Hvordan fortelle om adopsjonen?

[Hugmee]

Vi har fortalt både venner og familie at vi skal adoptere - men for å slippe så mye masing i prosessen har vi ikke fortalt at vi faktisk er i gang.

Nå er det første hinderet overvunnet med BUFA-godkjenning og vi føler at det er riktig å fortelle at vi er igang.

Vi har diskutert dette mye frem og tilbake - hvordan fortelle det og hvilke spørsmål vi må forberede oss på.

Vi tenker som så at de fleste ikke har så stor innsikt i prosessen at det i første omgang holder å fortelle at vi er i gang og når vi forhåpentligvis kan vente å bli foreldre. Så kan heller de som er mer intresert spørre og få svar.

En annen ting er hvordan en forteller det - vi vil jo helst fortelle det til alle personlig, men ryktene går ofte litt for fort.Er der urimelig å be de holde det hemlig til vi hvertfall har fortalt de nærmeste det personlig?

Det er nesten så jeg "angrer" litt på denne hemligholdelsen fra vår side - nå føler jeg prestasjonspresset og blir nesten nærvøs for å skulle offentliggjøre det nå.

Det kan jo fremdeles skjære seg...

Jeg er og redd for hvordan vår gamle bestemor vil ta det - hun har tidligre sagt at hun uansett er død før vi får barn. Og er nok ikke den mest positive personen - har noen noen tips for hvordan vi skal forklare at dette tar slik tid slik at hun faktisk skjønner det?

Jeg er taknemlig for alle tanker og erfaringer dere vil dele med meg.

Hilsen

[indiababy]

gratulere med godkjenning! vi har fortalt det til de som vi stoler på at kan holde på en hemmelighet....resten får vente til det byr seg er natrlig anledning å fortelle det i.

[thaimor]

Det er _ikke_ urimelig å be familien holde tett. Siden prosessen tar tid og dere ikke vet særlig mye enda, er det greit å begrense alle de evinnelige spørsmålene om hvor, hva, når???? til færrest mulig.

Det kan være ille nok med familien som henger over en og maser og maser, om ikke alle andre også skal begynne

... og det blir bare verre og verre! Etter hvert som dere selv blir utålmodige øker intensiteten hos spørrerne, og det kan holde hardt å ikke be dem klappe igjen (bokstavelig talt)

...men... og her kommer et stort men, det er jo utrolig gøy å fortelle dette til hele verden da, og samtidig merke interessen og gleden fra venner og bekjente. Det er liksom ikke det samme å ikke kunne dele dette med dem.

Selv var jeg til tider temmelig frustrert over alle spørsmålene. Selvfølgelig fordi jeg _ikke_ kunne svare. Jeg tok på meg en profesjonell maske og forklarte i det vide og brede om det Thailandske system (som jeg visste svært lite om, men det visste ikke _de_) Jeg følte hele tiden at jeg måtte forsvare adopsjonsprosessen og byråkratiet. At jeg lurte på akkurat det samme som dem holdt jeg for meg selv, og tok det ut på hjemmebane.

Vel, nok om det. Tross alt, det var verre om ingen brydde seg og interessen var lik null.

Det vi husker i etterkant er _ikke_ alle spørsmålene, men den oppriktige gleden, interessen og omtanken!

Ang. bestemor vet jeg ikke annet enn at du får forklare saksgangen så godt du kan, og si at barnet ikke kommer før om 1,5 år (eller hva dere har beregnet sånn ca.) Kanskje hun vil forstå det mye bedre enn du tror.

Vet ikke helt om jeg skjønner mitt eget svar jeg, gjør du? Uansett, gjør det som _føles_ best!!! Det er liksom standardsvaret mitt det ;-)

PS) Ingenting skjærer seg nå kan du skjønne!

[hix]

Kan dere ikke lage en stor fest for familie, slekt og venner. På innbydelsen skriver dere at dere snart skal ha barn og gjerne vil markere dette sammen med slekt og venner. For å være sikker på at folk kommer kan dere skrive at det vil bli en lengre seanse med lysbildefremvisning fra selve unfangelsen. Da kommer garantert alle mannfolkene til å dukke opp. Når spenningen stiger utover kvelden, lyset går av, det blir stille i lokalet og alle venter spent på det som nå skal komme, så fylles lerettet av dere to som sammen putter en stor brun konvolutt med søknadspapirene i postkassa :-))). Hvis ingen vet noe på forhånd, så garanterer jeg at det som følger blir ganske minneverdig. Etter en lang litt pinlig pause vil spørsmålene hagle mot dere, og ingen som forlater selskapet kan unngå å bli grunndig informert.

Bare et forslag fra

[Abeba]

Kan dere ikke lage en stor fest for familie, slekt og venner. På innbydelsen skriver dere at dere snart skal ha barn og gjerne vil markere dette sammen med slekt og venner. For å være sikker på at folk kommer kan dere skrive at det vil bli en lengre seanse med lysbildefremvisning fra selve unfangelsen. Da kommer garantert alle mannfolkene til å dukke opp. Når spenningen stiger utover kvelden, lyset går av, det blir stille i lokalet og alle venter spent på det som nå skal komme, så fylles lerettet av dere to som sammen putter en stor brun konvolutt med søknadspapirene i postkassa :-))). Hvis ingen vet noe på forhånd, så garanterer jeg at det som følger blir ganske minneverdig. Etter en lang litt pinlig pause vil spørsmålene hagle mot dere, og ingen som forlater selskapet kan unngå å bli grunndig informert.

Bare et forslag fra

*lol* Kjempeidé!!

Skulle ha gjort det selv på den måten dersom vi skulla ha begynt på adopsjon nå.

Tenkte ikke slik for fire år siden :-)!

[peetmor]

Gå etter magefølelsen deres så går det bra men du/dere må regne med "mas". Synes dere denne ventetiden er lenge for dere så er den enda lenger for tanter, onkler, besteforeldre og venner. Som du sier selv så er dette en prosess som resterende familie og venner ikke har tatt del i før nå.......så la dem få tid.

Spørsmålene er: Hvorfor er det så dyrt, hvorfor skal det ta så lang tid, hvorfor alle disse godkjenningene, vet dere om det blir jente eller gutt og hvor gammelt er barnet. Har dere IKKE hørt noe enda pluss masse spørsmål som jeg ikke husker lenger.

Anbefaler dere å gi besteforeldrene medlemsbladet. Dette er til stor hjelp og glede for dem også (c:

Vi valgte å ikke si noe før vi fikk BUFA-godkjenningen første gangen.

Og blandt våres familemedlemmer og venner ble budskapet mottatt med stor glede. Pappa min hadde en bekymring og det var at han var redd for at barnet skulle bli mobbet fordi det var mørkhudet.....og hvem har ikke denne redselen.

Lykke til med budskapet og adopsjonsprosessen.

Masse hilsner

[ruffe]

Om det med bestemor: Min farmor har alltid vært skeptisk til fremmede, og vi vet hun ikke ville likt tanken på å få en "utledning" (sett fra hennes side) inn i famimlien. Samtidig visste vi at hun kunne være elskverdig mot alle hun traff, norske som fremmede. Alt handlet om at hun måtte forholde seg til et konkret menneske, og ikke til en "skummel" difus gruppe.

Vi valgt å ikke si noe før rundt tildeling. Dessverre døde hun 2 uker før tildeling, så hun fikk aldri vite noe. Litt trist i ettertid, men vi tror likevel vi gjorde det riktige.

[Mamta]

Hei, Hugmee!

Hvis dere ikke syns det er naturlig å samle alle for å fortelle den gode nyheten, så fortell det til den nærmeste familien/ vennene først og fremst. Kanskje jungeltelegrafen kan ta seg av de mer perifere forbindelsene?

Da vi startet første adopsjon, fortalte vi den nærmeste familien/ venner om dette helt fra begynnelsen av. Jungeltelegrafen formidlet det til resten av omverden, noe vi syns var helt greit.

Jeg syns heller ikke det er urimelig at dere forventer at de som får del i hemmeligheten holder tett, inntil dere selv har fått fortalt det til alle dere ønsker å formidle det til personlig.

MEN da bør dere også være rimelig raskt ute med å fortelle omgivelsene om barnet dere venter. Du vet, nå _kan_ det jo gå relativt raskt fremover... Selvom dere er forberedt på at det ennå kan ta lang tid, så vet man aldri. ;-)

Regn så med at spørsmålene vil komme, kanskje med det samme eller kanskje litt etter litt.

Hva angår skeptiske bestemødre, så har ihvertfall jeg erfaring for at skepsisen forsvinner helt når de får et konkret barn å forholde seg til. Min nå avdøde bestemor lot seg villig bedåre av førstemann da hun endelig fikk møte ham. Og bildene av ham hadde hun stående fremme sammen med bilder av de andre oldebarna sine.

Vi fortalte henne ikke om adopsjonen før vi hadde fått tildeling, fordi vi visste at det enda ville ta lang tid etter det. Det var lang nok forberedelsestid for henne, det. Hun fikk strikket flere par lester (= ullsokker) og kjøpt sølvteskje - hennes måte å ønske et lite gull velkommen i familien på.

Mange hilsener fra

[Hugmee]

Takk for svarene deres.

Desverre er jeg ikke så mye klokere - selv om noen av forslagene var virkelig gode (hix). jeg tror nok jeg må gjøre som flere av dere sier - gå etter magefølelsen.

takk likevel

[sarepta]

Dte begynner å bli noen år siden, men jeg husker at det var veldig slitsomt med spørsmålene fra mer perifere venner - syntes jo selv det gikk laaaang tid, men vi visste jo at alt gikk sin gang.Imidlertid var det tungt å nesten føle at jeg måtte forsvare meg...

Men de nærmeste holdt vi jevnlig oppdatert, og sannelig ble det ikke barn av det!!

Min bestemor var veldig gammel da vi startet, og for meg var det viktig å fortelle henne det selv om jeg ikke var sikker på hvordan hun ville ta det. Men hun ble veldig glad,og skrev et vakkert brev til sitt oldebarn da han omsider kom!

Så prøv!

Lykke til, både med prosessen og med ventetiden, og prøv å beholde vissheten om at det ER et barn til dere "i den andre enden"!!