter med nå er den diagnosen som er satt, noe som får meg til å tvile på om jeg virkelig vil mestre det at det stilles krav til meg som arbeidstaker. Det siste jeg ønsker er en reprise på det kaosåret jeg var igjennom, med store påkjenninger både for meg selv og mine nærmeste, ikke minst barna, selv om de ikke har bodd sammen med meg siden jeg ble syk. Hva om diagnosen er rett, og jeg stuper ut i sykdom og kaos igjen kort tid etter at jeg begynner i jobb. Jeg har søkt om videre attføring, men jeg har mange års høyere utdanning, og jeg føler ikke at det er mer utdanning jeg trenger nå, men at jeg bør komme meg i jobb igjen.

Som du skjønner så har jeg et problem når det gjelder selvtilliten min, og det å stole på meg selv. Jeg er redd for å gjøre noe "galt", og å ha det for travelt. Og det er ingen tvil om at det er den diagnosen som er satt som nå skaper usikkerhet. Dersom jeg tenker at; ok, jeg var tom, jeg hadde ikke mer å gi, jeg orket rett og slett ikke noe lengre, jeg ble desperat, men nå har jeg fått "hvilt" meg ut og fått tatt meg igjen, da kan jeg godt ha mot til å begynne i jobb igjen, til å få ansvar igjen. Men dersom jeg virkelig har en bipolar lidelse, så kan jeg jo aldri være sikker på når den slår bena under meg igjen.

Jeg vil også gjerne være åpen overfor en potensiell arbeidgiver om grunnen til at jeg har vært ute av arbeidslivet i over 2 år, og i mine ører klinger ikke en kronisk diagnose like bra som et gjennomgått engangstilfelle.

Jeg har ikke hatt noe form for samtaleterapi det siste året, men nå føler jeg et sterkt behov for å få et "kvalifisert" synspunkt på den usikkerheten jeg føler. Hva bør jeg gjøre videre? Og bør jeg begynne med noe stemningsstabiliserende medisin for å forebygge nye depresjoner og kaos? Bør jeg begynne med samtaleterapi dersom jeg endrer tilværelsen nå?

Kort sakt, skal jeg ta sjansen på at det går bra, og ta det som det kommer?

[hershel1365380410]

Det er vedlig fint at du føler deg bedre nå. Livet er som en berg og dalbane med oppturer og nedturer. Har etterhvert funnet ut at det er ganske fint at det er slik (bortsett fra når det går alt for mye ned uten å gå opp...). Livet ville igrunnen ha vært ganske så kjedelig uten forandringer.

Det jeg ser er at du har hengt deg opp i en diagnose, og som om du lurer på stemmer eller ikke. Hvis diagnosen skulle vise seg å være et hinder for deg i å utføre det du ønsker, så ville jeg ha kastet den. Langt bort. En diagnose er bare til for at det skal bli lettere å forstå hvordan man er, og hva man gjør. Den skal ikke stå i veien for en.

Kanskje var du utbrent, trett, og lei av livet i det øyeblikket, den stunden det pågikk, og at dette var p.g.a ytre omstendigheter. Kanskje presset du deg selv for hardt, trodde at du kunne klare å gjøre mer enn du kunne? Kanskje du rett og slett må innse hvor mye du er i stand til å takle, og så sørge for ikke å gå over den streken slik at det knuser deg igjen. Husk at noen dager klarer man "alt" mens andre dager "ingenting". Se om du kan finne en flott mellomting i det du kan klare. Kanskje bør du finne en jobb hvor du jobber noen dager i uke og har en dag fri til å puste, hvile og komme deg igjen. Det at du ikke har vært i jobb på en stund er ikke nødvendigvis negativt for en arbeidsgiver. Det kan jo være så mange grunner til det. Noen tar seg fri for å reise, andre velger å jobbe som frilancer, noen trenger tid til å klare opp i personlige problemer etc. Det kan jo også bety at du nå er mer "fit for fight", at du har fått det pusterommet du trengte. Sannsynligvis bør du ikke velge en jobb med skyhøyt stressnivå. Selv har jeg vært borte fra arbeidslivet en stund, men har nå vært så heldig å funnet meg en jobb med ok stressnivå, flotte, koselige mennesker som vet at jeg sliter med psykiske problemer og har fri en dag i uken hvor jeg går til psykiater. Dette er en fin løsning for meg. Jeg får et pusterom, og har samtidig noen å diskutere problemer og dagliglivet med.

Ikke la diagnosen din styre deg alt for mye. Lær av den, men ikke la den kvele dine tapre forsøk for å komme tilbake til et normalt, levbart liv. Kjemp videre samtidig som du tar deg en liten puste/tenkepause.

[Gjest ikke undertegnet]

Vis du har en god utdannesle hvorfor ikke diskutere med aetat om muligheten for å få jobbe en plass med støtte fra aetat. Det aetat kan tilby arbeidsgiver er blandt annet lønnstilskudd da betaler Aetat halv parten av lønnen din og du får en normal lønning. En annen mulighet er at du begynner med hospitering (du får kun attføringspenger) og arbeidet legges mer opp etter dine behov også kan du etterhvert få lønnstilskudd og eventuelt senere arbeid i bedriften på vanlige villkår

[Kamp1365380498]

Det er vedlig fint at du føler deg bedre nå. Livet er som en berg og dalbane med oppturer og nedturer. Har etterhvert funnet ut at det er ganske fint at det er slik (bortsett fra når det går alt for mye ned uten å gå opp...). Livet ville igrunnen ha vært ganske så kjedelig uten forandringer.

Det jeg ser er at du har hengt deg opp i en diagnose, og som om du lurer på stemmer eller ikke. Hvis diagnosen skulle vise seg å være et hinder for deg i å utføre det du ønsker, så ville jeg ha kastet den. Langt bort. En diagnose er bare til for at det skal bli lettere å forstå hvordan man er, og hva man gjør. Den skal ikke stå i veien for en.

Kanskje var du utbrent, trett, og lei av livet i det øyeblikket, den stunden det pågikk, og at dette var p.g.a ytre omstendigheter. Kanskje presset du deg selv for hardt, trodde at du kunne klare å gjøre mer enn du kunne? Kanskje du rett og slett må innse hvor mye du er i stand til å takle, og så sørge for ikke å gå over den streken slik at det knuser deg igjen. Husk at noen dager klarer man "alt" mens andre dager "ingenting". Se om du kan finne en flott mellomting i det du kan klare. Kanskje bør du finne en jobb hvor du jobber noen dager i uke og har en dag fri til å puste, hvile og komme deg igjen. Det at du ikke har vært i jobb på en stund er ikke nødvendigvis negativt for en arbeidsgiver. Det kan jo være så mange grunner til det. Noen tar seg fri for å reise, andre velger å jobbe som frilancer, noen trenger tid til å klare opp i personlige problemer etc. Det kan jo også bety at du nå er mer "fit for fight", at du har fått det pusterommet du trengte. Sannsynligvis bør du ikke velge en jobb med skyhøyt stressnivå. Selv har jeg vært borte fra arbeidslivet en stund, men har nå vært så heldig å funnet meg en jobb med ok stressnivå, flotte, koselige mennesker som vet at jeg sliter med psykiske problemer og har fri en dag i uken hvor jeg går til psykiater. Dette er en fin løsning for meg. Jeg får et pusterom, og har samtidig noen å diskutere problemer og dagliglivet med.

Ikke la diagnosen din styre deg alt for mye. Lær av den, men ikke la den kvele dine tapre forsøk for å komme tilbake til et normalt, levbart liv. Kjemp videre samtidig som du tar deg en liten puste/tenkepause.

Takk for svar!