NHD kan du ta en titt på dette innlegget

[Gjest kosertil]

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=1631721

Det har skaket opp masse folk på åpent. Trenger denne dama hjelp? Og hva gjør man når slike ting dukker opp anonymt?

[Gjest @nonym'kvinn]

Jeg har ikke passet dette barnet mer enn en og en halv mnd. og det er først den siste uka jeg har begynt å miste motet. Jeg har ikke latt mitt eget barn plage den lille fra første dag hvis det err det du tror. Det er akkurat i den siste tida at jeg liksom har gitt opp. Og nå har jeg jo tenkt å si opp. meningen med innl. var mest for å få råd om hva jeg kan si til foreldrene. Evt. høre fra folk som har opplevd lignende. Jeg blir deprimert av situasjonen. Du må ikke tro jeg sitter og koser meg. Så ikke dra dette så langt ok?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har ikke passet dette barnet mer enn en og en halv mnd. og det er først den siste uka jeg har begynt å miste motet. Jeg har ikke latt mitt eget barn plage den lille fra første dag hvis det err det du tror. Det er akkurat i den siste tida at jeg liksom har gitt opp. Og nå har jeg jo tenkt å si opp. meningen med innl. var mest for å få råd om hva jeg kan si til foreldrene. Evt. høre fra folk som har opplevd lignende. Jeg blir deprimert av situasjonen. Du må ikke tro jeg sitter og koser meg. Så ikke dra dette så langt ok?

Jeg skriver dette svaret direkte til deg.

Det første du må gjøre er å si opp arbeidsforholdet umiddelbart.

Først og fremst av hensyn til barnet som helt sikkert tar skade av dette for hver dag som går. Men også for din egen del. Det fremgår klart av innlegget ditt at du også lider som følge av dette.

Den tredje som tar skade er ditt eget barn. Barnet opplever at det kan slå løs på et forsvarsløst mindre barn uten at det får konsekvenser. Det lærer da langsomt at dette er ok og lovlig.

Ta på deg den belastning det er å snakke med foreldrene allerede i dag. Du må ikke passe dette barnet en eneste dag til!

Lykke til :-)

[Gjest @nonym'kvinn]

Jeg skriver dette svaret direkte til deg.

Det første du må gjøre er å si opp arbeidsforholdet umiddelbart.

Først og fremst av hensyn til barnet som helt sikkert tar skade av dette for hver dag som går. Men også for din egen del. Det fremgår klart av innlegget ditt at du også lider som følge av dette.

Den tredje som tar skade er ditt eget barn. Barnet opplever at det kan slå løs på et forsvarsløst mindre barn uten at det får konsekvenser. Det lærer da langsomt at dette er ok og lovlig.

Ta på deg den belastning det er å snakke med foreldrene allerede i dag. Du må ikke passe dette barnet en eneste dag til!

Lykke til :-)

Tusen takk for gode råd. Skulle ha kommet hit med en gang, isteden for på åpent forum hvor jeg bare blir kalt syk og gal osv.

Det var ikke det jeg trengte å få høre i denne vanskelige situasjonen.

[Mimmy]

Jeg skriver dette svaret direkte til deg.

Det første du må gjøre er å si opp arbeidsforholdet umiddelbart.

Først og fremst av hensyn til barnet som helt sikkert tar skade av dette for hver dag som går. Men også for din egen del. Det fremgår klart av innlegget ditt at du også lider som følge av dette.

Den tredje som tar skade er ditt eget barn. Barnet opplever at det kan slå løs på et forsvarsløst mindre barn uten at det får konsekvenser. Det lærer da langsomt at dette er ok og lovlig.

Ta på deg den belastning det er å snakke med foreldrene allerede i dag. Du må ikke passe dette barnet en eneste dag til!

Lykke til :-)

Til NHD:

Kjempeglad for at du svarte på innlegget til denne dama. Dette må vel være et kjempeproblem for dere som er behandlere, å komme borti saker der det åpenbart skjer overgrep mot andre uskyldige (barn, ektefeller, foreldre).

Der dere er forventet å ta dere av pasienten først og fremst, selv om det er pasienten som også begår overgrep?

Er dette noe som dere diskuterer dere imellom, som et etisk dilemma?

Og hva er praksis, dersom dere får greie på overgrep som er begått eller skal begås, enten mot pasient eller andre?

[Dorthe]

Til NHD:

Kjempeglad for at du svarte på innlegget til denne dama. Dette må vel være et kjempeproblem for dere som er behandlere, å komme borti saker der det åpenbart skjer overgrep mot andre uskyldige (barn, ektefeller, foreldre).

Der dere er forventet å ta dere av pasienten først og fremst, selv om det er pasienten som også begår overgrep?

Er dette noe som dere diskuterer dere imellom, som et etisk dilemma?

Og hva er praksis, dersom dere får greie på overgrep som er begått eller skal begås, enten mot pasient eller andre?

Psykiatere har meldeplikt i slike tilfelle.

[Mimmy]

Psykiatere har meldeplikt i slike tilfelle.

Det var enda godt å høre.

[MinnieM]

Tusen takk for gode råd. Skulle ha kommet hit med en gang, isteden for på åpent forum hvor jeg bare blir kalt syk og gal osv.

Det var ikke det jeg trengte å få høre i denne vanskelige situasjonen.

Jeg støtter psykiateren 100% i hans svar. Det hender faktisk at man ikke liker et barn, og det er lov å føle. Men jeg leser av det du skriver at du har vansker med å sette grenser for ditt eget barn når det blir utagerende mot andre. Empati er ikke en medfødt egenskap hos mennesker, det må læres. Husk at empati er en forutsetning for et godt sosialt liv for barnet ditt videre.

Du trenger ikke være dønn ærlig med foreldrene når du sier opp, hovedsaken er at barnet får det bedre.

Barnehage er nok den eneste trygge løsningen for å unngå slike forhold, det er umulig for foreldrene å gjette seg frem til hva barnet opplever alene hos dagmamma.

Lykke til.