Bearbeidelse av tidligere overgrep

[Andreaswell]

Har ikke vært aktiv på lenge, da jeg har vært i og er i et dypt sort hull. Som flere vet haf jeg opplevd overgrep som bsrn av tre forskjellige lærere, som jeg begynte å «deale» med sent i høst. Jeg er med i en forskningsstudie tilknyttet høgskolen i Drammen hvor forskeren forsker på pedofili, nærmere sagt maktmisbruk og konsekvenser av overgrep mot elever. Dette gikk forsåvidt greit, men etter at jeg har vært hos politiet, nå to ganger og beskrevet i detaljer hva som skjedde (Foreløpig kun lærer 1) så har jeg naturlig nok fått flere og flere reaksjoner. Jeg har god selvinnsikt, og er ikke for syk til å legges inn. Jeg går regelmessig i traumebehandling, men det går for sakte i forhold til følelsene mine som utagerer i sinne. Jeg vet det vil ta tid, veldig lang tid. Det sier også terapauten min, som jeg forøvrig er meget fornøyd med.

Problemet er sinnet mitt, søvnen min, flashbacks og generelle tilbakevendende tanker om overgrepene og volden jeg ble utsatt for. Min samboer sier at det er umulig å forholde seg til meg, og det forstår jeg! Så jeg er ofte ute med venner, altså hjemme hod kompiser og bare chiller, men det også ødelegger samlivet. En ting jeg er sikker på er i hvertfall at det sinnet jeg får regelmessig ikke skal vises for guttungen vår. Så fort jeg merker det kommer tar jeg bilen og kjører bort. 

Tips og fåd mottas gjerne, for jeg er i bunnen en meget glad person som går overens med alle mennesker. Jeg har alltid vært den positive gutten tross alt som har skjedd. Men det har vært «glemt» i rundt 15 år, og nå kommer alt som en bombe på en gang. Jeg takler det ikke. Hsf brukt mye Valium i det siste, det har lagt et slags lokk på følelsene, men etter at jeg sluttet med det (kan jo ikke leve på Valium) så gråter jeg mye, og det er nytt for meg. 

Vet ikke hva mer jeg skal si. Jo, overgrepene startet i 3.klasse og fortsatte ut 10.klasse. 8-10.klasse var ikke mye seksuelt, men meget grov vold fra dn lærer. Seksuelle overgrepene på barneskolen skjedde ukentlig, 2-3 ganger i uken gjennom alle årene fra 3.klasse.

[yellow ledbetter]

Jeg har vel ingen konkrete råd, for jeg har aldri vært i din situasjon, men jeg tror både sinnet og fortvilelsen er noe som bare må ut hvis du skal kunne gå videre. Det er ikke rart at det er mye og overveldende når du har lagt lokk på det så lenge. Men det høres ut som du får god hjelp, og ikke minst takler det på en bra måte. Klart det er tøft for samboeren din også, men det er noe du bare må komme deg gjennom, og når hun vet hvorfor du må ut og koble ut litt med kompiser, så går det forhåpentligvis bra når det er en forbigående greie. 

Lykke til. Du er tøff som tar tak i dette, og livet blir nok mye bedre om en stund. Men det må ofte bli verre en stund før det blir bedre, tror jeg. Jeg har sett det hos folk i min egen familie som har fått diverse diagnoser og har ramla rett ned i depresjon og gremmelse. Det snudde heldigvis også etter en stund, men det var jammen ikke greit mens det sto på for noen av oss. 

[XbellaX]

3 timer siden, Andreaswell skrev:

Har ikke vært aktiv på lenge, da jeg har vært i og er i et dypt sort hull. Som flere vet haf jeg opplevd overgrep som bsrn av tre forskjellige lærere, som jeg begynte å «deale» med sent i høst. Jeg er med i en forskningsstudie tilknyttet høgskolen i Drammen hvor forskeren forsker på pedofili, nærmere sagt maktmisbruk og konsekvenser av overgrep mot elever. Dette gikk forsåvidt greit, men etter at jeg har vært hos politiet, nå to ganger og beskrevet i detaljer hva som skjedde (Foreløpig kun lærer 1) så har jeg naturlig nok fått flere og flere reaksjoner. Jeg har god selvinnsikt, og er ikke for syk til å legges inn. Jeg går regelmessig i traumebehandling, men det går for sakte i forhold til følelsene mine som utagerer i sinne. Jeg vet det vil ta tid, veldig lang tid. Det sier også terapauten min, som jeg forøvrig er meget fornøyd med.

Problemet er sinnet mitt, søvnen min, flashbacks og generelle tilbakevendende tanker om overgrepene og volden jeg ble utsatt for. Min samboer sier at det er umulig å forholde seg til meg, og det forstår jeg! Så jeg er ofte ute med venner, altså hjemme hod kompiser og bare chiller, men det også ødelegger samlivet. En ting jeg er sikker på er i hvertfall at det sinnet jeg får regelmessig ikke skal vises for guttungen vår. Så fort jeg merker det kommer tar jeg bilen og kjører bort. 

Tips og fåd mottas gjerne, for jeg er i bunnen en meget glad person som går overens med alle mennesker. Jeg har alltid vært den positive gutten tross alt som har skjedd. Men det har vært «glemt» i rundt 15 år, og nå kommer alt som en bombe på en gang. Jeg takler det ikke. Hsf brukt mye Valium i det siste, det har lagt et slags lokk på følelsene, men etter at jeg sluttet med det (kan jo ikke leve på Valium) så gråter jeg mye, og det er nytt for meg. 

Vet ikke hva mer jeg skal si. Jo, overgrepene startet i 3.klasse og fortsatte ut 10.klasse. 8-10.klasse var ikke mye seksuelt, men meget grov vold fra dn lærer. Seksuelle overgrepene på barneskolen skjedde ukentlig, 2-3 ganger i uken gjennom alle årene fra 3.klasse.

Du gjør mye riktig AW. Har du vurdert å snakke med din behandler om din samboer kan bli med èn gang eller to ( evt èn gang hver 3dje måned eller noe slik, men det avhenger selvsagt hvor ofte du går - det er tross alt du som skal ha første prio). Det kan være rimelig fortvilende å sitte på sidelinjen og se at partneren går igjennom en tøff periode. I blant kan det hjelpe mye å få litt mer kunnskap fra en tredjeperson om "hva som foregår", uavhengig om dere som par snakker bra sammen eller ikke. 

Ellers ser jeg mye positivt i reaksjonene dine, de fremstår for meg som helt normale i den situasjonen du er i. Men dette sinnet ditt kan etterhvert bli plagsomt, det hjelper så lite at det er et sunnhetstegn, det kan bli strevsomt både for deg og han. Har du energi til å svømme? Trene boksing eller et eller annet steinhardt fysisk? Det høres så banalt ut men høy musikk på øret og en type aktivitet som gjør at du kan få ut all den aggresjonen du har i deg på en konstruktiv måte viser seg å være bra for mange. 

Hvordan håndterer du flashbackene? Setter de deg helt ut eller klarer du å på et eller annet vis hente deg inn?

Veldig veldig positivt at du gråter, det hjelper selvsagt deg fint lite ....men trøst deg med at du er på rett vei. 

 

Endret 3. januar 2018 av XbellaX

[påskelilje]

Jeg har tenkt på deg og lurt på hvordan det går med deg. Det høres ut som om du har et godt faglig apparat rundt deg, men jeg forstår godt at hverdagen kan være tung å hanskes med for både deg og dine kjære. Jeg tror også sinnet ditt er viktig å få ut og akseptere, men det er jo om å gjøre at det ikke skader deg eller de to andre. Du har jo drevet mye med yoga. Kunne du ha startet med noe motsatt - altså at du får ut den negative energien bort fra deg på en "konstruktiv" måte. Det første som faller meg inn er boksing, men det er jo flust av andre ting du kan gjøre. Løpe, sykle, svømme, hogge ved, etc.

Håper at samboeren din har tålmodighet til å følge deg gjennom dette, at h*n forstår at det tar tid og at reaksjonene dine er normale og forventede.  Fint at du skjermer gutten deres best mulig.

Klem fra meg.

[AnonymBruker]

Godt å høre du får god hjelp og klarer stå i dette så godt som du tross alt gjør, selv om det utvilsomt er tøffe tak for både deg og de rundt deg. 

Du har fått mange kloke råd og betraktninger her allerede. Et lite tips herfra: Om du har ro og konsentrasjon til å lese innimellom, vil du kanskje ha nytte av boken «tilbake til nåtid», som flere, inkludert NHD, har snakket varmt om her inne tidligere. 

 

Anonymkode: 03926...f6e

[AnonymBruker]

Du skriver at du tar en del valium. Det virker nok der og da men vær oppmerksom på at det kan gi økt aggresjon når det går ut av kroppen. 

Anonymkode: fa652...68a

[emilie321]

Jeg har også tenkt på deg, lurt på hvordan det går med deg. Trist at du sliter sånn nå.

Har selv vært igjennom noe av det du skriver om, bortsett fra at jeg rettet sinnet inn mot meg selv. Vet egentlig ikke om jeg kan gi deg noen råd, men jeg har selv vært langt nede i det svarte hullet og jeg kom opp igjen. Det tok tid, men kan love deg at det var verdt kampen. Det aller meste blir mye bedre når en får krabbet seg opp fra hullet og opp i stående igjen.

Klem fra Emilie

 

[Andreaswell]

5 timer siden, XbellaX skrev:

Du gjør mye riktig AW. Har du vurdert å snakke med din behandler om din samboer kan bli med èn gang eller to ( evt èn gang hver 3dje måned eller noe slik, men det avhenger selvsagt hvor ofte du går - det er tross alt du som skal ha første prio). Det kan være rimelig fortvilende å sitte på sidelinjen og se at partneren går igjennom en tøff periode. I blant kan det hjelpe mye å få litt mer kunnskap fra en tredjeperson om "hva som foregår", uavhengig om dere som par snakker bra sammen eller ikke. 

Ellers ser jeg mye positivt i reaksjonene dine, de fremstår for meg som helt normale i den situasjonen du er i. Men dette sinnet ditt kan etterhvert bli plagsomt, det hjelper så lite at det er et sunnhetstegn, det kan bli strevsomt både for deg og han. Har du energi til å svømme? Trene boksing eller et eller annet steinhardt fysisk? Det høres så banalt ut men høy musikk på øret og en type aktivitet som gjør at du kan få ut all den aggresjonen du har i deg på en konstruktiv måte viser seg å være bra for mange. 

Hvordan håndterer du flashbackene? Setter de deg helt ut eller klarer du å på et eller annet vis hente deg inn?

Veldig veldig positivt at du gråter, det hjelper selvsagt deg fint lite ....men trøst deg med at du er på rett vei. 

 

Jeg har startet med styrke trening (fri vekter) hver dag for en måneds tid siden, men har vært opphold i ferien. Kan absolutt ta med min partner ja, finnes også pårørende info «kurs» han muligens kan bli med på. Jeg har nå traumeterapi to ganger i uken, fikk heldigvis lov til å få en ekstra time i uken. Men det er så mye å gå gjennom.

Flashbacksa håndterer jeg dårlig. Altså, det kan ofte gå utover samboer ved at jeg er urimelig sint på han, men oftest drar jeg av gårde til kompiser. Jeg klarer fint å unngå sinne når guttungen er her, men klart han merker at det er noe. Han er for liten til at jeg kan si hva, men forteller han at jeg er trist. Og det går faktisk fint.

 

[Andreaswell]

5 timer siden, påskelilje skrev:

Jeg har tenkt på deg og lurt på hvordan det går med deg. Det høres ut som om du har et godt faglig apparat rundt deg, men jeg forstår godt at hverdagen kan være tung å hanskes med for både deg og dine kjære. Jeg tror også sinnet ditt er viktig å få ut og akseptere, men det er jo om å gjøre at det ikke skader deg eller de to andre. Du har jo drevet mye med yoga. Kunne du ha startet med noe motsatt - altså at du får ut den negative energien bort fra deg på en "konstruktiv" måte. Det første som faller meg inn er boksing, men det er jo flust av andre ting du kan gjøre. Løpe, sykle, svømme, hogge ved, etc.

Håper at samboeren din har tålmodighet til å følge deg gjennom dette, at h*n forstår at det tar tid og at reaksjonene dine er normale og forventede.  Fint at du skjermer gutten deres best mulig.

Klem fra meg.

Ja har startet med vekter, styrketrening sammen med to kompiser, daglig. Håper det hjelper på litt. Jeg vil bare ikke at min fortid skal gå utover samboer, for det fortjener han ikke. Men er vanskelig. Hsr vurdert sinnemestringskurs, selv om jeg ikke er voldelig osv,

[Andreaswell]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du skriver at du tar en del valium. Det virker nok der og da men vær oppmerksom på at det kan gi økt aggresjon når det går ut av kroppen. 

Anonymkode: fa652...68a

Ja, det mistenker jeg også. Fordelen med Valiumen er at jeg blir «følelsesløs», slik at jeg ikke tenker tilbake. Men det slår jo tilbske når den går ut.

[Andreaswell]

1 time siden, emilie321 skrev:

Jeg har også tenkt på deg, lurt på hvordan det går med deg. Trist at du sliter sånn nå.

Har selv vært igjennom noe av det du skriver om, bortsett fra at jeg rettet sinnet inn mot meg selv. Vet egentlig ikke om jeg kan gi deg noen råd, men jeg har selv vært langt nede i det svarte hullet og jeg kom opp igjen. Det tok tid, men kan love deg at det var verdt kampen. Det aller meste blir mye bedre når en får krabbet seg opp fra hullet og opp i stående igjen.

Klem fra Emilie

 

Så hyggelig at dere har tenkt på meg <3

Jeg vet jeg vil klare å komme meg opp igjen, men jeg vil at det skal skje nå om du skjønner. Har fortsatt to anmeldelser jeg skal gjennom, og de detaljene som kreves av politiet er fanken ikke lett. Men jeg skjønner jo at de må ha detaljene.