Ekspertsvar Sliten

[Trine]

Nå har jeg vært i systemet i 2 år og det er ikke et snev av bedring. Det begynner å gå opp for meg at ting ikke vil bli noe bedre. Yeay, for et herlig fantastisk drittliv. Jeg skjønner ikke hvordan folk klarer å være så utrolig glad i livet. Alt er jo bare smerter og kaos. Vondt i musklene, vondt i bena, sliten og rastløs på engang, det føles som noe strammer rundt magen og brystet, nakken kunne jeg godt tenke meg å amputere. Det er visst vanlig med sånne fysiske smerter når man har adhd, man klarer liksom ikke regulere muskelspenningene. Som om det ikke er nok å være bortreist i hodet og ikke fikse noe som krever mental utholdenhet. Eller være så sosialt utilpass og så var for alle inntrykk at man er sliten i to uker bare fordi man har besøkt familien en kveld. Eller ha så store problemer med å slappe av at man ikke engang slapper av når man ligger på sofaen og glor på tven. Aldri kjenne følelsen av å være uthvilt. Neida, i tillegg skal man ha vondt både her og der. Så måtte jeg få ny behandler og fikk ikke time hos henne før 31. okt. Det gir meg en følelse av at hun egentlig ikke har tid til flere pasienter. Det greieste hadde nok vært å fått en uhelbredelig og dødelig sykdom. Jeg kan jo tydeligvis ikke fikses og jeg har ikke lyst til å leve i dette kaoset av en verden helt til jeg blir gammel og grå. Men jeg kan ikke ta livet av meg heller for jeg er født med en jævla ansvarsfølelse og akkurat nå har jeg ansvar for en annen.

Sånn, det var dagens galle!

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å lese at folk uttaler seg om at det sikkert hadde vært bedre å ha fått en uhelbredelig og dødelig sykdom enn... Det vrenger seg i meg når jeg tenker på "uvitenheten" og med det dumskapen i en slik uttalelse. Et hån mot de som har uhelbredelige og dødelige sykdommer og trolig ville gitt hva som helst for å kunne bytte mot dine plager som aldri vil innebære å bli frarøvet livet og måtte forlate nære og kjære. Nei usj sier jeg bare 🙁 Sånn det var dagens galle fra meg!

Anonymkode: b9cd9...793

[XbellaX]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å lese at folk uttaler seg om at det sikkert hadde vært bedre å ha fått en uhelbredelig og dødelig sykdom enn... Det vrenger seg i meg når jeg tenker på "uvitenheten" og med det dumskapen i en slik uttalelse. Et hån mot de som har uhelbredelige og dødelige sykdommer og trolig ville gitt hva som helst for å kunne bytte mot dine plager som aldri vil innebære å bli frarøvet livet og måtte forlate nære og kjære. Nei usj sier jeg bare 🙁 Sånn det var dagens galle fra meg!

Anonymkode: b9cd9...793

 

Mens jeg på min side synes det er ganske stor uvitenhet å kalle ts sitt innlegg for et "hån". Dersom du visste hva som ligger bak denne jentas uttalelser ville du kanskje formulert deg annerledes. Livet kan være regelrett forferdelig for noen, det kan fortone seg som et 24/7 rent smertehelvete både fysisk og mentalt. At noen da setter spørsmålstegn ved hvorfor man egentlig ikke bare kan dø av naturlige årsaker men nærmest tvinges til å holdes i live av ren ansvarsfølelse ovenfor andre synes jeg fremstår helt normalt i lys av den situasjonen hun er i.

Endret 6. oktober 2016 av XbellaX

[Trine]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å lese at folk uttaler seg om at det sikkert hadde vært bedre å ha fått en uhelbredelig og dødelig sykdom enn... Det vrenger seg i meg når jeg tenker på "uvitenheten" og med det dumskapen i en slik uttalelse. Et hån mot de som har uhelbredelige og dødelige sykdommer og trolig ville gitt hva som helst for å kunne bytte mot dine plager som aldri vil innebære å bli frarøvet livet og måtte forlate nære og kjære. Nei usj sier jeg bare 🙁 Sånn det var dagens galle fra meg!

Anonymkode: b9cd9...793

Når man ikke har lyst til å leve, men ikke kan ta livet av seg selv, så er det ikke så mange alternativer igjen. Det er jo ikke snakk om å håne noen, men noen har lyst til å leve mens andre ikke har lyst. Begge deler må respekteres. Jeg ville ikke følt at jeg ble frarøvet livet. Det er heller ikke den dødelige sykdommen i seg selv som er ønskelig, men å få fred, litt stillhet, og får å få det så må hjertet slutte å slå.

[Trine]

5 minutter siden, XbellaX skrev:

 

Mens jeg på min side synes det er ganske stor uvitenhet å kalle det ts sitt innlegg for et "hån". Dersom du visste hva som ligger bak denne jentas uttalelser ville du kanskje formulert deg annerledes. Livet kan være regelrett forferdelig for noen, det kan fortone seg som et 24/7 rent smertehelvete både fysisk og mentalt. At noen da setter spørsmålstegn ved hvorfor man egentlig ikke bare kan dø av naturlige årsaker men nærmest tvinges til å holdes i live av ren ansvarsfølelse ovenfor andre synes jeg fremstår helt normalt i lys av den situasjonen hun er i.

Tusen takk. Jeg mente absolutt ikke å håne noen.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, XbellaX skrev:

 

Mens jeg på min side synes det er ganske stor uvitenhet å kalle ts sitt innlegg for et "hån". Dersom du visste hva som ligger bak denne jentas uttalelser ville du kanskje formulert deg annerledes. Livet kan være regelrett forferdelig for noen, det kan fortone seg som et 24/7 rent smertehelvete både fysisk og mentalt. At noen da setter spørsmålstegn ved hvorfor man egentlig ikke bare kan dø av naturlige årsaker men nærmest tvinges til å holdes i live av ren ansvarsfølelse ovenfor andre synes jeg fremstår helt normalt i lys av den situasjonen hun er i.

Du er fri til å synes det du vil synes. Ditt syn endrer ikke mitt syn.

 

Jeg vet at livet fortoner seg vanskelig for noen, mange faktisk. Det faktum endrer heller ikke mitt syn på at det å heller ønske seg en uhelbredelig og dødelig sykdom for å få en avslutning er intet annet enn en uttalelse basert på uvitenhet om hva det innebærer å måtte stå i nettopp det og derfor er en dum uttalelse og et hån mot de som faktisk har en uhelbredelig sykdom hvor døden er utfallet. 

Anonymkode: b9cd9...793

[XbellaX]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du er fri til å synes det du vil synes. Ditt syn endrer ikke mitt syn.

 

Jeg vet at livet fortoner seg vanskelig for noen, mange faktisk. Det faktum endrer heller ikke mitt syn på at det å heller ønske seg en uhelbredelig og dødelig sykdom for å få en avslutning er intet annet enn en uttalelse basert på uvitenhet om hva det innebærer å måtte stå i nettopp det og derfor er en dum uttalelse og et hån mot de som faktisk har en uhelbredelig sykdom hvor døden er utfallet. 

Anonymkode: b9cd9...793

 

At vi er uenige er helt ok. Jeg vet svært godt hva det vil si å møte døden men jeg skjønner også aldeles utmerket hvor Trine kommer fra, og i hennes situasjon med den hverdagen hun har per i dag synes jeg det ville vært rart om hun mente noe annet. 

 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Trine skrev:

Når man ikke har lyst til å leve, men ikke kan ta livet av seg selv, så er det ikke så mange alternativer igjen. Det er jo ikke snakk om å håne noen, men noen har lyst til å leve mens andre ikke har lyst. Begge deler må respekteres. Jeg ville ikke følt at jeg ble frarøvet livet. Det er heller ikke den dødelige sykdommen i seg selv som er ønskelig, men å få fred, litt stillhet, og får å få det så må hjertet slutte å slå.

At livet fortoner seg vanskelig for deg og at du derfor ønsker deg en vei ut av det og uttaler det har jeg ingen problemer med. Men å skrive det greieste hadde nok vært blablabla vitner bare om et øyeblikks oppgitthet iblandet dumskap og i mine øyne et hån mot de som hver dag står i det du på trykk "ønsker" deg.

Anonymkode: b9cd9...793

[AnonymBruker]

9 minutter siden, XbellaX skrev:

 

At vi er uenige er helt ok. Jeg vet svært godt hva det vil si å møte døden men jeg skjønner også aldeles utmerket hvor Trine kommer fra, og i hennes situasjon med den hverdagen hun har per i dag synes jeg det ville vært rart om hun mente noe annet. 

 

Jeg har ikke gjort annet enn å lese hennes innlegg her inne og jeg går ikke i hennes sko så å uttale meg om hvorvidt hennes tilstand/hennes hverdag tilsier å ønske seg en uhelbredelig og dødelig sykdom som i all sin "enkelhet" får hennes hjerte til å slutte å slå vet jeg ingenting om. Men jeg skal være ærlig å si at jeg synes det høres litt "overkill" ut det hele, om jeg da kun tar I betraktning det hun har delt med oss her inne.

Anonymkode: b9cd9...793

[XbellaX]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke gjort annet enn å lese hennes innlegg her inne og jeg går ikke i hennes sko så å uttale meg om hvorvidt hennes tilstand/hennes hverdag tilsier å ønske seg en uhelbredelig og dødelig sykdom som i all sin "enkelhet" får hennes hjerte til å slutte å slå vet jeg ingenting om. Men jeg skal være ærlig å si at jeg synes det høres litt "overkill" ut det hele, om jeg da kun tar I betraktning det hun har delt med oss her inne.

Anonymkode: b9cd9...793

 

Jeg forstår at det høres totalt overkill ut, i de fleste andre tilfeller ville jeg vært helt enig med deg fordi det er en spesielt drøy påstand ts kommer med. Men, i dette tilfellet kjenner jeg godt til bakgrunnen for hennes uttalelser og jeg har overhodet ingen problemer med å skjønne at hun føler det hun gjør. 

[stjernestøv]

2 timer siden, Trine skrev:

Nå har jeg vært i systemet i 2 år og det er ikke et snev av bedring. Det begynner å gå opp for meg at ting ikke vil bli noe bedre. Yeay, for et herlig fantastisk drittliv. Jeg skjønner ikke hvordan folk klarer å være så utrolig glad i livet. Alt er jo bare smerter og kaos. Vondt i musklene, vondt i bena, sliten og rastløs på engang, det føles som noe strammer rundt magen og brystet, nakken kunne jeg godt tenke meg å amputere. Det er visst vanlig med sånne fysiske smerter når man har adhd, man klarer liksom ikke regulere muskelspenningene. Som om det ikke er nok å være bortreist i hodet og ikke fikse noe som krever mental utholdenhet. Eller være så sosialt utilpass og så var for alle inntrykk at man er sliten i to uker bare fordi man har besøkt familien en kveld. Eller ha så store problemer med å slappe av at man ikke engang slapper av når man ligger på sofaen og glor på tven. Aldri kjenne følelsen av å være uthvilt. Neida, i tillegg skal man ha vondt både her og der. Så måtte jeg få ny behandler og fikk ikke time hos henne før 31. okt. Det gir meg en følelse av at hun egentlig ikke har tid til flere pasienter. Det greieste hadde nok vært å fått en uhelbredelig og dødelig sykdom. Jeg kan jo tydeligvis ikke fikses og jeg har ikke lyst til å leve i dette kaoset av en verden helt til jeg blir gammel og grå. Men jeg kan ikke ta livet av meg heller for jeg er født med en jævla ansvarsfølelse og akkurat nå har jeg ansvar for en annen.

Sånn, det var dagens galle!

Det er kjedelig at du sliter sånn i livet, men det er det nok mange som gjør. Men vil du virkelig dø? De gangene jeg har trodd jeg var døden nær, har jeg vært kjemperedd. Det har virkelig vært skremmende. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Trine skrev:

Nå har jeg vært i systemet i 2 år og det er ikke et snev av bedring. Det begynner å gå opp for meg at ting ikke vil bli noe bedre. Yeay, for et herlig fantastisk drittliv. Jeg skjønner ikke hvordan folk klarer å være så utrolig glad i livet. Alt er jo bare smerter og kaos. Vondt i musklene, vondt i bena, sliten og rastløs på engang, det føles som noe strammer rundt magen og brystet, nakken kunne jeg godt tenke meg å amputere. Det er visst vanlig med sånne fysiske smerter når man har adhd, man klarer liksom ikke regulere muskelspenningene. Som om det ikke er nok å være bortreist i hodet og ikke fikse noe som krever mental utholdenhet. Eller være så sosialt utilpass og så var for alle inntrykk at man er sliten i to uker bare fordi man har besøkt familien en kveld. Eller ha så store problemer med å slappe av at man ikke engang slapper av når man ligger på sofaen og glor på tven. Aldri kjenne følelsen av å være uthvilt. Neida, i tillegg skal man ha vondt både her og der. Så måtte jeg få ny behandler og fikk ikke time hos henne før 31. okt. Det gir meg en følelse av at hun egentlig ikke har tid til flere pasienter. Det greieste hadde nok vært å fått en uhelbredelig og dødelig sykdom. Jeg kan jo tydeligvis ikke fikses og jeg har ikke lyst til å leve i dette kaoset av en verden helt til jeg blir gammel og grå. Men jeg kan ikke ta livet av meg heller for jeg er født med en jævla ansvarsfølelse og akkurat nå har jeg ansvar for en annen.

Sånn, det var dagens galle!

Hva driver NAV med i forhold til dette?

Anonymkode: 88561...904

[Trine]

1 time siden, stjernestøv skrev:

Det er kjedelig at du sliter sånn i livet, men det er det nok mange som gjør. Men vil du virkelig dø? De gangene jeg har trodd jeg var døden nær, har jeg vært kjemperedd. Det har virkelig vært skremmende. 

Jeg har villet det helt fra jeg var et barn. Jeg har aldri vært redd for å dø. Men jeg har jo en hund og han tvinger meg til å holde hodet over vannet.

[Trine]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva driver NAV med i forhold til dette?

Anonymkode: 88561...904

NAV gjør det NAV kan best, ingenting. Nei, akkurat nå er jeg faktisk ikke sikker. De ville vente med å gjøre noe til de har fått rapport fra en nevropsykologisk undersøkelse jeg skal til. Etter det så blir det vel arbeidsutprøving.

[Trine]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

At livet fortoner seg vanskelig for deg og at du derfor ønsker deg en vei ut av det og uttaler det har jeg ingen problemer med. Men å skrive det greieste hadde nok vært blablabla vitner bare om et øyeblikks oppgitthet iblandet dumskap og i mine øyne et hån mot de som hver dag står i det du på trykk "ønsker" deg.

Anonymkode: b9cd9...793

Jeg tror ikke et øyeblikk strekker seg over flere år, nesten et helt liv. Du må gjerne få syns jeg er dum, du er ikke den eneste som tror jeg er det. Men de som kjenner meg vet bedre.

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke gjort annet enn å lese hennes innlegg her inne og jeg går ikke i hennes sko så å uttale meg om hvorvidt hennes tilstand/hennes hverdag tilsier å ønske seg en uhelbredelig og dødelig sykdom som i all sin "enkelhet" får hennes hjerte til å slutte å slå vet jeg ingenting om. Men jeg skal være ærlig å si at jeg synes det høres litt "overkill" ut det hele, om jeg da kun tar I betraktning det hun har delt med oss her inne.

Anonymkode: b9cd9...793

Jeg har nesten ikke delt noenting her inne. Det er gjerne en grunn til at folk ønsker hva enn det er de måtte ønske. Å tro at man vet alt om en person basert på noen innlegg på et forum vil jeg vel tørre påstå er mer dumhet enn å ønske å få en slutt på helvete.

[stjernestøv]

11 timer siden, Trine skrev:

Jeg har villet det helt fra jeg var et barn. Jeg har aldri vært redd for å dø. Men jeg har jo en hund og han tvinger meg til å holde hodet over vannet.

Forstår at du er sliten da av alt, man blir ofte det når man har store plager. Ja det er jo en befrielse å dø sikkert, komme hjem. Er glad du har hunden jeg da, du er et flott menneske  

[Trine]

30 minutter siden, stjernestøv skrev:

Forstår at du er sliten da av alt, man blir ofte det når man har store plager. Ja det er jo en befrielse å dø sikkert, komme hjem. Er glad du har hunden jeg da, du er et flott menneske  

Tusen takk Ja, det er vel bra jeg har hunden, da må jeg jo bare fortsette å kjempe.

[ISW]

Hei Trine.

Først av alt vil jeg si at jeg synes det er veldig trist at du har det sånn som du har det om dagen. Nå har du jo selv sagt at på en skala fra 1-6, så varierer livet ditt mellom 1 og 3. Jeg forstår det sånn at du er nede på eneren nå.

Opplever at problemet er tredelt hos deg. For det første, så har du det vondt nå, fysisk såvel som psykisk. Hvilket jo egentlig er en ting, men for det andre, så ser du ingen utsikter til bedring. Skjønner at du får vondt av å tenke på mange tiår med dette og at du derfor får et ønske om å dø. For det tredje opplever du at det ikke er noen hjelp å få.

Jeg forstår veldig godt at du ikke ønsker å leve når du har det sånn som dette. Når du bare ser smerte og faenskap i resten av livet ditt. Og at du føler at du lever av plikt. Jeg er ambivalent til dette hos deg. Jeg ønsker at du skal fortsette å leve, men jeg vil også at du skal ha det godt når du lever. Ikke for det - jeg vet at på et tidspunkt vil terningen om livskvalitet rulle opp til 3 igjen og kanskje enda høyere. Men at det er enormt demotiverende å tenke på at det kan komme nye perioder som er veldig tunge.

Du trenger en form for symptomlindring fra de fysiske (men psykisk utløste) plagene dine. Være seg medisiner med muskelavslappende effekt, eller beroligende medisiner ved behov. Dernest tror jeg du trenger en behandler som tør å tenke litt "utenfor boksen" når det gjelder behandling av ADHD og påfølgende depresjon. Eventuelt, som du selv har vært inne på, muligens en revurdering av diagnosen. 

Ellers håper jeg at du i denne vanskelige tiden holder fast ved de få tingene som gir deg glede i livet, enten det er DOL, hunden din, turer i naturen eller andre ting du liker. Du kommer til å komme deg over denne vanskelige perioden, men jeg forstår at det er enormt tungt å tenke på at den kan komme tilbake. 

Alle beste ønsker, klem fra meg

[Trine]

2 timer siden, issomethingwrong skrev:

Hei Trine.

Først av alt vil jeg si at jeg synes det er veldig trist at du har det sånn som du har det om dagen. Nå har du jo selv sagt at på en skala fra 1-6, så varierer livet ditt mellom 1 og 3. Jeg forstår det sånn at du er nede på eneren nå.

Opplever at problemet er tredelt hos deg. For det første, så har du det vondt nå, fysisk såvel som psykisk. Hvilket jo egentlig er en ting, men for det andre, så ser du ingen utsikter til bedring. Skjønner at du får vondt av å tenke på mange tiår med dette og at du derfor får et ønske om å dø. For det tredje opplever du at det ikke er noen hjelp å få.

Jeg forstår veldig godt at du ikke ønsker å leve når du har det sånn som dette. Når du bare ser smerte og faenskap i resten av livet ditt. Og at du føler at du lever av plikt. Jeg er ambivalent til dette hos deg. Jeg ønsker at du skal fortsette å leve, men jeg vil også at du skal ha det godt når du lever. Ikke for det - jeg vet at på et tidspunkt vil terningen om livskvalitet rulle opp til 3 igjen og kanskje enda høyere. Men at det er enormt demotiverende å tenke på at det kan komme nye perioder som er veldig tunge.

Du trenger en form for symptomlindring fra de fysiske (men psykisk utløste) plagene dine. Være seg medisiner med muskelavslappende effekt, eller beroligende medisiner ved behov. Dernest tror jeg du trenger en behandler som tør å tenke litt "utenfor boksen" når det gjelder behandling av ADHD og påfølgende depresjon. Eventuelt, som du selv har vært inne på, muligens en revurdering av diagnosen. 

Ellers håper jeg at du i denne vanskelige tiden holder fast ved de få tingene som gir deg glede i livet, enten det er DOL, hunden din, turer i naturen eller andre ting du liker. Du kommer til å komme deg over denne vanskelige perioden, men jeg forstår at det er enormt tungt å tenke på at den kan komme tilbake. 

Alle beste ønsker, klem fra meg

Ja, dette kan nok kalles en ener. Treeren er jeg ikke akkurat bortskjemt med, så en toer får man vel være fornøyd med.

Jeg føler at fysisk så har det bare blitt værre og værre det siste året. Jeg har alltid hatt problemer med spente muskler, men nå er det skikkelig ille. Så tenker jeg at det kan være flere årsaker. Trolig har jeg lagt meg til en litt spesiell gange for å avlaste hælene mest mulig. Det kan jo få innvirkning på resten av kroppen. Så får man jo naturlig nok smerter etterhvert når musklene aldri slapper helt av. Så er det den konstante psykiske påkjenningen som sikkert også setter seg i musklene. Så blir jeg jo redd for at det skal fortsette å bare bli værre og værre. Hva vil det bli av meg til slutt da? 

Jeg har alltid følt at jeg lever av plikt. Det begynner å tære på ganske mye nå. Jeg tror livet fortsatt bare vil vise glimt av en treer, og å komme noe høyere tror jeg ikke er mulig.

Jeg tror ikke jeg får noen form for symptomlindring. Jeg har sagt både til legen og psykiateren at jeg har veldig vondt i musklene. Men jeg har ikke fått noe for det. Jeg får jo en ny behandler nå, hun er psykolog. Så skal jeg jo ta en nevropsykologisk undersøkelse. Det er ingen som er i tvil om diagnosen, men de vil finne ut om det kan være noe mer. Men alt tar jo så forbanna lang tid.

Jeg holder meg fast så godt jeg kan. Psykiateren sa jeg måtte få meg en hund til. Jeg tenkte også det, men nå vet jeg ikke lenger. Det er så kaos i hodet at jeg nesten ikke føler meg skikket til å ha hund. Jeg klarer ikke konsentrere meg om trening og de må jo nesten trenes disse dyra. Kan ikke bare gå tur. Psykiateren mente nok at jeg må ha en til fordi en hund er for dårlig livssikring. Men hun sa hun trodde det kunne gi meg mer glede og energi. Men jeg tenker at arbeidsutprøvingen nok vil tappe meg for så mye energi at jeg ikke vil ha nok til en hund til. Jeg vet ikke, det er jo dumt å kjøpe en hund til når man aller helst vil bort fra dette livet. Om jeg hele tiden har en hund så vil jeg jo aldri få muligheten til å bli borte.

Tusen takk og klem tilbake!

[ISW]

2 timer siden, Trine skrev:

Ja, dette kan nok kalles en ener. Treeren er jeg ikke akkurat bortskjemt med, så en toer får man vel være fornøyd med.

Jeg føler at fysisk så har det bare blitt værre og værre det siste året. Jeg har alltid hatt problemer med spente muskler, men nå er det skikkelig ille. Så tenker jeg at det kan være flere årsaker. Trolig har jeg lagt meg til en litt spesiell gange for å avlaste hælene mest mulig. Det kan jo få innvirkning på resten av kroppen. Så får man jo naturlig nok smerter etterhvert når musklene aldri slapper helt av. Så er det den konstante psykiske påkjenningen som sikkert også setter seg i musklene. Så blir jeg jo redd for at det skal fortsette å bare bli værre og værre. Hva vil det bli av meg til slutt da? 

Jeg har alltid følt at jeg lever av plikt. Det begynner å tære på ganske mye nå. Jeg tror livet fortsatt bare vil vise glimt av en treer, og å komme noe høyere tror jeg ikke er mulig.

Jeg tror ikke jeg får noen form for symptomlindring. Jeg har sagt både til legen og psykiateren at jeg har veldig vondt i musklene. Men jeg har ikke fått noe for det. Jeg får jo en ny behandler nå, hun er psykolog. Så skal jeg jo ta en nevropsykologisk undersøkelse. Det er ingen som er i tvil om diagnosen, men de vil finne ut om det kan være noe mer. Men alt tar jo så forbanna lang tid.

Jeg holder meg fast så godt jeg kan. Psykiateren sa jeg måtte få meg en hund til. Jeg tenkte også det, men nå vet jeg ikke lenger. Det er så kaos i hodet at jeg nesten ikke føler meg skikket til å ha hund. Jeg klarer ikke konsentrere meg om trening og de må jo nesten trenes disse dyra. Kan ikke bare gå tur. Psykiateren mente nok at jeg må ha en til fordi en hund er for dårlig livssikring. Men hun sa hun trodde det kunne gi meg mer glede og energi. Men jeg tenker at arbeidsutprøvingen nok vil tappe meg for så mye energi at jeg ikke vil ha nok til en hund til. Jeg vet ikke, det er jo dumt å kjøpe en hund til når man aller helst vil bort fra dette livet. Om jeg hele tiden har en hund så vil jeg jo aldri få muligheten til å bli borte.

Tusen takk og klem tilbake!

Jeg tenker at det i alle fall må være mulig å f.eks få Valium ved behov som beroligende og muskelavslappende. Nå finnes jo ikke medisiner som Somadril lengre (heldigvis, vil kanskje noen hevde). 

I USA brukes jo (godkjent av Food and drug administration) klonidin iblant mot ADHD, med gode resultater. Det er en ganske "enkel" medisin som koster en hundrelapp for et stort forbruk, ikke sentralstimulerende og i salg i Norge på vanlig resept som et migrenemiddel. Den kan også ha en angstdempende effekt og er ikke vanedannende. Var sånne ting jeg tenkte på når jeg mente å "tenke litt ut av boksen" - kan jo være verdt et forsøk og kan brukes sammen med andre medisiner. Går ut fra det finnes andre alternativer også som kan forsøkes.

Jeg er også litt usikker på dette med å ha en hund til som "livsforsikring". Det er jo koselig med en hund til, men hvis det blir eneste grunn til å leve så blir det jo mer et press enn noe hyggelig. For øvrig tenker jeg at du bør få bedre kontroll på sykdommen før du bør slite deg mer ut med ting som ikke gir deg livsglede.