Gå til innhold

Bestevenninde med problemer.


Anbefalte innlegg

Skrevet

..Hei alle sammen. Er litt redd for å bevege meg her inne, vet ikke hvordan jeg vil bli mottatt, men jeg har noen spørsmål som jeg ønsker svar på...hvis dere kan hjelpe..

Jeg har ei venninde, bestevenninde, som har slitt i lang tid med familieproblemer, angst, følelsen av mindreverd,sexovergrep og følelsen av å ikke ha kontroll på eget liv.

Vi bor ikke lenger på samme sted, men har jevnlig kontakt...Hun har gått til et opplegg på sykehus hvor det har vært tett oppfølgnig av psykolog og psykiater. Dette har vær behandling i grupper. Idag ringte hun meg og bare gråt og gråt, behandlingen har blitt avsluttet nå etter 4 måneder. Hun skal nå klare seg med en samtaletime i uka med psykologisk sykepleier..

Mitt spørsmål er hvordan skal jeg klare å støtte henne nå i den perioden hun nå går inn i? Hun er redd for å skulle klare seg alene. Der hun bor nå har hun mange venner rundt seg, men jeg er redd for at det ofte blir til at de tar henne med ut på livet og fester for at hun liksom skal ha noe annet å tenke på..er dette lurt?

Hun har også tendenser til å vende tilbake til gamletypen, som hun egentlig vet er psykopat og ikke er bra for henne. Jeg synest det er så trist å høre på henne i telefonen, for hun vet liksom hva hun må gjøre og bør gjøre, men hun finner ikke veien helt ut av det...

Hun har og gått på "lykkepillen", vet ikke hvilken type det er,men er det hjelp i denne eller holder hun bare tankene og problemene under huden?

Hvis det er noen som kan svare meg vil jeg bli veldig takknemlig...det er ikke lett å være i omgangskretsen til noen med psykiske problemer, så jeg trenger hjelp til å hjelpe...

Tusen takk for de svar jeg måtte få..

Gjest ikke undertegnet
Skrevet

Jeg synes det er fint at du vil hjelpe veninna di. Jeg tror at det beste du kan gjøre som venninne er og bare lytte og lytte til henne når hun forteller. Synes også det virker som du forstår henne og det er svært bra. Tror hun er heldig som har ei veninne som deg. Om hun skal feste, gå tilbake til typen er det nok bare hun selv som kan avgjøre. Evt. kan du kanskje stille henne konkrete spørsmål for hvordan hun tror det skal gå om hun starter igjen et forhold med eksen. Men det er jo bare hun som kan bestemme hva hun skal gjøre så lenge hun ikke er umyndigjort da. Du kan ikke bebreide deg selv så lenge du har vært der for henne om hun allikevel tar dumme valg.

Skrevet

Jeg synes det er fint at du vil hjelpe veninna di. Jeg tror at det beste du kan gjøre som venninne er og bare lytte og lytte til henne når hun forteller. Synes også det virker som du forstår henne og det er svært bra. Tror hun er heldig som har ei veninne som deg. Om hun skal feste, gå tilbake til typen er det nok bare hun selv som kan avgjøre. Evt. kan du kanskje stille henne konkrete spørsmål for hvordan hun tror det skal gå om hun starter igjen et forhold med eksen. Men det er jo bare hun som kan bestemme hva hun skal gjøre så lenge hun ikke er umyndigjort da. Du kan ikke bebreide deg selv så lenge du har vært der for henne om hun allikevel tar dumme valg.

Det er bare så synd at jeg ikke kan være der og finne på andre ting sammen med henne....Det er også vanskelig å vite hvilke spørsmål jeg kan stille og hvor mye vi skal snakke om det vonde....Vi er åpne og forteller hverandre det meste, men jeg klarer ikke alltid å se hvor grensa går hen i forhold til hva jeg kan spørre om, og når jeg spør for lite...ikke lett dette..

Skrevet

Det er fint at du bryr deg om og er bekymra for venninna din. Men husk samtidig at du ikke er terapeuten hennes. Et venneforhold bygger på gjensidighet hvor begge gir og tar. Hun må selv ta ansvaret for livet sitt.

Når det gjelder 'lykkepiller'/ antidepressiva: noen opplever at de legger lokk på følelsene, mange ikke. Jeg opplevde at disse pillene dempa meg. Men i mange situasjoner er en slik demping langt å fortetrekke framfor symptomene pillene kan motvirke.

Gjest ikke undertegnet
Skrevet

Det er bare så synd at jeg ikke kan være der og finne på andre ting sammen med henne....Det er også vanskelig å vite hvilke spørsmål jeg kan stille og hvor mye vi skal snakke om det vonde....Vi er åpne og forteller hverandre det meste, men jeg klarer ikke alltid å se hvor grensa går hen i forhold til hva jeg kan spørre om, og når jeg spør for lite...ikke lett dette..

Om du synes det er vanskelig å vite hva som er lurt å spørre om er det kanskje greiest og ikke spørre. Bare lytt og vær så naturlig som mulig.

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...