alt=rot, min feil

[Gjest minnien]

Heisann på alle dere...

Nå begynner ting for alvor å rote seg til hjemme. Min mor fant ut om mine spiseforstyrrelser for en stund siden, og tok det til å begynne med ganske greit,-trodde jeg. Jeg har nektet å snakke med henne om det, fordi jeg var på god vei ut av det (noe jeg klarte nesten på egen hånd) og orket bare ikke å snakke om det, det ville bli for mye for meg. Dvs, jeg klarer å snakke med venninnen min om det, og det er mer enn nok for meg. Dette likte ikke min mor, hun ville vite absolutt ALT, selv om hun allerede visste ganske mye, (hadde snakket med treneren min som visste det). Nå mener hun at jeg oppfører meg rart, at jeg har forandret meg osv... selv mener jeg ikke at jeg har forandret meg noe særlig, isåfall ikke på områder som har noe stor betydning. Jeg ksjønner egentlig ikke hva hun mener. Hun tror også at jeg fortsatt har spiseforsstyrrelser, at jeg spyr når jeg er hos venner og sånt (noe som ikke er tilfelle, og det har jeg også sagt til henne, men hun tror meg ikke). Det er sant at jeg spyr en gang i mellom, men det er veldig sjelden!!! Og det er ikke mulighet for at hun kan ha oppdaget det!! Dessuten betyr det ingenting, for det er så sjelden og så lite jeg gjør det!! Problemet er nå at min mor nå har fått problemer pga meg, hun er så bekymret at hun nesten har sluttet å spise, sitter oppe hele natten og gråter osv.... jeg syns det er ekkelt, liker ikke å se på når hun er sånn. Jeg vil IKKE snakke med hun om det, kan hun ikke bare tro meg når jeg siser at det er bra nå da?`?? Min far er heldigvis ikke så hysterisk, men han er borte annenhver måned med jobben, og nå skal han reise og kommer ikke hjem før like før jul!! Nå må jeg være alene i huset med det kreperte mennesket av en mor!! Jeg blir helt gal av henne!! Jeg sjønner ikke, jeg er jo i godt humør og sånn som oftest, hvorfor nekter hun å tro at tingene er bra da?!?! (jeg var ofte sur og deppa når jeg var på mitt verste) Dette ble litt langt, men jeg håper noen gadd å lese det likevel....hvis noen har det som meg, håper jeg de svarer...er jeg alene om å ha det sånn?????

klem

[Gjest minnien]

Heisann på alle dere...

Nå begynner ting for alvor å rote seg til hjemme. Min mor fant ut om mine spiseforstyrrelser for en stund siden, og tok det til å begynne med ganske greit,-trodde jeg. Jeg har nektet å snakke med henne om det, fordi jeg var på god vei ut av det (noe jeg klarte nesten på egen hånd) og orket bare ikke å snakke om det, det ville bli for mye for meg. Dvs, jeg klarer å snakke med venninnen min om det, og det er mer enn nok for meg. Dette likte ikke min mor, hun ville vite absolutt ALT, selv om hun allerede visste ganske mye, (hadde snakket med treneren min som visste det). Nå mener hun at jeg oppfører meg rart, at jeg har forandret meg osv... selv mener jeg ikke at jeg har forandret meg noe særlig, isåfall ikke på områder som har noe stor betydning. Jeg ksjønner egentlig ikke hva hun mener. Hun tror også at jeg fortsatt har spiseforsstyrrelser, at jeg spyr når jeg er hos venner og sånt (noe som ikke er tilfelle, og det har jeg også sagt til henne, men hun tror meg ikke). Det er sant at jeg spyr en gang i mellom, men det er veldig sjelden!!! Og det er ikke mulighet for at hun kan ha oppdaget det!! Dessuten betyr det ingenting, for det er så sjelden og så lite jeg gjør det!! Problemet er nå at min mor nå har fått problemer pga meg, hun er så bekymret at hun nesten har sluttet å spise, sitter oppe hele natten og gråter osv.... jeg syns det er ekkelt, liker ikke å se på når hun er sånn. Jeg vil IKKE snakke med hun om det, kan hun ikke bare tro meg når jeg siser at det er bra nå da?`?? Min far er heldigvis ikke så hysterisk, men han er borte annenhver måned med jobben, og nå skal han reise og kommer ikke hjem før like før jul!! Nå må jeg være alene i huset med det kreperte mennesket av en mor!! Jeg blir helt gal av henne!! Jeg sjønner ikke, jeg er jo i godt humør og sånn som oftest, hvorfor nekter hun å tro at tingene er bra da?!?! (jeg var ofte sur og deppa når jeg var på mitt verste) Dette ble litt langt, men jeg håper noen gadd å lese det likevel....hvis noen har det som meg, håper jeg de svarer...er jeg alene om å ha det sånn?????

klem

[Gjest svak]

nei, du er IKKE alene om noe sånt..

foreldrene mine er ikke helt klar over hva jeg driver med...enda, men vennene mine har begynt å fatte noe.

men foreldran maser, mat, mat, mat...

nå pratet de om lege time..

det er noe jeg IKKE vil, har vært på en allerede. skal nå til helesøster for å prate hvis jeg greier.

har også begynt å fryse hele tiden og nå nylig begynt å blø neseblod...aner ikke hva som skjer...

har heldigvis ei venninne som bryr seg uten å presse seg på.

har akkurat truffet en fyr som liker meg, endelig noe positivt...bare det at han sa at han kunne lage middag en gang, har ikke lyst til å fortelle han om maten...

skolen går ikke så bra, får ikke tid til noe lenger, jeg må sove, og prøve å bli noen lunde varm...jeg ødelegger prøver som jeg vet jeg kunne ha greid

spesielt en tentamen, men jeg tør ikke si noe til rådgiver, heller få en 2'er... er så redd for at mamma og pappa skal finne det ut....

vet ikke lenger hva jeg skal gjøre...og nå griner jeg for ingen ting...

jeg fikk tlf. nr på mitt innlegg som jeg kunne ringe, bare det at mamma og pappa får regning der nummrene vises, så jeg kan heller ikke ringe...

*hjelp*

[Gjest svak]

nei, du er IKKE alene om noe sånt..

foreldrene mine er ikke helt klar over hva jeg driver med...enda, men vennene mine har begynt å fatte noe.

men foreldran maser, mat, mat, mat...

nå pratet de om lege time..

det er noe jeg IKKE vil, har vært på en allerede. skal nå til helesøster for å prate hvis jeg greier.

har også begynt å fryse hele tiden og nå nylig begynt å blø neseblod...aner ikke hva som skjer...

har heldigvis ei venninne som bryr seg uten å presse seg på.

har akkurat truffet en fyr som liker meg, endelig noe positivt...bare det at han sa at han kunne lage middag en gang, har ikke lyst til å fortelle han om maten...

skolen går ikke så bra, får ikke tid til noe lenger, jeg må sove, og prøve å bli noen lunde varm...jeg ødelegger prøver som jeg vet jeg kunne ha greid

spesielt en tentamen, men jeg tør ikke si noe til rådgiver, heller få en 2'er... er så redd for at mamma og pappa skal finne det ut....

vet ikke lenger hva jeg skal gjøre...og nå griner jeg for ingen ting...

jeg fikk tlf. nr på mitt innlegg som jeg kunne ringe, bare det at mamma og pappa får regning der nummrene vises, så jeg kan heller ikke ringe...

*hjelp*

[Gjest Imac]

Tro det eller ei, men moren din forsøker ikke å gjøre livet ditt verre enn det allerede er. Forsøk forestille deg at du selv var mor til et sykt barn, ville du ikke selv ha blitt fortvilet hvis du ikke fikk lov til å hjelpe? Spiseforstyrrelser er for utenforstående vanskelig å forstå, noe som sikkert bidrar til at moren din føler seg mer eller mindre hjelpeløs nå. Synes du burde skamme deg som kaller henne ”et krepert menneske av en mor” når hun forsøker å hjelpe

deg.

[Gjest Imac]

Tro det eller ei, men moren din forsøker ikke å gjøre livet ditt verre enn det allerede er. Forsøk forestille deg at du selv var mor til et sykt barn, ville du ikke selv ha blitt fortvilet hvis du ikke fikk lov til å hjelpe? Spiseforstyrrelser er for utenforstående vanskelig å forstå, noe som sikkert bidrar til at moren din føler seg mer eller mindre hjelpeløs nå. Synes du burde skamme deg som kaller henne ”et krepert menneske av en mor” når hun forsøker å hjelpe

deg.

[Gjest wiwian]

virker som om moren din er syk sjøl, at hun har en depresjon.

[Gjest wiwian]

virker som om moren din er syk sjøl, at hun har en depresjon.

[Lost]

Uff..jeg føler med deg...Vet ikke hva jeg skal si...Har en sånn mor jeg også...Noe lignende hvertfall...Skal være sjæmpesunn og åpen om all ting.Men jeg nekter å snakke med henne...Føler meg utrolig ond og går konstant rundt med dårlig samvittighet pga at alle søskene mine sier hun snart ikke orker mer og pappa sier hun sover lite/dårlig..

Har så lyst å skrike til henne av og til,samtidig som jeg forstår henne...Selvfølgelig er hun bekymret.jeg er jo datteren hennes...Men....

Har lyst at hun skal la meg være i fred.....Slik at jeg kan holde på med sfen min i fred...

Du sier du ikke har sf lenger..Men er du så sikker på det??

Det eneste rådet jeg kan gi deg er at du må prøve å snakke med henne..F.eks om hva du føler i forhold til henne.Vet det ikke er enkelt.Har ikke greid det selv enda og forholdet vårt har vart sånn i 1 år og bare forverret seg med tiden...

uansett..lykke til!!Stå på og gi ikke opp!!etter regn kommer sol=)

masse varme tanker og klemmer

[Lost]

Uff..jeg føler med deg...Vet ikke hva jeg skal si...Har en sånn mor jeg også...Noe lignende hvertfall...Skal være sjæmpesunn og åpen om all ting.Men jeg nekter å snakke med henne...Føler meg utrolig ond og går konstant rundt med dårlig samvittighet pga at alle søskene mine sier hun snart ikke orker mer og pappa sier hun sover lite/dårlig..

Har så lyst å skrike til henne av og til,samtidig som jeg forstår henne...Selvfølgelig er hun bekymret.jeg er jo datteren hennes...Men....

Har lyst at hun skal la meg være i fred.....Slik at jeg kan holde på med sfen min i fred...

Du sier du ikke har sf lenger..Men er du så sikker på det??

Det eneste rådet jeg kan gi deg er at du må prøve å snakke med henne..F.eks om hva du føler i forhold til henne.Vet det ikke er enkelt.Har ikke greid det selv enda og forholdet vårt har vart sånn i 1 år og bare forverret seg med tiden...

uansett..lykke til!!Stå på og gi ikke opp!!etter regn kommer sol=)

masse varme tanker og klemmer

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Uff..jeg føler med deg...Vet ikke hva jeg skal si...Har en sånn mor jeg også...Noe lignende hvertfall...Skal være sjæmpesunn og åpen om all ting.Men jeg nekter å snakke med henne...Føler meg utrolig ond og går konstant rundt med dårlig samvittighet pga at alle søskene mine sier hun snart ikke orker mer og pappa sier hun sover lite/dårlig..

Har så lyst å skrike til henne av og til,samtidig som jeg forstår henne...Selvfølgelig er hun bekymret.jeg er jo datteren hennes...Men....

Har lyst at hun skal la meg være i fred.....Slik at jeg kan holde på med sfen min i fred...

Du sier du ikke har sf lenger..Men er du så sikker på det??

Det eneste rådet jeg kan gi deg er at du må prøve å snakke med henne..F.eks om hva du føler i forhold til henne.Vet det ikke er enkelt.Har ikke greid det selv enda og forholdet vårt har vart sånn i 1 år og bare forverret seg med tiden...

uansett..lykke til!!Stå på og gi ikke opp!!etter regn kommer sol=)

masse varme tanker og klemmer

Kjære Lost! Jeg får inntrykk av at du sliter veldig med å klare å forholde deg til din mor,- og omvendt i forhold til at du sliter med en sf. Mange foreldre blir rådville, vet ikke hvordan de skal forholde seg når de skjønner eller har mistanke om at deres barn har en sf. Likevel er det foreldrene som er de viktigste i barns oppvekst og vil også ofte være de beste hjelperne. Jeg vil anbefale deg å prøve å snakke med henne og sammen kan dere søke videre hjelp. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men dersom du er under 18år kan dere få god hjelp innen Barne- og ungdomspsykiatrien(BUP). Din mor kan selv kontakte nærmeste BUP for videre råd. Ofte er det ting i familien som kan være med på å opprettholde at et barn sliter eller overhode har fått en sf. Ved BUP kan dere få tilbud om familiesamtaler , foreldresamtaler, individualsamtaler for deg osv.Lykke til med å prøve å snakke med dine foreldre og kanskje etterhvert søker videre hjelp!

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Uff..jeg føler med deg...Vet ikke hva jeg skal si...Har en sånn mor jeg også...Noe lignende hvertfall...Skal være sjæmpesunn og åpen om all ting.Men jeg nekter å snakke med henne...Føler meg utrolig ond og går konstant rundt med dårlig samvittighet pga at alle søskene mine sier hun snart ikke orker mer og pappa sier hun sover lite/dårlig..

Har så lyst å skrike til henne av og til,samtidig som jeg forstår henne...Selvfølgelig er hun bekymret.jeg er jo datteren hennes...Men....

Har lyst at hun skal la meg være i fred.....Slik at jeg kan holde på med sfen min i fred...

Du sier du ikke har sf lenger..Men er du så sikker på det??

Det eneste rådet jeg kan gi deg er at du må prøve å snakke med henne..F.eks om hva du føler i forhold til henne.Vet det ikke er enkelt.Har ikke greid det selv enda og forholdet vårt har vart sånn i 1 år og bare forverret seg med tiden...

uansett..lykke til!!Stå på og gi ikke opp!!etter regn kommer sol=)

masse varme tanker og klemmer

Kjære Lost! Jeg får inntrykk av at du sliter veldig med å klare å forholde deg til din mor,- og omvendt i forhold til at du sliter med en sf. Mange foreldre blir rådville, vet ikke hvordan de skal forholde seg når de skjønner eller har mistanke om at deres barn har en sf. Likevel er det foreldrene som er de viktigste i barns oppvekst og vil også ofte være de beste hjelperne. Jeg vil anbefale deg å prøve å snakke med henne og sammen kan dere søke videre hjelp. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men dersom du er under 18år kan dere få god hjelp innen Barne- og ungdomspsykiatrien(BUP). Din mor kan selv kontakte nærmeste BUP for videre råd. Ofte er det ting i familien som kan være med på å opprettholde at et barn sliter eller overhode har fått en sf. Ved BUP kan dere få tilbud om familiesamtaler , foreldresamtaler, individualsamtaler for deg osv.Lykke til med å prøve å snakke med dine foreldre og kanskje etterhvert søker videre hjelp!