Har jeg sosial angst?

[atva]

Jeg er en 34 år gammel mann som lurer på om jeg sliter med sosial angst.

Har slitt en del med å skaffe meg venner, jeg pleier å trekke meg unna når noen prøver å komme meg inn på livet. Jeg er veldig engstelig for at jeg skal bli funnet kjedelig og lite spennende.

Spesielt i forhold til det motsatte kjønn sliter jeg med kontakten. Siden jeg er ganske kjekk å se til får jeg en del oppmerksomhet. Men jeg knytter meg helt i slike situasjoner. Føler i alle fall jeg. Derfor trekker jeg meg unna, for det er rett og slett ubehagelig. Jeg vet jo at jenter faller først og fremst for menn som utstråler selvtillit, og jeg gjør ikke det. Så skal de være morsomme, og det er jeg i alle fall ikke. Har selvfølgelig humor, men den kommer ikke frem når jeg er så forknytt. Jeg tenker gjerne på hvordan jeg skal komme meg unna situasjonen.

Det verste jeg kan tenke meg er nok å stå foran en større forsamling og skal prestere noe. Et eksempel er en gang jeg var forlover. Jeg fikk spørsmålet om jeg ville være forlover 8-9 måneder i forveien. De fleste ville vel føle seg beæret over dette, men det første jeg tenkte på var talen. ”Herregud, nå må jeg holde tale.” Det gikk ikke en dag jeg ikke tenkte på denne talen. Jeg greide å holde den, men jeg var helt gåen etterpå.

I forbindelse med jobben er det av og til kurs og seminar. Da vet jeg at jeg i alle fall må presentere meg, og det gruer jeg meg til. Men det verste er likevel kveldene hvor vi skal være sosiale. Alle er avslappet, i godt humør og snakker med hverandre. Jeg derimot går og føler meg utenfor. Jeg bare venter på at klokken skal bli så mye at jeg kan gå på hotell-rommet. Nettene før og under et slikt kurs sover jeg dårlig.

Når jeg vet at jeg skal prestere noe i fremtiden hvor jeg må snakke til andre, så går jeg og gruer meg hele tiden. Jeg blir veldig destruktiv, og nattesøvnen blir delvis ødelagt.

Når det gjelder taler, så er det ikke tvil om at en tale som f.eks. under et bryllup er verre enn et foredrag i forbindelse med jobben. Den skal jo gjerne være morsom. Det høres helt rart ut, men jeg vet jeg vil vegre meg mot giftermål nettopp pga. talen. Vil nok argumentere for samboerforhold.

På skolen var jeg alltid redd for å åpne munnen, selv om jeg visste svaret. Dette ble ikke bedre med årene. Jeg husker at det på videregående skole var en periode hvor vi hadde noen timer med rollespill. Jeg skulket så godt som alle disse timene.

Da jeg var rundt 18-19 år fikk jeg et skikkelig stikk i hjerteregionen når jeg skulle skyve en stol unna i stua. Dette gjorde at jeg kontakta legen. Han gjorde noen undersøkelser før han spurte meg om jeg var en angstfull person. Jeg ble tatt fullstendig på senga, og jeg nektet for det. Han satte meg opp på en annen time hvor vi skulle se mer på dette. Jeg dukket ikke opp på denne timen. Jeg ville ikke konfronteres med denne angsten en gang til.

Jeg har ikke noe problem (ikke nå lenger) med å snakke i telefon med fremmede, eller spørre fremmede om veien e.l.

Tilstanden min de siste årene har vært prega av litt for mye tristhet og nedstemthet. Føler at det meste er et ork. Jeg er ofte trøtt. Klarer ikke å engasjere meg. Føler meg ensom. Nå er jeg faktisk samboer (vært i snart et år), men jeg er vel i tvil om dette er noe forhold å satse på. Jeg føler meg ikke lykkelig. Det er kanskje frykten for å bli alene igjen som holder meg der?

Jeg må nevne at jeg ikke har hatt noen vanskelig oppvekst. Ikke har jeg blitt noe spesielt mobbet heller. Jeg var flink på skolen og flink i idrett, og det berget nok meg fra mobbingen. Men jeg tror at min far kanskje har litt av samme problemene som meg. Jeg har et eksempel på hvor han i siste liten kom seg unna en presentasjon foran en forsamling. Dette gjorde meg skamfull. Så jeg har jo lurt på om dette er arvelig.

Jeg prøver å få fram at dette er noe jeg alltid har følt. Jeg har vel trodd at jeg bare har vært en sjenert gutt. Men etter å ha lest om sosial angst de siste årene, føler jeg at jeg kan kjenne meg igjen i beskrivelsene. Og nå har jeg så lyst til å bli bedre. Hvis det er mulig da.

[Jente1976]

Ville bare si at jeg føler med deg! Alt du skriver om stemmer overens med hvordan jeg har hatt det så lenge jeg kan huske.

Jeg vet at kognetiv terapi og nyere antidepressive medisiner kan hjelpe mye!

Du er nødt til å ta kontakt med legen din. Ta en utskrift av det du har skrevet her, eller send et lignende brev på forhånd.

Da vet han/hun hva ting dreier seg om når du kommer, du slipper å snakke så mye når du er der, og du glemmer ikke viktige ting pga at du har sånn angst over bare å sitte der.

Jeg ønsker deg lykke til!

Dette klarer du!

[atva]

Ville bare si at jeg føler med deg! Alt du skriver om stemmer overens med hvordan jeg har hatt det så lenge jeg kan huske.

Jeg vet at kognetiv terapi og nyere antidepressive medisiner kan hjelpe mye!

Du er nødt til å ta kontakt med legen din. Ta en utskrift av det du har skrevet her, eller send et lignende brev på forhånd.

Da vet han/hun hva ting dreier seg om når du kommer, du slipper å snakke så mye når du er der, og du glemmer ikke viktige ting pga at du har sånn angst over bare å sitte der.

Jeg ønsker deg lykke til!

Dette klarer du!

Tusen takk for svar.

Jeg har allerede bestillt time hos lege, men jeg ville ha litt mer kjøtt på benet før jeg kom dit.

Har du noen gang oppsøkt hjelp? I så fall, hvordan fungerte det for deg? Er veldig nysgjerrig.

[Gjest Mia21]

Tusen takk for svar.

Jeg har allerede bestillt time hos lege, men jeg ville ha litt mer kjøtt på benet før jeg kom dit.

Har du noen gang oppsøkt hjelp? I så fall, hvordan fungerte det for deg? Er veldig nysgjerrig.

Hei!

Jeg er ei jente på 24 år som også kjente meg veldig mye igjen i innlegget ditt. Jeg tok mot til meg rett før jul og bestilte legetime. Jeg forklarte så godt jeg kunne hvordan jeg hadde det og at jeg trodde at jeg trengte en psykolog. (ekstra vanskelig siden jeg hadde jobbet sammen med denne legen). Hun tok meg seriøst, og jeg ble henvist til en voksenpsykiatrisk poliklinikk. Der ble jeg møtt av en ung, nyutdannet kvinnelig psykolog som jeg fortsatt går hos. Det er veldig godt å snakke med en som forstår reaksjonene dine og en som har utdannelse på det du sliter med og ikke minst tar deg seriøst.

Lykke til!

Hilsen

[Jente1976]

Tusen takk for svar.

Jeg har allerede bestillt time hos lege, men jeg ville ha litt mer kjøtt på benet før jeg kom dit.

Har du noen gang oppsøkt hjelp? I så fall, hvordan fungerte det for deg? Er veldig nysgjerrig.

Jeg har egentlig gått i terapi i åtte år nå, men har aldri jobbet konkret med den sosiale angsten.

Dette fordi jeg begynte med terapi pga rusproblemer (som igjen startet fordi jeg ikke turte å gå ut blandt folk, og til sammenkomster uten å ruse meg pga angsten).

Rusproblemene var med på å utløse min bipolare lidelse (dype depresjoner og hypomani/mani). Ved siden av dette har jeg også trekk av borderline personlighetsforstyrrelse.

Derfor har jeg aldri fått jobbet konkret med den sosiale angsten desverre. Det har på en måte vært så mye annet å ta tak i først.

MEN, da jeg gikk på antidepressive medisiner merket jeg veldig at det hjalp. Turte t.o.m. å sitte på fester og prate masse uten å ha drukket eller ruset meg, selv om det var masse mennesker tilstede, og alle hørte hva jeg sa. Dette ville aldri skjedd tidligere.

Til høsten skal jeg inn på modum bad til behandling, og DA skal jeg si at jeg vil jobbe med den sosiale angsten som har ligget i bunn i åresvis.

Dette ble mye om meg, men synes jeg måtte forklare deg hvorfor jeg ikke har gjort noe med det selv..

[atva]

Jeg har egentlig gått i terapi i åtte år nå, men har aldri jobbet konkret med den sosiale angsten.

Dette fordi jeg begynte med terapi pga rusproblemer (som igjen startet fordi jeg ikke turte å gå ut blandt folk, og til sammenkomster uten å ruse meg pga angsten).

Rusproblemene var med på å utløse min bipolare lidelse (dype depresjoner og hypomani/mani). Ved siden av dette har jeg også trekk av borderline personlighetsforstyrrelse.

Derfor har jeg aldri fått jobbet konkret med den sosiale angsten desverre. Det har på en måte vært så mye annet å ta tak i først.

MEN, da jeg gikk på antidepressive medisiner merket jeg veldig at det hjalp. Turte t.o.m. å sitte på fester og prate masse uten å ha drukket eller ruset meg, selv om det var masse mennesker tilstede, og alle hørte hva jeg sa. Dette ville aldri skjedd tidligere.

Til høsten skal jeg inn på modum bad til behandling, og DA skal jeg si at jeg vil jobbe med den sosiale angsten som har ligget i bunn i åresvis.

Dette ble mye om meg, men synes jeg måtte forklare deg hvorfor jeg ikke har gjort noe med det selv..

Jeg skjønner hvorfor du ikke har grepet fatt i den sosiale fobien. Der har, som du sier, vært andre ting å gripe fatt i.

Jeg ville bare kommentere at jeg kjenner meg igjen i situasjonen som du beskriver med festlige sammenkomster. Skal jeg kunne bidra, må jeg drikke, og det ganske mye. Det er selvfølgelig avhengig av hvem som er der, men som regel må rusen virke før jeg tør. Når jeg hører at antidepressiva virker mot dette, så blir jeg litt optimist. Men vil man være bedre etter å ha slutta med medisinen? Eller glir man tilbake til det gamle?

Så jeg skal faktisk til legen i morgen. Egentlig er det for en annen ting, men jeg skal ta opp dette også. Får håpe at 20 minutter, som jeg har fått tildelt, er nok til at jeg får fram det jeg skal.

Jeg må innrømme at jeg er litt utålmodig nå når jeg har bestemt meg for å gripe fatt i denne angsten (og depresjonen?). Så jeg lurer på muligheten for å prøve medikamenter mens jeg eventuelt venter på time hos psykolog. Har så lyst til å føle den forknytte følelsen i magen forsvinne. Rett og slett å kunne føle meg fri. Og å se litt lysere på livet.

[oxbow]

Etter min mening har du sikkert sosial fobi, men det blir min mening og en slik vurdering bør nok lege eller psykolog foreta. Kjenner meg veldig godt igjen i det meste du skriver. Jeg tror selv jeg lider av sosial fobi og har gått på antidepressiva mot dette. Den første virkningen jeg merket av medisinen var at jeg ikke fikk hjertebank og rødmet da jeg måtte presentere meg i en stor forsamling. Jeg tror det som kan hjelpe best er behandling av psykolog eller antidepressiva (eller kanskje kombinasjon av disse to).

Lykke til!

[happy1365380345]

Hei!

Jeg er ei jente på 24 år som også kjente meg veldig mye igjen i innlegget ditt. Jeg tok mot til meg rett før jul og bestilte legetime. Jeg forklarte så godt jeg kunne hvordan jeg hadde det og at jeg trodde at jeg trengte en psykolog. (ekstra vanskelig siden jeg hadde jobbet sammen med denne legen). Hun tok meg seriøst, og jeg ble henvist til en voksenpsykiatrisk poliklinikk. Der ble jeg møtt av en ung, nyutdannet kvinnelig psykolog som jeg fortsatt går hos. Det er veldig godt å snakke med en som forstår reaksjonene dine og en som har utdannelse på det du sliter med og ikke minst tar deg seriøst.

Lykke til!

Hilsen

Hei

Kjenner meg godt igjen i situasjonen. Jeg skulle ønske at jeg kunne nå frem til deg med disse ordene: Det du opplever er faktisk naturlige følelser de aller fleste av oss har.

Jeg tror at hvis du spurte et tilfeldig utvalg av mennesker om de er redd for å holde taler, presentere noe i jobbsituasjoner etc, så vil svært mange si at de har de samme følelsene som deg forut for det. Dvs man sover dårlig, man får mageproblemer og hele kroppen er i helspenn.

Det er slitsomt, men ikke nødvendigvis sykelig.

Det virker imidlertid som om du har slitt lenge og etterhvert føles det hemmende på hele livssituasjonen, fordi man gruer seg til alt man skal prestere og til alle situasjoner hvor mennesker er involvert.

Jeg synes du skal snakke med legen din om det, fordi det kan virke som angsten din er i ferd med å utvikle seg til en følelse av lite tilfredshet. Og det er fullt forståelig.

Men husk at piller ikke er løsningen på alt. Det vil i beste fall legge en demper på følelsene dine, slik at du kan prestere mer uten å kjenne på de urolige følelsene dine. Men den dagen du slutter er du fortsatt den du var før, hvis du ikke får tilleggbehandling. For å fjerne denne redselen hos deg kan kognitiv terapi være en løsning. Den er som oftest langvarig, nettopp fordi man må langt inn i seg selv, for å kunne endre ett inngrodd tankesett. Men skal du ha en varig endring, så må det nok til.

Jeg har full forståelse for hvor slitsomt dette er, og jeg skulle ønske vi mennesker var litt mindre "redd" hverandre, fordi vi faktisk ofte frykter nettopp de samme tingene. Dessuten er det jo som oftest slik at vi selv tror andre forventer så ekstremt mye av oss, men sannheten er at mye av dette er forventninger og krav vi stiller til oss selv.

Det finnes faktisk ikke noe mer naturlig enn å av og til føle seg liten, redd og utrygg.

Jeg håper virkelig at du får den hjelpen du trenger for å finne noen løsninger på det som er vanskelig for deg - og ønsker deg lykke til!

[Jente1976]

Jeg skjønner hvorfor du ikke har grepet fatt i den sosiale fobien. Der har, som du sier, vært andre ting å gripe fatt i.

Jeg ville bare kommentere at jeg kjenner meg igjen i situasjonen som du beskriver med festlige sammenkomster. Skal jeg kunne bidra, må jeg drikke, og det ganske mye. Det er selvfølgelig avhengig av hvem som er der, men som regel må rusen virke før jeg tør. Når jeg hører at antidepressiva virker mot dette, så blir jeg litt optimist. Men vil man være bedre etter å ha slutta med medisinen? Eller glir man tilbake til det gamle?

Så jeg skal faktisk til legen i morgen. Egentlig er det for en annen ting, men jeg skal ta opp dette også. Får håpe at 20 minutter, som jeg har fått tildelt, er nok til at jeg får fram det jeg skal.

Jeg må innrømme at jeg er litt utålmodig nå når jeg har bestemt meg for å gripe fatt i denne angsten (og depresjonen?). Så jeg lurer på muligheten for å prøve medikamenter mens jeg eventuelt venter på time hos psykolog. Har så lyst til å føle den forknytte følelsen i magen forsvinne. Rett og slett å kunne føle meg fri. Og å se litt lysere på livet.

Så flott at du skal til legen i morgen! Og si at du ønsker å prøve medikamenter inntil du starter med terapien. Det er jo noe som hemmer deg veldig i hverdagen.

Vet forresten ikke helt hvor lenge det er vanlig å gå på medisiner for angstlidelse, men du sliter jo sannsynligvis med depresjon også. Tror jeg har lest her inne at seroxat virker på begge.

Det er vel meningen at man skal gå i terapi parallellt, og så etterhvert forsøke gradvis og trappe ned på medisinene.

Jeg har som sagt det samme problemet fortsatt. Det er nok fordi jeg ikke har jobbet meg gjennom det i terapi. Det holder nok ikke med medisiner alene hvis man skal få et langvarig resultat.

Skal krysse fingrene for deg i morgen..

[0ne]

Hei

Kjenner meg godt igjen i situasjonen. Jeg skulle ønske at jeg kunne nå frem til deg med disse ordene: Det du opplever er faktisk naturlige følelser de aller fleste av oss har.

Jeg tror at hvis du spurte et tilfeldig utvalg av mennesker om de er redd for å holde taler, presentere noe i jobbsituasjoner etc, så vil svært mange si at de har de samme følelsene som deg forut for det. Dvs man sover dårlig, man får mageproblemer og hele kroppen er i helspenn.

Det er slitsomt, men ikke nødvendigvis sykelig.

Det virker imidlertid som om du har slitt lenge og etterhvert føles det hemmende på hele livssituasjonen, fordi man gruer seg til alt man skal prestere og til alle situasjoner hvor mennesker er involvert.

Jeg synes du skal snakke med legen din om det, fordi det kan virke som angsten din er i ferd med å utvikle seg til en følelse av lite tilfredshet. Og det er fullt forståelig.

Men husk at piller ikke er løsningen på alt. Det vil i beste fall legge en demper på følelsene dine, slik at du kan prestere mer uten å kjenne på de urolige følelsene dine. Men den dagen du slutter er du fortsatt den du var før, hvis du ikke får tilleggbehandling. For å fjerne denne redselen hos deg kan kognitiv terapi være en løsning. Den er som oftest langvarig, nettopp fordi man må langt inn i seg selv, for å kunne endre ett inngrodd tankesett. Men skal du ha en varig endring, så må det nok til.

Jeg har full forståelse for hvor slitsomt dette er, og jeg skulle ønske vi mennesker var litt mindre "redd" hverandre, fordi vi faktisk ofte frykter nettopp de samme tingene. Dessuten er det jo som oftest slik at vi selv tror andre forventer så ekstremt mye av oss, men sannheten er at mye av dette er forventninger og krav vi stiller til oss selv.

Det finnes faktisk ikke noe mer naturlig enn å av og til føle seg liten, redd og utrygg.

Jeg håper virkelig at du får den hjelpen du trenger for å finne noen løsninger på det som er vanskelig for deg - og ønsker deg lykke til!

Hello.

Jeg føler med deg, har det akkurat på samme måte bare at jeg i tillegg rødmer i hver og en av de situasjonene..

Var hos legen min og nevnte dette til han for ca. et år siden, og da sendte han meg til psykiater som jeg aldri dro til.. Kommer til å føle meg skikkelig dum om jeg går til legen en gang til.

Men jeg er jo bare nødt til å komme meg dit skal jeg få det godt med meg selv.. må bare bli litt mer motivert til det..

Ønsker deg lykke til med legetimen imorra, og fortell meg/oss gjerne åssen det gikk. :-)

[Gjest ellriat]

Ja du har nok sosial angst.

Jeg har det på samme måten.

Tror også det kan være arvelig,for jeg ser at foreldrene mine også har mye nerver .

Har vært gjennom hele prosessen uten å komme meg videre.

Tok kontakt med lege,ble henvist til kognitiv terapi.

Gikk på seroxat en stund.

Etter noen møter i denne gruppen, fant jeg ut at dette ikke var noe for meg.

Men det hjelper jo mange andre,og sikkert deg.

I denne sosial angst gruppen, var det personer som hadde det mye værre enn meg, men da på helt andre områder.

De var redde for å gå ut ,gå på kjøpesenter, sitte på bussen, spise sammen med andre, og for å snakke med folk på tlf.

Det jeg hovedsakelig sliter med er nerver i forbindelse med å stå frem foran en forsamling,jo flere jo værre.

Det er faktisk helt utenkelig for meg.

Så jeg valgte å gi opp behandlingen fordi jeg rett og slett ikke greide å åpne meg i denne gruppen.

det føltes helt forferdelig å måtte stå frem for disse personene å fortelle om hvordan jeg hadde det.

Prøvde en stund å unngå slike situasjoner, og ble da ikke så sliten.

Har innsett nå at jeg må gripe tak i problemet på nytt.Terapi sammen med andre i lignende situasjoner,kan hjelpe noen,men ikke meg.

Har tenkt å prøve mer medisiner, selv om jeg ikke har noe lyst.

Angsten forsvinner ikke av seg selv.

Har vært i jobb i mange år,og tvunget meg selv til å stå frem, uten at det har hjulpet.

Så dette er ingen lett kamp.

Jeg kjenner meg igjen, livskvaliteten blir utrolig mye dårligere.

Tar jeg meg en fest føler jeg meg fri.Heldigvis gjør jeg ikke det for ofte, siden jeg drikker litt for mye.

Behandlingen er kognitiv terapi kombinert med medisiner.