Hvordan forberede fellesmøte

[Mimmy]

Har i dag fått avtale om fellesmøte med psykolog, de to arbeidsgiverne mine og meg selv. Føler det som om jeg kommer som lammet til slakteren. Vet ikke om jeg kan stole på noen i rommet, egentlig, at de ønsker å få til ting slik at det blir bedre for meg.

Nå er det ganske lang tid fram til da, men jeg føler at det kan bli vanskelig å få tilrettelagt den jobben jeg allerede har slik at det blir bedre for meg. Det blir eventuelt å finne en helt ny arbeidsoppgave for meg, fordi jeg orker ikke den jobben jeg har pr. i dag. Det er bare det samme dag ut og dag inn, pluss at jeg blir så sliten av det sosiale i tillegg.

Jeg tror ikke de VIL skjønne meg. Jeg blir så lei meg. De jeg jobber sammen med er ålreite, det er sjefene som ikke er så ålreite, syns jeg.

Jeg gruer meg veldig over å være i et rom uten venner. Der jeg må fortelle om ting jeg har vanskelig for, uten å kunne bruke noen hjelpemidler, og alle kan se inn i mitt innerste og ingen kan like det

de ser. Alt blir gjennomsiktig og veldig sårbart. Slike ting blir jeg så redd for.

[frosken]

En måte å gjøre det på er å skrive et brev hvor du legger frem hva du synes er vanskelig i jobbsituasjonen - og hva du tror kan hjelpe deg. Dette brevet kan du så dele ut på møtet - og så kan dere i fellesskap forsøke å drøfte det.

Sannsynligvis vil dine arbeidsgivere like å ha noe konkret å forholde seg til.

Lykke til :-)

[ulva]

Kan ikke annet enn å si som frosken: Skriv det ned, så er det lettere å legge det frem. Du kan forberede deg på forhånd, og risikerer ikke å glemme noe viktig fordi du misliker å måtte ha et slikt møte osv. Lykke til, da.

[Mimmy]

En måte å gjøre det på er å skrive et brev hvor du legger frem hva du synes er vanskelig i jobbsituasjonen - og hva du tror kan hjelpe deg. Dette brevet kan du så dele ut på møtet - og så kan dere i fellesskap forsøke å drøfte det.

Sannsynligvis vil dine arbeidsgivere like å ha noe konkret å forholde seg til.

Lykke til :-)

Det var virkelig flott. Er så redd allikevel, men da blir det nok enklere for meg. Jeg blir der så helt alene, føler jeg. Er så redd for at de skal finne på noe, som jeg bare må godta, dersom jeg ønsker å arbeide, og det gjør jeg.

Jeg skulle ønske jeg kunne føle at det var noen som var på min side, at de virkelig likte meg og ville hjelpe meg fordi de syntes jeg var et menneske som det var verdt å hjelpe noe. At de var mine venner og ville meg gode ting.

Jeg sier ikke at de ønsker meg vonde ting, jeg føler bare de stiller seg likegyldige til meg og hvordan jeg har det. At de ikke ser og ikke hører.

At de snakker med meg når det er nødvendig, men ellers ikke i det hele tatt. Ikke at de er uvennlige heller, de kan være svært omsorgsfulle også, og det er ikke vanskelig å be om å få snakke med dem. Jeg skulle bare ønske at de snakket med meg litt ellers også.

Føler meg så utenfor når alle andre blir husket på, men meg glemmer de. Jeg eksisterer ikke, kun i den forstand at jeg gjør den jobben jeg skal gjøre.

[hershel_momi]

Jeg hadde et møte med begge sjefene mine og psykiateren min. Jeg grudde meg som en hund til møtet. Ble svett i hendene, fikk vondt i magen, tenkte at de aldri ville se meg mer etter at de fikk vite hva som feiler meg. Tenkte at de kom til å gi meg sparken, på en eller annen snikete måte. Nope, det skjedde ikke. faktisk har det vært et positivt møte. Ja, selve møtet var vanskelig, men det som skjedde etterpå var bra. Sjefene mine var veldig forståelsesfulle. Den ene mer enn den andre, og det viktige var at sjefen prøver å forstå.

Jeg tror du må stole på psykologen din. At h*n gjør jobben sin og hjelper deg. Husk at du har "ansatt" h*n!!!

Ønsker deg lykke til. Ha tro på at ting kan løse seg for deg!

[Kizza1365380506]

Det var virkelig flott. Er så redd allikevel, men da blir det nok enklere for meg. Jeg blir der så helt alene, føler jeg. Er så redd for at de skal finne på noe, som jeg bare må godta, dersom jeg ønsker å arbeide, og det gjør jeg.

Jeg skulle ønske jeg kunne føle at det var noen som var på min side, at de virkelig likte meg og ville hjelpe meg fordi de syntes jeg var et menneske som det var verdt å hjelpe noe. At de var mine venner og ville meg gode ting.

Jeg sier ikke at de ønsker meg vonde ting, jeg føler bare de stiller seg likegyldige til meg og hvordan jeg har det. At de ikke ser og ikke hører.

At de snakker med meg når det er nødvendig, men ellers ikke i det hele tatt. Ikke at de er uvennlige heller, de kan være svært omsorgsfulle også, og det er ikke vanskelig å be om å få snakke med dem. Jeg skulle bare ønske at de snakket med meg litt ellers også.

Føler meg så utenfor når alle andre blir husket på, men meg glemmer de. Jeg eksisterer ikke, kun i den forstand at jeg gjør den jobben jeg skal gjøre.

Du er i en veldig vanskelig situasjon. Og som sagt synes jeg du er tøff som klarer dette møte i det hele tatt. Jeg har vært i samme situasjon, vel ikke helt, for noen år siden. Jeg har gode kolleger som støtter meg på jobben. Ble innkalt til møte pga uoverstemmelser på arbeid og følte meg kvalm osv. Men det gikk mye bedre enn jeg hadde trodd selv om jeg fortsatt var sykemeldt i et halvt år etterpå.

Det ble faktisk sagt en del fornuftige ting av mennesker jeg ikke trodde hadde det inne. Skulle bare ønsket at jeg hadde fått samme råd som deg - å skrive det ned tankene mine. Jeg hørte ingenting fra ledelsen etterpå. Hadde det ikke vært for mine gode arbeidskamerater tror jeg ikke jeg hadde klart å vende tilbake.

Jeg ønsker deg lykke til og håper at situasjonen løser seg for deg som det har gjort for meg.

"krysser finger, og klemmer"

[Mimmy]

Du er i en veldig vanskelig situasjon. Og som sagt synes jeg du er tøff som klarer dette møte i det hele tatt. Jeg har vært i samme situasjon, vel ikke helt, for noen år siden. Jeg har gode kolleger som støtter meg på jobben. Ble innkalt til møte pga uoverstemmelser på arbeid og følte meg kvalm osv. Men det gikk mye bedre enn jeg hadde trodd selv om jeg fortsatt var sykemeldt i et halvt år etterpå.

Det ble faktisk sagt en del fornuftige ting av mennesker jeg ikke trodde hadde det inne. Skulle bare ønsket at jeg hadde fått samme råd som deg - å skrive det ned tankene mine. Jeg hørte ingenting fra ledelsen etterpå. Hadde det ikke vært for mine gode arbeidskamerater tror jeg ikke jeg hadde klart å vende tilbake.

Jeg ønsker deg lykke til og håper at situasjonen løser seg for deg som det har gjort for meg.

"krysser finger, og klemmer"

Det er jo jeg selv som ønsker dette møtet her, for at jeg skal (forhåpentligvis) få en arbeidssituasjon som ikke sliter meg fullstendig ut, men jeg gruer meg veldig allikevel.

[Kizza1365380506]

Det er jo jeg selv som ønsker dette møtet her, for at jeg skal (forhåpentligvis) få en arbeidssituasjon som ikke sliter meg fullstendig ut, men jeg gruer meg veldig allikevel.

Jeg håper og tror at det går mye bedre enn du tror. Men gjør som det ble sagt, skriv opp hva du synes er vanskelig og hva du ønsker å gjøre. Hos oss på jobben idag var det ett sant mas av folk så gikk ut og inn og maste i munnen på hverandre samt at det var trykkende varmt. Det var rett før det klikket for meg, men da trekker jeg meg ut.

Det er nok vanskelig for de andre som du jobber med å vite hvor mye de skal involvere seg med deg. Kanskje de er usikre på hvor lenge du skal være hos dem. Det er også som vi sa vanskelig for dem å sette seg inn i vår situasjon. Men benytt deg av psykologen din, skal du ha møte med h*n først kanskje, og diskuter listen du har lagt.

Jo jeg tror du har store potensialer i og med at du vil selv. Det kan vel ikke bli verre enn det er nå forhåpentligvis.

[Mimmy]

En måte å gjøre det på er å skrive et brev hvor du legger frem hva du synes er vanskelig i jobbsituasjonen - og hva du tror kan hjelpe deg. Dette brevet kan du så dele ut på møtet - og så kan dere i fellesskap forsøke å drøfte det.

Sannsynligvis vil dine arbeidsgivere like å ha noe konkret å forholde seg til.

Lykke til :-)

Jeg er allikevel så redd. Og det er så dumt, fordi det er jo meg som ønsker dette møtet. Men jeg har så dårlig følelse for utfallet av det hele. Kanskje det ender opp med at jeg må fortsatt gjøre den samme kjedelige jobben dag ut og dag inn.

Det er slitsomt i seg selv, og så kommer det sosiale i tillegg. Jeg greier ikke dette, jeg tror jeg kommer til å få fullstendig sammenbrudd snart. Greier ikke engang å skaffe meg sykemelding, jeg syns det er vondt å innrømme at jeg er så sliten, selv om jeg har snakket med legen min om det før.

Og før jeg eventuelt får uføretrygd, så har jeg ikke noe valg rent økonomisk. Det blir vanskelig for meg dette. Er redd de vil synes det blir altfor vanskelig å få tilrettelagt ting. Så jeg får vondt i magen av å tenke på disse tingene. Og vet ikke hvordan jeg skal forme brevet.

[Gemini]

Det var virkelig flott. Er så redd allikevel, men da blir det nok enklere for meg. Jeg blir der så helt alene, føler jeg. Er så redd for at de skal finne på noe, som jeg bare må godta, dersom jeg ønsker å arbeide, og det gjør jeg.

Jeg skulle ønske jeg kunne føle at det var noen som var på min side, at de virkelig likte meg og ville hjelpe meg fordi de syntes jeg var et menneske som det var verdt å hjelpe noe. At de var mine venner og ville meg gode ting.

Jeg sier ikke at de ønsker meg vonde ting, jeg føler bare de stiller seg likegyldige til meg og hvordan jeg har det. At de ikke ser og ikke hører.

At de snakker med meg når det er nødvendig, men ellers ikke i det hele tatt. Ikke at de er uvennlige heller, de kan være svært omsorgsfulle også, og det er ikke vanskelig å be om å få snakke med dem. Jeg skulle bare ønske at de snakket med meg litt ellers også.

Føler meg så utenfor når alle andre blir husket på, men meg glemmer de. Jeg eksisterer ikke, kun i den forstand at jeg gjør den jobben jeg skal gjøre.

Psykologen din vil nok hjelpe deg. Men denne personen fra Asperger-foreningen som dere hadde kontakt med. kan vedkommende være villig til å aktivt være med å hjelpe til, fx i situasjoner som denne?

En helt annen ting er at kanskje sjefene dine er "redd" for å gjøre noe galt ovenfor deg - at det rett og slett er usikre på hvordan de skal opptre? De vet at det sosiale sliter på deg, så kanskje de tror de gjør rett i å ikke være så sosial ovenfor deg?

[Mimmy]

Psykologen din vil nok hjelpe deg. Men denne personen fra Asperger-foreningen som dere hadde kontakt med. kan vedkommende være villig til å aktivt være med å hjelpe til, fx i situasjoner som denne?

En helt annen ting er at kanskje sjefene dine er "redd" for å gjøre noe galt ovenfor deg - at det rett og slett er usikre på hvordan de skal opptre? De vet at det sosiale sliter på deg, så kanskje de tror de gjør rett i å ikke være så sosial ovenfor deg?

Nei, Gemini, det tror jeg neppe. At de er redde for meg. De er så skråsikre på ting, at jeg får helt mark til tider. At de vet best og kan alt når det gjelder mellommenneskelige forhold. Jeg jobber på et sted i kommunen der man har mye å gjøre med folk som er innom psykiatrien.

Og jeg tror de tror de er verdensmestre, og så synes jeg det kan bli galt, til tider. Og jeg føler meg ikke overbevist om at de liker funksjonshemmede så veldig godt. Jeg tror de ser ned på folk som er funksjonshemmede (selvsagt uten at noen sier det rett ut).

[Gemini]

Nei, Gemini, det tror jeg neppe. At de er redde for meg. De er så skråsikre på ting, at jeg får helt mark til tider. At de vet best og kan alt når det gjelder mellommenneskelige forhold. Jeg jobber på et sted i kommunen der man har mye å gjøre med folk som er innom psykiatrien.

Og jeg tror de tror de er verdensmestre, og så synes jeg det kan bli galt, til tider. Og jeg føler meg ikke overbevist om at de liker funksjonshemmede så veldig godt. Jeg tror de ser ned på folk som er funksjonshemmede (selvsagt uten at noen sier det rett ut).

Hvordan skjuler profesjonelle sin usikkerhet? Jo - nettopp gjennom å fremstå som skråsikre, for å dekke over sin usikkerhet... Jeg sier ikke at det helt sikkert er slik i denne saken, men det er ingen umulighet, slik jeg ser det.

Dessuten mente jeg ikke å si at de er REDD DEG, men redd for å opptre feil, usikker på hvordan de skal opptre.

De burde jo da spørre deg, og la deg fortelle hva du forventer av dem, men dette er gjerne veldig vanskelig for "profesjonelle" - for da mister de jo litt av sin styrke som "eksperter" i sitt fag.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg er allikevel så redd. Og det er så dumt, fordi det er jo meg som ønsker dette møtet. Men jeg har så dårlig følelse for utfallet av det hele. Kanskje det ender opp med at jeg må fortsatt gjøre den samme kjedelige jobben dag ut og dag inn.

Det er slitsomt i seg selv, og så kommer det sosiale i tillegg. Jeg greier ikke dette, jeg tror jeg kommer til å få fullstendig sammenbrudd snart. Greier ikke engang å skaffe meg sykemelding, jeg syns det er vondt å innrømme at jeg er så sliten, selv om jeg har snakket med legen min om det før.

Og før jeg eventuelt får uføretrygd, så har jeg ikke noe valg rent økonomisk. Det blir vanskelig for meg dette. Er redd de vil synes det blir altfor vanskelig å få tilrettelagt ting. Så jeg får vondt i magen av å tenke på disse tingene. Og vet ikke hvordan jeg skal forme brevet.

Vil bare si at i slike tilfeller hvor en har vanskelig med å få fram for de som skal hjelpe deg, (lege, trygdekontor, aetat) hvor ille det egentlig er, så lønner det seg å la en av de du bor sammen med (ektefelle, forelder, søsken) ta en telefon for å fortelle hvordan det virkelig er.

Min, og mange andres, erfaring er at en ofte blir tatt mye mer hensyn til etter en slik henvendelse fra andre enn deg selv.

I mitt tilfelle gjaldt det mitt problem med at jeg fremsto som så oppegående (tok meg automatisk sammen) at hjelpeapparatet sannsynligvis ikke trodde på min historie om hvor dårlig jeg fungerte. Jeg oppfattet det som om de mente jeg var en trygdemisbruker. Etter en illsint telefon fra en fortivlet mann, som jo så hvor mye kona slet på hjemmebane når ingen så henne og hun ikke behøvde 'ta seg sammen', gjorde susen. Plutselig fifkk jeg en helt annen service. _Ting ble ordnet i rekordfart, ogd et var ikke måte på hvor forståelsesfulle de plutselig var.

Egentlig så får jo du forståelse for de plagene du har ettersomjeg forstår, men hvir DU ikke kan greie å formidle hvor ille og hemmende det egentlig er, så burde du få noen andre til å bekrefte det.

Av og til trenger en 'sannhetsvitner'. Dessverre ikke bare i krig, men også når en skal ha hjelp fra helsevesenet.