NHD- vektl. av diagn.+ årstidsavh. diagn?

[Gjest sol&sommer :-)]

Har vært innlagt to ganger. Første gangen ble det gjennomf. et diagn. interv. pga. mistanke om BPD. Interv. viste ingen klare indikasjoner på BPD. Hovedbehandler var sosionom.

Her var hovedbehandler (sosionom) uenig med psykiateren. Psykiateren mente BPD var en helt riv ruskende gal diagnose (som han så pent uttrykte det).

Etter utskrivelse første gang begynte jeg i behandling hos psykiater. Har gått der ukentlig i et år nå. Hun mener diagnosen min er: tilbakev. dep. lidelse.(alvorlige episoder)

Ble igjen innlagt. Klarte ikke ta vare på meg selv utenfor sykehuset. Problemer med å snakke, spise, drikke osv. Beg. å ta store doser beroligende. Hadde ikke på dette tidspunktet bestemt meg for å ta selvmord, men var så sliten at jeg ikke ville være våken.

Depresjonen kom denne gangen i forb. med samtaler om tidl. overgrep. Var i fin form før vi begynte med dette, etter tre samtaler ble jeg lagt inn.

I tillegg til overn. symptomer var jeg til tider "hysterisk" Fordi bilder av overgrepene dukket opp igjen og igjen... Jeg kunne også føle overgrepene fysisk på kroppen. Fælt!

De første tre ukene på sykeh.(akuttpost) snakket vi mye om overgrepene. Jeg ble bare mer og mer "traumatisert". Etter fire uker fikk jeg ikke lov til å prate mer om dette. De "hysteriske" symptomene lettet.

Psykiateren jeg går hos fast fulgte meg under innl. på akutt avd. Hun sa at de hadde vurdert PTSD og BPD, men hadde til slutt landet på at dette var en alvorlig depresjon og at det ikke var grl. for evt. tilleggsdiagnoser.

Etter fem uker ble jeg overført til åpen avdeling. Her fikk jeg en psykolog til behandler. Han gav meg diagnoen BPD.

Drt blew veldig sårt for meg å få denne diagnosen. For det første fordi jeg oppfatter dette som et slags B-vare stempel, men også fordi diagnosen ble res. av et beh. samarb. som ble preget av konflikt og mistillit. Har prøvd å tenke rasjonellt igjennom hvorfor beh. samarbeidet ikke ble bra. Har kommet frem til at den type "steminig" som det ble mellom oss, overhodet ikke er representativt for mitt forhold til noen andre msk.

Jeg tenker at den negative tonen oss i mellom hadde minst like mye med han å gjøre som med meg.

Jeg har aldri vært en persom som har hatt ustabile forhold til folk. Prøver å være blid og imøtekommende ovenfor alle, og har rett og sltt ikk behov for å ha meninger om alt og alle.

Av familie og vennekrets blir jeg oppfattet som en stabil person.

Jeg har voldsomme steminingssvingninger, men med det mener jeg ikke at jeg veksler mellom sint, sur og blid på minutter, men at kontrasten mellom frisk og dypt deprimert er veldig stor!

Psykiateren som jeg fortsatt går hos oppl. meg som sagt ikke som ustabil.

Jeg ser selv at jeg oppfyller noen av kriteriene ti BDP når jeg er sterkt deprimert. Men langt fra mange nok.

Hvilken diagnose tenker du er korrekt?

Hvilken diagnose vil det være naturlig for en fastlege å forholde seg til?

Hva veier tyngst? Et "øyeblikksbilde" av hvordan jeg fungere inne på et sykehus eller en diagnose fra en psykiater som har fulgt meg, i normale omgivelser, over lengere tid?

Et siste spørsmål: Kan depresjoner være årstidsavhengige?

Psyk.sier de sjeldent er det, men at det er mulig det er slik i mitt tilfelle. Depresjonene følger et fast mønster. Dyp depresjon fra ca. Oktober til November. Depresjonen letter så betraktelig, for så å gi seg helt i slutten av Februar.

Nå er det Mai, og verden er en herlig plass. Jeg storkoser meg, og satser friskt på at dette skal vare.

[Gjest soIeiI]

Jeg er verken lege eller psykiater, men i ditt tilfelle syns jeg det burde legges vekt på at depresjonen kom i forbindelse med oppripping av traumer.

Gjentatte depresjoner er også en diagnose som kanskje stemmer.

At en sosionom mener du bør ha den og den diagnosen trenger du ikke tenke på. Med mindre vedkommende var klinisk sosionom så har ikke vedkommende medisinsk kompetanse.

[Gjest tod]

Jeg syns du skulle stole på hovedbehandleren din som mener du ikke har BPD - det må jo være han som kjenner deg best. Dessuten må du jo i stor grad kunne bedømme dette selv - hvis du virkelig ikke kjenner deg igjen i diagnosen, så har du den vel sannsynligvis ikke.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Først: Personlighetsforstyyreler er varige, uhensiktsmessige personlighetstrekk som personen vanligvis har hatt hele sitt voksenliv. De skal være tilstede hele tiden/ være typisk for pasienten, og de skal ikke være begrenset til sykdomsepisoder.

Jeg tror du har kompleks PTSD.

Den tradisjonelle PTSD diagnosen er laget for tidligere psykisk friske folk som opplever en enkeltstående katastrofal psykisk belastning, vanligvis med livsfare.

Barn, som selvsagt ennå ikke har utviklet en moden og voksen personlighet, og som opplever gjentatte katastrofale hendelser som feks overgrep, utvikler en annen form for PTSD. Denne kalles kompleks PTSD. Svært mange av disse feildiagnostiseres som BPD.

Det at en har K-PTSD forhindrer selvsagt ikke at en kan få gjentatte depresjoner, som også skal diagnostiseres. Det er innlysende for meg at nettopp bekgrunnen for K-PTSD også skulle gi økt hyppighet av depresjoner.

Dessverre blir mange med K-PTSD feilaktig behandlet som om de hadde PTSD. I akuttsituasjoner, som ved en akuttinnleggelse, skal en IKKE grave i fortiden og traumene. Det er feilbehandling.

Det er et stort spørsmål om en i det hele tatt skal grave i fortiden i disse tilfellene. Om en skal gjøre det, skal dette skje i en poliklinisk behandling når pasienten er i en god og stabil fase.

Det er korrekt at årstidsavh ikke er det vanligste ved depresjoner, men for enkelte er det en realitet. Uansett kan jeg ikke se at det har store behandlingsmessige konsekvenser. Depresjonen må behandles når den er der.

[Gjest soIeiI]

Jeg syns du fikk et meget godt svar av NHD her og var jeg deg ville jeg skrevet ut ditt første innlegg og svaret fra NHD og gitt til din behandler.

Kan hende du får riktigere behandling ved rett diagnose!