Så lei og så sint

[Mimmy]

Jeg har nå i 3 år vært tilknyttet kommunen gjennom tiltak, og jobber altså på sysselsetting. Men føler hele tiden på arbeidsplassen at jeg hverken eksisterer eller er et riktig menneske. Har knapt nok følelser heller.

Jeg er bare en ekstraressurs, som aldri blir nevnt noe, som aldri er med på ei eneste ferieliste. Det er som om jeg ikke er der eller jobber der. Jeg har hele tiden hatt problemer, og ville ikke vært der på den ordningen dersom jeg ikke hadde hatt psykiske problemer. Nå har jeg jo fått den diagnosen asperger syndrom, som jeg har vært fullstendig åpen om.

Men det er ingen som ser meg, og ingen som ser hva jeg sliter med. Og hvis de ser det, så er det ikke noe de bryr seg noe om. Og jeg er på 2 arbeidsplasser gjennom dette tiltaket. Og så sier de at de ser meg, og ser at jeg er sliten. Men det kan ikke være sant. Det må bare være noe de sier.

På den ene arbeidsplassen er jeg ikke med på ferielista, på den andre er jeg ikke med på møter. Så uansett så er jeg utenfor. Og så forventer de ting som jeg ikke kan innfri.

Jeg har angst, men allikevel blir jeg satt til å passe telefonen, og jeg skvetter hver gang. Så har jeg bedt om å slippe å være på denne arbeidsplassen, men i dag så har jeg fått vite at jeg må nok være der allikevel.

At de skal finne på noe så jeg får litt mer variasjon, da skal jeg visst være kokke, da. Men det blir for sosialt for meg, så blir jeg utslitt igjen. Og jeg som er så sliten fra før. Har jeg ikke noe verdi, jeg da. Er det ingen som ser meg?

Bare fordi jeg er funksjonshemmet, så er jeg verd noe jeg også. Jeg blir så lei meg, og så såret. Jeg tror nesten ingen kan såre meg noe mere lenger. Ingen som vil ha noe med et så forferdelig menneske som meg.

[Gjest ikke undertegnet]

Er det attføring/hospitering du er på de eller?

Det må vel gå anf or deg å få sykmelding som alle andre som er for slitne!

[Mimmy]

Er det attføring/hospitering du er på de eller?

Det må vel gå anf or deg å få sykmelding som alle andre som er for slitne!

Ja, klart jeg kan få sykemelding, det er ikke det det er snakk om, det er å få tilrettelagt jobben sånn at det er levelig for meg å være på jobb. Og kunne gjøre nytte for meg.

[happy1365380345]

Hei

Jeg har lest mange av innleggene dine her på psykiatri og skjønner at du har fått en diagnose som du har vanskelig for å "svelge" (forholde deg til). Denne sykdommen er imidlertid noe du må lære deg å leve med.

Det tar tid...........

Du kan ikke forvente at friske, raske medarbeidere på arbeidsplassen din skal forstå hvordan dette er for deg. Dessverre er det bare slik.

Jeg lever med angst og kommer ikke ut av døren på leiligheten min uten følge. Jeg er overhodet ikke i stand til å arbeide og har blitt møtt med svært liten forståelse både på arbeidsplass og ute blant andre. Jeg hadde en super stilling i en stor bedrift og trodde at mine kollegaer også var "venner". Jeg kan telle på hendene de hendvendelsene jeg har hatt derfra etter at jeg har blitt syk.

Javel, så gråter jeg, jeg er også lei meg og skuffet. Det har jeg rett til å være. Men jeg har nå etter 3 år innsett at jeg ikke kan forvente at andre skal forstå denne sykdommen. Det blir nok også du nødt til å innse.

Det tar også tid......

Jeg føler med deg, men jeg tror ting vil bedre seg for deg på sikt. Det vil bare ta litt tid.............

Det også......

[Mimmy]

Hei

Jeg har lest mange av innleggene dine her på psykiatri og skjønner at du har fått en diagnose som du har vanskelig for å "svelge" (forholde deg til). Denne sykdommen er imidlertid noe du må lære deg å leve med.

Det tar tid...........

Du kan ikke forvente at friske, raske medarbeidere på arbeidsplassen din skal forstå hvordan dette er for deg. Dessverre er det bare slik.

Jeg lever med angst og kommer ikke ut av døren på leiligheten min uten følge. Jeg er overhodet ikke i stand til å arbeide og har blitt møtt med svært liten forståelse både på arbeidsplass og ute blant andre. Jeg hadde en super stilling i en stor bedrift og trodde at mine kollegaer også var "venner". Jeg kan telle på hendene de hendvendelsene jeg har hatt derfra etter at jeg har blitt syk.

Javel, så gråter jeg, jeg er også lei meg og skuffet. Det har jeg rett til å være. Men jeg har nå etter 3 år innsett at jeg ikke kan forvente at andre skal forstå denne sykdommen. Det blir nok også du nødt til å innse.

Det tar også tid......

Jeg føler med deg, men jeg tror ting vil bedre seg for deg på sikt. Det vil bare ta litt tid.............

Det også......

Tusen takk for varme ord. Jeg hadde bare håpt at de skulle skjønne meg. Mor gjorde det, hun, så jeg trodde jo disse skulle ha litt bedre forstand enn som så.

Sa jeg måtte ha vært et sterkt menneske som hadde klart meg så godt som jeg tross alt har, med det handikappet jeg har.

Men de samme menneskene jobber med mennesker som har allverdens problemer, og jeg må si jeg lurer på hva de har lært (om noe) av å jobbe så tett opptil mennesker med seriøse problemer. Ingen verdens ting?

Jeg syns de til tider er iskalde. Og så sies det at en av symptomene på asperger er mangel på empati. I så fall er det kanskje en sykdom som er voldsomt utbredt, da?

[Mimmy]

Hei

Jeg har lest mange av innleggene dine her på psykiatri og skjønner at du har fått en diagnose som du har vanskelig for å "svelge" (forholde deg til). Denne sykdommen er imidlertid noe du må lære deg å leve med.

Det tar tid...........

Du kan ikke forvente at friske, raske medarbeidere på arbeidsplassen din skal forstå hvordan dette er for deg. Dessverre er det bare slik.

Jeg lever med angst og kommer ikke ut av døren på leiligheten min uten følge. Jeg er overhodet ikke i stand til å arbeide og har blitt møtt med svært liten forståelse både på arbeidsplass og ute blant andre. Jeg hadde en super stilling i en stor bedrift og trodde at mine kollegaer også var "venner". Jeg kan telle på hendene de hendvendelsene jeg har hatt derfra etter at jeg har blitt syk.

Javel, så gråter jeg, jeg er også lei meg og skuffet. Det har jeg rett til å være. Men jeg har nå etter 3 år innsett at jeg ikke kan forvente at andre skal forstå denne sykdommen. Det blir nok også du nødt til å innse.

Det tar også tid......

Jeg føler med deg, men jeg tror ting vil bedre seg for deg på sikt. Det vil bare ta litt tid.............

Det også......

Jeg lever også med angst, i tillegg til å ha denne sykdommen.

Så jeg føler med deg også, som er nødt til å leve med å være engstelig. Har du forresten prøvd kognitiv terapi? Det kan lette hverdagen din, kanskje.

Men jeg tror at folk faktisk skjønner angst til en viss del.

De skjønner bare ikke slik "systematisert" angst som jeg har. Autisme eller asperger syndrom er på en måte en slags systematisert angst. Og det er medfødt, så jeg slipper ikke unna. Og jeg ble mobbet, og jeg har hele livet mitt følt meg utenfor.

Skulle ønske jeg noengang kunne følt meg litt ålreit i selskap med andre. At jeg var verdt noe jeg også. At de andre syntes jeg var ålreit også.

[ulva]

Ja, klart jeg kan få sykemelding, det er ikke det det er snakk om, det er å få tilrettelagt jobben sånn at det er levelig for meg å være på jobb. Og kunne gjøre nytte for meg.

Forstår det så fryktelig godt! Kanskje havner du også under "snill-pike"-syndromet. At ingen ser hvordan du sliter fordi du samtidig har vært sterk, og er sterk, og derfor klarer mye. Det er vondt når andre ikke forstår, men jeg tror ikke vi kan vente så mye. Psykiske lidelser er lite forstått blant den generelle befolkningen, og så langt har jeg til gode å møte andre som forstår noe av hva jeg sliter med foruten psykiateren min og mannen min. Men det er likevel dårlig om de ikke klarer å tilrettelegge arbeidet ditt slik at du fungerer og trives. Det må de klare, uansett hvor mye de forstår eller ikke. Har du tatt det opp med legen din? Kanskje det går an å ha et felles møte med sjefen din sammen med legen etter at dere har blitt enige om hva som kan hjelpe deg?

[Mimmy]

Forstår det så fryktelig godt! Kanskje havner du også under "snill-pike"-syndromet. At ingen ser hvordan du sliter fordi du samtidig har vært sterk, og er sterk, og derfor klarer mye. Det er vondt når andre ikke forstår, men jeg tror ikke vi kan vente så mye. Psykiske lidelser er lite forstått blant den generelle befolkningen, og så langt har jeg til gode å møte andre som forstår noe av hva jeg sliter med foruten psykiateren min og mannen min. Men det er likevel dårlig om de ikke klarer å tilrettelegge arbeidet ditt slik at du fungerer og trives. Det må de klare, uansett hvor mye de forstår eller ikke. Har du tatt det opp med legen din? Kanskje det går an å ha et felles møte med sjefen din sammen med legen etter at dere har blitt enige om hva som kan hjelpe deg?

Ja, det har vi blitt enige om, at vi skal ha et felles møte med alle mine sjefer (2) og psykologen min.

Så håper jeg hun kan forklare de tingene for dem, som det virker som om det er så vanskelig for dem å forstå.

Så rart at det skal være så vanskelig for dem, som tross alt skal være enslags profesjonelle, når det er så enkelt for både mannen min, foreldrene mine, og til og med broren min og svigerinnen min. Og tilogmed svigermor! Slå den!

[Kizza1365380506]

Ja, det har vi blitt enige om, at vi skal ha et felles møte med alle mine sjefer (2) og psykologen min.

Så håper jeg hun kan forklare de tingene for dem, som det virker som om det er så vanskelig for dem å forstå.

Så rart at det skal være så vanskelig for dem, som tross alt skal være enslags profesjonelle, når det er så enkelt for både mannen min, foreldrene mine, og til og med broren min og svigerinnen min. Og tilogmed svigermor! Slå den!

En ting som er helt sikkert er at ingen kan vite hvor skoen trykker får de har prøvd den.

Vi som plages av psykiske problemer har vanskelig for å bli forstått av de som ikke har opplevd det selv, det er iallefall sikkert.

Selv er jeg så heldig at jeg hadde vært ansatt i samme firma i 6 år før jeg ble syk. Men jeg så jo så frisk og godt ut når jeg kom tilbake etter sykemelding, lagt på meg hadde jeg jo og, så det ble mye ord og lite handling.

Det er vanskelig å kreve noe på en arbeidsplass uansett, og spesielt dersom du ikke har en eller fler som støtter deg i dine krav. Jeg føler ofte at det er verre for oss.

Håper virkelig at det løser seg for deg dersom du klarer å gjennomføre møte. Stå på det du har krav på, du er tøff som klarer det synes jeg.

Krysser fingrene.

[goliane]

Du er vel ikke noe forferdelig menneske. Du er like mye verdt som de andre på arbeidsplassen din. Det må du aldri glemme!

Minn deg selv på alle de positive egenskapene du har.

Du er en kjemperessurs her på DOL! Du deler tanker og følelser med alle oss andre her, og du gir gode, varmende råd til mange.

Ikke la ufornuftige mennesker psyke deg ned!

Kjempeklem fra