hjelp ?

[quietus_crusader]

Jeg skrev et innlegg nylig som en prøve og nå prøver jeg igjen.

Først min situasjon: Jeg lider tidvis av depresjon og angst. Dette som følge av min diagnose asperger syndrom.

Diagnosen fikk jeg for ca 2 år siden, men jeg har ikke satt meg noe videre inn i det før i det siste.

Resultat: Jeg er mer deprimert og lei enn noen gang. Det "flotte" med asperger er jo at det ikke er kurerbart.

Jeg er nå 26 år gammel og føler at det meste av livet før diagnosen har vært bortkastet. Nå etter diagnosen vet jeg jo med rimelig sikkerhet at resten av livet vil være bortkastet også. Jippi.

Av psykiater, og nå senere psykiatrisk sykepleier får jeg høre at jeg må fokusere på mine gode sider. Problemet er bare at mine gode sider har lite med et godt liv å gjøre. Jeg er flink med datamaskiner og tekniske ting, har en god del leksikalske kunnskaper osv. Hvordan i svarte kan det veie opp for at jeg føler meg ensom og at jeg ikke orker sosialt samvær med andre, hvor mye jeg enn prøver eller ønsker.

Skulle skrevet mer, men orker ikke.

Alle synspunkter tas imot med takk.

[Mimmy]

Jeg hadde jo egentlig tenkt å legge meg, jeg nå da, men så kom jeg til å titte innom pcen min en gang til, og fikk se innlegget ditt.

Jeg har selv fått diagnosen asperger syndrom, og jeg er endel eldre enn deg, gift, ingen barn. Har også problemer med sosial omgang, blir lett sliten og må derfor "porsjonere" ut mine sosiale aktiviteter.

Og ikke bare i forhold til familie, slekt og venner, også i forhold til ham jeg er gift med.

Jeg setter grenser, slik at jeg ikke skal bli så sliten.

Med denne lidelsen tror jeg at man alltid egentlig dypest sett vil være ensom, til tross for at man kanskje både er gift, samboer og/eller har barn.

Men før tenkte jeg, at kanskje er det ikke så farlig, dersom man bare kan klare å ha det godt med seg selv. Da vil man kanskje også få det ganske godt med andre, til tross for handikapet.

Så jeg har tenkt å finne tilbake til den personen jeg var, som tenkte slik jeg tenkte da. Og DET kan jeg arbeide med, og det kan du også.

Og du er ung, det er slett ikke sikkert at du kommer til å være ensom hele resten av livet. Alt er selvsagt avhengig av hvor hardt du er angrepet, men er du som meg, så har du en mild utgave av det, og så kan det hende du greier deg aldeles utmerket allikevel.-)

[quietus_crusader]

Jeg hadde jo egentlig tenkt å legge meg, jeg nå da, men så kom jeg til å titte innom pcen min en gang til, og fikk se innlegget ditt.

Jeg har selv fått diagnosen asperger syndrom, og jeg er endel eldre enn deg, gift, ingen barn. Har også problemer med sosial omgang, blir lett sliten og må derfor "porsjonere" ut mine sosiale aktiviteter.

Og ikke bare i forhold til familie, slekt og venner, også i forhold til ham jeg er gift med.

Jeg setter grenser, slik at jeg ikke skal bli så sliten.

Med denne lidelsen tror jeg at man alltid egentlig dypest sett vil være ensom, til tross for at man kanskje både er gift, samboer og/eller har barn.

Men før tenkte jeg, at kanskje er det ikke så farlig, dersom man bare kan klare å ha det godt med seg selv. Da vil man kanskje også få det ganske godt med andre, til tross for handikapet.

Så jeg har tenkt å finne tilbake til den personen jeg var, som tenkte slik jeg tenkte da. Og DET kan jeg arbeide med, og det kan du også.

Og du er ung, det er slett ikke sikkert at du kommer til å være ensom hele resten av livet. Alt er selvsagt avhengig av hvor hardt du er angrepet, men er du som meg, så har du en mild utgave av det, og så kan det hende du greier deg aldeles utmerket allikevel.-)

Hei

Jeg har det ikke like ille som da jeg skrev det innlegget hver dag. Hadde en dårlig dag, og da ble melding slik. Jeg har og en mild utgave av asperger, blir jeg fortalt.

Hovedpoenget mitt var vel bare at det er vanskelig å lære seg å være sosial når en har tilbrakt mest tid alene med bøker og data opp gjennom årene. Hvis aspergeren hadde blitt oppdaget før kunne jeg kanskje sluppet noen av problemene jeg har nå.

Nå vet jeg at det ikke nytter å tenke sånn, men det er hva jeg sliter med for tiden. Jeg vet ikke når du fikk din diagnose eller om du har tenkt det samme. Du er gift. Jeg har ikke hatt kjæreste engang. Ikke bare er det flaut overfor mine jevnadrende, men har blitt et sårt punkt.

Jeg prøver å finne ut hva jeg skal gjøre videre og da går det opp og ned.

[Mimmy]

Hei

Jeg har det ikke like ille som da jeg skrev det innlegget hver dag. Hadde en dårlig dag, og da ble melding slik. Jeg har og en mild utgave av asperger, blir jeg fortalt.

Hovedpoenget mitt var vel bare at det er vanskelig å lære seg å være sosial når en har tilbrakt mest tid alene med bøker og data opp gjennom årene. Hvis aspergeren hadde blitt oppdaget før kunne jeg kanskje sluppet noen av problemene jeg har nå.

Nå vet jeg at det ikke nytter å tenke sånn, men det er hva jeg sliter med for tiden. Jeg vet ikke når du fikk din diagnose eller om du har tenkt det samme. Du er gift. Jeg har ikke hatt kjæreste engang. Ikke bare er det flaut overfor mine jevnadrende, men har blitt et sårt punkt.

Jeg prøver å finne ut hva jeg skal gjøre videre og da går det opp og ned.

Jeg fikk diagnosen i desember og er 35 år gammel. Jeg prøvde å virke mere tapper enn jeg egentlig føler meg, i det svarinnlegget jeg ga til deg. Du virket ganske fortvilet, og da vil man jo gjerne trøste og gi råd som er konstruktive. Selv så synes jeg ikke heller det er så stas å få en slik diagnose, som man skal ta med seg hele resten av livet.

Ja, jeg er heldig som ikke er alene, og har en å elske, og som elsker meg, men det er mye arbeid å få ting til å fungere i hverdagen allikevel.

Men det ER faktisk en del av de som har denne diagnosen, og spesielt dersom man har en mild utgave, som finner seg noen, blir gift og til og med får barn.

Så hvis jeg var deg, så ville jeg ikke utelukke den muligheten riktig enda. Selv med en slik diagnose, og hvis man tar hensyn til seg selv og setter grenser for seg selv og andre, så kan man ha et fint liv allikevel. Det er i hvert fall det livet man har, og det er ingen andre som lever livet for en. Det må man finne ut av selv, selv om man også kan få råd (og hjelp) av andre.

Hører gjerne fra deg igjen.