Vanskelig dag

[ulva]

Så er hverdagen tilbake, og alt er som det alltid har vært: Orker ingenting annet enn å sove, hvile. Er like deprimert som jeg var før innleggelsen. Hva er poenget med et slikt liv? Jeg ser ikke akkurat lyst på fremtiden, for slik som dette har det vært i fem år nå. Står på Efexor 150 mg så depresjonen burde ikke være så tung. Men det er den. Dette er og blir nok en vanskelig dag.

[forbrenner]

Har ingen oppmuntrende ord til deg desverre.

Men vil at du skal vite at du er ikke alene om å være langt nede (kanskje ingen trøst det da, men)skriver det nå likevel.

Sender en klem om du vil ha en hos meg.

mvh Ano

[Gjest ikke undertegnet]

Fem år går fort når en sliter psykisk.

Selv så begynte 'dritten' etter et traume i -96. Så åra flyr! Begynner å miste troen på at jeg blir frisk. En får prøve å gjøre det beste ut av det. Samme hvor ille det er. Og samme om 'best' er langt fra bra nok.

Men hva skjedde for fem år siden i livet ditt siden det sendte deg ut i problemer?

Eller kom det som lyn fra klar himmel?

Aldri hatt problemer noen år før du 'datt sammen' heller?

[Mimmy]

Ja, enkelte dager ER uansett vanskelige, vet så godt hvordan det føles. Så du er ikke alene.

Masse klemmer fra

[Kizza1365380506]

Jeg føler med deg. Det følers ekstra tungt når du håper det endelig skal gå oppover og så går det andre veien.

Med håp om at det snart snur, og masse klemmer og varme tanker

[ulva]

Takk alle sammen for oppmuntringen. Jeg er ikke så flink til å tenke positivt, akkurat. Av og til tenker jeg at jeg burde ha bodd på et hjem eller lignende, og ikke hjemme med mann og barn. Orker ikke dette livet, men har ingen alternativ. Vil helst bare slutte på medisinene, fordi de får meg til å føle meg fremmed for meg selv. Men kan ikke! Da blir jeg iallefall innlagt igjen...