Orker ikke mer

[ulva]

Nå er jeg snart der jeg var før innleggelsen - alt er bare svart og fortvilelse. Det er enkelt å se hvorfor denne gangen: Jeg skal snart ha eksamen og jeg orker ikke presset. Ikke orker jeg å lese heller, så det er sannsynlig at jeg stryker. Og det er ganske alvorlig, ettersom det er avsluttende eksamen. Har hatt gode karakterer til nå, men nå er det virkelig slutt. Orker bare ikke mer. Og vet som vanlig ikke hva jeg skal gjøre.

[Mimmy]

Dersom du ikke klarer å få konsentrert deg om skolearbeidet, og du derfor stryker, så kan du kanskje ta opp igjen eksamen på et senere tidspunkt. Spesielt dersom det er høyere utdanning det dreier seg om. Så det skulle uansett ikke være noen uoverkommelig krise, skulle det vel?

[ulva]

Dersom du ikke klarer å få konsentrert deg om skolearbeidet, og du derfor stryker, så kan du kanskje ta opp igjen eksamen på et senere tidspunkt. Spesielt dersom det er høyere utdanning det dreier seg om. Så det skulle uansett ikke være noen uoverkommelig krise, skulle det vel?

Det kan jeg selvsagt. Men noe skal jeg jo leve av - hva da? Dette er siste eksamen, jeg kan ikke begynne i yrket mitt likevel, og må finne en annen inntekt. Psykiateren min snakket om rehabiliteringspenger, men vet jo at jeg egentlig ikke har krav på det. Så jeg føler meg ganske fortapt. Og det er jo ingen vits i å gå opp til en eksamen som man ikke klarer å lese til. Jeg har møtt veggen - og jeg klarer ikke å lese. Noe skyldes nok medisinen, som kan gi bivirkningen at man blir ukonsentrert. Det er meg om dagen. Ukonsentrert. Og fortvilet. Skulle så gjerne så mye, men strekker ikke til. Vi er to om å føle det slik.

[Mimmy]

Det kan jeg selvsagt. Men noe skal jeg jo leve av - hva da? Dette er siste eksamen, jeg kan ikke begynne i yrket mitt likevel, og må finne en annen inntekt. Psykiateren min snakket om rehabiliteringspenger, men vet jo at jeg egentlig ikke har krav på det. Så jeg føler meg ganske fortapt. Og det er jo ingen vits i å gå opp til en eksamen som man ikke klarer å lese til. Jeg har møtt veggen - og jeg klarer ikke å lese. Noe skyldes nok medisinen, som kan gi bivirkningen at man blir ukonsentrert. Det er meg om dagen. Ukonsentrert. Og fortvilet. Skulle så gjerne så mye, men strekker ikke til. Vi er to om å føle det slik.

Dersom du ikke har noen rettigheter gjennom trygdekontorets ordninger, og alle andre ordninger også er prøvd, så har du allikevel rett på økonomisk sosialhjelp. Så du skal uansett ikke behøve å sulte, eller stå uten tak over hodet eller noe sånt noe.

Men når er eksamen? Er det før påske eller etter påske? Kanskje du føler deg litt bedre innen den tid? Å stresse med å tenke på lesning kan vel ofte være like frustrerende som det å faktisk lese.

[Mimmy]

Det kan jeg selvsagt. Men noe skal jeg jo leve av - hva da? Dette er siste eksamen, jeg kan ikke begynne i yrket mitt likevel, og må finne en annen inntekt. Psykiateren min snakket om rehabiliteringspenger, men vet jo at jeg egentlig ikke har krav på det. Så jeg føler meg ganske fortapt. Og det er jo ingen vits i å gå opp til en eksamen som man ikke klarer å lese til. Jeg har møtt veggen - og jeg klarer ikke å lese. Noe skyldes nok medisinen, som kan gi bivirkningen at man blir ukonsentrert. Det er meg om dagen. Ukonsentrert. Og fortvilet. Skulle så gjerne så mye, men strekker ikke til. Vi er to om å føle det slik.

Mente ikke å virke ufølsom i det forrige innlegget, eller det før der igjen heller, dersom det ble oppfattet slik. Vet hvor stressende det kan være å være student, det har jeg prøvd selv også, og det er alltid noe som skal gjøres.

Det er ingen 9-4 jobb, egentlig, fordi man alltid kan gjøre det bedre. Men det ser kanskje bedre ut etter påske? Skal du gjøre noe nå i påsken? Selv liker jeg ikke noe særlig høytider, og prøver å ikke gjøre noe særlig ut av dem. Påsken er slik sett ikke så vanskelig, fordi det er få krav til hvordan den "bør feires".

Da er det heller ille med julen, syns jeg. Får alltid nedtur etter jul, og bruker lang tid på å komme meg, så sommeren kommer som kastet på meg. Klarer ikke å glede meg så veldig over sommeren heller. Høsten, derimot, er ei fin tid.

[Gjest Point Out]

Når jeg leser all fortvilelsen i innlegga dine, Ulva, så kommer jeg til å tenke at slik skrev jeg også for en stund siden. Sendte lange fortvilte skriv til legen min. Har lest dem i ettertid, og er helt sjokkert. Jeg hørtes ut som en selvmordkandidat.

Men på den tiden, samtidig med at jeg skrev disse fortvilte brevene, gikk jeg også på skolen pg gruet til eksamen. Prøvde å formidle til lærer og de andre elevene at jeg ikke fungerte. Men de oppfattet det ikke. Jeg ble oppfattet som den mest vellykkede av alle elevene av både lærer og medelever. Det var veldig rart; å være så fortvilet og på bunn innvendig og samtidig bli misunt av utenforstående rundt meg for min vellykkethet.

Det jeg vil fram til er om du også er slik, at ingen andre enn noen få vet hvordan du har det. At du tar deg sammen til de grader når du MÅ, og at derfor folk ikke riktig kan skjønne at du trenger hjelp. Slik var det med meg.

Når jeg prøvde å forklare medelever om angsten og depresjonen og mangelen på energi, så sa de ja og ha og så litt forundret ut og så kom det noe slikt som, jamen du er jo så flink og bla bla bla. Tror ikke de helt kunne tro meg, selv om de selvfølgelig ville tro meg.

Slik har jeg tildels også opplevd det innen helsevesenet. Har veldig vanskelig for å VISE meg svak. Derfor må de tro meg på mitt ord. Min erfaring er at det gjør de ikke.

Det er en plage å ha den styrken at du skjuler hvor svak du egentlig er. Prøver å beholde siste rest av verdighet kanskje.

Er du også en slik person, som alle tror er vellykket selv når en er som mest fortvilet og ute av seg?

[ulva]

Dersom du ikke har noen rettigheter gjennom trygdekontorets ordninger, og alle andre ordninger også er prøvd, så har du allikevel rett på økonomisk sosialhjelp. Så du skal uansett ikke behøve å sulte, eller stå uten tak over hodet eller noe sånt noe.

Men når er eksamen? Er det før påske eller etter påske? Kanskje du føler deg litt bedre innen den tid? Å stresse med å tenke på lesning kan vel ofte være like frustrerende som det å faktisk lese.

Eksamen er rett over påske. Men jeg har bestemt meg for ikke å gå opp til eksamen. Jeg orker rett og slett ikke. Det går bare ikke. Det får heller være. Skal snakke med psykiateren min så fort som mulig.

[ulva]

Når jeg leser all fortvilelsen i innlegga dine, Ulva, så kommer jeg til å tenke at slik skrev jeg også for en stund siden. Sendte lange fortvilte skriv til legen min. Har lest dem i ettertid, og er helt sjokkert. Jeg hørtes ut som en selvmordkandidat.

Men på den tiden, samtidig med at jeg skrev disse fortvilte brevene, gikk jeg også på skolen pg gruet til eksamen. Prøvde å formidle til lærer og de andre elevene at jeg ikke fungerte. Men de oppfattet det ikke. Jeg ble oppfattet som den mest vellykkede av alle elevene av både lærer og medelever. Det var veldig rart; å være så fortvilet og på bunn innvendig og samtidig bli misunt av utenforstående rundt meg for min vellykkethet.

Det jeg vil fram til er om du også er slik, at ingen andre enn noen få vet hvordan du har det. At du tar deg sammen til de grader når du MÅ, og at derfor folk ikke riktig kan skjønne at du trenger hjelp. Slik var det med meg.

Når jeg prøvde å forklare medelever om angsten og depresjonen og mangelen på energi, så sa de ja og ha og så litt forundret ut og så kom det noe slikt som, jamen du er jo så flink og bla bla bla. Tror ikke de helt kunne tro meg, selv om de selvfølgelig ville tro meg.

Slik har jeg tildels også opplevd det innen helsevesenet. Har veldig vanskelig for å VISE meg svak. Derfor må de tro meg på mitt ord. Min erfaring er at det gjør de ikke.

Det er en plage å ha den styrken at du skjuler hvor svak du egentlig er. Prøver å beholde siste rest av verdighet kanskje.

Er du også en slik person, som alle tror er vellykket selv når en er som mest fortvilet og ute av seg?

Akkurat! Det er faktisk et stort problem - også det at jeg er intelligent og klarer meg med lite lesing. Da skjønner ingen hvordan jeg egentlig sliter. Slik er det nå også, og jeg forsøker å få psykiateren min til å forstå. Men han bare maser om at jeg må gjøre ferdig skolen. Og det orker jeg ikke. Ikke nå. Og jeg syns det er for dumt om jeg må forsøke nye selvmordsforsøk for at han skal se hvor vanskelig jeg har det. Prøver andre måter å kommunisere på, men er nok flinkere til å fremstå som vellykket...

[Mimmy]

Eksamen er rett over påske. Men jeg har bestemt meg for ikke å gå opp til eksamen. Jeg orker rett og slett ikke. Det går bare ikke. Det får heller være. Skal snakke med psykiateren min så fort som mulig.

Du bør gå opp til eksamen allikevel, du kan levere blankt eller (aller helst) levere det du klarer.

På den måten kan du ta opp igjen eksamen til høsten, eller når de har konteringseksamen. Så vidt jeg husker, så har man enten var det 3 eller 4 forsøk? Ihvertfall var det slik da jeg var student. Det kan jo ha forandret seg, så jeg skal ikke være så skråsikker her.

Men uten at du møter til eksamen, så tror jeg ikke du får lov til å gå opp igjen. I hvert fall ikke så raskt.

Det er altså ingen umiddelbar krise, dersom du ikke består eksamen første gang. Jeg tror også du kan levere sykemelding, men dette er jeg mere usikker på. Så det bør du spørre psykiateren din om, syns jeg. Og ta med de innleggene du har skrevet her?

For øvrig så syns jeg å lese mellom linjene at du er en meget samvittighetsfull og flink student.

Kanskje flinkere enn du orker akkurat nå, fordi du har problemer/sykdom som tar mye krefter.

Fortsatt god påske.

[frosken]

Akkurat! Det er faktisk et stort problem - også det at jeg er intelligent og klarer meg med lite lesing. Da skjønner ingen hvordan jeg egentlig sliter. Slik er det nå også, og jeg forsøker å få psykiateren min til å forstå. Men han bare maser om at jeg må gjøre ferdig skolen. Og det orker jeg ikke. Ikke nå. Og jeg syns det er for dumt om jeg må forsøke nye selvmordsforsøk for at han skal se hvor vanskelig jeg har det. Prøver andre måter å kommunisere på, men er nok flinkere til å fremstå som vellykket...

Hvis du vil slutte på skolen, så må du gjøre det - og selv ta ansvar for det valget. Du må selv være så voksen at du avgjør om du kan mobilisere enda litt til - eller om du ikke klarer og ønsker å presse deg mer.

At psykiateren din oppfordrer deg til å gjøre ferdig utdannelsen din tror jeg ikke har noe med hvorvidt han skjønner hvor vanskelig du har det eller ikke. Det har med en realisme mht fremtidsmuligheter å gjøre.

[Gjest Point Out]

Eksamen er rett over påske. Men jeg har bestemt meg for ikke å gå opp til eksamen. Jeg orker rett og slett ikke. Det går bare ikke. Det får heller være. Skal snakke med psykiateren min så fort som mulig.

Jeg droppet nesten eksamen jeg også. Leste ingenting etter jul utenom på skolen. Leverte bare det jeg var nødt til. Jeg heller orket ikke tanken, var så utslitt og fikk helt panikk.

Men jeg møtte opp, og fikk best karakter av alle til tross for lite lesing.

Det jeg mener er, du sa at du også greide deg til tross for lite lesing. Hvorfor ikke bare møte opp til eksamen og se hvordan det går? Ikke plag deg med mer lesing hvis du ikke orker, men ta noe beroligende og møt opp til eksamensdagen.

Selvfølgelig kan du ha det mye verre enn jeg hadde. Men det jeg vil si at jeg var veldig letta over at jeg ikke droppet eksamen. Jeg bestemte meg ikke for å dra til skolen eller ikke, før jeg eksamensdagen måtte velge vei i et lyskryss.

Men det var godt for selvfølelsen å ikke ha 'feiget ut'.

Tenk over det kanskje?

[ulva]

Jeg droppet nesten eksamen jeg også. Leste ingenting etter jul utenom på skolen. Leverte bare det jeg var nødt til. Jeg heller orket ikke tanken, var så utslitt og fikk helt panikk.

Men jeg møtte opp, og fikk best karakter av alle til tross for lite lesing.

Det jeg mener er, du sa at du også greide deg til tross for lite lesing. Hvorfor ikke bare møte opp til eksamen og se hvordan det går? Ikke plag deg med mer lesing hvis du ikke orker, men ta noe beroligende og møt opp til eksamensdagen.

Selvfølgelig kan du ha det mye verre enn jeg hadde. Men det jeg vil si at jeg var veldig letta over at jeg ikke droppet eksamen. Jeg bestemte meg ikke for å dra til skolen eller ikke, før jeg eksamensdagen måtte velge vei i et lyskryss.

Men det var godt for selvfølelsen å ikke ha 'feiget ut'.

Tenk over det kanskje?

Jeg "feiger" ikke ut - jeg er alvorlig syk! Det er tross alt bare en måned siden jeg ble skrevet ut fra lukket avdeling! Og oppholdet der og oppholdet på sykehus for tre mnd siden på grunn av overdose har gjort at jeg falt enda lengre bak på skolen. Tegnene på at jeg ikke orker mer har jeg sett lenge. Har bare ikke tatt dem på alvor før nå - nå som jeg begynte å planlegge neste selvmordsforsøk fordi jeg er så sliten. Det er veldig viktig for meg - men verdt å dø for?

[ulva]

Du bør gå opp til eksamen allikevel, du kan levere blankt eller (aller helst) levere det du klarer.

På den måten kan du ta opp igjen eksamen til høsten, eller når de har konteringseksamen. Så vidt jeg husker, så har man enten var det 3 eller 4 forsøk? Ihvertfall var det slik da jeg var student. Det kan jo ha forandret seg, så jeg skal ikke være så skråsikker her.

Men uten at du møter til eksamen, så tror jeg ikke du får lov til å gå opp igjen. I hvert fall ikke så raskt.

Det er altså ingen umiddelbar krise, dersom du ikke består eksamen første gang. Jeg tror også du kan levere sykemelding, men dette er jeg mere usikker på. Så det bør du spørre psykiateren din om, syns jeg. Og ta med de innleggene du har skrevet her?

For øvrig så syns jeg å lese mellom linjene at du er en meget samvittighetsfull og flink student.

Kanskje flinkere enn du orker akkurat nå, fordi du har problemer/sykdom som tar mye krefter.

Fortsatt god påske.

Jeg kan godt være sykemeldt til eksamen - da teller det ikke som et forsøk. Har måttet gjøre det slik før også, fordi jeg var så sliten. Å møte opp til eksamen og levere blankt, orker jeg derimot ikke. Da teller det dessuten som ett av tre forsøk. Skal forsøke å ha en god påske, men ny innleggelse er vel nærmere tenker jeg. God påske til deg, iallefall!

[ulva]

Hvis du vil slutte på skolen, så må du gjøre det - og selv ta ansvar for det valget. Du må selv være så voksen at du avgjør om du kan mobilisere enda litt til - eller om du ikke klarer og ønsker å presse deg mer.

At psykiateren din oppfordrer deg til å gjøre ferdig utdannelsen din tror jeg ikke har noe med hvorvidt han skjønner hvor vanskelig du har det eller ikke. Det har med en realisme mht fremtidsmuligheter å gjøre.

Nå er det ikke slik at jeg skal slutte på skolen - det er snakk om å utsette to eksamener i ett år, inntil jeg er blitt bedre og mer stabil. Dersom det er mulig. Det var faktisk psykiateren min som nevnte det som en mulighet - at jeg gikk på rehabilitering og kun tok disse to fagene i løpet av året. Så bruker jeg mine siste krefter på hovedprosjektet istedenfor.

[soleil]

Jeg kan godt være sykemeldt til eksamen - da teller det ikke som et forsøk. Har måttet gjøre det slik før også, fordi jeg var så sliten. Å møte opp til eksamen og levere blankt, orker jeg derimot ikke. Da teller det dessuten som ett av tre forsøk. Skal forsøke å ha en god påske, men ny innleggelse er vel nærmere tenker jeg. God påske til deg, iallefall!

Om du ikke har overskudd til å ta eksamen nå, så kan du ta den senere.

Jeg vet det kan føles som et nederlag, men tid er det nok av i livet. Jeg har selv måttet gå opp igjen et år av utdannelsen min pga psykdom, så jeg vet hvordan det kan være.

Jeg syns det er fonuftig med innleggelse om du er så dårlig at du nesten ikke orker tanken på å leve.

Ønsker deg god bedring og god påske

[frosken]

Nå er det ikke slik at jeg skal slutte på skolen - det er snakk om å utsette to eksamener i ett år, inntil jeg er blitt bedre og mer stabil. Dersom det er mulig. Det var faktisk psykiateren min som nevnte det som en mulighet - at jeg gikk på rehabilitering og kun tok disse to fagene i løpet av året. Så bruker jeg mine siste krefter på hovedprosjektet istedenfor.

Dette er en litt forvirrende tråd, ulva. På den ene siden sier du at psykiateren din ikke forstår hvor dårlig du er og oppfordrer deg til å bli ferdig med skolen - på en annen side sier du at det ikke er noe problem å bli sykemeldt - og at psykiateren din har nevnt muligheten av et år med rehabiliteringspenger for så å ta avsluttende eksamener neste år.

Hvorfor mener du at psykiateren din ikke forstår hvor dårlig du føler deg?

Og hvorfor er det så vanskelig å selv ta en bestemmelse mht dette?

Hvorfor anser du det som aktuelt å skade deg selv for å få psykiateren til å forstå hvor ille du har det?

[Mimmy]

Jeg kan godt være sykemeldt til eksamen - da teller det ikke som et forsøk. Har måttet gjøre det slik før også, fordi jeg var så sliten. Å møte opp til eksamen og levere blankt, orker jeg derimot ikke. Da teller det dessuten som ett av tre forsøk. Skal forsøke å ha en god påske, men ny innleggelse er vel nærmere tenker jeg. God påske til deg, iallefall!

Ja, da har du et alternativ som kan fungere. Men for fremtidsmulighetene dine, så ville det allikevel kanskje lønne seg å klare å møte opp. Er det lesingen du må gjøre, eller er det selve eksamenssituasjonen som engster deg? Hva ville i så fall gjøre det enklere, og er det i tilfelle noe som kan ordnes? Få mere tid på eksamensdagen f.eks., kan du jo spørre psykiateren om, dersom det er tidsaspektet som engster deg.

[Mimmy]

Jeg "feiger" ikke ut - jeg er alvorlig syk! Det er tross alt bare en måned siden jeg ble skrevet ut fra lukket avdeling! Og oppholdet der og oppholdet på sykehus for tre mnd siden på grunn av overdose har gjort at jeg falt enda lengre bak på skolen. Tegnene på at jeg ikke orker mer har jeg sett lenge. Har bare ikke tatt dem på alvor før nå - nå som jeg begynte å planlegge neste selvmordsforsøk fordi jeg er så sliten. Det er veldig viktig for meg - men verdt å dø for?

Nei, jeg tror i hvert fall ikke at du "feiger ut" jeg heller. Jeg tror du er slik, at du sliter med dårlig samvittighet fordi du ikke makter de tingene du synes selv at du bør makte, til tross for sykdom.

Det er ingen skam å måtte utsette eksamener fordi du er syk og trenger behandling. Hvis det er slik du føler det, så likner du ihvertfall meg.

Jeg tror jeg skal legge meg snart nå, jeg skal på jobb igjen i morgen. Jeg er nok fremdeles sliten, men jeg makter ikke at folk kanskje skal tro jeg er lat.

God natt, og fortsatt god påske!

[Gjest Point Out]

Jeg "feiger" ikke ut - jeg er alvorlig syk! Det er tross alt bare en måned siden jeg ble skrevet ut fra lukket avdeling! Og oppholdet der og oppholdet på sykehus for tre mnd siden på grunn av overdose har gjort at jeg falt enda lengre bak på skolen. Tegnene på at jeg ikke orker mer har jeg sett lenge. Har bare ikke tatt dem på alvor før nå - nå som jeg begynte å planlegge neste selvmordsforsøk fordi jeg er så sliten. Det er veldig viktig for meg - men verdt å dø for?

Jeg TOK jo forbehold for at du kanskje var sykere enn jeg var på det tidspunktet da!

Men hvis du er SÅ syk, så skjønner jeg ikke hvorfor det helsepersonellet som har ansvaret for deg presser deg så. De må jo kjenne til innleggelsen og overdosen de også.

[ulva]

Dette er en litt forvirrende tråd, ulva. På den ene siden sier du at psykiateren din ikke forstår hvor dårlig du er og oppfordrer deg til å bli ferdig med skolen - på en annen side sier du at det ikke er noe problem å bli sykemeldt - og at psykiateren din har nevnt muligheten av et år med rehabiliteringspenger for så å ta avsluttende eksamener neste år.

Hvorfor mener du at psykiateren din ikke forstår hvor dårlig du føler deg?

Og hvorfor er det så vanskelig å selv ta en bestemmelse mht dette?

Hvorfor anser du det som aktuelt å skade deg selv for å få psykiateren til å forstå hvor ille du har det?

Føler at han forsøker å presse meg til å ta eksamen selv om jeg har sagt at jeg ikke orker. Men som han sa har jeg jo alltid klart det på en eller annen måte tidligere, så han trodde det kanskje gikk denne gangen også. Ikke egentlig sikkert han ville presse meg. Men han vet jo også hvor viktig utdannelsen er for meg, så...

Nei, det er nok heller jeg som er overfølsom. Alt han sier og gjør om dagen er galt, og jeg føler at han ikke ser og forstår. Har delvis rett også, for nå kommer erkjennelsene hans som perler på en rad - nå som jeg er så dårlig at jeg ikke bryr meg om at han får vite alt likevel.