Merkelig time

[ulva]

Hadde en svært merkelig time i dag. Mesteparten av tiden gikk riktignok med til prevensjon, men det var ikke det som var så merkelig. For det første er det hvordan jeg føler meg. Jeg føler meg rar. Jeg SER ham virkelig. Han ER der, og er høyst reell. Det har jeg ikke opplevd før, så jeg sliter med angst og panikk.

Så er det tema etter at vi var ferdige med mens og p-sprøyter, og det var hvor jeg befinner meg rent terapeutisk. Han reagerte overraskende nok på noe jeg nevnte sist time, og fant ut at han har feilbedømt meg - igjen. Det viktigste i terapien med meg er ikke innsikt og dynamikk, men støtte og omsorg. Og det har han ikke lagt så mye vekt på, for han trodde jeg var på et "høyere" trinn i utviklingen min. Er egentlig som et lite barn, jeg, som ikke har fått det jeg trenger av omsorg og omtanke. Er på sett og vis ikke klar for konfliktfylt terapi. Føler meg kanskje litt fornærmet, men likevel lettet. For han har rett, dessverre, selv om det er litt dumt å måtte innrømme det. Kanskje jeg får mer ut av terapien nå? Som han ikke presser meg lenger enn jeg kan strekke meg?

[Mimmy]

Så fint at du har hatt en så god terapitime i dag. Det tror jeg har manglet i mine terapitimer også, at terapeuten og jeg ikke har vært helt samstemte. Og at det derfor ikke har vært så produktivt, alltid.

[Gjest tod]

At terapien primært er støttende og jeg-byggende, betyr jo ikke at dere på død og liv må unngå alt konfliktfylt materiale; men dere kan kanskje nærme dere det mer i ditt tempo.

Jeg syns uansett at det høres bra ut at psykiateren din deler slike vuderinger med deg på en direkte måte.

[Mimmy]

Syns ikke det er noe dumt eller barnslig heller. Alle trenger støtte, omsorg og omtanke. Ikke bare barn, men voksne også. Og enda mere, dersom man ikke har fått den omsorg og støtte man trengte som barn. Mangel på sådant er jo noe av det som kan skape angst, ettersom jeg har fått med meg av terapien min.

Nå var det ikke så veldig treffende på meg, det å trekke frem ting fra barndom, iom at jeg har en medfødt lidelse som skaper angst, og som foreldrene mine ikke kunne noe for.

Men jeg syns ikke det er barnslig å ønske seg litt støtte og omtanke.