informasjon om diagnose - hva er praksis?

[Gjest tod]

Jeg har inntrykk av at ulike behandlere kan ha svært ulik praksis når det gjelder å informere pasientene sine om diagnoser. Det virker som mange pasienter må spørre eksplisitt for å få vite hvilken diagnose de har fått. Det virker også som om mange behandlere finner det lettere å informere om visse diagnoser enn andre (f eks får man gjerne høre direkte at man er deprimert, men ikke at man har en personlighetsforstyrrelse).

Jeg tror denne unnvikenheten fra mange behandleres side fører til en unødig grad av grubling hos pasientene. Det kan også føre til en følelse av at "de veit noe om meg som de ikke vil si", en mystifikasjon rundt diagnosene som kan gjøre disse mer stigmatiserende enn de hadde trengt å være.

I somatisk medisin er det jo en selvfølge at legen informerer pasienten om sine funn. Pasienten får vite at han har den og den diagnosen og at behandlingen derfor legges opp slik og slik.

Jeg syns dette måtte være en naturlig praksis også i psykiatrien. Selv om pasienten kan være uenig i diagnosen, får han i alle fall vite hva som er behandlerens mening og hva behandleren jobber ut i fra.

Fins det virkelig ingen retningslinjer for når/hvordan pasienter i psykiatrien skal informeres om diagnoser? Hvis svaret er nei, er det ikke på tide at slike retningslinjer utarbeides og implementeres?

[Mimmy]

Du har rett til innsyn i journalen din, og de opplysningene som finnes der. Og dersom det finnes grunner til at du ikke får se journalen din, så skal du ha opplyst om dette også, ettersom jeg har forstått. Du har rett i å være skeptisk overfor behandlere som ikke lar deg få se journalen din.

Pasientrettighetsloven:

http://www.lovdata.no/all/nl-19990702-063.html

[Mimmy]

Det er spesielt kap. 5 i pasientrettighetsloven som er interessant i denne sammenheng

[Gjest tod]

Du har rett til innsyn i journalen din, og de opplysningene som finnes der. Og dersom det finnes grunner til at du ikke får se journalen din, så skal du ha opplyst om dette også, ettersom jeg har forstått. Du har rett i å være skeptisk overfor behandlere som ikke lar deg få se journalen din.

Pasientrettighetsloven:

http://www.lovdata.no/all/nl-19990702-063.html

Dette med innsyn i journalen er i og for seg greit nok. Det jeg mener er problemet er mer at det ikke burde nødvendig å be om innsyn i journalen for å få vite hvilken diagnose en behandler har satt. Hvis man f eks går til fastlegen sin fordi man har vondt i øret, trenger man jo ikke å be om å få tilsendt journalen for å få konstatert at man har ørebetennelse. Dette sier legen av seg selv.

Slik burde det etter min mening også være i psykiatrien.

[Gjest ikke undertegnet]

Det er ikke BARE vanlig folk som behandler psykisk og kroppslig lidelse forskjellig. De gjør det dessverre også i behandlingsapparatet.

En BURDE (og skal også) få en dianose etter en bestemt tid. Dette har NHD skrevet om flere ganger hvis du tar et søk.

Ellers så er det mange som blir mer deppa enn de hadde trodd av å få diagnosen. Selv om de har etterlyst den sterkt. Dette vet vel behandlerne av erfaring.

Selv så hadde jeg en klar og en nesten klar diagnose på meg selv. To personlighetsforstyrrelser som kunne og kunne kanskje passe. Psyker'n ville ikke gi meg noen diagnose. Siden det kunne være uheldig for pasienten.

Men så ble vi uenige om en sak. Jeg avsluttet behandlingen av den grunn. Det ble koblet inn utenforstående pga konflikten oss imellom. DA hadde han plutselig diagnosen klar. Passiv-aggressiv var jeg da. Det passet jo godt ikke sant. En som krangler for krangelens skyld og ikke bør tas alvorlig. Jeg hadde vært inne på tanken selv, men det var en del ting som ikke passet. Jeg hater urettferdighet, maktarroganse osv og er ikke redd for å si ifra, verken på egne eller andres vegne i slike situasjoner. Så jeg kan vel være litt 'farlig' for de som ikke har rent mel i posen rett og slett. MEN jeg hadde ikke alle de negative sidene av dette passiv-aggressiv-greiene. Derfor nølte jeg selv. Men han BRUKTE faktisk dette mot meg. Gud hvor skuffet jeg ble.

Jeg har nå en ny behandler, som HELT utelukker denne diagnosen på meg. Det gjør også legen min. Heldigvis. Denne psykiateren er visst kjent for å ha litt vanskelig for å takle 'sterke' pasienter. Når denne sterke pasienten attpåtil trakk inn utenforstående passet det jo godt om hun kunne kalles passiv-aggressiv ikke sant? Slikt skjer dessverre.

Trist. En skulle ikke ha en slik jobb da. Prøve å beskytte seg selv og sine feil på den måten. Fy skam!

Så det ER kanskje bra at en litt forsiktig med diagnosene?

Jeg må jo for all ettertid være litt forsiktig med å bli 'aggressiv' samme hvor mye hjeg blir tirret. Det KAN jo hende noen har lest i journalen, og DA....

[Mimmy]

Dette med innsyn i journalen er i og for seg greit nok. Det jeg mener er problemet er mer at det ikke burde nødvendig å be om innsyn i journalen for å få vite hvilken diagnose en behandler har satt. Hvis man f eks går til fastlegen sin fordi man har vondt i øret, trenger man jo ikke å be om å få tilsendt journalen for å få konstatert at man har ørebetennelse. Dette sier legen av seg selv.

Slik burde det etter min mening også være i psykiatrien.

Er for så vidt enig, til en viss grad. Det kan være at man blir opphengt i en diagnose, også, og derfor ikke klarer å komme seg ut av et tankemønster som er fastlåst, for eksempel.

Og så er det det, at det er vanskeligere og mere omfattende å sette diagnoser i psykiatrien, enn det som er tilfelle ellers, når det gjelder fysiske sykdommer.

Slik jeg har forstått det, er

psykologi/psykiatri ingen eksakt vitenskap. Men jeg syns jo at noe bør de klare å formidle, relativt raskt. Og du har rettigheter i forhold til å få satt en diagnose, og få opplyst om denne, også.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vår poliklinikk (Sykehuset Levanger) gir pasientene diagnsen (tentativ) senest etter tredje time.

Før sommeren vil hele klinikken inkl. sengepostene innføre skriftlig "Foreløpig behandlingsavtale" senest etter tre døgn. Denne vil inneholde:

Tentativ (forløpig) diagnose

Navn på pasientansvarlig behandler (PAB)

Navn på ansvarlig miljøkontakt

Medisineringsplan inkl. varighet

Plan for oppfølging

Plan for tilbakeføring til arbeidslivet (delvis friskmeldingsdato).

Alt dette selvsagt med mange forbehold. Planen skal være dynamisk og revideres når økt kunnskap gir behov for det.

[Gjest tod]

Det er ikke BARE vanlig folk som behandler psykisk og kroppslig lidelse forskjellig. De gjør det dessverre også i behandlingsapparatet.

En BURDE (og skal også) få en dianose etter en bestemt tid. Dette har NHD skrevet om flere ganger hvis du tar et søk.

Ellers så er det mange som blir mer deppa enn de hadde trodd av å få diagnosen. Selv om de har etterlyst den sterkt. Dette vet vel behandlerne av erfaring.

Selv så hadde jeg en klar og en nesten klar diagnose på meg selv. To personlighetsforstyrrelser som kunne og kunne kanskje passe. Psyker'n ville ikke gi meg noen diagnose. Siden det kunne være uheldig for pasienten.

Men så ble vi uenige om en sak. Jeg avsluttet behandlingen av den grunn. Det ble koblet inn utenforstående pga konflikten oss imellom. DA hadde han plutselig diagnosen klar. Passiv-aggressiv var jeg da. Det passet jo godt ikke sant. En som krangler for krangelens skyld og ikke bør tas alvorlig. Jeg hadde vært inne på tanken selv, men det var en del ting som ikke passet. Jeg hater urettferdighet, maktarroganse osv og er ikke redd for å si ifra, verken på egne eller andres vegne i slike situasjoner. Så jeg kan vel være litt 'farlig' for de som ikke har rent mel i posen rett og slett. MEN jeg hadde ikke alle de negative sidene av dette passiv-aggressiv-greiene. Derfor nølte jeg selv. Men han BRUKTE faktisk dette mot meg. Gud hvor skuffet jeg ble.

Jeg har nå en ny behandler, som HELT utelukker denne diagnosen på meg. Det gjør også legen min. Heldigvis. Denne psykiateren er visst kjent for å ha litt vanskelig for å takle 'sterke' pasienter. Når denne sterke pasienten attpåtil trakk inn utenforstående passet det jo godt om hun kunne kalles passiv-aggressiv ikke sant? Slikt skjer dessverre.

Trist. En skulle ikke ha en slik jobb da. Prøve å beskytte seg selv og sine feil på den måten. Fy skam!

Så det ER kanskje bra at en litt forsiktig med diagnosene?

Jeg må jo for all ettertid være litt forsiktig med å bli 'aggressiv' samme hvor mye hjeg blir tirret. Det KAN jo hende noen har lest i journalen, og DA....

Mitt poeng er at hvis det står en diagnose i journalen, så bør pasienten få vite om den uten å spørre. Hvis den første behandleren din hadde falt ned på en diagnose og meddelt den til deg på et tidlig stadium, så ville det jo være ytterst påfallende om han endra denne til passiv-aggresiv PF idet det ble en konflikt mellom dere, ikke sant?

Ellers ser jeg selvsagt det problematiske ved diagnosesystemet, som ofte kan virke for grovt og udifferensiert. Det er såvidt jeg kan se bare to typer psykiske lidelser som synes å være universelle, "objektive" størrelser: schizofreni og manisk-depressiv lidelse. Disse har vært beskrevet i en rekke ulike historiske epoker og kulturer.

Mange av de andre diagnosene er mer tids- og kulturbestemte og bør derfor betraktes med større skepsis. Nettopp derfor mener jeg det er så viktig at pasienten opplyses om hva _psykiatrien_ tror det feiler ham.

[Gjest tod]

Vår poliklinikk (Sykehuset Levanger) gir pasientene diagnsen (tentativ) senest etter tredje time.

Før sommeren vil hele klinikken inkl. sengepostene innføre skriftlig "Foreløpig behandlingsavtale" senest etter tre døgn. Denne vil inneholde:

Tentativ (forløpig) diagnose

Navn på pasientansvarlig behandler (PAB)

Navn på ansvarlig miljøkontakt

Medisineringsplan inkl. varighet

Plan for oppfølging

Plan for tilbakeføring til arbeidslivet (delvis friskmeldingsdato).

Alt dette selvsagt med mange forbehold. Planen skal være dynamisk og revideres når økt kunnskap gir behov for det.

Dette høres jo meget bra ut. Det er jo nettopp slike ordna opplegg som burde være praksis over alt; da veit pasienten hva han har å forholde seg til, hva enten han er enig i det eller ikke.

[Jente1976]

Jeg er helt enig med deg tod. Jeg har også det intrykket at man må spørre direkte om sin diagnose for å få vite noe. Jeg har fått mange forskjellige diagnoser både etter sykehusopphold og av leger og psykiatere ute, men har nesten aldri fått vite noe uten at jeg har spurt først. Etter å ha krevd å få lese mine journaler på sykehuset, har jeg funnet flere viktige opplysninger om hvordan de har tenkt underveis, som jeg ikke ble informert om i det hele tatt! Uansett kan det være veldig tøft å lese journalen sin. Det kan være situasjoner som du og behandler kan ha oppfattet på to forskjellige måter, og det å bare få "deres" versjon på den måten kan gjøre ting værre. Når det er sagt så vil jeg til legenes forsvar si at det ikke er like enkelt å stille alle diagnoser. Det er nok lettere å se at en person er deprimert, enn å se at han eller hun lider av en personlighetsforstyrrelse eller bipolar lidelse. For å stille slike diagniser kreves det ofte mye mer tid og lengere kontakt med pasienten. Det kan jo ha noe med dette å gjøre at en deprimert person oftere får høre diagnosen sin. Tror ihverfall det kan være slik,men jeg er ingen ekspert. Har bare opplevd mye selv..

[Mimmy]

Vår poliklinikk (Sykehuset Levanger) gir pasientene diagnsen (tentativ) senest etter tredje time.

Før sommeren vil hele klinikken inkl. sengepostene innføre skriftlig "Foreløpig behandlingsavtale" senest etter tre døgn. Denne vil inneholde:

Tentativ (forløpig) diagnose

Navn på pasientansvarlig behandler (PAB)

Navn på ansvarlig miljøkontakt

Medisineringsplan inkl. varighet

Plan for oppfølging

Plan for tilbakeføring til arbeidslivet (delvis friskmeldingsdato).

Alt dette selvsagt med mange forbehold. Planen skal være dynamisk og revideres når økt kunnskap gir behov for det.

Dette hørtes jo helt fantastisk ut. Selv har jeg ikke noe av dette, hverken plan for oppfølging eller noe, enda jeg har vært i kontakt med poliklinikk helt siden slutten av 2000, og nå etter endel mas har fått stilt diagnosen asperger syndrom.

Tidligere har jeg hatt diagnose panikkangst og depresjon. Jeg tok iq test hos en privat psykolog, der vi betalte timesalæret selv, i påvente av behandling hos det offentlige. Så den ble tatt i mai/juni (?) 2000. Og iom at den viste så stor forskjell på venstre og høyre hjernehalvdel (121 på venstre og 89 på høyre) som gir et snitt på 109.

Dette er da regnet som resultatet av iq testen, så psykologen at et slikt resultat normalt sett ville gi holdepunkter for nevropsykologisk testing, fordi det var så stor forskjell, og at det ikke skulle være mer enn opptil 15 poeng forskjell. Hos meg var det 32. Men hun ville allikevel ikke anbefale det der og da, fordi snittresultatet allikevel var så bra. Og så sa hun at det ikke var verdt papiret det var skrevet på, og anbefalte meg å ta det høyeste resultatet og "løpe av gårde med det".

Men så har jeg ikke gitt meg, jeg ville selv se hva dette var for noe, fordi jeg alltid har hatt følelsen av at folk har tatt meg for å være dum. Og blitt mobbet fordi jeg var så treg av meg (til å oppfatte endel ting) og alltid vært plaget av en sånn distrehet. Så jeg har alltid visst at det var noe som gjorde at jeg var annerledes enn andre.

[Gjest ikke undertegnet]

Vår poliklinikk (Sykehuset Levanger) gir pasientene diagnsen (tentativ) senest etter tredje time.

Før sommeren vil hele klinikken inkl. sengepostene innføre skriftlig "Foreløpig behandlingsavtale" senest etter tre døgn. Denne vil inneholde:

Tentativ (forløpig) diagnose

Navn på pasientansvarlig behandler (PAB)

Navn på ansvarlig miljøkontakt

Medisineringsplan inkl. varighet

Plan for oppfølging

Plan for tilbakeføring til arbeidslivet (delvis friskmeldingsdato).

Alt dette selvsagt med mange forbehold. Planen skal være dynamisk og revideres når økt kunnskap gir behov for det.

Er dette noe hver klinikk/sykehus må finne opp hver for seg det da? Hjulet finnes opp gang på gang?

Hvorfor er det ikke slik at det som fungerer blir pålagt å gjennomføres i hele landet, til nytte for alle pasientene?

Eller skal ikke 'de andre' han noe av at deres klinikk skal sette rammene for deres drift?

Jeg har tenkt at noen ganger ville alt gått mye lettere i psykiatrien hvis alle ansatte der praktiserte sin viten om psykologi ikke bare på pasientene, men brukte det overfor seg selv og kollegaer også!

Jeg blir SÅ skuffet over at ting ikke virker til å fungere mye bedre hos de 'vel utdannete' enn det gjør i pasientenes liv. For HVA er da vitsen, når ikke en gang de kan fungere i praksis uten kiving og krangling. Profesjonell krangling er like lavpanne som krangling mellom barn, ektefeller eller nasjoner imellom.

[Gjest oppogned]

Vår poliklinikk (Sykehuset Levanger) gir pasientene diagnsen (tentativ) senest etter tredje time.

Før sommeren vil hele klinikken inkl. sengepostene innføre skriftlig "Foreløpig behandlingsavtale" senest etter tre døgn. Denne vil inneholde:

Tentativ (forløpig) diagnose

Navn på pasientansvarlig behandler (PAB)

Navn på ansvarlig miljøkontakt

Medisineringsplan inkl. varighet

Plan for oppfølging

Plan for tilbakeføring til arbeidslivet (delvis friskmeldingsdato).

Alt dette selvsagt med mange forbehold. Planen skal være dynamisk og revideres når økt kunnskap gir behov for det.

Jeg har fått en slik plan av min psykiater. Går til behandling på rehabiliterings poliklinikk. Fikk beskjed om å ta den med hjem og svare på det som passet og så ta den med tilbake og gå gjennom den sammen med psykiater. Men den har bare blitt liggende hjemme, litt på trass, fordi psykiateren tydeligvis ikke har brydd seg mer om den.

Litt dårlig oppfølging her synes jeg. Ble litt skuffa over dette, men det er vel forsåvidt mitt ansvar å ta det opp med psyken igjen. Men mine tre diagnoser (bipolar, schizotyp pf og anoreksi) trengte jeg ikke spørre om. De ble omtrent tredd nedover hodet på meg. Kan også få lese journalen min uten problemer dersom jeg er interessert.

[sherlock]

På siden av tema, synest det er rart at det skal være verre å fortelle pasienten at h*n har fått diagnosen personlighetsforstyrrelse.

Være skrudd i hodet gir jo bedre fremtidsutsikter enn en biologisk betinget depresjon som krever forebyggende medisinering.

Mvh

[Gjest tod]

På siden av tema, synest det er rart at det skal være verre å fortelle pasienten at h*n har fått diagnosen personlighetsforstyrrelse.

Være skrudd i hodet gir jo bedre fremtidsutsikter enn en biologisk betinget depresjon som krever forebyggende medisinering.

Mvh

"Være skrudd i hodet gir jo bedre fremtidsutsikter enn en biologisk betinget depresjon som krever forebyggende medisinering."

Det kan diskuteres. De fleste depresjoner responderer jo godt på behnandling; behandling av alvorlige personlighetsforstyrrelser er langvarig og vanskelig.

Dessuten er en depresjon noe man har, mens en personlighetsforstyrrelse mer er noe man _er_. En diagnose kan dermed føre til at selve identiteten (eller mangel på sådan...) defineres som syk.

I hvor stor grad depresjoner er biologisk betinga er etter min mening også diskutabelt. Mange depresjoner er jo også sekundære til en personlighetsforstyrrelse.

[Gjest trrrish]

Det er ikke alle som gir diagnose. Jeg gikk til samme psykiater i over 1 år uten at han skrev noen diagnose i journalen.