Lang tekst

[Gjest turid_laila]

For tre år siden var jeg veldig forelsket i en person som sto meg veldig nær, og det hele førte til at jeg stort sett hadde alle symptomene man kan ha på en depresjon. Det endte med at jeg brøt med henne etter seks måneder med helvete, og var sengeliggende i et par dager, før jeg måtte komme meg videre samme hvor ille det føltes. Etter dette fikk jeg en skikkelig opptur der jeg skulle starte et nytt og bedre liv. (det gikk forsåvidt i vasken) Året etter var det like ille av ukjent årsak(muligens utløst av at vi hadde sporadisk kontakt i en kort periode), og det endte med en liknende opptur etter noen måneder, om enn ikke så intens.

Jeg har alltid hatt perioder der virkelighetsfølelsen blir borte, men jeg aner ikke hvor ofte, og jeg aner ikke om det har noe med saken å gjøre.

Når jeg er midt oppe i det hele, er det umulig å vite hva det egentlig er som skjer, og etterpå så føles det som om det ikke var virkelig.

Mulig jeg er inne i en depresjon nå, men jeg aner rett og slett ikke. Jeg føler meg ikke konstant nede, men jeg greier ikke å gå på skolen, og det i seg selv gjør ikke saken noe bedre. Uansett føler jeg meg gjennomført patetisk og mislykket, og jeg blir ofte helt rasende uten at jeg får sagt eller gjort noe, selv om det ikke er noen god grunn til å være forbannet. Har det noe med saken å gjøre at jeg er stiv i nakke og skuldre?

Jeg er for nervøs til å gå til fastlegen siden jeg ikke aner hva han mener om homofile, og å dra til fastlegen innebærer at jeg må dra hjem til mine foreldre med en eller annen god unnskyldning.

Men egentlig tror jeg ikke at det har så mye med legningen min å gjøre. Bare at det gjør det hele mer komplisert.

Jeg har sagt til meg selv i over et år at jeg burde kontakte legen hvis det går ut over skolegangen, men jeg får det rett og slett ikke til. Jeg aner ikke hva jeg skal si, og jeg er livredd for at han skal si at jeg ikke er deprimert, og at jeg bare må ta meg sammen og begynne å trene så går nok alt så mye bedre.

Til syvende og sist er det kanskje bare meg som har lest for mye på internett om depresjoner, overdriver ting som alle går gjennom, og går rundt og er hysterisk for at jeg skal bli 'deprimert' igjen? Nå er jeg 21 og synes forsåvidt at jeg snart burde bli voksen og komme meg videre!

[Gjest tod]

Når du ikke klarer å komme deg på skolen, har du problemer som du bør søke hjelp for. En del av det du sier i innlegget får meg til å tenke på borderline personlighetsforstyrrelse mer enn depresjon, uten at jeg skal påstå at du har det.

Du kan lese mer om borderline her: http://www.mhsanctuary.com/borderline/

[Gjest turid_laila]

Når du ikke klarer å komme deg på skolen, har du problemer som du bør søke hjelp for. En del av det du sier i innlegget får meg til å tenke på borderline personlighetsforstyrrelse mer enn depresjon, uten at jeg skal påstå at du har det.

Du kan lese mer om borderline her: http://www.mhsanctuary.com/borderline/

Etter å ha lest om bpd fant jeg iallfall ut at venninna mi var et klart eksempel på det. :\