Begynner å tenke på adopsjon...

[u100055307]

Begynner å tenke på adopsjon

Vi er et par i slutten av tjueårene som ikke klarer å få barn på egenhånd. Vi er helt helt sikre på at vi vil gjøre "alt" for å få unger, men er litt usikre på metodene... IVF er jo en av tankene, men jeg ville vært veldig glad for litt info om adopsjon. Hvordan tenkte dere adoptivforeldre om adopsjon og eventuelt ivf? Vi er vel aller mest glad for å høre om deres individuelle opplevelser. Det er jo så mye som er skrevet om adopsjon, men vi tørster etter å få vite litt om hvordan det føles, hva andre som har vært i liknende situasjon som vår tenkte osv.

Vi kjenner ingen som har adoptert så godt at vi synes det er natulig å diskutere det med dem.

Kjempeglad for alle svar!!!

[thuva1365380402]

Vi har prøvd ivf. Dette er en veldig slitsom prosess. Men valgte adopsjon og angrer ikke på det. Vi venter tildeling fra Sør-Korea nå i april.

Er du interessert, send meg gjerne en mail på [email protected]

[Colombiamamma]

Jeg tenker at det å adoptere er en modningsprosess.

For 2-3 år siden tenkte jeg på adopsjon som en fin måte å få barn på, men var ikke klar for det selv.

Virket som en uoverkommelig lang prosess. Trodde at jeg ved IVF ++ skulle få barn raskere.Etter 2 IVF forsøk orket jeg ikke den psykiske påkjenningen det var. For det var en psykisk påkjenning med alle opp og nedturene.

Vi hadde da i lenger tid tenkt på adopsjon og startet så den laaaange prosessen.

Det føltest som en stor lettelse for både min mann og meg.Vårt samliv ble mye mer avslappet.Vi har i løpet av prosessen aldri tenkt mer på IVF forsøk. Det er et helt avsluttet kapittel for oss.

Tror nok kankje ikke det hadde vært det uten å ha vært gjennom forsøk.

Har aldri vært så opptatt av det å få biologiske barn, men det viktigste for meg har hele tiden vært å få barn.

Og barn blir jo det av det samme hvordan man får de.

Nå kan jeg ikke tenke meg noen flottere måte å få barn på enn gjennom adopsjon.

Vi har enda ikke fått barn, men vi gleder oss veldig til den dag kommer.

Lykke til med de valgene dere tar. Husk at det som er riktig for andre ikke nødvendigvis er riktig for dere.

Klem fra en som venter på distrikt (Colombia)

[frø]

Vi ønsket ikke å foreta ivf, men mange adotivforeldre forsøker gjerne det først. Mange har behov for å forsøke alt før man er moden for å gå inn i adopsjonsprosessen, men dette er så individuellt at jeg vil råde dere til å kjenne etter hva som er riktig for akkurat dere. Husk på at dobbeltløp ikke er mulig, for blir dere gravide under adoptivprosessen, må den avsluttes/fryses til etter at barnet har fyllt et år.

Å forvente å bli foreldre er en magisk tid og vi adoptivforeldre er jo i denne tilstanden mye lenger enn "folk flest". Vi lærer på en merkelig måte å leve med denne ventingen i kropp og sjel, så når barnet endelig kommer og alt er fryd og gammen, titter vi alikevel inn på doktor online i ny og ned og lurer på hvordan det går med tildelingene spesielt fra "vårt land". Vi ser etter nye adoptanter og husker kriblingen etter første tanken på et mulig adoptivbarn. Vi stopper opp ved forespørsler og vil så gjerne formidle all vår erfaring slik noen gjorde til oss da vi selv var i startsgropa.

Jeg vil råde dere til å ta kontakt like greit først som sist med de tre adoptivforeningene, Av dem kan dere få medlemsblader og infostoff tilsendt så dere i ro kan lese ulike bakgrunnshistorier og samle så mye fakta som mulig. På den måten modnes dere til å ta et reelt valg. Velger dere å adoptere er det en lang prosess og det er fint å bruke litt tid i forkant på å se på mulighetene. Her er noen linker som jeg tror dere kan ha glede av:

Adopsjonsforeninger:

http://www.adopsjonsforum.no/

http://www.verdensbarn.no/

http://www.inoradopt.no/

Hjemme sider:

http://adopsjonsnett.com/adopsjon/diskusjon.asp\

http://adopsjonsnett.com/adopsjon/hjemmesider.asp

http://home.online.no/~kjartans/veien.htm

Adopsjons linker:

http://www.ruus.net/adopsjon/adopsjon.html

http://www.ruus.net/adopsjon/linker.html

http://www.adopsjon.com/saksbehandling/index2.html

Adopsjonsforum, tlf. 23 28 08 00

Inor Adopt, tlf. 38 02 46 20

Verdens barn, tlf. 22 93 30 00

Barne, ungdoms- og familieforvaltningen tlf. 22 24 90 90

Lykke til som blivende foreldre, på den ene eller den andre måten.

[jiemei]

Jeg tror som 'colombiamamma' at adopsjon er en prosess..og det er nokså individuelt hvor lang tid det tar før man er klar til å ta avgjørelsen. Selv bestemte vi oss for ikke å prøve ivf etter å ha vært gjennom mange år med egen prøving og til sist utredning. Det viktigste for oss var at vi ønsket oss barn - og ivf ville ikke kunne garantere oss noe resultat. Har aldri angret på den beslutningen, selv om jeg må innrømme at selve adopsjonsprosessen har tæret hardt på tålmodigheten til tider. I disse dager venter vi på telefon :-)

Lykke til med avgjørelsen!

[thaimor]

Når det gjelder dette tror jeg hver og en bare _må_ gjøre ting (IVF/adopsjon) etter egen følelse/lyst og i egen rekkefølge.

Det er klart at vi adoptivforeldre synes vi har gjort det korrekte valg. Vi har jo fått akkurat de ungene vi har drømt om hele livet, og _våre_ er de 110% og vel så det. Men.... veien dit er ikke lik for alle. For egen del hadde vi fem IVF-forsøk. I dag kan jeg si fem bortkastede IVF-forsøk, og mange bortkastede år, men uten de hadde vi kanskje ikke vært der vi er i dag...? *grøss*

Dette er så absolutt en modningsprosess. Den er gjerne ikke avsluttet når beslutningen om adop. er tatt heller, men pågår (på en positiv måte) under hele prosessen.

Regner med at du har vært inne og lest på http://adopsjon.com eller http://adopsjonsnett.com

Jeg har såvidt berørt temaet på min egen side http://home.no/thaiadopt Det rare var at da jeg skulle skrive sida glemte jeg helt å ta med noe om forhistorien, den var så uvesentlig da. Slik blir det når _barna_ kommer

[peetmor]

Hei en

Kan ikke huske hva vi tenkte men for oss var det naturlig å gå denne veien for å få barn den gangen, altså å prøve i mange år selv, deretter opreasjon og så tilbud om IVF-behandling og for oss kom ikke tanken om adopsjon inn i bilde før vi begynte med IVF-behandlingen.

Vi hadde heller ikke noen i familien eller omgangskretsen som hadde adoptert og ikke ble det nevt av lege denne gangen vi tok kontakt ifm vår barnløshet....nok om det.

Husker tilbake på IVF-behandlingen som noe helt grusomt. For jeg ble både mentalt- og fysisk sliten i kroppen av behandlingen. Men etterpåklokskapen kommer og har jeg vist bedre den gangen så har jeg selvfølglig valgt anderledels men sånn var det for oss og vi var to som skulle modnes....så jeg konkluderer med at vi trengte både denne tiden og utfordringene før vi adopterte.

Men da vi valgte å adoptere var vi allefall 100% sikre og er i dag kjempelykkelige som har en sønn på 4 år som er født i Colombia og vi er godt i gang med nummer to. Håper på tildeling av barn i juli/august.

Lykke til på veien til barnet.

Masse hilsner fra

[Gjest Cebuano]

Vi visste tidlig i forholdet vårt at vi ikke mest sannsynlig ikke kunne bli foreldre på den vanlige måten.

Vi var begge enige om at adopsjon var den eneste og rette løsning for oss. (Jeg sier IKKE at det er det eneste rette for andre)

Det gikk mange år før vi gjorde alvor av det. Nå har vi en gutt på fem år fra Filippinene og er i gang med nr.to.

Ønsker deg og din mann lykke til enten det blir adopsjon eller IVF.)

[Brasilmamma..]

Hei!

Vi har tre ivf bak oss + en operasjon. Ivf-forsøkene synes jeg var tunge greier, nedturene var tøffe. Vi ventet et år i mellom 2 og 3 forsøk, og i løpet av dette året snakket vi mye om adopsjon. Ble enige om at gikk ikke dette i "boks", så skulle vi gå for adopsjon. Vi har ikke angret på denne avgjørelsen. Føler nå at dette er det rette for oss.

Men det året vi var i tenkeboksen var nok en stund vi trengte for å "modne" oss. Det er ikke noe man bestemmer seg for i en fei liksom.

Man vokser nok på motgangen man får igjennom ivf-forsøkene, men hadde jeg visst i dag hva vi har gått igjennom de siste 2-3 årene, ville vi nok ikke gått igjenom ivf...tror jeg, men det er lett å tenke slik i etterkant kanskje..

Jeg ønsker dere lykke til uansett hva dere velger.

Hilsen en som en vakker dag håper på å bli...

[yogi]

Hei

Vi har vært igjennom totalt fire IVF forsøk der forsøk nr. to var særdeles vellykket og endte med veslejenta vår. Etter to søskenforsøk som begge endte med abort, hadde jeg fått nok og var mer enn klar for adopsjon. Vi er helt i startfasen og gleder oss veldig til å få reise til Kina om noen år for å få hente hjem en liten gutt eller jente.

Hva som er riktig for dere må dere selv bestemme. Noen går rett på adopsjon, mens andre må gjennom flere IVF forsøk for å "modnes". Noen synes at IVF forsøk er slitsomt, mens andre (meg f.eks.) har surfet lett gjennom forsøkene. Det jeg synes er slitsomt med IVF forsøk er den evindelige ventingen. Venting på utredning, venting på å få komme i gang, venting på egguttak, venting på å få teste osv. Ellers så har det for min del ikke vært så mange "plager" i forbindelse med selve forsøkene. Husk at dette kan føles veldig forskjellig fra person til person.

Riktig lykke til med valget deres. Spør gjerne på UFB forumet også hvis du vil vite mer om IVF.

Hilsen

[Gjest Selly]

Hei!

Det er bare dere som vet hva som er rett for dere. Da vi fikk vite at det ville bli vanskelig å få barn uten hjelp tenkte vi både IVF og adopsjon, men etter 2 - 3 mnd i tenkeboksen bestemte vi oss for å gå rett på adopsjon. Grunnen var rett og slett den at det eneste argumetet vi satt igjen med til fordel for IVF var at det var gratis (den gang), og da ble valget egentlig veldig lett for oss. Et viktig argument for oss var at vi ved å adoptere var sikker på å få barn og at vi da ville slippe eventuelle skuffelser som kan komme med IVF. Kan legge til at vi allerede tidlig i vårt forhold har pratet åpent om adopsjon som en flott måte å få barn på.Har adopterte både i familien og som bekjente. Vi har nå en liten gutt på 3 år fra Colombia og har såvidt begynt på prosessen ift nr. 2. Vi har aldri angret på valget vårt, men respekterer at andre velger noe annet.

[Gjest snart tre?]

Hei!

Det er bare dere som vet hva som er rett for dere. Da vi fikk vite at det ville bli vanskelig å få barn uten hjelp tenkte vi både IVF og adopsjon, men etter 2 - 3 mnd i tenkeboksen bestemte vi oss for å gå rett på adopsjon. Grunnen var rett og slett den at det eneste argumetet vi satt igjen med til fordel for IVF var at det var gratis (den gang), og da ble valget egentlig veldig lett for oss. Et viktig argument for oss var at vi ved å adoptere var sikker på å få barn og at vi da ville slippe eventuelle skuffelser som kan komme med IVF. Kan legge til at vi allerede tidlig i vårt forhold har pratet åpent om adopsjon som en flott måte å få barn på.Har adopterte både i familien og som bekjente. Vi har nå en liten gutt på 3 år fra Colombia og har såvidt begynt på prosessen ift nr. 2. Vi har aldri angret på valget vårt, men respekterer at andre velger noe annet.

Kjenner meg veldig igjen i dine tanker, Selly. Vi valgte også å gå rett på adopsjon. Hovedårsaken var at dette er en proses vi vet vil ende med barn, og at vi aldri har vært opptatte av at barna måtte ha våre gener. I tillegg har det gjort inntrykk på meg å se på nært hold hvilken belastning IVF-behandling kan være.

På den annen side har jeg respekt for at det for andre kan være av stor betydning å få "ført slekta videre".

Som en del andre allerede har vært inne på: dette er et valg det enkelte par må ta.

Lykke til uansett!

[tobarnsmamma1365380422]

Hei du!

Valget er deres - ingen tvil om det, men jeg deler gjerne mine tanker...

Etter 7 operasjoner, tre IVF sitter vi nå med en to jenter, henholdsvis fra India og Kina.

Det jeg angrer på er: Hvorfor hoppet jeg ikke over alt dette og gikk for adopsjon med en eneste gang?????

Jentene våre er verdens herlige unger og jeg elsker de over alt på denne jord. Jeg kan ikke tenke meg en flottere måte å få barn på!!

Lykke til med valgene - jeg vet veien er tung å gå, men som sagt: Jeg anbefaler så inderlig sterkt adopsjon!!!

[Puccini]

Hei til dere!

Uansett hvordan dere velger å få barn eller evt velger å ikke få barn, så er det en tankeprosess dere må igjennom. Uansett er det deres valg, og det dere velger er alltid det beste for dere - det mener nå jeg.

Det er en vanskelig periode dette - det var i hvert fall det for oss. Når vi forsto at vi ikke kunne få barn uten hjelp raste det mange tanker gjennom hodet. Det var vel trangen til å bære frem et barn som gjorde at vi valgte

å utrede oss for barnløsheten, og gå videre med prøverørsmetoden.

Utredning og prøverørsforsøk var en utrolig tøff prosess både fysisk og psykisk. Jeg er utrolig glad for at vi valgte dette, for vi fikk en gutt etter andre forsøk. Jeg vil selvfølgelig aldri vært gutten min foruten, men hadde jeg de erfaringene jeg har i dag, ville jeg ikke ha utsatt oss for dette igjen. Til det syns jeg det gikk for hardt ut over både meg og min mann. Det virker kanskje dumt å si det , og egentlig har det lite for seg å si det, for dere velger uansett det som er rett for dere her og nå. Men nå har jeg nå sagt det.

Nå venter vi på adopsjon fra Kina, og gleder oss akkurat like mye som da vi ventet gutten vår. Det er jo på en annen måte vi venter og gleder oss, men den samme lykkefølelsen over å skulle bli foreldre er der.

Man må jo igjennom prøvelser også i forhold til denne måten og få barn på, men det er mer tidsaspektet og ventingen som er det vanskelige nå. Det er så lenge og vente....

Alle opplever ting forskjellig, og alle må velge for seg.

Jeg ønsker dere i hvert fall lykke til videre!!!!

Hilsen fra meg