Ødelegge relasjonen til alle rundt meg?

[umakenverdt]

Jeg er så redd for at jeg ødelegger relasjonen til de rundt meg, at jeg er for mye og er en av dem som stjeler energi fra alle. Hvordan håndterer andre risikoen for at de har ødelagt relasjonen til mennesker rundt seg, det være seg hvem som helst. Jeg lurer på om dette er en av grunnene til at jeg er en del redd og synes relasjoner er så fryktelig vanskelig. Jeg synes det er vanskelig å forstå at man klarer å ha mennesker så nære seg, jeg forstår ikke hvordan man håndterer den muligheten..

[AnonymBruker]

9 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg er så redd for at jeg ødelegger relasjonen til de rundt meg, at jeg er for mye og er en av dem som stjeler energi fra alle. Hvordan håndterer andre risikoen for at de har ødelagt relasjonen til mennesker rundt seg, det være seg hvem som helst. Jeg lurer på om dette er en av grunnene til at jeg er en del redd og synes relasjoner er så fryktelig vanskelig. Jeg synes det er vanskelig å forstå at man klarer å ha mennesker så nære seg, jeg forstår ikke hvordan man håndterer den muligheten..

Man kan ha mennesker rundt seg så lenge man slipper bli tvunget til å tenke for mye.

Når man kommer på tenkesporet, blir det ofte ugreit.

Ja jeg tror du tenker for mye, og derfor har det vanskelig.

Jeg har tenkt for mye de siste årene, om enn sporadisk, og jeg vurderer henge meg, det er en dårlig løsning, men samtidig er det lite fornuftige andre løsninger, sett helheltlig på dette.

Jeg er svært sliten, og syns ikke det er optimalt, eller noen god, eller beste løsning, men jeg er kommet frem til at livet går videre for andre, sorg går over, og andre vil uansett ikke vite hvilken fortvilelse som gjorde at man ikke så de andre løsningene.

Det eneste som holder meg litt tilbake nå er alderen på mitt yngste barn, normalt holder mer meg tilbake, men nå  greier jeg ikke engang å sette mitt barn først, det sier litt om  mine egoisme, og om hvordan jeg egentlig har en karakter eller personliget som svikter når det trengs, 

For mitt barn skulle jeg ønske jeg ble forhindret fra å henge meg, men jeg ser ingen utvei snart, den ene belastningen tar den andre, og heldigvis vet ikke min ektefelle noe, slik at jeg får i vertfall ganske mye fred.

Håper du finner ut av ting, det fins løsninger for det meste hvis man ikke lar det gå så langt som jeg har gjort, 

Det viktige med å finne de gode løsningen og dermed kunne ta de gode beslutningene er at man feks slipper å såre, knuse, fornedre, andre mennesker, når man kommer dit jeg er, fordi jeg ikke har tatt hensyn, det er da det ikke fins løsninger mer,

løsninger er best, grip dem mens du kan.  velg livet, det er fint, om man kan leve det, uten å knuse, fornedre,, såre, trakkasere, og gi andre dyp sorg. Da må man velge å dø, jeg tror fordi man er skyldig, man har sviktet totalt, man er kommet dir at beklager og unnskyd ikke gjelds mer.

 

 

Anonymkode: 64e90...513

[umakenverdt]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man kan ha mennesker rundt seg så lenge man slipper bli tvunget til å tenke for mye.

Når man kommer på tenkesporet, blir det ofte ugreit.

Ja jeg tror du tenker for mye, og derfor har det vanskelig.

Jeg har tenkt for mye de siste årene, om enn sporadisk, og jeg vurderer henge meg, det er en dårlig løsning, men samtidig er det lite fornuftige andre løsninger, sett helheltlig på dette.

Jeg er svært sliten, og syns ikke det er optimalt, eller noen god, eller beste løsning, men jeg er kommet frem til at livet går videre for andre, sorg går over, og andre vil uansett ikke vite hvilken fortvilelse som gjorde at man ikke så de andre løsningene.

Det eneste som holder meg litt tilbake nå er alderen på mitt yngste barn, normalt holder mer meg tilbake, men nå  greier jeg ikke engang å sette mitt barn først, det sier litt om  mine egoisme, og om hvordan jeg egentlig har en karakter eller personliget som svikter når det trengs, 

For mitt barn skulle jeg ønske jeg ble forhindret fra å henge meg, men jeg ser ingen utvei snart, den ene belastningen tar den andre, og heldigvis vet ikke min ektefelle noe, slik at jeg får i vertfall ganske mye fred.

Håper du finner ut av ting, det fins løsninger for det meste hvis man ikke lar det gå så langt som jeg har gjort, 

Det viktige med å finne de gode løsningen og dermed kunne ta de gode beslutningene er at man feks slipper å såre, knuse, fornedre, andre mennesker, når man kommer dit jeg er, fordi jeg ikke har tatt hensyn, det er da det ikke fins løsninger mer,

løsninger er best, grip dem mens du kan.  velg livet, det er fint, om man kan leve det, uten å knuse, fornedre,, såre, trakkasere, og gi andre dyp sorg. Da må man velge å dø, jeg tror fordi man er skyldig, man har sviktet totalt, man er kommet dir at beklager og unnskyd ikke gjelds mer.

Anonymkode: 64e90...513

Kan du si til noen at du er svært sliten nå? Det høres ut som du virkelig sliter med å finne løsninger nå, men jeg håper du klarer nevne dette for noen nær deg, kanskje de kan bidra med noe? Hjelpe å forklare eller annet.

Barna dine er nok veldig glad i deg, og jeg tror at bare det at du er til er mer enn godt for dem! 

[frosken]

2 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg er så redd for at jeg ødelegger relasjonen til de rundt meg, at jeg er for mye og er en av dem som stjeler energi fra alle. Hvordan håndterer andre risikoen for at de har ødelagt relasjonen til mennesker rundt seg, det være seg hvem som helst. Jeg lurer på om dette er en av grunnene til at jeg er en del redd og synes relasjoner er så fryktelig vanskelig. Jeg synes det er vanskelig å forstå at man klarer å ha mennesker så nære seg, jeg forstår ikke hvordan man håndterer den muligheten..

Jeg er helt sikker på at du ikke er for mye eller stjeler energi fra andre. Jeg er også helt sikker på at dine opplevelser og angst knyttet til dette et bra terapitema:-)

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Man kan ha mennesker rundt seg så lenge man slipper bli tvunget til å tenke for mye.

Når man kommer på tenkesporet, blir det ofte ugreit.

Ja jeg tror du tenker for mye, og derfor har det vanskelig.

Jeg har tenkt for mye de siste årene, om enn sporadisk, og jeg vurderer henge meg, det er en dårlig løsning, men samtidig er det lite fornuftige andre løsninger, sett helheltlig på dette.

Jeg er svært sliten, og syns ikke det er optimalt, eller noen god, eller beste løsning, men jeg er kommet frem til at livet går videre for andre, sorg går over, og andre vil uansett ikke vite hvilken fortvilelse som gjorde at man ikke så de andre løsningene.

Det eneste som holder meg litt tilbake nå er alderen på mitt yngste barn, normalt holder mer meg tilbake, men nå  greier jeg ikke engang å sette mitt barn først, det sier litt om  mine egoisme, og om hvordan jeg egentlig har en karakter eller personliget som svikter når det trengs, 

For mitt barn skulle jeg ønske jeg ble forhindret fra å henge meg, men jeg ser ingen utvei snart, den ene belastningen tar den andre, og heldigvis vet ikke min ektefelle noe, slik at jeg får i vertfall ganske mye fred.

Håper du finner ut av ting, det fins løsninger for det meste hvis man ikke lar det gå så langt som jeg har gjort, 

Det viktige med å finne de gode løsningen og dermed kunne ta de gode beslutningene er at man feks slipper å såre, knuse, fornedre, andre mennesker, når man kommer dit jeg er, fordi jeg ikke har tatt hensyn, det er da det ikke fins løsninger mer,

løsninger er best, grip dem mens du kan.  velg livet, det er fint, om man kan leve det, uten å knuse, fornedre,, såre, trakkasere, og gi andre dyp sorg. Da må man velge å dø, jeg tror fordi man er skyldig, man har sviktet totalt, man er kommet dir at beklager og unnskyd ikke gjelds mer.

 

 

Anonymkode: 64e90...513

Du må fokusere på hvilken enorm sorg og psykisk skade du vil påføre dine barn ved et evt. selvmord.

[umakenverdt]

9 minutter siden, frosken skrev:

Jeg er helt sikker på at du ikke er for mye eller stjeler energi fra andre. Jeg er også helt sikker på at dine opplevelser og angst knyttet til dette et bra terapitema:-)

Alt er så forvirrende og vanskelig å få tak på, man risikerer så mye ved å gå ut hver dag. Jeg skal ta dette opp med behandler, men er usikker på om jeg setter riktige ord på det.

[AnonymBruker]

18 timer siden, umakenverdt skrev:

Kan du si til noen at du er svært sliten nå? Det høres ut som du virkelig sliter med å finne løsninger nå, men jeg håper du klarer nevne dette for noen nær deg, kanskje de kan bidra med noe? Hjelpe å forklare eller annet.

Barna dine er nok veldig glad i deg, og jeg tror at bare det at du er til er mer enn godt for dem! 

Nei jeg kommer ikke til å nevne dette for noen nær meg, jeg har ikke overskudd.

Ja barna er glad i meg, men det er en grense for når man ikke greier leve for andre, den grensen kan ingen som ikke har vært der forstå eller vite eller kjenne, kombinert med å leve med å være sett på som en konstant belastning. (det siste er også sant, og rene marerittet å leve med, det er ikke noe jeg innbiller meg, det er kroniske klager, jeg orker ikke mer kjlager)

Jeg har godtatt en ny avtale, så alt som utsetter hengingen er egentlig bra, for av flere grunner har jeg et par avtaler og noen ting jeg bør ordne først for andre og som bekymret meg en del, og bare tanken om at jeg lettere kan være sikker på å få fullført dette, gjør selve tanken om hengingen noe bedre, og gjør meg noe mer strukturert.

På den tiden kan det hende de har klart å hjelpe meg til å få mindre lyst til å henge meg,  jeg har fått en egen dreven lyst og jeg har gått fra uinteressert i tau og knuter, til å like tau, jeg var nettopp i en butikk for å kjøpe lastestropper og spiler og jeg så på alle tauene, ikke at jeg trenger flere tau, men jeg har satt meg inn i fibre, fiberstyrke og tekniske data og fremstillingsmåter. Jeg håper jeg ikke blir så besatt av dem, og ender som ved en ulykke å henge meg, jeg tror ikke det, jeg tror interessen min skremmer meg, og grunnen er at jeg egentlig vil få til å leve, Men det siste virker ganske umulig, jeg orker ikke mer klaging, jeg kan ikke endre meg nok og jeg har fått nok, 

Så alternativet er om psykiateren klarer overbevise meg om at det er bedre jeg lever alene enn velger å dø, og hjelper meg ut av et liv jeg ikke vil leve lenger da jeg vet ting de ikke kan vite, for jeg greier ikke leve med å føle meg som en byrde mer, samtidig vet jeg faktisk ikke hvordan jeg skal greie meg alene, og oppi alt dette, går, "leve for dine barn", mer forbi.

Jeg kan ikke synke dypere i elendighet, til slutt velge i egen egoisme å påføre uskyldige mennesker lidelse,

Det er faktisk sånn at jeg er, så elendig, og det gir meg bare mer motivasjon til å ta noe som blir viktig avgjørelse, det er fort glemt for de som  har sterke meninger, og videre går livet,  

Men til neste uke tror jeg at jeg skal leve, men egentlig, er jeg så likegyldig som jeg aldri har vært, men til nå er likegyldigheten og ansvaret for to av barna, det som holder igjen, men stadig øker min egosisme, eller som jeg sant skal si, nå vises min ussle personlighet, og så ussle mennesker vil selv ens egne barn være spart for å slippe. De ser det kanskje ikke sånn i nuet, men på sikt er man ofte beskyttet fra mye sorg om de som ikke har ansvarsfølelse tar ansvar for sin egen usselhet.

Jeg er sikker på at mennesker som meg, gjør livet bedre, på lang sikt for de som tror de elsker en, ved å avslutte livet.

Når de som står en nær, må gjennom smerten, de tror ikke de kan bære, vil de etter hvert se usselheten selv, og sinne vil få dem til å ikke bruke mye tid på å innse at de faktisk ble reddet fra å kaste bort energi på håpløse tilfeller. Sorg har en ende, og sorg ender fort, når de som rammes ser hvor usselt menneske var som valgte å forlate dem.

Jeg har tenkt gjøre det lettere for mine å hate meg, om de trenger, ta avstand fra meg, jeg skal skrive egoistiske ting, , alt er bare mer eller mindre vås,, men med det, vil de nære, raskere kunne tilskrive det galskap, sykdom, egoisme, på den måten forkortes sorg og savn og mobiliserer sinne, viktige krefter.

Jeg holder selv økende avstand til barna, jeg klemmer dem sjeldent mer, for det de husker best er det nære, det er lettere å glemme en forelder som ikke elsket dem. (jeg elsker dem, men jeg vil ikke de skal vite det) Nå har mine barn en forelder som kan gi dem alt det jeg ikke kan, som ikke er ussel og en belastning, så i slike tilfeller er det faktisk mer snakk om at man som ussel person, for første gang tar ansvar, og befrir de andre fra å trekkes ned av de dårlige egenskapene man har.

Ingenting av dette forstår psykiatere seg på, man må derfor være alene om valget, men bidra til at det blir sikkrere og mer grunnleggende, slik at tvil om grunn er  mest mulig eliminert og skadene for de som lever videre gjort til et minimum, man er jo tross alt selv, den som taper mest på å avslutte en egen nysjerrighet, glede over så mange ting, men kan man ikke leve ved å være en belastning i ekteskapet, en parasitt på velferdsstaten og en kronisk nedbrytende effekt på ektefellen, så handler kanskje det endelige valget om å ta ansvar, ved å ta sitt liv, (men det ser ikke andre enn de som tar denne vanskelige beslutningen. Å velge å dø, handler om dyp fortvilelse, det er noe som blir lite formidlet, man dør ikke for sin egen del i bunn og grunn, man dør like mye for å sette andre fri, Fordi kort og godt man oppfyller ikke kravene og prinsippene)

 

 

Anonymkode: 64e90...513

[XbellaX]

18 timer siden, umakenverdt skrev:

Alt er så forvirrende og vanskelig å få tak på, man risikerer så mye ved å gå ut hver dag. Jeg skal ta dette opp med behandler, men er usikker på om jeg setter riktige ord på det.

 

Hvilke andre tanker kan du ha i hodet enn at du er en risiko for alle andre? 

 

[umakenverdt]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei jeg kommer ikke til å nevne dette for noen nær meg, jeg har ikke overskudd.

Ja barna er glad i meg, men det er en grense for når man ikke greier leve for andre, den grensen kan ingen som ikke har vært der forstå eller vite eller kjenne, kombinert med å leve med å være sett på som en konstant belastning. (det siste er også sant, og rene marerittet å leve med, det er ikke noe jeg innbiller meg, det er kroniske klager, jeg orker ikke mer kjlager)

Jeg har godtatt en ny avtale, så alt som utsetter hengingen er egentlig bra, for av flere grunner har jeg et par avtaler og noen ting jeg bør ordne først for andre og som bekymret meg en del, og bare tanken om at jeg lettere kan være sikker på å få fullført dette, gjør selve tanken om hengingen noe bedre, og gjør meg noe mer strukturert.

På den tiden kan det hende de har klart å hjelpe meg til å få mindre lyst til å henge meg,  jeg har fått en egen dreven lyst og jeg har gått fra uinteressert i tau og knuter, til å like tau, jeg var nettopp i en butikk for å kjøpe lastestropper og spiler og jeg så på alle tauene, ikke at jeg trenger flere tau, men jeg har satt meg inn i fibre, fiberstyrke og tekniske data og fremstillingsmåter. Jeg håper jeg ikke blir så besatt av dem, og ender som ved en ulykke å henge meg, jeg tror ikke det, jeg tror interessen min skremmer meg, og grunnen er at jeg egentlig vil få til å leve, Men det siste virker ganske umulig, jeg orker ikke mer klaging, jeg kan ikke endre meg nok og jeg har fått nok, 

Så alternativet er om psykiateren klarer overbevise meg om at det er bedre jeg lever alene enn velger å dø, og hjelper meg ut av et liv jeg ikke vil leve lenger da jeg vet ting de ikke kan vite, for jeg greier ikke leve med å føle meg som en byrde mer, samtidig vet jeg faktisk ikke hvordan jeg skal greie meg alene, og oppi alt dette, går, "leve for dine barn", mer forbi.

Jeg kan ikke synke dypere i elendighet, til slutt velge i egen egoisme å påføre uskyldige mennesker lidelse,

Det er faktisk sånn at jeg er, så elendig, og det gir meg bare mer motivasjon til å ta noe som blir viktig avgjørelse, det er fort glemt for de som  har sterke meninger, og videre går livet,  

Men til neste uke tror jeg at jeg skal leve, men egentlig, er jeg så likegyldig som jeg aldri har vært, men til nå er likegyldigheten og ansvaret for to av barna, det som holder igjen, men stadig øker min egosisme, eller som jeg sant skal si, nå vises min ussle personlighet, og så ussle mennesker vil selv ens egne barn være spart for å slippe. De ser det kanskje ikke sånn i nuet, men på sikt er man ofte beskyttet fra mye sorg om de som ikke har ansvarsfølelse tar ansvar for sin egen usselhet.

Jeg er sikker på at mennesker som meg, gjør livet bedre, på lang sikt for de som tror de elsker en, ved å avslutte livet.

Når de som står en nær, må gjennom smerten, de tror ikke de kan bære, vil de etter hvert se usselheten selv, og sinne vil få dem til å ikke bruke mye tid på å innse at de faktisk ble reddet fra å kaste bort energi på håpløse tilfeller. Sorg har en ende, og sorg ender fort, når de som rammes ser hvor usselt menneske var som valgte å forlate dem.

Jeg har tenkt gjøre det lettere for mine å hate meg, om de trenger, ta avstand fra meg, jeg skal skrive egoistiske ting, , alt er bare mer eller mindre vås,, men med det, vil de nære, raskere kunne tilskrive det galskap, sykdom, egoisme, på den måten forkortes sorg og savn og mobiliserer sinne, viktige krefter.

Jeg holder selv økende avstand til barna, jeg klemmer dem sjeldent mer, for det de husker best er det nære, det er lettere å glemme en forelder som ikke elsket dem. (jeg elsker dem, men jeg vil ikke de skal vite det) Nå har mine barn en forelder som kan gi dem alt det jeg ikke kan, som ikke er ussel og en belastning, så i slike tilfeller er det faktisk mer snakk om at man som ussel person, for første gang tar ansvar, og befrir de andre fra å trekkes ned av de dårlige egenskapene man har.

Ingenting av dette forstår psykiatere seg på, man må derfor være alene om valget, men bidra til at det blir sikkrere og mer grunnleggende, slik at tvil om grunn er  mest mulig eliminert og skadene for de som lever videre gjort til et minimum, man er jo tross alt selv, den som taper mest på å avslutte en egen nysjerrighet, glede over så mange ting, men kan man ikke leve ved å være en belastning i ekteskapet, en parasitt på velferdsstaten og en kronisk nedbrytende effekt på ektefellen, så handler kanskje det endelige valget om å ta ansvar, ved å ta sitt liv, (men det ser ikke andre enn de som tar denne vanskelige beslutningen. Å velge å dø, handler om dyp fortvilelse, det er noe som blir lite formidlet, man dør ikke for sin egen del i bunn og grunn, man dør like mye for å sette andre fri, Fordi kort og godt man oppfyller ikke kravene og prinsippene)

Anonymkode: 64e90...513

Kan du være så snill å ta dette med deg til behandler det du skriver her. Hvis det er en konkret hendelse som har utløst dette, håper jeg du også tar opp den med behandler.

Jeg er overbevist om at det betyr svært mye for dine barn at du elsker dem! Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, men det synes som du er sliten. 

[umakenverdt]

42 minutter siden, XbellaX skrev:

 

Hvilke andre tanker kan du ha i hodet enn at du er en risiko for alle andre? 

 

Jeg skulle aldri ha laget denne tråden, beklager. Jeg må ta meg sammen, må klare å leve på en eller annen måte. Jeg har verken barn eller familie, det må være mye vanskeligere for de som har dette å ta hensyn til.

[XbellaX]

2 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg skulle aldri ha laget denne tråden, beklager. Jeg må ta meg sammen, må klare å leve på en eller annen måte. Jeg har verken barn eller familie, det må være mye vanskeligere for de som har dette å ta hensyn til.

Perspektiv er alltid nyttig å ha men mangelen på det er ikke det som er ditt problem. 

Jeg synes det er fint du lufter tankene dine og jeg håper du etterhvert finner noen alternative måter å tenke på.

[laban]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei jeg kommer ikke til å nevne dette for noen nær meg, jeg har ikke overskudd.

Ja barna er glad i meg, men det er en grense for når man ikke greier leve for andre, den grensen kan ingen som ikke har vært der forstå eller vite eller kjenne, kombinert med å leve med å være sett på som en konstant belastning. (det siste er også sant, og rene marerittet å leve med, det er ikke noe jeg innbiller meg, det er kroniske klager, jeg orker ikke mer klager)

Jeg har godtatt en ny avtale, så alt som utsetter hengingen er egentlig bra, for av flere grunner har jeg et par avtaler og noen ting jeg bør ordne først for andre og som bekymret meg en del, og bare tanken om at jeg lettere kan være sikker på å få fullført dette, gjør selve tanken om hengingen noe bedre, og gjør meg noe mer strukturert.

På den tiden kan det hende de har klart å hjelpe meg til å få mindre lyst til å henge meg,  jeg har fått en egen dreven lyst og jeg har gått fra uinteressert i tau og knuter, til å like tau, jeg var nettopp i en butikk for å kjøpe lastestropper og spiler og jeg så på alle tauene, ikke at jeg trenger flere tau, men jeg har satt meg inn i fibre, fiberstyrke og tekniske data og fremstillingsmåter. Jeg håper jeg ikke blir så besatt av dem, og ender som ved en ulykke å henge meg, jeg tror ikke det, jeg tror interessen min skremmer meg, og grunnen er at jeg egentlig vil få til å leve, Men det siste virker ganske umulig, jeg orker ikke mer klaging, jeg kan ikke endre meg nok og jeg har fått nok, 

Så alternativet er om psykiateren klarer overbevise meg om at det er bedre jeg lever alene enn velger å dø, og hjelper meg ut av et liv jeg ikke vil leve lenger da jeg vet ting de ikke kan vite, for jeg greier ikke leve med å føle meg som en byrde mer, samtidig vet jeg faktisk ikke hvordan jeg skal greie meg alene, og oppi alt dette, går, "leve for dine barn", mer forbi.

Jeg kan ikke synke dypere i elendighet, til slutt velge i egen egoisme å påføre uskyldige mennesker lidelse,

Det er faktisk sånn at jeg er, så elendig, og det gir meg bare mer motivasjon til å ta noe som blir viktig avgjørelse, det er fort glemt for de som  har sterke meninger, og videre går livet,  

Men til neste uke tror jeg at jeg skal leve, men egentlig, er jeg så likegyldig som jeg aldri har vært, men til nå er likegyldigheten og ansvaret for to av barna, det som holder igjen, men stadig øker min egoisme, eller som jeg sant skal si, nå vises min usle personlighet, og så usle mennesker vil selv ens egne barn være spart for å slippe. De ser det kanskje ikke sånn i nuet, men på sikt er man ofte beskyttet fra mye sorg om de som ikke har ansvarsfølelse tar ansvar for sin egen usselhet.

Jeg er sikker på at mennesker som meg, gjør livet bedre, på lang sikt for de som tror de elsker en, ved å avslutte livet.

Når de som står en nær, må gjennom smerten, de tror ikke de kan bære, vil de etter hvert se usselheten selv, og sinne vil få dem til å ikke bruke mye tid på å innse at de faktisk ble reddet fra å kaste bort energi på håpløse tilfeller. Sorg har en ende, og sorg ender fort, når de som rammes ser hvor usselt menneske var som valgte å forlate dem.

Jeg har tenkt gjøre det lettere for mine å hate meg, om de trenger, ta avstand fra meg, jeg skal skrive egoistiske ting, , alt er bare mer eller mindre vås,, men med det, vil de nære, raskere kunne tilskrive det galskap, sykdom, egoisme, på den måten forkortes sorg og savn og mobiliserer sinne, viktige krefter.

Jeg holder selv økende avstand til barna, jeg klemmer dem sjeldent mer, for det de husker best er det nære, det er lettere å glemme en forelder som ikke elsket dem. (jeg elsker dem, men jeg vil ikke de skal vite det) Nå har mine barn en forelder som kan gi dem alt det jeg ikke kan, som ikke er ussel og en belastning, så i slike tilfeller er det faktisk mer snakk om at man som ussel person, for første gang tar ansvar, og befrir de andre fra å trekkes ned av de dårlige egenskapene man har.

Ingenting av dette forstår psykiatere seg på, man må derfor være alene om valget, men bidra til at det blir sikrere og mer grunnleggende, slik at tvil om grunn er  mest mulig eliminert og skadene for de som lever videre gjort til et minimum, man er jo tross alt selv, den som taper mest på å avslutte en egen nysgjerrighet, glede over så mange ting, men kan man ikke leve ved å være en belastning i ekteskapet, en parasitt på velferdsstaten og en kronisk nedbrytende effekt på ektefellen, så handler kanskje det endelige valget om å ta ansvar, ved å ta sitt liv, (men det ser ikke andre enn de som tar denne vanskelige beslutningen. Å velge å dø, handler om dyp fortvilelse, det er noe som blir lite formidlet, man dør ikke for sin egen del i bunn og grunn, man dør like mye for å sette andre fri, Fordi kort og godt man oppfyller ikke kravene og prinsippene)

Anonymkode: 64e90...513

Jeg burde vel overlate til de profesjonelle her å svare på dette, men jeg klarer ikke få innlegget ut av tankene, så jeg gjør det allikevel.  (Beklager @umakenverdt, at tråden din blir brukt til noe annet.)

Det virker som om du tror at man kan taste sine positive og negative sider inn i et Excelark, kombinere med noen formler for barnas alder, og få svar på om det er best å ta livet av seg eller ikke.  Jeg forsikrer deg om at denne metoden ikke holder mål.  Barns kjærlighet til foreldrene, uansett hvor ufullkomne de er, sprenger alle slike algoritmer.  Det finnes ingen rasjonelle regler som vil gi deg rett i at det er best at du "befrir de andre fra å trekkes ned". 

Det der med at det er ansvarlig og hensynsfullt å forsvinne, er en typisk misforståelse når man er langt nede, men den blir ikke riktig av den grunn.  Ikke noe brev du kan konstruere eller noen avvisende oppførsel du kan venne dem til, kommer til å rettferdiggjøre en så fatal hendelse i din families øyne.  Selv når rusavhengige eller kriminelle foreldre tar livet av seg, sitter barna igjen med spørsmål, sinne og sorg - og ikke minst selvbebreidelser - som ikke går over selv om man finner et brev eller en sannsynlig forklaring.  For de fleste går det aldri over.

Hvis (gudene forby!) ett av barna dine hadde tatt livet av seg og etterlatt et brev med påstander om at "jeg gjorde det fordi dere får det enklere uten meg" - ville du tenkt at h*n egentlig hadde rett, det blir jo faktisk litt mindre bry med færre barn?     

Parforhold og familieliv går i bølger, det er normalt.  De aller fleste har følt seg som en totalt utilstrekkelig belastning og at man ikke makter å oppfylle alle kravene.  Og så sjangler man videre og det blir bedre - eller det kommer noe annet man er nødt til å bruke kreftene sine på. 

Noen av det du uttrykker, er ganske så depressivt, så det blir feil at du holder dette for deg selv. Jeg håper du vil betro deg til ektefellen din og / eller en profesjonell og få orden på tankene dine.  Ikke vær for sikker på at psykiatere og andre fagfolk ikke forstår seg på slike ting.  Du er ikke noen ussel person, livet ditt er verken preget av uansvarlighet eller egoisme, og du trengs der du er, i den ufullkommenheten du deler med oss alle. 

Du skriver at du har noen avtaler som gjør at du må vente litt - tenk enda litt lenger fram.  Tenk på ferien, tenk på august med skolestart, tenk på høytidene som kommer når halvåret går mot slutten - oppgavene dine står i kø.  I det første innlegget ditt skrev du noe om at du ikke hadde tatt nok hensyn - det er den ultimate hensynsløshet å forlate familien på den måten du antyder ovenfor. 

Hvis det er noe du trenger tau til, må det være for å tjore deg fast i hverdagen.  Håper du har det bedre i dag. 

[umakenverdt]

20 timer siden, XbellaX skrev:

Perspektiv er alltid nyttig å ha men mangelen på det er ikke det som er ditt problem. 

Jeg synes det er fint du lufter tankene dine og jeg håper du etterhvert finner noen alternative måter å tenke på.

Beklager, i går fikk jeg ikke så mye til, ikke engang perspektiv. 

[påskelilje]

Den ‎08‎.‎06‎.‎2016 at 11.42, laban skrev:

  

Parforhold og familieliv går i bølger, det er normalt.  De aller fleste har følt seg som en totalt utilstrekkelig belastning og at man ikke makter å oppfylle alle kravene.  Og så sjangler man videre og det blir bedre - eller det kommer noe annet man er nødt til å bruke kreftene sine på. 

Noen av det du uttrykker, er ganske så depressivt, så det blir feil at du holder dette for deg selv. Jeg håper du vil betro deg til ektefellen din og / eller en profesjonell og få orden på tankene dine.  Ikke vær for sikker på at psykiatere og andre fagfolk ikke forstår seg på slike ting.  Du er ikke noen ussel person, livet ditt er verken preget av uansvarlighet eller egoisme, og du trengs der du er, i den ufullkommenheten du deler med oss alle. 

Du skriver at du har noen avtaler som gjør at du må vente litt - tenk enda litt lenger fram.  Tenk på ferien, tenk på august med skolestart, tenk på høytidene som kommer når halvåret går mot slutten - oppgavene dine står i kø.  I det første innlegget ditt skrev du noe om at du ikke hadde tatt nok hensyn - det er den ultimate hensynsløshet å forlate familien på den måten du antyder ovenfor. 

Hvis det er noe du trenger tau til, må det være for å tjore deg fast i hverdagen.  Håper du har det bedre i dag. 

Laban - jeg må bare si at da jeg leste dette, kjente jeg bare så sterkt hvordan vi som er en del av dette lille spesielle samfunnet her, faktisk bryr oss om hverandre. Du er så dyktig med å finne de rette ordene til rett tid!  

[laban]

9 minutter siden, påskelilje skrev:

Laban - jeg må bare si at da jeg leste dette, kjente jeg bare så sterkt hvordan vi som er en del av dette lille spesielle samfunnet her, faktisk bryr oss om hverandre. Du er så dyktig med å finne de rette ordene til rett tid!  

Takk for det, påskelilje - jeg klarte ikke å la være å svare, selv om jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle gripe det an.  Men noen ganger er det vel viktigst å gjøre et hederlig forsøk. 

[AnonymBruker]

Den 6/8/2016 at 11.42, laban skrev:

Jeg burde vel overlate til de profesjonelle her å svare på dette, men jeg klarer ikke få innlegget ut av tankene, så jeg gjør det allikevel.  (Beklager @umakenverdt, at tråden din blir brukt til noe annet.)

Det virker som om du tror at man kan taste sine positive og negative sider inn i et Excelark, kombinere med noen formler for barnas alder, og få svar på om det er best å ta livet av seg eller ikke.  Jeg forsikrer deg om at denne metoden ikke holder mål.  Barns kjærlighet til foreldrene, uansett hvor ufullkomne de er, sprenger alle slike algoritmer.  Det finnes ingen rasjonelle regler som vil gi deg rett i at det er best at du "befrir de andre fra å trekkes ned". 

Det der med at det er ansvarlig og hensynsfullt å forsvinne, er en typisk misforståelse når man er langt nede, men den blir ikke riktig av den grunn.  Ikke noe brev du kan konstruere eller noen avvisende oppførsel du kan venne dem til, kommer til å rettferdiggjøre en så fatal hendelse i din families øyne.  Selv når rusavhengige eller kriminelle foreldre tar livet av seg, sitter barna igjen med spørsmål, sinne og sorg - og ikke minst selvbebreidelser - som ikke går over selv om man finner et brev eller en sannsynlig forklaring.  For de fleste går det aldri over.

Hvis (gudene forby!) ett av barna dine hadde tatt livet av seg og etterlatt et brev med påstander om at "jeg gjorde det fordi dere får det enklere uten meg" - ville du tenkt at h*n egentlig hadde rett, det blir jo faktisk litt mindre bry med færre barn?     

Parforhold og familieliv går i bølger, det er normalt.  De aller fleste har følt seg som en totalt utilstrekkelig belastning og at man ikke makter å oppfylle alle kravene.  Og så sjangler man videre og det blir bedre - eller det kommer noe annet man er nødt til å bruke kreftene sine på. 

Noen av det du uttrykker, er ganske så depressivt, så det blir feil at du holder dette for deg selv. Jeg håper du vil betro deg til ektefellen din og / eller en profesjonell og få orden på tankene dine.  Ikke vær for sikker på at psykiatere og andre fagfolk ikke forstår seg på slike ting.  Du er ikke noen ussel person, livet ditt er verken preget av uansvarlighet eller egoisme, og du trengs der du er, i den ufullkommenheten du deler med oss alle. 

Du skriver at du har noen avtaler som gjør at du må vente litt - tenk enda litt lenger fram.  Tenk på ferien, tenk på august med skolestart, tenk på høytidene som kommer når halvåret går mot slutten - oppgavene dine står i kø.  I det første innlegget ditt skrev du noe om at du ikke hadde tatt nok hensyn - det er den ultimate hensynsløshet å forlate familien på den måten du antyder ovenfor. 

Hvis det er noe du trenger tau til, må det være for å tjore deg fast i hverdagen.  Håper du har det bedre i dag. 

Kjære Laban

Takk,

jeg betrodde meg til noen jeg trodde var en venn på sykehuset, "vennen"/behandleren, satte i gang mye, og det fikk meg umiddelbart til å angre, for vedkommende hadde misforstått mye. (men på sett og vis er det mer uvesentlig nå, men det var jo kun godt ment)

Jeg får telefoner fra akuttpsykiatrien, de respekterer at jeg ikke vil innlegges, og de forstår faktisk ganske bra syns jeg. 

De sa det jeg har nå kan sammenlignes med en alvorlig lungebetennelse, det vil gå over, så at jeg føler meg dårlig, og har det vondt, er bare midlertididg, de sa jeg blir frisk, akkurat som andre blir av lungebettenelse. (denne sammenligningen forstod jeg og den ga meg håp) (det jeg har å gjøre nå, er å høre på dem) 

Så da syns jeg det er blitt lettere å være syk av sorg når jeg vet det vil gå over.

De spør om jeg vil komme, idag, jeg vet ikke...så spurte de om mandag osv...Jeg vet ikke, så da ringes vi mandag, og at jeg ikke vet svaret på så enkle ting, er tegn på sykdom, også alt kaoset jeg lager i hverdagen, i et forsøk på å virke vanlig og effektiv. Jeg vil egentlig ikke komme til dem, altså psykiateren på akuttpsykiatrisk, derfor svarer jeg, vet ikke, vil ikke virke uhøflig og uvillig, men jeg liker ikke spørsmålene jeg får. 

Men onsdag må jeg møte, også ringer de mandag, og jeg har nummer jeg skal ringe om jeg får fiks ide, kjenner tvang eller får svartsyn. Dette er jeg fornøyd med, jeg har funnet ut at jeg vil greie dette, og derfor er det trygt å vite at om jeg mister kontroll, så fins det noen som jeg kan ringe, som da kan overta kontrollen om jeg mister den.,

Jeg får lov å ha tau i vesken også:-) først fikk jeg ikke det, men så etter at jeg forklarte at det mer har med kontroll og glede å gjøre, og at jeg ikke har tanker om å ta mitt liv spontant, så svarte psykiateren, at saken stilte seg annerledes, hun kunne forstå det, og jeg ble så lettet. Det var som å bli tvers gjennom forstått og stolt på og tatt på alvor, , tauet blir som å be meg slutte å røyke om jeg var opphengt i røyk, det er ikke i kriser man ber andre slutte med lyster/gleder.

I vesken min ligger det mye annet jeg trenger, kniv, tommestokk, arbeidshandsker, lebestift, kalkulator, våtservietter m.m. slik at et tau er ikke så unaturlig, og det er en god følelse å bli forstått og regnet som tilregnelig. Jeg greide sikkert å formidle klart og tydelig både at jeg forstod og aksepterte forklaringene. 

Jeg skal derfor høre på andre mennesker frem over, og har jeg en form for lungebetennelse så vet jeg jo at dette vil gå over.

Jeg har det bedre fordi jeg hører de sier jeg blir frisk, og selv om jeg ikke ser det sånn selv, for ser ikke løsningene, så vil jeg stole på det de sier.

Takk for omtanken og hjelpen.

 

 

 

Anonymkode: 64e90...513

[XbellaX]

Den 8.6.2016 at 18.15, umakenverdt skrev:

Beklager, i går fikk jeg ikke så mye til, ikke engang perspektiv. 

 

Hvordan er dagen for deg i dag umaken? 

[umakenverdt]

23 timer siden, XbellaX skrev:

 

Hvordan er dagen for deg i dag umaken? 

Dagene er ganske vanskelige, men jeg skal ikke klage.

[frosken]

7 timer siden, umakenverdt skrev:

Dagene er ganske vanskelige, men jeg skal ikke klage.

Hvorfor skal ikke du ha rett til å skrive om hvordan du har det? Jeg har aldri sett deg drive med reinspikka klaging:-)

[umakenverdt]

8 timer siden, frosken skrev:

Hvorfor skal ikke du ha rett til å skrive om hvordan du har det? Jeg har aldri sett deg drive med reinspikka klaging:-)

Hehe, det er hyggelig sagt av deg, kjennes som jeg klager altfor mye. Jeg synes det er vanskelig ikke å skylle på meg selv for alt som ikke går som det skal. Jeg var redd jeg hadde ødelagt relasjonen til anonym i innlegget her, og til dere andre med det jeg skrev her, men det virker i alle fall ikke som anonym synes det, så det er jeg takknemlig for!