Kan psykiatrien hjelpe sånne som meg?

[E.T.3311]

Hei! Er litt usikker på om jeg burde skrive dette innlegget. Jeg registrerer at det er stor trafikk på dette forumet, og dere har sikkert hørt liknende det jeg har å si et utall ganger før, men jeg prøver likevel. Jeg skal forsøke å fatte meg i korthet: Har hatt mange depressive perioder siden tenårene. Er inne i en slik nå, og fikk nylig stilt en diagnose på det. Har problemer med å følge opp jobben, men gjøre seriøse forsøk på det. Prøver å holde meg i kontinuerlig aktivitet, trener minst 6 ganger i uka og jobber selvfølgelig hver dag. Har i løpet av perioden rast ned i vekt. Er konstant sliten, og sover svært dårlig om natten. Har MYE selvmordstanker, har gjort alt klart og har bestemt ca. tidspunkt for neste forsøk. (Det blir sannsynligvis neste gang jeg har huset for meg selv.) Har et litt ambivalent forhold til det å søke hjelp, likesom jeg har et litt ambivalent forhold til det å ta livet mitt. På den ene siden ønsker jeg mer enn noe annet at noen kunne hjelpe meg litt, på en annen side ser jeg ikke hvordan dette kan være mulig. Ikke minst fordi jeg mener bestemt at jeg burde være istand til å stå på egne ben, og ikke løpe til andre og be om hjelp. Klarer jeg ikke å hjelpe meg selv, så burde jeg kanskje heller ta konsekvensen av dette og avslutte livet, fordi da har jeg ikke noe her å gjøre. (Denne holdningen har jeg hatt i alle år, og det sier vel seg selv at den ikke er forenelig med det å bli særlig gammel.) Jeg går og tenker mye på dette, og hvordan jeg skal ta livet av meg hver eneste dag på jobben, gjennom hele arbeidsdagen. Det tar på, for å si det slik. Jeg har selvfølgelig ikke fortalt noen (verken venner eller familie) om disse planene, da jeg synes det får være grenser for hva slags belastninger jeg skal utsette andre for. Jeg har allerede en gang forsøkt å kutte pulsåren, men skjuler arrene med en støttebandasje. Jeg har også totalt sluttet å kommunisere med kollegaene mine - med unntak av det aller mest nødvendige. Utover det holder jeg kjeft hele dagen, både på jobb og i andre sammenhenger. Har også hatt 5 "sammenbrudd" i løpet av den siste måneden, hvor jeg den ene gangen gikk hele dagen og trodde at jeg hadde gjort noe forferdelig, og at jeg måtte skynde meg å ta livet av meg, før jeg ble til alvorlig fare for omgivelsene mine. Det var den dagen jeg skar meg opp med kniv.

Kan også nevne at livet mitt generelt har bestått av gigantiske oppturer og nedturer fra så lenge jeg kan huske. Enten har jeg vært helt i hundre og trodd at jeg kunne fikse hva det nå skulle være. I slike perioder kan jeg finne på å melde meg på et utall kurs, oppsøke nye miljøer, være svært sosial og utagerende, være ganske ukritisk mht. seksualitet o.l. Jeg kan føle meg utrolig lykkelig i sånne perioder, men det ender i en vanvittig nedtur hver bidige gang. Nå vet jeg at jeg ikke skal sette diagnoser på meg selv, men kan dette være en bipolar lidelse?

Da dette nylig begynte å gå utover jobben, søkte jeg legehjelp. Jeg opplever fastlegen som både imøtekommende og forståelsesfull (han virker iallefall interessert i å hjelpe meg), men jeg må innrømme at jeg løftet både ett og to øyenbryn da han ville sette meg på et antidepressivt medikament. Etter å ha lest litt, forstår jeg nå at dette er vanlig praksis - men jeg tør alikevel ikke ta det (bl.a pga angst for vektøkning, så utpreget at jeg ikke engang tør ta sjansen på å prøve noe medikament med dette som en mulig bivirkning. Kan i denne sammenhengen nevne at jeg siden tenårene har hatt et vanskelig forhold til mat/vekt). Jeg har stor tillit til legen min, men jeg tør rett og slett ikke ta dette preparatet. Er det noe håp for meg da? Eller er jeg bare vrang som ikke vil ha medisinen? Jeg fikk imidlertid tak i en privatpraktiserende psykolog, en veldig trivelig fyr som jeg etterhvert har begynt stole på,(selv om jeg ikke kan fortelle ham alt, er redd for hvordan han vil reagere.) Men disse møtene er ganske sjeldne (og ganske dyre), og jeg føler at det er i ferd med å bli litt krise her... Burde jeg kontakte fastlegen igjen? Han har sagt at han kan hjelpe meg med 2 ting - medisin og sykemelding. Jeg tør ikke ta medisin, og kan ikke (av hensyn til kollegaene mine) sykemelde meg. Har hørt at man må være temmelig på trynet i myra (helst psykotisk) for å videre hjelp. Stemmer dette?

[Mimmy]

Det var et langt innlegg, med mange ting som det sikkert kan være nyttig å få hjelp til å strukturere. Og da er det kjempefint for deg at du har oppsøkt psykolog privat. Men det er jo ganske dyrt, og du har svært sannsynligvis krav på å få behandling dekket av det offentlige.

Du bør be legen din om henvisning til psykolog eller psykiater. Det er lang ventetid, men da vil det ikke koste mer enn egenandel, som er nesten 1 400,-. Etter at du har betalt opp til egenandel, får du frikort. Spør legen om hvor lang tid det vanligvis tar der du bor.

Dersom du ikke liker tanken på medikamentell behandling, så er antakeligvis psykolog det mest nærliggende alternativet.

En psykiater vil sannsynligvis anbefale medikamentell behandling mot depresjon (dersom det er dette du har, og det virker det jo som, selv om jeg bare er en pasient selv, og derfor ikke kan uttale meg om det).

En psykolog kan også behandle depresjon, men da uten medikamenter, dersom det er det du ønsker. Selv så har jeg bitter erfaring for at det tar veldig lang tid å komme gjennom depresjon uten medikamenter, og har nå begynt med medikamentell behandling.

Jeg har ikke sett noen virkning riktig ennå, men jeg har ikke brukt det så lenge heller, det tar ca 14 dager før man kan se om det har virkning. Håper det var til noen hjelp, det jeg har foreslått, og lykke til!-)

[Gjest deMona]

Kjære deg.

Gå til fastlegen din igjen. Jeg tror du har bipolar lidelse, ja, det høres sånn ut. Hvis du trener 6 ganger i uka så tror jeg ikke faren for å gå opp i vekt er så stor om du begynner på medikamentene. Men snakk med legen og psykologen din om dette. Det er viktigst at du har det bra på innsiden først. Du skal ikke gå med disse vonde tankene! Du høres ut som et svært oppvakt menneske, tro meg, denne verdenen trenger sånne som deg. Psykiatrien er jo der for å hjelpe sånne som deg! Du må få mer hjelp, og du må få det nå!

Gå til fastlegen din på nytt.

Jeg ønsker deg alt vel.

Håper det ordner seg.

PS Sånne medisiner kan hjelpe deg masse! Kanskje du opplever noe helt nytt ved å ta dem.

Fortell meg gjerne hvordan det går videre med deg.

Det er vår nå.

[rodell]

Det høres så absolutt ut som om du trenger hjelp. Det at du prøver å få hjelp betyr jo også at du egentlig vil ha det og at du egentlig vil leve videre. Gjør det ikke? Hva med å prøve å legge bort planene om selvmord?

Mange av de tankene du har om å greie seg selv er det mange av oss som har hatt. Men vi har etterhvert kommet til at det ikke er noen forskjell på å søke hjelp for psykiske problemer og å søke hjelp når man har brukket beinet. Mange av oss har fått god hjelp også, selv om det har tatt litt tid og det til tider har vært ett slit å holde ut.

Jeg synes du skal be legen din om henvisning til psykiatrisk poliklinikk for utredning. Hvis du virkelig har en bipolar lidelse, vil medisiner være svært aktuellt. Hvis du trener og passer kostholdet, så er det med vektøkning av AD ikke nødvendigvis noe problem.

Lykke til!

[Gjest tod]

Ja, psykiatrien kan hjelpe sånne som deg. En forutsetning for å få riktig hjelp, er imidlertid at du forteller hva du sliter med. Det virker som du har en betydelig depresjon nå, med motløshet, følelse av mindreverd osv. Disse tankene skyldes depresjonen, de er sykelige. Det mest alvorlige er at du har konkrete selvmordsplaner. Jeg syns absolutt du skal fortelle om disse til legen din, og jeg syns du skal gjøre det raskt. Du bør også fortelle om de store variasjonene i hømeret ditt, som jeg er enig med deg i at kan tyde på bipolar lidelse. Hva om du skreiv ut innlegget ditt og tok det med til legen?

[PieLill]

Ville du nektet å ta livbøyen fordi du heller ville drukne enn å ikke klare deg selv? Og kan det å drukne på egenhånd defineres som å klare noe som helst. Er ikke det totalt nederlag? Du fikk det jo ikke til, og nå vet alle at du ikke kunne svømme og aldri kommer til å lære det.

Tror du de som er glad i deg ville vært glad for at du valgte selvstendighet fremfor livet?

Om du brakk benet. Ville du sittet på baken fordi du nektet å bruke krykker?

Var du invitert i bryllupp, ville du latt være å gå for å slippe å spørre etter veien?

Var jeg stygg med deg nå?

Du sier du ikke vil belaste dine nærmeste/andre med å fortelle om dine selvmordsplaner. Har du tenkt på hvilken belastning det vil bli for dem om du faktisk gjør det slutt? Det finnes ingen verre måte å såre og spytte i ansiktet på de du er glad i. De vil aldri komme helt over det. Du vil påføre dem en livslang smerte.

Var jeg enda mer stygg med deg nå? Men det er faktisk sant.

Ja, psykiatrien kan hjelpe deg, hvis du gir den lov. Legen din kan henvise deg til psykolog / psykiater, og h*n kan si at det er akkutt slik at ventetiden reduseres. Kan en grunn til at legen ikke har tilbudt deg annet enn sykemeldinger og medisiner være at h*n ikke sitter inne med de opplysningene du gir her?

Enhver seriøs lege vil ta konkrete planer om selvmord alvorlig.

Tabletter kan gi vektøkning, men de kan også gi vektreduksjon. Det går an å bytte medikament om noe ikke funker - dårlig virkning / for mye bivirkninger. Mange har svært stor nytte av medisiner. Det er vel verdt et forøk.

Om noen hver morgen sto med en pistol mot hodet ditt og truet i deg en feit ostekake, ville du spise og legge på deg eller dø? (Jo, bildet er helt sykt og absurd.)

Kipt å legge på seg, men det finnes ting som er verre.

Selv om det kanskje ikke føles slik nå, mener jeg ikke å dytte deg ennå lengre ned. Du har det vondt, lever farlig og trenger hjelp.

Du er verdt hjelp og omtanke. Du er verdt å få det bedre. Du er verdt at andre bruker tid og krefter på deg. Det ville være så uendelig tragisk om du nekter deg selv dette. Og like tragisk om de som er glad i deg, mister deg.

Jeg prøver å snu det du skriver litt på hodet, så kanskje du ser det litt annerledes.

Få en akuttime hos legen, og ta gjerne med det du har skrevet her.

Håper du får god hjelp og behandling, og at du får det mye bedre. Det fortjerner du, selv om du må ha hjelp til det.

Klem og lykke til!

[E.T.3311]

Ville du nektet å ta livbøyen fordi du heller ville drukne enn å ikke klare deg selv? Og kan det å drukne på egenhånd defineres som å klare noe som helst. Er ikke det totalt nederlag? Du fikk det jo ikke til, og nå vet alle at du ikke kunne svømme og aldri kommer til å lære det.

Tror du de som er glad i deg ville vært glad for at du valgte selvstendighet fremfor livet?

Om du brakk benet. Ville du sittet på baken fordi du nektet å bruke krykker?

Var du invitert i bryllupp, ville du latt være å gå for å slippe å spørre etter veien?

Var jeg stygg med deg nå?

Du sier du ikke vil belaste dine nærmeste/andre med å fortelle om dine selvmordsplaner. Har du tenkt på hvilken belastning det vil bli for dem om du faktisk gjør det slutt? Det finnes ingen verre måte å såre og spytte i ansiktet på de du er glad i. De vil aldri komme helt over det. Du vil påføre dem en livslang smerte.

Var jeg enda mer stygg med deg nå? Men det er faktisk sant.

Ja, psykiatrien kan hjelpe deg, hvis du gir den lov. Legen din kan henvise deg til psykolog / psykiater, og h*n kan si at det er akkutt slik at ventetiden reduseres. Kan en grunn til at legen ikke har tilbudt deg annet enn sykemeldinger og medisiner være at h*n ikke sitter inne med de opplysningene du gir her?

Enhver seriøs lege vil ta konkrete planer om selvmord alvorlig.

Tabletter kan gi vektøkning, men de kan også gi vektreduksjon. Det går an å bytte medikament om noe ikke funker - dårlig virkning / for mye bivirkninger. Mange har svært stor nytte av medisiner. Det er vel verdt et forøk.

Om noen hver morgen sto med en pistol mot hodet ditt og truet i deg en feit ostekake, ville du spise og legge på deg eller dø? (Jo, bildet er helt sykt og absurd.)

Kipt å legge på seg, men det finnes ting som er verre.

Selv om det kanskje ikke føles slik nå, mener jeg ikke å dytte deg ennå lengre ned. Du har det vondt, lever farlig og trenger hjelp.

Du er verdt hjelp og omtanke. Du er verdt å få det bedre. Du er verdt at andre bruker tid og krefter på deg. Det ville være så uendelig tragisk om du nekter deg selv dette. Og like tragisk om de som er glad i deg, mister deg.

Jeg prøver å snu det du skriver litt på hodet, så kanskje du ser det litt annerledes.

Få en akuttime hos legen, og ta gjerne med det du har skrevet her.

Håper du får god hjelp og behandling, og at du får det mye bedre. Det fortjerner du, selv om du må ha hjelp til det.

Klem og lykke til!

Hei!

Takk for svar og gode råd til alle som har skrevet på denne tråden. Jeg setter stor pris på det, og synes det er veldig fint at så mange hadde noe å si. Men jeg føler at jeg må komme med noen kommentarer til PieLill:

Jeg ser her du nevner en rekke eksempler til sammenlikning, f.eks: "Om du brakk benet. Ville du sittet på baken fordi du nektet å bruke krykker?", og "Var du invitert i bryllupp, ville du latt være å gå for å slippe å spørre etter veien?"

Dette er nok en forenkling av problemstillingen. Joda, jeg skjønner at du forsøker å provosere meg til å se ting fra en annen vinkel, og det er sikkert prisverdig - men jeg synes nok ikke at disse eksemplene er særlig sammenliknbare med det jeg føler at jeg går igjennom her nå. Jeg klandrer deg imidlertid ikke for å gi et slikt svar, utifra det lille jeg skrev kan jeg ikke forvente at andre skal forstå meg. Men dette stikker nok såpass dypt og er muligens litt for komplisert til at jeg bør begi meg ut på en komplett beskrivelse av problemet her i dette forumet.

Videre skriver du: "Tror du de som er glad i deg ville vært glad for at du valgte selvstendighet fremfor livet?"

Nei, det tror jeg ikke. Men her må man ha to tanker i hodet samtidig: Vil det virkelig være bedre for dem å måtte holde ut med meg i årevis, hvis jeg blir en belastning for dem?

Videre: "Har du tenkt på hvilken belastning det vil bli for dem om du faktisk gjør det slutt? Det finnes ingen verre måte å såre og spytte i ansiktet på de du er glad i. De vil aldri komme helt over det. Du vil påføre dem en livslang smerte."

Tror du ikke jeg har tenkt på dette? Selvfølgelig har jeg det, men jeg er på en måte litt forbi det stadiet der nå. Slik jeg ser det, er det bedre å utsette dem for èn eventuell stor belastning enn å "varsle" i hytt og gevær om noe som det ikke 100% sikkert at kommer til å skje. Dessuten - hvis man velger å fortelle om sine selvmordsplaner til venner, familie eller bekjente bør man iallefall ha et par ting klart i hodet: 1. De kan komme til å reagere med vantro/sjokk, bli

fortvilet og ikke vite hva de skal gjøre. De vil kanskje føle seg forpliktet til å gjøre "noe", og dermed er sirkuset igang... 2. De kan komme til å oppfatte det som et forsøk på manipulasjon. 3. De kan finne på å aktivt prøve å hindre meg, f.eks ved å forsøke å få meg innlagt (selv om jeg har liten tro på at det ville skje, med tanke på hva slags kapasitet psykiatrien har nå for tiden), eller begynne å blande seg uforholdsmessig mye inn i mitt liv.

Når det gjelder dette med bivirkninger, og da spesielt vektøkning, så bør det kanskje nevnes (som jeg også var inne på i det første innlegget jeg skrev) at jeg allerede har et forstyrret forhold til dette med mat/vekt. Jeg er også svært skeptisk, eller ok - redd for, de andre virkningene og bivirkningene av slike medikamenter. Kan også nevne at psykologen min mente at dette sannsynligvis ikke var noe for meg. (Men nå har jeg registrert at psykologer og leger/psykiatere ofte har vidt forskjellige meninger om akkurat dette.)

Til slutt: Jeg er overhodet ikke i tvil om at du mente alt vel med det du skrev, PieLill, og jeg er takknemlig for at du svarte meg.

[Soria]

Hei!

Takk for svar og gode råd til alle som har skrevet på denne tråden. Jeg setter stor pris på det, og synes det er veldig fint at så mange hadde noe å si. Men jeg føler at jeg må komme med noen kommentarer til PieLill:

Jeg ser her du nevner en rekke eksempler til sammenlikning, f.eks: "Om du brakk benet. Ville du sittet på baken fordi du nektet å bruke krykker?", og "Var du invitert i bryllupp, ville du latt være å gå for å slippe å spørre etter veien?"

Dette er nok en forenkling av problemstillingen. Joda, jeg skjønner at du forsøker å provosere meg til å se ting fra en annen vinkel, og det er sikkert prisverdig - men jeg synes nok ikke at disse eksemplene er særlig sammenliknbare med det jeg føler at jeg går igjennom her nå. Jeg klandrer deg imidlertid ikke for å gi et slikt svar, utifra det lille jeg skrev kan jeg ikke forvente at andre skal forstå meg. Men dette stikker nok såpass dypt og er muligens litt for komplisert til at jeg bør begi meg ut på en komplett beskrivelse av problemet her i dette forumet.

Videre skriver du: "Tror du de som er glad i deg ville vært glad for at du valgte selvstendighet fremfor livet?"

Nei, det tror jeg ikke. Men her må man ha to tanker i hodet samtidig: Vil det virkelig være bedre for dem å måtte holde ut med meg i årevis, hvis jeg blir en belastning for dem?

Videre: "Har du tenkt på hvilken belastning det vil bli for dem om du faktisk gjør det slutt? Det finnes ingen verre måte å såre og spytte i ansiktet på de du er glad i. De vil aldri komme helt over det. Du vil påføre dem en livslang smerte."

Tror du ikke jeg har tenkt på dette? Selvfølgelig har jeg det, men jeg er på en måte litt forbi det stadiet der nå. Slik jeg ser det, er det bedre å utsette dem for èn eventuell stor belastning enn å "varsle" i hytt og gevær om noe som det ikke 100% sikkert at kommer til å skje. Dessuten - hvis man velger å fortelle om sine selvmordsplaner til venner, familie eller bekjente bør man iallefall ha et par ting klart i hodet: 1. De kan komme til å reagere med vantro/sjokk, bli

fortvilet og ikke vite hva de skal gjøre. De vil kanskje føle seg forpliktet til å gjøre "noe", og dermed er sirkuset igang... 2. De kan komme til å oppfatte det som et forsøk på manipulasjon. 3. De kan finne på å aktivt prøve å hindre meg, f.eks ved å forsøke å få meg innlagt (selv om jeg har liten tro på at det ville skje, med tanke på hva slags kapasitet psykiatrien har nå for tiden), eller begynne å blande seg uforholdsmessig mye inn i mitt liv.

Når det gjelder dette med bivirkninger, og da spesielt vektøkning, så bør det kanskje nevnes (som jeg også var inne på i det første innlegget jeg skrev) at jeg allerede har et forstyrret forhold til dette med mat/vekt. Jeg er også svært skeptisk, eller ok - redd for, de andre virkningene og bivirkningene av slike medikamenter. Kan også nevne at psykologen min mente at dette sannsynligvis ikke var noe for meg. (Men nå har jeg registrert at psykologer og leger/psykiatere ofte har vidt forskjellige meninger om akkurat dette.)

Til slutt: Jeg er overhodet ikke i tvil om at du mente alt vel med det du skrev, PieLill, og jeg er takknemlig for at du svarte meg.

Jeg har ikke så mange råd å komme med, men jeg vil gjerne fortelle hva moren min sa til meg etter at jeg var kommet hjem fra sykehus etter den største av overdosene mine (og hun fikk telefon fra sykehuset om hva som hadde skjedd):

Hun sa at hun heller ville hjelpe meg dag ut og dag inn enn at jeg skulle ta selvmord. I begynnelsen holdt jeg alt tilbake for henne i en misforstått tro på at jeg sparte henne. Det som var virkelig var at jeg gjorde belastningen mye verre. Det var lettere å vite uansett hvor ille det var. Hun har vært min beste støtte gjennom de to siste årene, og nå er jeg endelig så bra at jeg kan gjøre noe til gjengjeld.

Jeg vet ikke om jeg heller når frem til deg, men jeg vil innstendig oppfprdre deg til å be om hjelp. Det er bedre for familien å takle krisene enn å miste deg på den måten.

[Mimmy]

Har i tillegg til det jeg skrev, også lyst til å si noe om å forsøke å se litt konstruktivt på ting. Ta frem de positive sidene.

Vet det høres antakeligvis helt pyton ut i den situasjonen du er i, men tror er viktig for å komme ut av en selvdestruktiv sirkel.

De mange dårlige tanker og dårlig selvbilde skyldes sykdom, og du må prøve å ignorere det. Og måten, tror jeg, er å trekke frem alt du kan tenke på, som er positivt med deg selv.

Jeg tror om deg:

1. Du bryr deg om andre (hva de tenker og tror, føler og opplever)

2. Du vil at andre skal bry seg om deg.

Jeg har et forslag om at du skriver ned alle de positive sidene av deg som du kan komme på, og når det er helsvart, og negative tanker siver inn over deg, ta frem det du da har skrevet om deg selv som var positivt.

[PieLill]

Hei!

Takk for svar og gode råd til alle som har skrevet på denne tråden. Jeg setter stor pris på det, og synes det er veldig fint at så mange hadde noe å si. Men jeg føler at jeg må komme med noen kommentarer til PieLill:

Jeg ser her du nevner en rekke eksempler til sammenlikning, f.eks: "Om du brakk benet. Ville du sittet på baken fordi du nektet å bruke krykker?", og "Var du invitert i bryllupp, ville du latt være å gå for å slippe å spørre etter veien?"

Dette er nok en forenkling av problemstillingen. Joda, jeg skjønner at du forsøker å provosere meg til å se ting fra en annen vinkel, og det er sikkert prisverdig - men jeg synes nok ikke at disse eksemplene er særlig sammenliknbare med det jeg føler at jeg går igjennom her nå. Jeg klandrer deg imidlertid ikke for å gi et slikt svar, utifra det lille jeg skrev kan jeg ikke forvente at andre skal forstå meg. Men dette stikker nok såpass dypt og er muligens litt for komplisert til at jeg bør begi meg ut på en komplett beskrivelse av problemet her i dette forumet.

Videre skriver du: "Tror du de som er glad i deg ville vært glad for at du valgte selvstendighet fremfor livet?"

Nei, det tror jeg ikke. Men her må man ha to tanker i hodet samtidig: Vil det virkelig være bedre for dem å måtte holde ut med meg i årevis, hvis jeg blir en belastning for dem?

Videre: "Har du tenkt på hvilken belastning det vil bli for dem om du faktisk gjør det slutt? Det finnes ingen verre måte å såre og spytte i ansiktet på de du er glad i. De vil aldri komme helt over det. Du vil påføre dem en livslang smerte."

Tror du ikke jeg har tenkt på dette? Selvfølgelig har jeg det, men jeg er på en måte litt forbi det stadiet der nå. Slik jeg ser det, er det bedre å utsette dem for èn eventuell stor belastning enn å "varsle" i hytt og gevær om noe som det ikke 100% sikkert at kommer til å skje. Dessuten - hvis man velger å fortelle om sine selvmordsplaner til venner, familie eller bekjente bør man iallefall ha et par ting klart i hodet: 1. De kan komme til å reagere med vantro/sjokk, bli

fortvilet og ikke vite hva de skal gjøre. De vil kanskje føle seg forpliktet til å gjøre "noe", og dermed er sirkuset igang... 2. De kan komme til å oppfatte det som et forsøk på manipulasjon. 3. De kan finne på å aktivt prøve å hindre meg, f.eks ved å forsøke å få meg innlagt (selv om jeg har liten tro på at det ville skje, med tanke på hva slags kapasitet psykiatrien har nå for tiden), eller begynne å blande seg uforholdsmessig mye inn i mitt liv.

Når det gjelder dette med bivirkninger, og da spesielt vektøkning, så bør det kanskje nevnes (som jeg også var inne på i det første innlegget jeg skrev) at jeg allerede har et forstyrret forhold til dette med mat/vekt. Jeg er også svært skeptisk, eller ok - redd for, de andre virkningene og bivirkningene av slike medikamenter. Kan også nevne at psykologen min mente at dette sannsynligvis ikke var noe for meg. (Men nå har jeg registrert at psykologer og leger/psykiatere ofte har vidt forskjellige meninger om akkurat dette.)

Til slutt: Jeg er overhodet ikke i tvil om at du mente alt vel med det du skrev, PieLill, og jeg er takknemlig for at du svarte meg.

Du er i hvert fall ikke lettskremt! :-)

"Jeg ser her du nevner en rekke eksempler til sammenlikning, f.eks: ... Dette er nok en forenkling av problemstillingen."

Jo visst er det en forenkling. Det er de enkle eksemplene som kan gi de tydeligste illustrasjonene. Men de viser faktisk et almengyldig prinsipp. At iblant vil det være uklokt, egoistik, umoralskt, til og med katastrofalt og nekte å ta imot hjelp.

"..- men jeg synes nok ikke at disse eksemplene er særlig sammenliknbare med det jeg føler at jeg går igjennom her nå."

I forhold til smerten, kaoset, motløsheten og forvirringen du opplever er det selvsagt banale, nesten flåsete eksempler. Men prinsippet om at du kan såre andre og stjele fra deg selv ved å nekte hjelp er like relevant.

"Jeg klandrer deg imidlertid ikke for å gi et slikt svar, utifra det lille jeg skrev kan jeg ikke forvente at andre skal forstå meg."

Selvsagt forstår ikke jeg dine innerste tanker og følelser og hva som skal til for å løse opp i alle dine vonde knuter. Men det kan hende at jeg forstår en del omkring mekanismene omkring selvmord. Iblant kan man gjemme seg bak at ingen-forstår-meg-egentlig for å slippe lytte til fornuft.

"Videre skriver du: "Tror du de som er glad i deg ville vært glad for at du valgte selvstendighet fremfor livet?"

Nei, det tror jeg ikke. Men her må man ha to tanker i hodet samtidig: Vil det virkelig være bedre for dem å måtte holde ut med meg i årevis, hvis jeg blir en belastning for dem?"

Til det vil jeg svare et ubetinget og entydig ja. Så lenge du lever vil du tilføre dine nærmeste tidvis smerte og tidvis glede. Det gjør vi alle. Tar du livet av deg har du gitt dem bare sorg. Kjenner foresten du noen som du synes er så plagsomme at du ønsker de tok livet av seg? (Utenom Sadam og andre tyranner.)

Du har lave tanker om hvor glade de er i deg. Om du så var bare smerte og bry resten av livet, ville de velge den smerten fremfor smerten ved at du forkaster deres omsorg. Det er en enorm belastning og se at noen en er glad i lider og ikke kunne/få lov å hjelpe.

"Tror du ikke jeg har tenkt på dette? [pårørendes smerte.]"

God at du har tenkt på det. Du virker så reflektert at det ville overrasket meg stort om du ikke hadde det.

"Slik jeg ser det, er det bedre å utsette dem for èn eventuell stor belastning enn å "varsle" i hytt og gevær om noe som det ikke 100% sikkert at kommer til å skje."

Det er ikke å varsle i hytt og gevær når du har planene klare. Hadde din intensjon vært å manipulere med selvmordstrusler, hadde du gjort det for lenge siden. "Èn stor belastning" må du innse er en stor livslang belastning.

Ved å holde deg i livet, og kanskje komme deg på beina kan du bli en glede for dem. Tar du livet av deg er du for alltid en belastning og sorg. Spa opp en hvilken som helst pårørende-gruppe for etterlatte etter selvmord og de kan bekrefte dette.

"Dessuten - hvis man velger å fortelle om sine selvmordsplaner til venner, familie eller bekjente bør man iallefall ha et par ting klart i hodet: 1. De kan komme til å reagere med vantro/sjokk, bli fortvilet og ikke vite hva de skal gjøre. De vil kanskje føle seg forpliktet til å gjøre "noe", og dermed er sirkuset igang... 2. De kan komme til å oppfatte det som et forsøk på manipulasjon. 3. De kan finne på å aktivt prøve å hindre meg, f.eks ved å forsøke å få meg innlagt"

Jeg ville valgt mitt "publikum" med omhu. Du har helt rett, mange ville taklet det dårlig. Men noen ville taklet det mye bedre enn du tror. Og så finnes psykiatrien, og selv der finnes noe som heter akutt hjelp som faktisk kan fungere. Det finnes også ulike hjelpetelefoner der du kan være annonym.

Når et menneske pga sykdom, fare eller annen grunn er i livsfare blir det bølger. Så mye er et menneske verdt.

Å ta imot hjelp er å midlertidig gi fra seg en viss mengde selvstendighet og kontroll. Noen ganger mer enn andre. Ber du om hjelp med dine psykiske problemer og selvmordstendenser er det den bitre pillen du må svelge. Men ikke for bestandig.

De lærde strides om pillene, amatørene også for den del. Forstår godt du er skeptisk til både den ene og den andre bivirkningen, vektøkning innkludert. Faktum er at noen har god effekt og få bivirkninger. Andre har elendig effekt og haugevis med bivirkninger. Resten, kanskje flertallet, er et sted midt imellom. Det hele blir et kost/nytte-spørsmål. Først kostnaden ved å prøve, så kostnaden ved evt å fortsette med tablettene. Så får man tenke litt på de eventuelle kostnadene ved å ikke prøve.

Du har fått mange svar her, fra personer som har prøvd litt av hvert. Jeg har ikke funnet noen som har anbefalt deg å ikke ta imot hjelp og heller gjøre det slutt.

Når man er midt i krisen føles det som den er uløselig og at den aldri går over. Og at ingen egentlig forstår hvor håpløst alt er. Men som oftes er det en selv som ikke skjønner hvor mye håp det er, om man bare gir livet en sjanse.

Dette er ikke skrivebordsløsninger. De er nøye utprøvd av flere enn meg.

Selv tilbrakte jeg 6-7 år av min barndom med å lure på om en bror ville overleve pga sykdom. Det var tidvis et inferno av uvisshet, skremmeskudd, falske alarmer og alvorlige kriser. En enorm belastning for hele familien som satte dype spor. Det førte også til at jeg tidvis ble oversett og tilsidesatt. Han var verdt hvert milligram av bekymring, ensomhet og smerte, selv om han ikke hadde overlevd. Det gjorde han. :-) Ingen av oss ville valgt én stor belasting i starten i stedet. Selv om oddsen i utgangspunktet var elendig.

Jeg kan ikke fatte hvorfor du skulle være mindre verdt enn han.

Klem

[uffamei]

Hei,det har vært påske,og jeg så nettopp innlegget ditt.

Etter min mening erdu psykisk syk.Bestill ny time hos fastlegen,"legg kortene" på bordet;ta imot hjelp;oppsøk psykologen,vær ærlig mot deg selv.En dyktig psykolog har gjennomskuet deg for lengst;han venter bare på at du skal våge å vise ham tillit,så dere i felles-skap kan finne utav din livssituasjon.

Mine råd er:ta imot medisiner,avtal ofte kontroller(blodprøver).Ta imot sykmelding;viktig å roe ned tempo så du litt eterhvert "oppdager" deg selv.Psykologhjelp.

--og,JEG snakker av erfaring;langvarig erfaring.

IKKE minst:psykiatrien KAN/SKAL/BØR hjelpe deg!!!

Ønsker du kontakt,si fra!

Uansett,ønsker deg veldig lykke til!!

[uffamei]

Hei,det har vært påske,og jeg så nettopp innlegget ditt.

Etter min mening erdu psykisk syk.Bestill ny time hos fastlegen,"legg kortene" på bordet;ta imot hjelp;oppsøk psykologen,vær ærlig mot deg selv.En dyktig psykolog har gjennomskuet deg for lengst;han venter bare på at du skal våge å vise ham tillit,så dere i felles-skap kan finne utav din livssituasjon.

Mine råd er:ta imot medisiner,avtal ofte kontroller(blodprøver).Ta imot sykmelding;viktig å roe ned tempo så du litt eterhvert "oppdager" deg selv.Psykologhjelp.

--og,JEG snakker av erfaring;langvarig erfaring.

IKKE minst:psykiatrien KAN/SKAL/BØR hjelpe deg!!!

Ønsker du kontakt,si fra!

Uansett,ønsker deg veldig lykke til!!

Hei igjen:glemte å få fram følgende:er det ikke mest fornuftig å ta en fom for medisin i en over gangsperiode,og kanhende oppleve at den virker,og kanskje gir deg bedre LIVSKVALITET!!!--tiltross for at du kanskje må(ikke nødvedigvis)oppleve vektøkning?

Med den treningsiver du forteller om,er det heller neppe mulig.Men husk:DU må VELGE selv....

Ha det igjen,stå på!Du vil lykkes å komme positivt ut av det,om du selv vil,og vil det nok....

mvh