ganske lei...

[petrapetrine]

Heisann!

Dette er første gangen jeg skriver her, men har lest de fleste innleggene..no sitter jeg her...depper over alt. Jeg er en jente som lider av bulimi, og som i den siste tiden er blitt sendt til psykolog og lege av famiilie og venner....den siste tiden har jeg hattde flott...spist lite, trenet mye og tattav...men så kom helgen..og maten tok helt overhånd...so nå sitter jeg her...vet ikke hva jeg skal gjøre. Hater meg selv,, hater live....føler bare for å grine....jeg har veldi gode venner...men har den siste iden fått ett anstrengt forhold til noen av de..jeg bryr meg ikke lenger om hva som skjer....hvordan de har de...alt handler om mat, hvordan unngå de, hvordan kaste opp, og hvor lenge jeg må trene for å få maten bort...jeg hater dette...hater å måtte skrive ned alt jeg spiser for så å fortelle psykologen hvorfor jeg spiser de, og hva jeg følte når jeg kastet opp maten...jeg vil ikke tenke på mat mer...jeg vil bli tynn...bli bra....og kunne tenke på andre ting....ikke bare mat!!

[petrapetrine]

Heisann!

Dette er første gangen jeg skriver her, men har lest de fleste innleggene..no sitter jeg her...depper over alt. Jeg er en jente som lider av bulimi, og som i den siste tiden er blitt sendt til psykolog og lege av famiilie og venner....den siste tiden har jeg hattde flott...spist lite, trenet mye og tattav...men så kom helgen..og maten tok helt overhånd...so nå sitter jeg her...vet ikke hva jeg skal gjøre. Hater meg selv,, hater live....føler bare for å grine....jeg har veldi gode venner...men har den siste iden fått ett anstrengt forhold til noen av de..jeg bryr meg ikke lenger om hva som skjer....hvordan de har de...alt handler om mat, hvordan unngå de, hvordan kaste opp, og hvor lenge jeg må trene for å få maten bort...jeg hater dette...hater å måtte skrive ned alt jeg spiser for så å fortelle psykologen hvorfor jeg spiser de, og hva jeg følte når jeg kastet opp maten...jeg vil ikke tenke på mat mer...jeg vil bli tynn...bli bra....og kunne tenke på andre ting....ikke bare mat!!

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære petrapetrine! Du gir uttrykk for at du sliter veldig med mange kaotiske tanker. Det er dette som gjør hverdagen så komplisert og vanskelig for mange som sliter med en spiseforstyrrelse,- tankene og følelsene knyttet til mat, kropp, vekt og utseende preger hele deg. Jeg opplever at du er inne i en periode hvor du har vanskelig for å innse at du trenger hjelp og som så mange andre har du vansker med å ta i mot hjelp, akseptere at andre bryr seg, vil hjelpe deg. For mange som sliter med en sf har det vært til stor hjelp at de nærmeste bryr seg, gå til samtaler hos psykolog,- selv om det for deg kan virke meningsløst. Håper at du får hjelp, støtte og motivasjon til å ha mot til å ta i mot hjelp både fra familie, psykolog og venner for veien til forandring, lykke til!

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære petrapetrine! Du gir uttrykk for at du sliter veldig med mange kaotiske tanker. Det er dette som gjør hverdagen så komplisert og vanskelig for mange som sliter med en spiseforstyrrelse,- tankene og følelsene knyttet til mat, kropp, vekt og utseende preger hele deg. Jeg opplever at du er inne i en periode hvor du har vanskelig for å innse at du trenger hjelp og som så mange andre har du vansker med å ta i mot hjelp, akseptere at andre bryr seg, vil hjelpe deg. For mange som sliter med en sf har det vært til stor hjelp at de nærmeste bryr seg, gå til samtaler hos psykolog,- selv om det for deg kan virke meningsløst. Håper at du får hjelp, støtte og motivasjon til å ha mot til å ta i mot hjelp både fra familie, psykolog og venner for veien til forandring, lykke til!

[Gjest muso]

Jeg skjønner hvordan du har det.....har det sånn ganske mye selv. Jeg har også et ganske anstrengt forhold til noen av venninnene mine (de som vet det), samtidig som jeg vil snakke med dem om det, vil jeg liksom ikke "plage" dem med mine problemer, de har sikkert sitt å stri med de også. Jeg vet ikke noe lenger, det går bare nedover og nedover. Men jeg skal gjøre alt for å bli bra igjen, for jeg vil ikke ende opp som et ødelagt menneske!!

Hvorfor begynte du egentlig?? Jeg begynte egentlig for at folk skulle merke lille meg...se på meg som annet enn en som "bare er der". jaja...lykke til iallefall!!

klems

[Gjest muso]

Jeg skjønner hvordan du har det.....har det sånn ganske mye selv. Jeg har også et ganske anstrengt forhold til noen av venninnene mine (de som vet det), samtidig som jeg vil snakke med dem om det, vil jeg liksom ikke "plage" dem med mine problemer, de har sikkert sitt å stri med de også. Jeg vet ikke noe lenger, det går bare nedover og nedover. Men jeg skal gjøre alt for å bli bra igjen, for jeg vil ikke ende opp som et ødelagt menneske!!

Hvorfor begynte du egentlig?? Jeg begynte egentlig for at folk skulle merke lille meg...se på meg som annet enn en som "bare er der". jaja...lykke til iallefall!!

klems

[Gjest lidlo]

Hei...

kjenner meg igjen i mye av det du skriver...jeg er en jente på 18 som også lider av bulimi...kjipe greier eller hva?? Det er et eneste stort ork å hele tiden ha lyst på mat, spise seg god og mett for så å stresse med å kaste det opp igjen uten at noen oppdager det. Hvor gammel er du?? Håper det går bra med deg. Stå på!!

hilsen

[Gjest lidlo]

Hei...

kjenner meg igjen i mye av det du skriver...jeg er en jente på 18 som også lider av bulimi...kjipe greier eller hva?? Det er et eneste stort ork å hele tiden ha lyst på mat, spise seg god og mett for så å stresse med å kaste det opp igjen uten at noen oppdager det. Hvor gammel er du?? Håper det går bra med deg. Stå på!!

hilsen

[petrapetrine]

Hei...

kjenner meg igjen i mye av det du skriver...jeg er en jente på 18 som også lider av bulimi...kjipe greier eller hva?? Det er et eneste stort ork å hele tiden ha lyst på mat, spise seg god og mett for så å stresse med å kaste det opp igjen uten at noen oppdager det. Hvor gammel er du?? Håper det går bra med deg. Stå på!!

hilsen

Hei

Takk for responsen på innlegget mitt, er godt å se at de ikke bare er jeg som sliter her i verden..men så er det no heller ikke fint at du sliter da....de beste hadde no vært om vi kunne blitt bra...!!

Jeg er, som du lurte på, også en jente på 18 år..jeg har slitt med sf-en siden jeg var 13-14 år....det hele starten bare med en uskyldig slankekur, der jeg skulle spise mindre mat..men så når jeg ikke klarte det, fant jeg ut at jeg bare kunne kaste opp igjen maten, for da kunne jeg jo egentlig bare spise....også gjorde det ikke noe.

Men det har jo bare blitt værre....no sliter jeg så fælt...denne dagen er helt forfærdelig..skal til psykologen om en time no, og jeg kan ikke fordra å sitte å fortelle hvor sterkt jeg har mislykkes denne gangen..sist var alt bare fryd, og alt gikk bra...no er jeg skikkelig deppa over alt godteriet jeg de siste dagene har spist, og kommer meg ikke ut av denne onde sirkelen...bare gruer meg til jul og nyttår, for da er det alt for mye mat og alt.....men jeg får no bare ta de som det kommer....

Hilsen

[petrapetrine]

Hei...

kjenner meg igjen i mye av det du skriver...jeg er en jente på 18 som også lider av bulimi...kjipe greier eller hva?? Det er et eneste stort ork å hele tiden ha lyst på mat, spise seg god og mett for så å stresse med å kaste det opp igjen uten at noen oppdager det. Hvor gammel er du?? Håper det går bra med deg. Stå på!!

hilsen

Hei

Takk for responsen på innlegget mitt, er godt å se at de ikke bare er jeg som sliter her i verden..men så er det no heller ikke fint at du sliter da....de beste hadde no vært om vi kunne blitt bra...!!

Jeg er, som du lurte på, også en jente på 18 år..jeg har slitt med sf-en siden jeg var 13-14 år....det hele starten bare med en uskyldig slankekur, der jeg skulle spise mindre mat..men så når jeg ikke klarte det, fant jeg ut at jeg bare kunne kaste opp igjen maten, for da kunne jeg jo egentlig bare spise....også gjorde det ikke noe.

Men det har jo bare blitt værre....no sliter jeg så fælt...denne dagen er helt forfærdelig..skal til psykologen om en time no, og jeg kan ikke fordra å sitte å fortelle hvor sterkt jeg har mislykkes denne gangen..sist var alt bare fryd, og alt gikk bra...no er jeg skikkelig deppa over alt godteriet jeg de siste dagene har spist, og kommer meg ikke ut av denne onde sirkelen...bare gruer meg til jul og nyttår, for da er det alt for mye mat og alt.....men jeg får no bare ta de som det kommer....

Hilsen

[petrapetrine]

Jeg skjønner hvordan du har det.....har det sånn ganske mye selv. Jeg har også et ganske anstrengt forhold til noen av venninnene mine (de som vet det), samtidig som jeg vil snakke med dem om det, vil jeg liksom ikke "plage" dem med mine problemer, de har sikkert sitt å stri med de også. Jeg vet ikke noe lenger, det går bare nedover og nedover. Men jeg skal gjøre alt for å bli bra igjen, for jeg vil ikke ende opp som et ødelagt menneske!!

Hvorfor begynte du egentlig?? Jeg begynte egentlig for at folk skulle merke lille meg...se på meg som annet enn en som "bare er der". jaja...lykke til iallefall!!

klems

Hei....

Takk for responsen...bar syns å høre at du sliter, men så er det også godt å høre at flere har det samme som meg...jeg føler meg ikke så alene da..og det regner meg du føler det samme kanskje...!!

Min sf begynte da jeg var 13-14 år..det var bare en uskyldig slankekur der jeg ville bli tynnere, og hadde bestemt meg for å spise mindre.....men da jeg ikke klarte de, fant jeg ut at det var jo bare å spise, så kunne jeg heller bare kaste opp....

men so har no det bare blitt værre, og no er det alt det dreier seg om...jeg vet at alnking krever sunn mat og alt dette, og hadde jeg bare gjort det fra begynnelsen av. så ville jeg vært skikkelig trent og tynn idag..for trening er også blitt en besettelse hos meg...jeg prøver hele tiden å forandre meg, men det går ikke.....og som du sier, jeg ahr ikke lyst å sette meg ned å fortelle vennene mine dette..det ville bare gitt oss ett enda mer anstrengt forhold, selvom de kanskej ikke tenker over det, så spiller jeg en helt annen rolle når jeg er med de, enn det jeg egentli vil....jeg orker ikke vise de at jeg har problem...

Hilsen

[petrapetrine]

Jeg skjønner hvordan du har det.....har det sånn ganske mye selv. Jeg har også et ganske anstrengt forhold til noen av venninnene mine (de som vet det), samtidig som jeg vil snakke med dem om det, vil jeg liksom ikke "plage" dem med mine problemer, de har sikkert sitt å stri med de også. Jeg vet ikke noe lenger, det går bare nedover og nedover. Men jeg skal gjøre alt for å bli bra igjen, for jeg vil ikke ende opp som et ødelagt menneske!!

Hvorfor begynte du egentlig?? Jeg begynte egentlig for at folk skulle merke lille meg...se på meg som annet enn en som "bare er der". jaja...lykke til iallefall!!

klems

Hei....

Takk for responsen...bar syns å høre at du sliter, men så er det også godt å høre at flere har det samme som meg...jeg føler meg ikke så alene da..og det regner meg du føler det samme kanskje...!!

Min sf begynte da jeg var 13-14 år..det var bare en uskyldig slankekur der jeg ville bli tynnere, og hadde bestemt meg for å spise mindre.....men da jeg ikke klarte de, fant jeg ut at det var jo bare å spise, så kunne jeg heller bare kaste opp....

men so har no det bare blitt værre, og no er det alt det dreier seg om...jeg vet at alnking krever sunn mat og alt dette, og hadde jeg bare gjort det fra begynnelsen av. så ville jeg vært skikkelig trent og tynn idag..for trening er også blitt en besettelse hos meg...jeg prøver hele tiden å forandre meg, men det går ikke.....og som du sier, jeg ahr ikke lyst å sette meg ned å fortelle vennene mine dette..det ville bare gitt oss ett enda mer anstrengt forhold, selvom de kanskej ikke tenker over det, så spiller jeg en helt annen rolle når jeg er med de, enn det jeg egentli vil....jeg orker ikke vise de at jeg har problem...

Hilsen

[Gjest muso]

Hei....

Takk for responsen...bar syns å høre at du sliter, men så er det også godt å høre at flere har det samme som meg...jeg føler meg ikke så alene da..og det regner meg du føler det samme kanskje...!!

Min sf begynte da jeg var 13-14 år..det var bare en uskyldig slankekur der jeg ville bli tynnere, og hadde bestemt meg for å spise mindre.....men da jeg ikke klarte de, fant jeg ut at det var jo bare å spise, så kunne jeg heller bare kaste opp....

men so har no det bare blitt værre, og no er det alt det dreier seg om...jeg vet at alnking krever sunn mat og alt dette, og hadde jeg bare gjort det fra begynnelsen av. så ville jeg vært skikkelig trent og tynn idag..for trening er også blitt en besettelse hos meg...jeg prøver hele tiden å forandre meg, men det går ikke.....og som du sier, jeg ahr ikke lyst å sette meg ned å fortelle vennene mine dette..det ville bare gitt oss ett enda mer anstrengt forhold, selvom de kanskej ikke tenker over det, så spiller jeg en helt annen rolle når jeg er med de, enn det jeg egentli vil....jeg orker ikke vise de at jeg har problem...

Hilsen

Er det ikke noen av vennene dine som vet om problemet ditt??

Driver du med noen form for idrett/sport e.l?? Eller bare "tvangstrener" du liksom??

Sorry hvis jeg maser mye, du trenger ikke svare hvis du ikke vil....

klems

[Gjest muso]

Hei....

Takk for responsen...bar syns å høre at du sliter, men så er det også godt å høre at flere har det samme som meg...jeg føler meg ikke så alene da..og det regner meg du føler det samme kanskje...!!

Min sf begynte da jeg var 13-14 år..det var bare en uskyldig slankekur der jeg ville bli tynnere, og hadde bestemt meg for å spise mindre.....men da jeg ikke klarte de, fant jeg ut at det var jo bare å spise, så kunne jeg heller bare kaste opp....

men so har no det bare blitt værre, og no er det alt det dreier seg om...jeg vet at alnking krever sunn mat og alt dette, og hadde jeg bare gjort det fra begynnelsen av. så ville jeg vært skikkelig trent og tynn idag..for trening er også blitt en besettelse hos meg...jeg prøver hele tiden å forandre meg, men det går ikke.....og som du sier, jeg ahr ikke lyst å sette meg ned å fortelle vennene mine dette..det ville bare gitt oss ett enda mer anstrengt forhold, selvom de kanskej ikke tenker over det, så spiller jeg en helt annen rolle når jeg er med de, enn det jeg egentli vil....jeg orker ikke vise de at jeg har problem...

Hilsen

Er det ikke noen av vennene dine som vet om problemet ditt??

Driver du med noen form for idrett/sport e.l?? Eller bare "tvangstrener" du liksom??

Sorry hvis jeg maser mye, du trenger ikke svare hvis du ikke vil....

klems

[petrapetrine]

Er det ikke noen av vennene dine som vet om problemet ditt??

Driver du med noen form for idrett/sport e.l?? Eller bare "tvangstrener" du liksom??

Sorry hvis jeg maser mye, du trenger ikke svare hvis du ikke vil....

klems

Hei...

de gjør ikke noe at du maser...heller godt å få si det som det er. Noen av vennene mine vet om sf-en min, jeg hadde fortelt en venninne, men så ble det merket av en lærer, og hun har hjulpet meg litt, og rådet meg å fortelle de beste venninnene mine...så det gjorde jeg...vi snakket skikkelig om det den første kvelden, ho ene bryr seg veldig og spør hvordan det går osv. som jeg synes er veldig travelt, men vi har et godt forhold og jeg vet at henne kan jeg stole på og fortelle om det kommer problem...men jeg har ikke lyst å fortelle noe, syns det er fryktelig å sitte og fortelle problem som jeg føler bare jeg kan gjøre noe med....de andre venninnene mine tørr ikke snakke om det, jeg bare skyver det vekk og later som alt er bra om de prøver å hinte fram noe...bortsett fra ei då, men ho har sf selv, og vi kan snakke om det!

Med treninga som du lurte på, så spiller jeg handball...men det føler jeg bare er i veien for den treninga jeg virkeli vil gjøre...for på handballtreningene blir vi jo en del stående i ro for å få forklart ting....så jeg driver jo en voldsom trening i tillegg da, jogging, styrke alt...noen dager kan jeg trene fire timer med bra intensitet hele veien....innimellom går treninga like mye som maten utover skolen og venner...

Hilsen

[petrapetrine]

Er det ikke noen av vennene dine som vet om problemet ditt??

Driver du med noen form for idrett/sport e.l?? Eller bare "tvangstrener" du liksom??

Sorry hvis jeg maser mye, du trenger ikke svare hvis du ikke vil....

klems

Hei...

de gjør ikke noe at du maser...heller godt å få si det som det er. Noen av vennene mine vet om sf-en min, jeg hadde fortelt en venninne, men så ble det merket av en lærer, og hun har hjulpet meg litt, og rådet meg å fortelle de beste venninnene mine...så det gjorde jeg...vi snakket skikkelig om det den første kvelden, ho ene bryr seg veldig og spør hvordan det går osv. som jeg synes er veldig travelt, men vi har et godt forhold og jeg vet at henne kan jeg stole på og fortelle om det kommer problem...men jeg har ikke lyst å fortelle noe, syns det er fryktelig å sitte og fortelle problem som jeg føler bare jeg kan gjøre noe med....de andre venninnene mine tørr ikke snakke om det, jeg bare skyver det vekk og later som alt er bra om de prøver å hinte fram noe...bortsett fra ei då, men ho har sf selv, og vi kan snakke om det!

Med treninga som du lurte på, så spiller jeg handball...men det føler jeg bare er i veien for den treninga jeg virkeli vil gjøre...for på handballtreningene blir vi jo en del stående i ro for å få forklart ting....så jeg driver jo en voldsom trening i tillegg da, jogging, styrke alt...noen dager kan jeg trene fire timer med bra intensitet hele veien....innimellom går treninga like mye som maten utover skolen og venner...

Hilsen