Hvorfor er ikke adopsjon et alternativ til abort i Norge??

[Milie]

Nja... Jeg er ikke helt enig. Tok selv abort i fjor, fordi jeg hverken har hus, økonomi eller overskudd, men jeg angrer... Det hadde vært lettere for meg å vite at jeg kunne hjelpe et barnløst par, samtidig som jeg tenkte på det beste for barnet mitt....

Jeg mente ikke at man kan regne med å leve fett på det man får i støtte fra staten. Men i FORHOLD til i Amerika tror jeg vi er veldig godt stilt i Norge på dette området. De alenemødrene jeg kjenner har utbetalt over 15.000 kr i måneden (jeg vet det er forskjeller her), og det beløpet er det mulig å leve av. Og jeg synes også det er rart at du ikke visste om muligheten til å adoptere bort barnet før du tok abort? Trodde leger var ivrige på å opplyse om AAN, jeg.

[Milie]

Nja... Jeg er ikke helt enig. Tok selv abort i fjor, fordi jeg hverken har hus, økonomi eller overskudd, men jeg angrer... Det hadde vært lettere for meg å vite at jeg kunne hjelpe et barnløst par, samtidig som jeg tenkte på det beste for barnet mitt....

Jeg mente ikke at man kan regne med å leve fett på det man får i støtte fra staten. Men i FORHOLD til i Amerika tror jeg vi er veldig godt stilt i Norge på dette området. De alenemødrene jeg kjenner har utbetalt over 15.000 kr i måneden (jeg vet det er forskjeller her), og det beløpet er det mulig å leve av. Og jeg synes også det er rart at du ikke visste om muligheten til å adoptere bort barnet før du tok abort? Trodde leger var ivrige på å opplyse om AAN, jeg.

[Gjest Brumle]

Er du sikker på det? Jeg får et inntrykk av at du nå sliter med litt anger og tvil om det du gjorde var riktig eller ikke, og at du derfor syns adopsjon høres ut som en enkel løsning.

Jeg tror ikke du hadde sett det på den måten hvis du hadde båret barnet i 9 mnd først.

Men - vi er alle forskjellige. Det viktigste tror jeg er at etter en abort må du ta deg tid til å bearbeide det, for noen tar det noen uker, for andre flere år.

Hva som er best for barnet ditt er umulig å si. Siden du tok abort ble det jo ikke noe barn, og barnet kan umulig ha det vondt nå.

Hvorfor valgte du egentlig å ta abort - og visste du ikke at det var mulig med adopsjon før du gjorde det?

Nei, jeg fikk overhodet INGEN informasjon, jeg var fortvilet, og skulle faktisk ønske jeg heller hadde bært frem barnet og adoptert det bort! Jeg mener at jeg hadde hatt bedre tid på meg, faktisk kunne jeg da ombestemt meg helt frem til fødselen... Nå hadde jeg bare frem til 9. uke å bestemme meg, og jo, JEG mener at det er et barn, så lenge det er nervesystem, fingre, tær og et hjerte som slår!!!

[Gjest Brumle]

Er du sikker på det? Jeg får et inntrykk av at du nå sliter med litt anger og tvil om det du gjorde var riktig eller ikke, og at du derfor syns adopsjon høres ut som en enkel løsning.

Jeg tror ikke du hadde sett det på den måten hvis du hadde båret barnet i 9 mnd først.

Men - vi er alle forskjellige. Det viktigste tror jeg er at etter en abort må du ta deg tid til å bearbeide det, for noen tar det noen uker, for andre flere år.

Hva som er best for barnet ditt er umulig å si. Siden du tok abort ble det jo ikke noe barn, og barnet kan umulig ha det vondt nå.

Hvorfor valgte du egentlig å ta abort - og visste du ikke at det var mulig med adopsjon før du gjorde det?

Nei, jeg fikk overhodet INGEN informasjon, jeg var fortvilet, og skulle faktisk ønske jeg heller hadde bært frem barnet og adoptert det bort! Jeg mener at jeg hadde hatt bedre tid på meg, faktisk kunne jeg da ombestemt meg helt frem til fødselen... Nå hadde jeg bare frem til 9. uke å bestemme meg, og jo, JEG mener at det er et barn, så lenge det er nervesystem, fingre, tær og et hjerte som slår!!!

[Gjest Brumle]

Jeg mente ikke at man kan regne med å leve fett på det man får i støtte fra staten. Men i FORHOLD til i Amerika tror jeg vi er veldig godt stilt i Norge på dette området. De alenemødrene jeg kjenner har utbetalt over 15.000 kr i måneden (jeg vet det er forskjeller her), og det beløpet er det mulig å leve av. Og jeg synes også det er rart at du ikke visste om muligheten til å adoptere bort barnet før du tok abort? Trodde leger var ivrige på å opplyse om AAN, jeg.

AAN har OVERHODET ingen informasjon om adopsjon som et alternativ! Det var faktisk ingen som nevnte det for meg, jeg trodde frm til i dag at det rett og slett ikke eksisterte!!!

[Gjest Brumle]

Jeg mente ikke at man kan regne med å leve fett på det man får i støtte fra staten. Men i FORHOLD til i Amerika tror jeg vi er veldig godt stilt i Norge på dette området. De alenemødrene jeg kjenner har utbetalt over 15.000 kr i måneden (jeg vet det er forskjeller her), og det beløpet er det mulig å leve av. Og jeg synes også det er rart at du ikke visste om muligheten til å adoptere bort barnet før du tok abort? Trodde leger var ivrige på å opplyse om AAN, jeg.

AAN har OVERHODET ingen informasjon om adopsjon som et alternativ! Det var faktisk ingen som nevnte det for meg, jeg trodde frm til i dag at det rett og slett ikke eksisterte!!!

[Gjest Mortilfire]

Kanskje fordi det er svangerskapet man ikke vil måtte gå igjennom...? Og etter å ha gått med mage i 9 måneder, og ALLE har sett at du skal ha barn så er det vel ikke så mange som ønsker å besvare spørsmål fra omverdenen med:"Hvor ungen er ? Nei,den adopterte jeg bort, jeg !"

Bra Molli!

[Gjest Mortilfire]

Kanskje fordi det er svangerskapet man ikke vil måtte gå igjennom...? Og etter å ha gått med mage i 9 måneder, og ALLE har sett at du skal ha barn så er det vel ikke så mange som ønsker å besvare spørsmål fra omverdenen med:"Hvor ungen er ? Nei,den adopterte jeg bort, jeg !"

Bra Molli!

[Gjest Dragen Hunden Oksen ??]

I USA kan også et barnløst par ta kontakt med en

nygravid kvinne og betale henne for å fortsette svangerskapet og adoptere barnet til dem.

Da tenker jeg på Oscar Braaten og hans historie om 'Hønse Loiusa', hun som hjalp kvinner i 30-årene til å prøve å beholde de barna de hadde båret i 9 mndr.

'Hønse Loisa' har fått sitt minnesmerke ved Akerselva, nær Fyrstikkarbeiderfabrikken.

Her i Norge må vi prøve å holde på 'Veldferdsamfunnet' og kreve at innbyggerne skal kunne brøfø barna sine.

[Gjest Dragen Hunden Oksen ??]

I USA kan også et barnløst par ta kontakt med en

nygravid kvinne og betale henne for å fortsette svangerskapet og adoptere barnet til dem.

Da tenker jeg på Oscar Braaten og hans historie om 'Hønse Loiusa', hun som hjalp kvinner i 30-årene til å prøve å beholde de barna de hadde båret i 9 mndr.

'Hønse Loisa' har fått sitt minnesmerke ved Akerselva, nær Fyrstikkarbeiderfabrikken.

Her i Norge må vi prøve å holde på 'Veldferdsamfunnet' og kreve at innbyggerne skal kunne brøfø barna sine.

[Gjest Dragen Hunden Oksen ??]

I USA kan også et barnløst par ta kontakt med en

nygravid kvinne og betale henne for å fortsette svangerskapet og adoptere barnet til dem.

Da tenker jeg på Oscar Braaten og hans historie om 'Hønse Loiusa', hun som hjalp kvinner i 30-årene til å prøve å beholde de barna de hadde båret i 9 mndr.

'Hønse Loisa' har fått sitt minnesmerke ved Akerselva, nær Fyrstikkarbeiderfabrikken.

Her i Norge må vi prøve å holde på 'Veldferdsamfunnet' og kreve at innbyggerne skal kunne brøfø barna sine.

Vil samtidig minne om Katti Anker Møller som arbeidet hardt for den ugifte mors kår og arbeidet for barnebegrensning (prevensjon og abort).

Få kvinner i samtiden var så utskjelt som henne.

Vil anbefale boka av Tove Mohr: Katti Anker Møller - en banebrytet (Tidens Norsk Forlag).

[Gjest Dragen Hunden Oksen ??]

I USA kan også et barnløst par ta kontakt med en

nygravid kvinne og betale henne for å fortsette svangerskapet og adoptere barnet til dem.

Da tenker jeg på Oscar Braaten og hans historie om 'Hønse Loiusa', hun som hjalp kvinner i 30-årene til å prøve å beholde de barna de hadde båret i 9 mndr.

'Hønse Loisa' har fått sitt minnesmerke ved Akerselva, nær Fyrstikkarbeiderfabrikken.

Her i Norge må vi prøve å holde på 'Veldferdsamfunnet' og kreve at innbyggerne skal kunne brøfø barna sine.

Vil samtidig minne om Katti Anker Møller som arbeidet hardt for den ugifte mors kår og arbeidet for barnebegrensning (prevensjon og abort).

Få kvinner i samtiden var så utskjelt som henne.

Vil anbefale boka av Tove Mohr: Katti Anker Møller - en banebrytet (Tidens Norsk Forlag).

[Gjest Juli]

Jeg vil si at det er både og. Man ønsker ikke barnet, og man ønsker ikke svangerskapet. Jeg ønsket heller ikke at noen skulle vite om det.

Du sier at det er en stor påkjenning å ta abort. Vel, folk er forskjellige, og for noen er ettervirkningene etter en abort svært sterke, mens andre tar det mye lettere. Jeg vil tro for min egen del at det ville vært MYE verre for meg å vite at jeg hadde et barn som var mitt et sted der ute, uten å vite hvor det var og hvordan det hadde det.

Det er ikke bare et spørsmål om alternativet er kjent, men også om det er sosialt akseptert. Fra gammelt av var det jo sånn at "lausunger" ble satt bort av og til, men da ble jo gjerne den gravide jenta flyttet til en tante eller noe sånt på en annen kant av landet der ingen kjente henne, sånn at hun og familien skulle "slippe skammen".

Jeg tror litt av dette henger igjen i dag. Det er i svært mange kretser ikke sosialt akseptert å ta abort, og jeg tror det er enda mindre akseptert å gi bort barnet sitt etter å ha bært det i 9 måneder og født det. Et svangerskap kan svært vanskelig skjules i lengden, men en abort er et personlig valg som kan holdes hemmelig hvis en ønsker det.

En annen faktor er jo barnefaren, jeg tror svært mange som tar abort gjør det fordi de ikke har et forhold til barnefaren. Men hvis barnet skal gis opp for adopsjon er det jo rimelig at faren også får være med å bestemme. Når barnet først er kommet til verden stiller det seg annerledes enn om man tar abort på et tidlig stadium i svangerskapet.

Det er bare snakk om hva som er det til beste for de voksne, om det er den ene eller andre situasjon.

Er det ingen som tenker på det ufødte barnet??

Spesielt reagerer jeg på utsagn som hva andre vil synes/tenke om en tar abort eller adopterer bort ungen. Er vi ikke komt lengre i Norge i dag???

[Gjest Juli]

Jeg vil si at det er både og. Man ønsker ikke barnet, og man ønsker ikke svangerskapet. Jeg ønsket heller ikke at noen skulle vite om det.

Du sier at det er en stor påkjenning å ta abort. Vel, folk er forskjellige, og for noen er ettervirkningene etter en abort svært sterke, mens andre tar det mye lettere. Jeg vil tro for min egen del at det ville vært MYE verre for meg å vite at jeg hadde et barn som var mitt et sted der ute, uten å vite hvor det var og hvordan det hadde det.

Det er ikke bare et spørsmål om alternativet er kjent, men også om det er sosialt akseptert. Fra gammelt av var det jo sånn at "lausunger" ble satt bort av og til, men da ble jo gjerne den gravide jenta flyttet til en tante eller noe sånt på en annen kant av landet der ingen kjente henne, sånn at hun og familien skulle "slippe skammen".

Jeg tror litt av dette henger igjen i dag. Det er i svært mange kretser ikke sosialt akseptert å ta abort, og jeg tror det er enda mindre akseptert å gi bort barnet sitt etter å ha bært det i 9 måneder og født det. Et svangerskap kan svært vanskelig skjules i lengden, men en abort er et personlig valg som kan holdes hemmelig hvis en ønsker det.

En annen faktor er jo barnefaren, jeg tror svært mange som tar abort gjør det fordi de ikke har et forhold til barnefaren. Men hvis barnet skal gis opp for adopsjon er det jo rimelig at faren også får være med å bestemme. Når barnet først er kommet til verden stiller det seg annerledes enn om man tar abort på et tidlig stadium i svangerskapet.

Det er bare snakk om hva som er det til beste for de voksne, om det er den ene eller andre situasjon.

Er det ingen som tenker på det ufødte barnet??

Spesielt reagerer jeg på utsagn som hva andre vil synes/tenke om en tar abort eller adopterer bort ungen. Er vi ikke komt lengre i Norge i dag???

[ahg]

Nei, jeg fikk overhodet INGEN informasjon, jeg var fortvilet, og skulle faktisk ønske jeg heller hadde bært frem barnet og adoptert det bort! Jeg mener at jeg hadde hatt bedre tid på meg, faktisk kunne jeg da ombestemt meg helt frem til fødselen... Nå hadde jeg bare frem til 9. uke å bestemme meg, og jo, JEG mener at det er et barn, så lenge det er nervesystem, fingre, tær og et hjerte som slår!!!

Utfra det du skriver, får jeg inntrykk av at du helst ville båret fram barnet hvis bare forholdene hadde vært lagt bedre til rette for deg - dvs hvis du hadde trodd det var mulig. Jeg tenker at det må ha vært fryktelig for deg å være under det presset du var, og ikke oppleve å ha noe annet reelt valg enn å ta abort. Og bedre blir det vel ikke av at du nå vet at adopsjon kunne vært en mulighet.

Jeg håper at du kan tillate deg å sørge fullt ut over barnet du mistet fordi du ikke så noen mulighet til å bære det fram. Og at du kan tilgi deg selv for at du valgte abort. Du gjorde det ikke av vond vilje, men i fortvilelse, som du selv skriver. Og du visste ikke om noe annet reelt alternativ for deg. Du gjorde det du tross alt trodde var best i den situasjonen du var i der og da. Hva mer kan du forlange av deg selv?

For noen hjelper det å tenke at de i fantasien kan ta kontakt med sitt tapte barn og fortelle barnet hva de tenker og føler om det som har skjedd - at de sliter tungt med at det ble som det ble. De forteller også hvordan de skulle ønske det kunne vært i stedet.

Så tenker de i sin fantasi at de tar kjærlig farvel med barnet og gir det en verdig begravelse (med feks skjønne blomster, vakker musikk og et nydelig gravsted). De ber om barnets tilgivelse og ønsker det fred og hvile. Kanskje skriver de alt dette i et brev til sitt tapte barn. Dette er en måte å bearbeide sorgen og selvbebreidelsene på.

Jeg tror det viktigste er at du greier å tilgi deg selv for det valget du tok. Hvis du ikke klarer det på egen hånd, vil jeg anbefale deg å søke profesjonell hjelp. Gi deg selv lov til å komme over dette. Du gjorde bare så godt du kunne under de rådende omstendighetene, og ingen kan forlange noe mer av deg.

Med ønske om alt godt fra

[ahg]

Nei, jeg fikk overhodet INGEN informasjon, jeg var fortvilet, og skulle faktisk ønske jeg heller hadde bært frem barnet og adoptert det bort! Jeg mener at jeg hadde hatt bedre tid på meg, faktisk kunne jeg da ombestemt meg helt frem til fødselen... Nå hadde jeg bare frem til 9. uke å bestemme meg, og jo, JEG mener at det er et barn, så lenge det er nervesystem, fingre, tær og et hjerte som slår!!!

Utfra det du skriver, får jeg inntrykk av at du helst ville båret fram barnet hvis bare forholdene hadde vært lagt bedre til rette for deg - dvs hvis du hadde trodd det var mulig. Jeg tenker at det må ha vært fryktelig for deg å være under det presset du var, og ikke oppleve å ha noe annet reelt valg enn å ta abort. Og bedre blir det vel ikke av at du nå vet at adopsjon kunne vært en mulighet.

Jeg håper at du kan tillate deg å sørge fullt ut over barnet du mistet fordi du ikke så noen mulighet til å bære det fram. Og at du kan tilgi deg selv for at du valgte abort. Du gjorde det ikke av vond vilje, men i fortvilelse, som du selv skriver. Og du visste ikke om noe annet reelt alternativ for deg. Du gjorde det du tross alt trodde var best i den situasjonen du var i der og da. Hva mer kan du forlange av deg selv?

For noen hjelper det å tenke at de i fantasien kan ta kontakt med sitt tapte barn og fortelle barnet hva de tenker og føler om det som har skjedd - at de sliter tungt med at det ble som det ble. De forteller også hvordan de skulle ønske det kunne vært i stedet.

Så tenker de i sin fantasi at de tar kjærlig farvel med barnet og gir det en verdig begravelse (med feks skjønne blomster, vakker musikk og et nydelig gravsted). De ber om barnets tilgivelse og ønsker det fred og hvile. Kanskje skriver de alt dette i et brev til sitt tapte barn. Dette er en måte å bearbeide sorgen og selvbebreidelsene på.

Jeg tror det viktigste er at du greier å tilgi deg selv for det valget du tok. Hvis du ikke klarer det på egen hånd, vil jeg anbefale deg å søke profesjonell hjelp. Gi deg selv lov til å komme over dette. Du gjorde bare så godt du kunne under de rådende omstendighetene, og ingen kan forlange noe mer av deg.

Med ønske om alt godt fra

[Gjest Escargot]

Det er bare snakk om hva som er det til beste for de voksne, om det er den ene eller andre situasjon.

Er det ingen som tenker på det ufødte barnet??

Spesielt reagerer jeg på utsagn som hva andre vil synes/tenke om en tar abort eller adopterer bort ungen. Er vi ikke komt lengre i Norge i dag???

Jeg tror dessverre at det er langt mindre sosialt akseptert i dag å adoptere bort et barn, enn å ta abort.

[Gjest Escargot]

Det er bare snakk om hva som er det til beste for de voksne, om det er den ene eller andre situasjon.

Er det ingen som tenker på det ufødte barnet??

Spesielt reagerer jeg på utsagn som hva andre vil synes/tenke om en tar abort eller adopterer bort ungen. Er vi ikke komt lengre i Norge i dag???

Jeg tror dessverre at det er langt mindre sosialt akseptert i dag å adoptere bort et barn, enn å ta abort.

[Dragen+Hunden+Oksen+??]

Jeg tror dessverre at det er langt mindre sosialt akseptert i dag å adoptere bort et barn, enn å ta abort.

En av grunnene til det er kanskje dokumentarhistoriene fra de voksne barna som hele livet grublet på hvorfor deres mor valgte å adoptere dem bort. Var hun ikke glad i dem?

Selv om den rasjonelle forstand sier at bortadopterte barn (og skilsmissebarn) er uten ansvar for det som skjedde, kan barn gruble hele livet.

[Dragen+Hunden+Oksen+??]

Jeg tror dessverre at det er langt mindre sosialt akseptert i dag å adoptere bort et barn, enn å ta abort.

En av grunnene til det er kanskje dokumentarhistoriene fra de voksne barna som hele livet grublet på hvorfor deres mor valgte å adoptere dem bort. Var hun ikke glad i dem?

Selv om den rasjonelle forstand sier at bortadopterte barn (og skilsmissebarn) er uten ansvar for det som skjedde, kan barn gruble hele livet.