Å dyrke sorgen

[rose23]

Jeg er ei jente på 24 år.

For to år siden mistet jeg hunden min, som jeg hadde hatt rundt meg omtrent døgnet rundt i 12 år.

For tre år siden fikk moren min som nå er 41 år et alvorlig hjerneslag. Hun var frisk som en fisk, og slaget kom som en bombe. Hun lå i koma i flere uker og legene ga oss lite håp. Men hun overlevde og legene kalte det et mirakel, fordi hun har et 9 cm stort område som er dødt i hjerna. Men det følest ut som den gamle moren min er død, men så er hun ikke det allikevel. Hun sitter jo hjemme, men har lite språk og ingen livslys, ensidig lam, lagt på seg kjempemasse og har utlagt tarm.

Så har jeg hatt en slags reservemor og reservefar som fikk omsorgslønn av kommunen for de tok seg så godt av meg.

Men "reservemoren" min døde ganske overraskende et halvt år etter mamman min ble syk. Hun skulle fjerne en godartet svults i hjerna, men det oppsto komplikasjoner under operasjonen. Hun våknet aldri opp igjen.

Alt dette er forferdelig vondt å tenke på, og jeg savner dem ofte. Jeg unngtår alle hunder, fordi det minner meg på tapet etter hunden som jeg hadde. Jeg savner også en mor som jeg kan støtte meg til, prate med og dele tankene mine med.

Jeg orker ikke se på bilder av disse som jeg mistet. Jeg føler jeg takler livet best når jeg lar vær å tenke på alt som er trist.

Er det flere som gjør det på denne måten? Dersom jeg skal begynne å rippe opp i gamle minner tror jeg at jeg bare blir sittende hjemme å skrike og synes synd på meg selv.

Men i dagliglivet klarer jeg meg veldig fint. Har mange venner, alltid blid og flink på skolen.

Jeg tror jeg aldri kommer over disse tapene, samme hvor mye jeg snakker om det. Har noen erfaringer med hvordan en skal takle sorg?

[elise-linnea]

Først vil jeg si at det er naturlig at du føler sorg i en slik situasjon! Det må ha vært en stor belastning for deg. Men jeg tror du takler det på en god måte, ved at du ikke hengir deg helt til å sørge over det tapte. At du forsøker å fungere i hverdagen, med skole og slikt, tror jeg er veldig lurt! Sorgen vil du kanskje bære med deg videre, men du viser at det går an å leve med den? Sørg for å leve ditt eget liv: Gjør det du syns er viktig og meningsfullt.

Ønsker deg alt godt!

[deppa78]

heisann!!! fikk litt "flashback" når jeg leste dette må jeg si!! hadde for noen år siden masse dødsfall rundt meg!! først min venninnes bestefar som jeg hadde veldig god kontakt med, så døde min far, så døde min venninnes far, så døde to venner i bilulykke, så døde en bekjent i bilulykke, så var det en god venn som hengte seg, så var det en venn som tok overdose og enda en som hengte seg!! alt dette skjedde på halvannet år!!!

hadde store problemer med å takle alt som skjedde da jeg gikk rundt og bare ventet på "nestemann", men jeg tok meg i det og fant ut at å bære på det helt alene og skrike innvendig, så begynte jeg å snakke litt om det og skrike og grine til gode venner eller bare for meg selv!! så bildene så ofte som mulig for å få bearbeidet det litt, slik at det ikke skulle bli ett savn hver gang jeg så på de, men heller en glede over det vi hadde når de levde!!

men alle er jo forskjellig og har forskjellige måter å takle ting på som fungerer best for en!!

men tror ingen har godt av å bære det inni seg, for en dag renner begeret over for de fleste!!

men håper du finner en måte som passer best for deg!! og ønsker deg lykke til!!

[PieLill]

...når vi er på vei fra den ene grøften til den andre.

Jeg er glad for at du har grepet fatt i livet, i ting du liker, som gir deg noe. Godt at du tenker på fremtiden og gjør det bra på skolen. Om man helhjertet dyrker sorgen blir den garantert større og verre. Det blir som å gjødsle og vanne ugress. Jeg tror du har gjort et godt og sundt valg.

Vi er veldig ulike i hvordan vi takler sorg. Og vi takler den ulikt i ulike faser. Skulle du ta alt dette vonde inn over deg på en gang ville du sikkert gått fra vettet.

Men kanskje det nå, eller en gang senere, kan være godt for deg og kjenne på smerten. Tillate deg selv og huske. Tillate deg selv å si farvel og kjenne at det er vondt og det var ikke det du ville.

Kan hende at nå ikke er rette tidspunktet, i hvert fall ikke rett før eksamen. Men en eller annen gang når det er rett for deg. Når du har noen rundt deg. Når det går an å miste litt fotfeste.

Problemet med å ikke tillate seg selv å huske er at du ikke bare mister den fremtiden dere skulle hatt sammen. Du mister også all den gode fortiden. Du kan havne i en situasjon der det blir en haug med ting du må unngå fordi det ripper opp i et eller annet.

Da kan det hende det er bedre å tillate smerten og kaoset en stund. Det finnes sunn bearbeiding av sorg. Og det finnes nesten dødelig dyrking.

Ofte er det slik at man må ta sorgen inn over seg i mindre porsjoner. Så må man gripe fatt i livet og hverdagen igjen og klynge seg til det, for å ikke drukne i sorgen.

Etter hvert blir "anfallene" av sorg lettere og de går fortere over. Det blir også lettere å glede seg over det som var, selv om det fikk en smertelig slutt. Men det tar tid. Lang tid. Og ingen kan fortelle deg hvor mye tid du trenger.

Jeg gikk mye fra grøft til grøft i begynnelsen. Det er slik jeg er.

Jeg erfarte også at jeg ikke skulle tillate hverken meg selv eller andre å grave opp sorgen. Når den kommer, kommer den, og da kan jeg ikke ignorere den. Men når jeg har det bra akter jeg å nyte det for alt det er verdt. Jeg vet det går over.

Man trenger ikke gå rundt smadret i to år for at sorgen skal være "ekte". Man trenger ikke leve opp til andres forventninger. Men jeg tror man på sikt har nytte av å bli så fortrolig med smerten, som også er en del av livet, at den ikke skremmer oss bort fra det som kan være godt.

Når vi er redde for å bli overveldet av smerte, sorg og savn bruker vi etter hvert ustyrtelig mye energi på å unngå dette. Frykten for smerten, og smerten ved denne frykten, kan ende opp med å bli verre enn selve sorgen.

På steder der det er snøskredfare utløser man iblant kontrolerte skred. Så er man ferdig med det. Da er det ikke farlig lenger.

Håper at du på sikt kan få lov til å glede deg over de gode minnene, uten at de drukner i sorg. - Og kanskje en gang får du deg en hund...

Når jeg skriver dette er det ikke for å fortelle deg hva du skal gjøre. Men mer for å fortelle hvordan jeg opplevde det. Om noe er nyttig for deg er jo det hyggelig. Men du er i din fulle rett til å stemple alt som unyttig sludder.

Lykke til videre med studier, vennskap og å fortsette å gripe fatt i livet!

Klem

[rose23]

...når vi er på vei fra den ene grøften til den andre.

Jeg er glad for at du har grepet fatt i livet, i ting du liker, som gir deg noe. Godt at du tenker på fremtiden og gjør det bra på skolen. Om man helhjertet dyrker sorgen blir den garantert større og verre. Det blir som å gjødsle og vanne ugress. Jeg tror du har gjort et godt og sundt valg.

Vi er veldig ulike i hvordan vi takler sorg. Og vi takler den ulikt i ulike faser. Skulle du ta alt dette vonde inn over deg på en gang ville du sikkert gått fra vettet.

Men kanskje det nå, eller en gang senere, kan være godt for deg og kjenne på smerten. Tillate deg selv og huske. Tillate deg selv å si farvel og kjenne at det er vondt og det var ikke det du ville.

Kan hende at nå ikke er rette tidspunktet, i hvert fall ikke rett før eksamen. Men en eller annen gang når det er rett for deg. Når du har noen rundt deg. Når det går an å miste litt fotfeste.

Problemet med å ikke tillate seg selv å huske er at du ikke bare mister den fremtiden dere skulle hatt sammen. Du mister også all den gode fortiden. Du kan havne i en situasjon der det blir en haug med ting du må unngå fordi det ripper opp i et eller annet.

Da kan det hende det er bedre å tillate smerten og kaoset en stund. Det finnes sunn bearbeiding av sorg. Og det finnes nesten dødelig dyrking.

Ofte er det slik at man må ta sorgen inn over seg i mindre porsjoner. Så må man gripe fatt i livet og hverdagen igjen og klynge seg til det, for å ikke drukne i sorgen.

Etter hvert blir "anfallene" av sorg lettere og de går fortere over. Det blir også lettere å glede seg over det som var, selv om det fikk en smertelig slutt. Men det tar tid. Lang tid. Og ingen kan fortelle deg hvor mye tid du trenger.

Jeg gikk mye fra grøft til grøft i begynnelsen. Det er slik jeg er.

Jeg erfarte også at jeg ikke skulle tillate hverken meg selv eller andre å grave opp sorgen. Når den kommer, kommer den, og da kan jeg ikke ignorere den. Men når jeg har det bra akter jeg å nyte det for alt det er verdt. Jeg vet det går over.

Man trenger ikke gå rundt smadret i to år for at sorgen skal være "ekte". Man trenger ikke leve opp til andres forventninger. Men jeg tror man på sikt har nytte av å bli så fortrolig med smerten, som også er en del av livet, at den ikke skremmer oss bort fra det som kan være godt.

Når vi er redde for å bli overveldet av smerte, sorg og savn bruker vi etter hvert ustyrtelig mye energi på å unngå dette. Frykten for smerten, og smerten ved denne frykten, kan ende opp med å bli verre enn selve sorgen.

På steder der det er snøskredfare utløser man iblant kontrolerte skred. Så er man ferdig med det. Da er det ikke farlig lenger.

Håper at du på sikt kan få lov til å glede deg over de gode minnene, uten at de drukner i sorg. - Og kanskje en gang får du deg en hund...

Når jeg skriver dette er det ikke for å fortelle deg hva du skal gjøre. Men mer for å fortelle hvordan jeg opplevde det. Om noe er nyttig for deg er jo det hyggelig. Men du er i din fulle rett til å stemple alt som unyttig sludder.

Lykke til videre med studier, vennskap og å fortsette å gripe fatt i livet!

Klem

Takk for fine svar, begynnent nesten å gråte når jeg las dem.

Jeg vil prøve å la vær å tenke på dem, og ikke se på bilder o.l.

Det gjør bare for vondt. Jeg får konsentrere meg om skolen og livet jeg lever nå istedetfor. Det skal være min måte å takle livet på!