Rettigheter jeg har

[Mimmy]

Skulle ønske jeg visste mere om hvilke konkrete rettigheter jeg har. Har fått med meg, at jeg har rett til en individuell plan, tilrettelegging og koordinator, men jeg skulle ønske at slike ting kunne blitt presentert for meg, samtidig som jeg fikk diagnosen.

Ikke litt etter litt, slik som nå. Føler de bare er opptatt av å plassere meg et sted, uten at de bryr seg nevneverdig om kvaliteten på det tilbudet de gir. Blir ikke å betrakte som arbeidstaker, selv om jeg arbeider. Er aldri likeverdig, blir aldri likeverdig. Får ikke ansvaret for de arbeidsoppgavene jeg utfører, det er det noen andre som har. Selv bare utfører jeg arbeidet.

Jeg føler de syns ikke jeg er verd noe som menneske, lenger, egentlig så har jeg ikke følt det noen gang, heller, at de hverken setter pris på meg som menneske, eller at jeg er verd noe som menneske. Ikke noe å samle på, bare skrot, liksom. Men for familie og venner er jeg verd noe, jeg også.

Vet at jeg har rettigheter, slik som ALLE funksjonshemmede har, men vet også at her er det ingen som bryr seg om det. Ihvertfall så er det en følelse jeg har. De bare later som om de bryr seg om det, men i realiteten så gjør de ikke det.

Jeg føler det veldig sårt, jeg klarer ikke å føle tillit til dem lenger. Er så vanskelig. Jeg ville bare være en del av det sosiale og en del av det hele, men faller alltid utenom, det ser ut til å være historien om mitt liv.

[tsofia]

Alle har vel krav på respekt uansett om dem er handicappa eller ei. Men er det sån i RL? Nei. Desverre. Noen blir sytematisk mobba på arbeidsplassen gjennom årtier. De godtar det fordi de trenger lønna, men blir psykiske vrak.

Du kan risikere at noen blir misunnelig på deg. Fordi du krever respekt. At du har selvrespekt og krever rettferdighet. Alltid noen som skal ødelegge. Le deg opp i ansiktet. Umyndiggjøre deg. Gjøre deg til et redskap for deres fustrasjon. Det er ALLTID sån. Enkelte mennesker er barnslige og VELDIG utspekulert. Alt for å holde deg nede. Sån er virkleigheta for alt for mange uanvhengig om de har handicapp eller ei.

Vi mennesker er noen uferdige drittsekker spør du meg. Kanskje kan mennesker kreve respekt om noen tusen år men akkurat nå er samfunnet for primitivt.

[Mimmy]

Alle har vel krav på respekt uansett om dem er handicappa eller ei. Men er det sån i RL? Nei. Desverre. Noen blir sytematisk mobba på arbeidsplassen gjennom årtier. De godtar det fordi de trenger lønna, men blir psykiske vrak.

Du kan risikere at noen blir misunnelig på deg. Fordi du krever respekt. At du har selvrespekt og krever rettferdighet. Alltid noen som skal ødelegge. Le deg opp i ansiktet. Umyndiggjøre deg. Gjøre deg til et redskap for deres fustrasjon. Det er ALLTID sån. Enkelte mennesker er barnslige og VELDIG utspekulert. Alt for å holde deg nede. Sån er virkleigheta for alt for mange uanvhengig om de har handicapp eller ei.

Vi mennesker er noen uferdige drittsekker spør du meg. Kanskje kan mennesker kreve respekt om noen tusen år men akkurat nå er samfunnet for primitivt.

Ikke sånn at jeg krever det så sterkt heller, det er vel bare en slags naiv ønsketenkning jeg har, bare...at de skal se meg, liksom. Ikke hele tiden, men litt innimellom hadde ikke gjort noe.

Skjønner at jeg aldri vil kunne få noen normal jobb, men det går vel an å forsøke å behandle meg bra allikevel, når jeg har klart å forklare hva det er jeg trenger av spesialtiltak for å kunne fungere på en arbeidsplass. Slik som jeg har blitt bedt om å gjøre det.

De sier de skal forsøke, men jeg skulle ønske de gjorde det ut fra den begrunnelse at de ville gjøre ting så bra som mulig, ikke at de ville gjøre et "forsøk". De er så tafatte liksom, syns jeg, da.

Mulig dette bare er en illusjon og en ønsketenkning og et luftslott og noe som bare ikke går an, og at jeg er et stakkarslig naut som tror at det skal kunne gå an å respektere meg og mine begrensninger og styrker. Jeg blir så frustrert.

[Soria]

For meg har det vært akkurat motsatt. Fikk vite i dag at diagnosen jeg fikk høre i forrige uke har de satt for lenge siden. Kanskje så lenge som to år. Jeg har fått det meste av det du etterlyser. oppfølging, individuell plan, men ikke jobb da. I det siste har jeg skjønt hvorfor jeg har fått så god oppfølging. Det er ille at du må sloss så mye for å få hjelp når jeg får mer enn jeg vil ha.

[Mimmy]

For meg har det vært akkurat motsatt. Fikk vite i dag at diagnosen jeg fikk høre i forrige uke har de satt for lenge siden. Kanskje så lenge som to år. Jeg har fått det meste av det du etterlyser. oppfølging, individuell plan, men ikke jobb da. I det siste har jeg skjønt hvorfor jeg har fått så god oppfølging. Det er ille at du må sloss så mye for å få hjelp når jeg får mer enn jeg vil ha.

Problemet er at det ikke har vært noen koordinator, men nå har jeg fått sendt inn søknad om støttekontakt, ihvertfall. Og resten kommer nok etterhvert...det er litt pga livssituasjonen min også, tror jeg. Det er visst tydelig at jeg har det "for bra".

Har en ektefelle som tjener godt, og selv tjener jeg jo også penger, selv om det ikke er svære greiene.

Så derfor så er det vel ingen vits i å hjelpe meg...da. Men de har jo tenkt å hjelpe meg, allikevel, etterhvert. Det er bare meg som er veldig utålmodig....men jeg har tross alt vært i kontakt med psykiatrien siden -99, og de har ikke gjort så forferdelig mye for meg.

Og fikk diagnosen i desember, så en skulle jo tro at på over et halvt år, så skulle det skje ihvertfall LITT. Eneste tilbud jeg har hatt, er et malekurs, og så har jeg terapitime 2 - 3 ganger i måneden (hvis jeg er heldig).

Jeg tror kanskje de venter på at jeg skal bryte sammen, og ikke klare å arbeide, så da kan de hjelpe meg....da! Ikke før. Det ville vært for mye å forlange, at det skulle virke forebyggende, liksom....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har fulgt dine innlegg, og jeg har sett den støtten du har fått. Jeg synes du er svært fokusert på dette.

Jeg husker plutselig en tale av John F. Kennedy. Der sa han blant annet noe slikt: "Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg. Spør hva du kan gjøre for landet ditt".

På en arbeidsplass tror jeg aldri at en kan få betydelig respakt om en ikke innimellom også spør seg selv hva en kan gjøre for arbeidgiver og arbeidskamerater. Det primære på en arbeidsplass er tross alt at en skal utføre et arbeide.

[Mimmy]

Jeg har fulgt dine innlegg, og jeg har sett den støtten du har fått. Jeg synes du er svært fokusert på dette.

Jeg husker plutselig en tale av John F. Kennedy. Der sa han blant annet noe slikt: "Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg. Spør hva du kan gjøre for landet ditt".

På en arbeidsplass tror jeg aldri at en kan få betydelig respakt om en ikke innimellom også spør seg selv hva en kan gjøre for arbeidgiver og arbeidskamerater. Det primære på en arbeidsplass er tross alt at en skal utføre et arbeide.

Støtten jeg har fått her, ja.

Men jeg skjønner ikke hva du mener med at jeg har fått så mye støtte der jeg arbeider. Det har jeg nemlig ikke. Men jeg skjønner at du ikke skjønner. Det har jeg skjønt hele tiden, at du ikke skjønner. Men jeg har heldigvis noen som skjønner, ellers hadde jeg gått helt til grunne. Det er psykologen min som har sagt, at dette er de tiltakene som jeg må ha, for å kunne fungere i en arbeidssituasjon, ønsker du å overprøve henne?

[Mimmy]

Jeg har fulgt dine innlegg, og jeg har sett den støtten du har fått. Jeg synes du er svært fokusert på dette.

Jeg husker plutselig en tale av John F. Kennedy. Der sa han blant annet noe slikt: "Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg. Spør hva du kan gjøre for landet ditt".

På en arbeidsplass tror jeg aldri at en kan få betydelig respakt om en ikke innimellom også spør seg selv hva en kan gjøre for arbeidgiver og arbeidskamerater. Det primære på en arbeidsplass er tross alt at en skal utføre et arbeide.

Men de andre har ikke medfødte handikapp i forhold til det med å forholde seg til andre mennesker....Mens vi nå er inne på amerikanske presidenter: skulle likt å sett at folk lot D.D. Eisenhower krabbe opp trappen til det hvite hus....? (hvis jeg ikke husker helt galt, så satt han i rullestol)

I legeerklæring OG psykologerklæring jeg har, står det svart på hvitt at jeg må ha tilrettelegging for å kunne fungere på enhver arbeidsplass. Og det er heller ingen her som har påstått at jeg IKKE trenger det, hverken av mine arbeidskolleger eller min arbeidsgiver.

Psykologen min sier, at den eneste form for "behandling" jeg kan få, er tilrettelegging. Så jeg spør igjen: har du tenkt å overprøve henne? og legen min i samme slengen? Og det var psykologen min som første gangen hun skulle forklare syndromet for meg, tok i bruk sammenlikning med folk som satt i rullestol, at de trengte rullestoler for å kunne fungere, slik som jeg trenger tilrettelegging.

Må være litt spydig mot deg nå, men har du noe spesielt mot mennesker med funksjonshemminger, eller? Både folk I rullestoler, folk som det er noe psykisk galt med o.l.? Husk at det jeg har, er en medfødt lidelse. Vet jeg er litt opphengt, blitt, i lidelsen, men det kan også høre med til selve syndromet.

Har tenkt å gi deg link til autismeforeningen sine sider, så du kan lese litt om dette syndromet, og kanskje bli litt klokere, selv om det nok ikke bringer deg så mye nærmere forståelsen av meg, fordi hvert menneske med asperger syndrom er helt unikt, og har sine problemområder svært spredte, og gir svært forskjellig inntrykk på omverdenen også.

http://ww2.autismeforeningen.no/side.php?mid=6

Fra noe du skulle kjenne til (og kanskje kjenner også), som er psykiater:

http://www.odont.uio.no/allmennodontologi-voksen/ICD10SOK/icd10/KV_9.htm

Men vær samtidig klar over at dette er svært generell informasjon. Asperger syndrom er regnet for å være en alvorlig psykisk lidelse, og som også kan føre med seg andre alvorlige tilleggsproblemer, dersom det ikke blir oppdaget tidlig. Selv har jeg "bare" angst og depresjon, og har unngått å fått f. eks. psykose, som er en meget vanlig tilleggslidelse (fremdeles iflg. psykologen min).

[Mimmy]

Jeg har fulgt dine innlegg, og jeg har sett den støtten du har fått. Jeg synes du er svært fokusert på dette.

Jeg husker plutselig en tale av John F. Kennedy. Der sa han blant annet noe slikt: "Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg. Spør hva du kan gjøre for landet ditt".

På en arbeidsplass tror jeg aldri at en kan få betydelig respakt om en ikke innimellom også spør seg selv hva en kan gjøre for arbeidgiver og arbeidskamerater. Det primære på en arbeidsplass er tross alt at en skal utføre et arbeide.

Har jeg forresten noen gang sagt i noe innlegg her, at jeg ikke arbeider? Jeg arbeider fulle arbeidsdager, jeg, unntatt en dag i uka, som jeg bare jobber halv dag. Og ingen har klaget på innsatsen min, heller, selv om jeg nok er litt treg av meg. Noe av det skyldes dårlig motorikk, andre ting skyldes andre ting.

Men treg av meg har jeg alltid vært, tror kanskje det også henger sammen med syndromet, fordi jeg lett blir opphengt i ting, som ikke har med arbeidet å gjøre. Så jeg skjønner ikke helt hva du mener....men jeg HAR som sagt en funksjonshemming, ønsker du at jeg skal late som om jeg er helt frisk eller normal, eller? For det er jeg nemlig ikke.

Ting som dette, går det ikke an å "ta seg sammen" for å bli kvitt.

Det er en utviklingsforstyrrelse, upåvirket av miljø eller oppvekst.

[Gjest Vil deg bare vel.]

Støtten jeg har fått her, ja.

Men jeg skjønner ikke hva du mener med at jeg har fått så mye støtte der jeg arbeider. Det har jeg nemlig ikke. Men jeg skjønner at du ikke skjønner. Det har jeg skjønt hele tiden, at du ikke skjønner. Men jeg har heldigvis noen som skjønner, ellers hadde jeg gått helt til grunne. Det er psykologen min som har sagt, at dette er de tiltakene som jeg må ha, for å kunne fungere i en arbeidssituasjon, ønsker du å overprøve henne?

Vær forsiktig så du ikke bruker diagnosen din som en hvilepute, Mimmy. Jeg skjønner det er en vanskelig situasjon for deg å venne deg til, men jeg leser de fleste innleggene dine, og syns du fokuserer litt mye på dine rettigheter / krav og de tingene du _ikke_ kan gjøre og andre dermed må fikse for deg.

Det er bare godt ment. Bare syns du skal være litt forsiktig?

[Mimmy]

Vær forsiktig så du ikke bruker diagnosen din som en hvilepute, Mimmy. Jeg skjønner det er en vanskelig situasjon for deg å venne deg til, men jeg leser de fleste innleggene dine, og syns du fokuserer litt mye på dine rettigheter / krav og de tingene du _ikke_ kan gjøre og andre dermed må fikse for deg.

Det er bare godt ment. Bare syns du skal være litt forsiktig?

Nei, skal selvsagt ikke bruke det som hvilepute. Ja, har nok blitt for fokusert, i en periode....vært ganske så frustrert, over andre, men egentlig mest over meg selv.

Skal prøve å tenke litt mere positivt på livet, ihvertfall...finnes også så mye godt å glede seg over.

Og legge fra meg de tingene som jeg tror ikke kommer til å ordne seg. Har jo tross alt gjort endel, for at det skal ordne seg, da...så jeg får la det bli med det. Og nå ser det dessuten ut til at det skal ordne seg endel, så det går nok bra.

[Mimmy]

Vær forsiktig så du ikke bruker diagnosen din som en hvilepute, Mimmy. Jeg skjønner det er en vanskelig situasjon for deg å venne deg til, men jeg leser de fleste innleggene dine, og syns du fokuserer litt mye på dine rettigheter / krav og de tingene du _ikke_ kan gjøre og andre dermed må fikse for deg.

Det er bare godt ment. Bare syns du skal være litt forsiktig?

En ting til: det er ikke en "vanskelig situasjon å venne seg til". Slik har jeg jo hatt det, hele tiden, forskjellen er at før så visste jeg ikke hva det var. Jeg gråt av lettelse, jeg, når jeg fikk vite at det var en medfødt lidelse, og at det var noe hverken jeg, foreldrene mine eller noen andre kunne noe for.

Hva som jeg har syntes har vært vanskelig å venne seg til, er at etter jeg fikk diagnosen, så ble alt så annerledes, og jeg skjønte mye mere om hvor det er jeg kommer til kort. Og så er det nå engang slik, at da blir på en måte livet litt vanskeligere. Men like fullt så har jeg skjønt mere, ikke sant, så det er ikke så ille, det egentlig. Egentlig bare bra, faktisk.

Akkurat nå, så føler jeg meg faktisk mye lettere og lysere til sinns enn på lenge, lenge, lenge...

Takk for at du tenker på meg.