Jeg bryter snart sammen

[Lyon]

Jeg har det så vondt for tiden at jeg klarer snart ikke mer.Jeg er hjemmeværende med 2 små barn + at jeg har to store barn i skolealder, i tillegg så er jeg nå 5 mnd på vei med nr. 5! Svangerskapet kom som "julaften på kjærringa" og siden jeg ikke har samvittighet til å ta abort så hadde jeg ikke noe valg enn å beholde det.

Jeg har vært deprimert de siste årene og har tatt medisinen " anafranil" men når jeg ble gravid så måtte jeg kutte den ut. Så nå har jeg ingenting bortsett fra "xanor" som jeg kan ta ved behov iflg min lege. Men jeg kan jo ikke gå og spise de som sukkertøy heller!

Jeg har begynt å gå til psykolog, men nå har han ferie og jeg skal ikke tilbake til ham før 20 mai.

Vi har til dels hatt store problemer i ekteskapet, noe psykologen tror er grunnen til min depresjon. mannen min har ikke behandlet meg så pent for å si det sånn.

Jeg har merket på mannen min at han har endret seg de siste par mnd. og fått en gruende mistanke om at han har kastet øynene sine på en annen. Han benekter dette totalt, men jeg vet at han lyver. Fordi noen har fortalt meg at han driver å flørter med en dame ifb med jobben.

Det er jo ikke så mye jeg får gjort med akkurat det, men jeg er veldig fristet til å kaste ham på dør. Føler det så bittert, spesielt nå når jeg går gravid. det er så urettferdig...

Depresjonen min tar helt overhånd og jeg klarer nesten ikke å fungere. jeg er lei meg hele tiden og klarer nesten ikke komme meg på butikken å handle engang.

Jeg begynner å bli redd min egen situasjon... redd for at jeg skal gjøre meg selv noe, fordi de tankene kommer veldig ofte...

jeg er også redd for å måtte bli innlagt...

Jeg er i utgangspunktet en ressursterk person, men gradvis de siste par årene har jeg bare blitt mer og mer nedbrutt og folkesky. Det er kun tanken på ungene som holder meg oppe, men av og til så kommer tanker om at de fortjener bedre enn meg.

Jeg kan ikke snakke med mannen min om dette fordi han sier bare tull og tøys og bæs, bæs..

Da jeg konfronterte han med den flørtinga hans kom han hjem og slo meg rett forran øynene på ungene..

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg videre????

Skjønner ikke hvordan jeg skal kunne klare å komme meg igjennom svangerskapet slik at jeg kan begynne med medisiner igjen...

Jeg vet ingenting lenger...

[nonamor]

Kjære Lyon!

Dette høres nok veldig enkelt ut: Du trenger å komme deg unna mannen din.

Uansett om han er utro eller ikke. Han har slått deg, framfor øynene på barna deres!

Kan det skje igjen?

"Det er kun tanken på ungene som holder meg oppe, men av og til så kommer tanker om at de fortjener bedre enn meg."

For ungene dine er du verdens beste mamma, akkurat som ungene dine er verdens beste barn.Dine barn fortjener DEG og SIN FAR.

Slik du beskriver situasjonen,tror jeg dere har det best hver for dere. JEG TROR at deres barn har det best ved at dere er hver for dere. Ingen barn burde oppleve at far slår mor eller omvendt.

Du er egentlig en ressurssterk person,sier du. Prøv å hent frem den "LYON". tenk etter om du virkelig vil være i dette forholdet.

Du trenger antagligvis hjelp til å komme deg ut derfra. Prat med ei venninnne eller familie.

Ring psykologen din og forklar hele saken, og si at du må ha time snarest.

Gjør alt du kan for å få hjelp nå!

Ønsker deg virkelig lykke til, Lyon!!!!!

[goliane]

Kjære deg.

Jeg syns du er kjempetøff. Du er havnet i en håpløs situasjon, og hadde fortjent en mann som backet deg opp, og ikke en som sier du syter, som slår deg og som til og med kanskje flørter med andre.

Kanskje var det lurt om mannen din flyttet ut for en periode? Kanskje fikk du (og ungene) det bedre hvis han ikke bodde sammen med dere?

Ungene kunne jo besøke han og han dem. Men en mann som slår deg, bør ikke bo sammen med deg.

Du trenger hjelp og støtte. Kanskje kan du snakke med noen på helsestasjonen. Du går vel til kontroll? Litt hjelp i huset, litt avlastning kunne kanskje hjelpe? Da kunne du kanskje få hentet fram de ressursene du vet du har.

Når psykologen din er tilbake 20. mai, må du fortsette kontakten med han.

Syns du er utrolig tøff! Ungene dine er heldige som har deg til mamma.