Hvem er dere mest knyttet til?

[Gjest ikke undertegnet]

Hei:

Et par i vår nærmeste slekt har adoptert fra Korea, to barn, sistemann kom for ca. ett år siden.

De var ufrivillig barnløse lenge, så da ønskebarna kom, stod lykken i taket, ikke bare for dem, men også for oss andre i slekten.

"Problemet" er at jeg føler meg så fryktelig skjøvet utover sidelinjen: jeg får liksom overhodet ikke ta del i deres hverdag. Barna mine er større enn deres, men selvsagt svært glad i de små, men vi ser dem jo aldri!

Det vriker som om de har mer til felles med de andre som også har adoptert, enn med familien sin. Jeg forstod det veldig godt i begynnelsen (det første året..) at de hadde en fantastisk opplevelse til felles, men begynner ettehvert å føle meg "tilovers". Jeg vil så gjerne være en ordentlig tante til de to små, men føler meg egentlig litt, om ikke uønsket, så i hvert fall utenfor..

Dere andre som har adoptert: har dere mer til felles innad i adopsjonsgruppene, enn med "tjukke slekta"?

[Gjest ikke undertegnet]

Forstår at det er vondt å føle seg "tilsidesatt".

Men svaret er må jo være ÅPEN, ÆRLIG OG DIREKTE KOMUNIKASJON*

Har du sagt at du føler det slik?

Det er vanskelig å svare på hvem man føler seg mest knyttet til,familie eller venner. Familien betyr selvsagt mye, men ofte blir venner som en del av familien de og.

Mitt råd, si hvordan du føler det, det er godt mulig de ikke har tenkt over dette i det hele tatt og at de bare trenger deg til å gjøre de oppmerksomme på "situasjonen" som kansje viser seg å ikke være noe dilemma når det først er sagt høyt...

Lykke til*

[Gjest ikke undertegnet]

Forstår at det er vondt å føle seg "tilsidesatt".

Men svaret er må jo være ÅPEN, ÆRLIG OG DIREKTE KOMUNIKASJON*

Har du sagt at du føler det slik?

Det er vanskelig å svare på hvem man føler seg mest knyttet til,familie eller venner. Familien betyr selvsagt mye, men ofte blir venner som en del av familien de og.

Mitt råd, si hvordan du føler det, det er godt mulig de ikke har tenkt over dette i det hele tatt og at de bare trenger deg til å gjøre de oppmerksomme på "situasjonen" som kansje viser seg å ikke være noe dilemma når det først er sagt høyt...

Lykke til*

Fra en "ikke undertegnet" til en annen: takk for svar!

Nei, jeg har ikke sagt det direkte at jeg føler meg tilsidesatt, men jeg synes at jeg tar mye initiativ til å treffes, både stikker innom dem og inviterer dem hit. Responsen deres er som regel at: vi har tenkt så mye på dere, men har det så travelt...

Da mine barn var små, hadde gitt gitt mye for å ha eldre søsken barn til dem, men det hadde vi ikke..Disse har det, men "benytter" seg ikke av dem, det synes jeg er leit..

Jaja, er sykemeldt for tiden, går sikkert og grubler for mye!

mvh

[Gjest kinamamsen]

For oss er ikke dette snakk om et enten eller, men "ja takk begge deler". Vi har nær og god kontakt med våre familier og jentene våre har sine to store fettere som helter og de til gjengeld forguder sin små kusiner. Vi har veldig liten fam., vi bor 20 mil fra hverandre, men når vi treffes har vi det veldig koselig. Vi har også fremdeles god kontakt med våre gamle venner som har delt ventetiden og gleden ved å bli foreldre med oss. I tillegg har vi gjennom adopsjonen fått gleden av å bli kjent med mange hyggelig mennesker som vi er glade for å ha fått som venner. Selv om alle har travle dager prøver vi å ha tid til alle. Det er som med alt annet snakk om å prioritere. Hvis man vil får man tid til det meste.

Snakk med de og si hvordan du føler det. Hadde min søster eller bror sagt til meg at hun/han ønsket mere kontakt med meg og min familie hadde jeg blitt veldig glad og gjort alt jeg kunne for at vi skulle være mere sammen.

Lykke til!

[koreamamma1365380166]

Vi er mest knyttet til familien. Er begge svært familiekjære og har alltid hatt et svært godt forhold til dem, derfor er det helt naturlig for oss. Gutten vår har fått en kjempemottagelse i slekta på begge sider, og alle gleder seg virkelig på våre vegne.

Samtidig er det helt naturlig at man ønsker fellesskap med andre adoptivfamilier. Adopsjon er en unik måte å få barn på, og fellesskap med likesinnede er svært givende for både små og store.

Føler du/dere at dere vil ha mer kontakt, prøv å være aktiv med å be dem hjem til dere, dra på besøk osv. Hvordan var båndene til familien før barna kom? Kanskje det alltid har vært slik at dette paret har hatt mer kontakt med venner enn familien?

Lykke til i alle fall, håper denne familien forstår hvilken lykke en "ivrig" tante er!

[Gjest ikke undertegnet]

Vi er mest knyttet til familien. Er begge svært familiekjære og har alltid hatt et svært godt forhold til dem, derfor er det helt naturlig for oss. Gutten vår har fått en kjempemottagelse i slekta på begge sider, og alle gleder seg virkelig på våre vegne.

Samtidig er det helt naturlig at man ønsker fellesskap med andre adoptivfamilier. Adopsjon er en unik måte å få barn på, og fellesskap med likesinnede er svært givende for både små og store.

Føler du/dere at dere vil ha mer kontakt, prøv å være aktiv med å be dem hjem til dere, dra på besøk osv. Hvordan var båndene til familien før barna kom? Kanskje det alltid har vært slik at dette paret har hatt mer kontakt med venner enn familien?

Lykke til i alle fall, håper denne familien forstår hvilken lykke en "ivrig" tante er!

Vi var svært mye sammen "for lenge siden", dvs. før noen av oss fikk barn.

Da vi fikk våre barn, var de ufrivillig barnløse, og jeg vet at de opplevde det sårt at våre kom "på bestilling", og vi mistet en del kontakt.

Derfor trodde jeg på en måte at vi kunne gjennoppta kontakten nå som vi alle er småbarnsforeldre, men det virker som om de synes de har mer til felles med andre adopsjonsforeldre, enn med oss.

Vel, som jeg skrev lenger nede, jeg er sykemeldt for tiden, og grubler sikkert for mye..

mvh

[Gjest ikke undetegnet]

For oss er ikke dette snakk om et enten eller, men "ja takk begge deler". Vi har nær og god kontakt med våre familier og jentene våre har sine to store fettere som helter og de til gjengeld forguder sin små kusiner. Vi har veldig liten fam., vi bor 20 mil fra hverandre, men når vi treffes har vi det veldig koselig. Vi har også fremdeles god kontakt med våre gamle venner som har delt ventetiden og gleden ved å bli foreldre med oss. I tillegg har vi gjennom adopsjonen fått gleden av å bli kjent med mange hyggelig mennesker som vi er glade for å ha fått som venner. Selv om alle har travle dager prøver vi å ha tid til alle. Det er som med alt annet snakk om å prioritere. Hvis man vil får man tid til det meste.

Snakk med de og si hvordan du føler det. Hadde min søster eller bror sagt til meg at hun/han ønsket mere kontakt med meg og min familie hadde jeg blitt veldig glad og gjort alt jeg kunne for at vi skulle være mere sammen.

Lykke til!

Takk for svar, kinamamsen, nå er det ikke min søster det er snakk om, men mannen min sin bror...Det hadde sikkert vært lettere om det hadde vært på min side av slekten, da hadde jeg nemlig ikke gitt meg før jeg fikk vite hva som var (om det var..) i veien..

En annen ting som irriterer meg litt, er at de på død og liv skal sammenligne hele tide, deres barn og våre..Og gjett hvem som kommer best ut. Dette synes jeg er unødvendig, alle barn er vakre og unike, deres og våre!

Vel, jeg gir meg ikke nå heller, det ER nemlig gøy å være tante!

[Gjest undertegner ikke...]

Takk for svar, kinamamsen, nå er det ikke min søster det er snakk om, men mannen min sin bror...Det hadde sikkert vært lettere om det hadde vært på min side av slekten, da hadde jeg nemlig ikke gitt meg før jeg fikk vite hva som var (om det var..) i veien..

En annen ting som irriterer meg litt, er at de på død og liv skal sammenligne hele tide, deres barn og våre..Og gjett hvem som kommer best ut. Dette synes jeg er unødvendig, alle barn er vakre og unike, deres og våre!

Vel, jeg gir meg ikke nå heller, det ER nemlig gøy å være tante!

Godt poeng, ikke undertegnet:)

Man skal ikke gi seg, for det er morro og være tante.

Har faktisk hatt en bror og svigerinne som skydde barnefamilier en lang tid, før de fikk barn selv, men så snudde alt over natten:) De var super "tante og onkel", men to år var det bare deres barn i fokus, så nieser og nevør, de skjønte ingen ting:(

Ting snur seg, og for orden skyld kan jeg nevne at det ikke var mine barn de "sviktet" (da vi ikke har barn enda).

Lykke til videre.

P.g.a. at jeg snakket bak ryggen på broren min, vil jeg desverre ikke undertegne

[Gjest Cebuano]

Vi er helt klart mest knyttet til familien.

[Gjest @nonymus]

Hei!

Hos oss er det litt både og. Den ene delen av familien har vi god kontakt med (bortsett fra besteforeldrene, for der er det god kontakt på begge sider), mens den andre delen av familien har det blitt mindre og mindre kontakt med.

Dette skyldes nok først og fremst at vi i utgangspunktet er så forskjellige, ikke at vi har adoptivbarn og ikke de. De har nok også mye av skylden selv, da de ved flere anledninger har tydelig nedvurdert våre barn. F.eks. ved å unnlate å gi bursdagsgaver, velkomstgaver osv. når barna har kommet hjem til oss.

I slike tilfeller er det godt å ha gode adoptiv - venner å støtte seg til. Men i utgangspunktet ser vi jo på familien som primærkontakter, når det er naturlig å beholde dem som akkurat det.

mvh

en for anledningen

[Gjest ikke undertegnet]

Hei!

Hos oss er det litt både og. Den ene delen av familien har vi god kontakt med (bortsett fra besteforeldrene, for der er det god kontakt på begge sider), mens den andre delen av familien har det blitt mindre og mindre kontakt med.

Dette skyldes nok først og fremst at vi i utgangspunktet er så forskjellige, ikke at vi har adoptivbarn og ikke de. De har nok også mye av skylden selv, da de ved flere anledninger har tydelig nedvurdert våre barn. F.eks. ved å unnlate å gi bursdagsgaver, velkomstgaver osv. når barna har kommet hjem til oss.

I slike tilfeller er det godt å ha gode adoptiv - venner å støtte seg til. Men i utgangspunktet ser vi jo på familien som primærkontakter, når det er naturlig å beholde dem som akkurat det.

mvh

en for anledningen

Også på det området har jeg god samvittighet: vi var på flyplassen og møtte dem begge gangene, med flagg og gaver..

Vi går selvsagt i bursdagsbesøk til dem, og de kommer til oss, men vi bor svært nært hverandre, og ønsker å se dem mer i hverdagen.

Jaja, kan også være at de tror vi er "lei av" småbarnsperioden, og at de derfor ikke stikker spontant innom, våre barn er med på en del fritidsaktiviteter om ettermiddagen, kanskje det er derfor det er blitt viktig for meg å stikke innom dem når jeg kan.

Som sagt: jeg gir meg ikke på å være tante!

mvh

[jaac]

Vi har fått liten interesse fra familien på begge sider. Det kom f.ex. ingen til flyplassen - vi bor i Nedre Buskerud så det var ikke fryktelig langt å kjøre til Gardermoen. Ingen kom de første dagene heller. Ikke alle hadde velkomstgaver. Vi kom hjem tidlig i desember, men julegavene var også ynkelige fra noen. Vår egenfødte har i hvert fall høstet noe mer interesse. Der møtte i alle fall mange opp på barselavdelingen. Jeg er derfor svært glad for at vi har noen gode vennepar som også har adoptert. Uansett føler jeg at vår lille kjernefamilie er "nok" for våre to barn. Gir faen i resten av slekta.

[muriel]

Helt klart familien!

Men vi har fått mange gode og nære "adopsjonsvenner" etter hvert! )