Hva er schizofreni?

[Gjest Valnøtt]

Hei.

Min mor var for mange mange år siden tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling. Der fikk hun diagnose schizofren.

Dette var i min barndom, og jeg har ingen minner om hvordan hun var før hun ble syk.

I hele mitt liv etter dette har min familie alltid vært så nøye på at hun er heeelt frisk og hun klarer seg veeeeldig bra.

Etter at jeg er blitt voksen og har fått en smule livserfaring selv skjønner jeg jo at moren min er virkelig dårlig.

Hun har klare vrangforestillinger, oppfører seg totalt irrasjonelt, hører og ser litt av hvert, men fremfor alt er hun meget nøye på at hun er frisk. Ja hun er faktisk antagelig den eneste normale personen igjen her i verden.

Det nytter ikke å snakke med henne om dette. Hvis jeg prøver å snakke svært forsiktig om en bagatell med henne, så resulterer dette i de mest groteske raseriutbrudd. Så derfor jatter jeg med.

Men etterhvert skjønner jeg at dette går bare nedover og nedover. Så jeg vil iallefall prøve å forstå hva som skjer med henne, hva som plager henne. Hvordan hun har det og om det er noe jeg eller andre kan gjøre for henne.

Hvis jeg spør henne selv hva hun vil, så får jeg ikke noe godt svar, siden hun mener selv at hun har det veldig bra hvis bare alle andre mennesker i hele verden kunne begynne å oppføre seg sånn som hun synes at de skal.

Takker på forhånd for hjelpen.

[hershel1365380410]

På denne linken kan du finne ut det meste om schizofreni. Det står på engelsk men ser ut til å være ganske så forståelig.

http://www.nimh.nih.gov/publicat/schizoph.cfm

Vær tålmodig, for det er mye å lese her. Det er også et avsnitt som omhandler hva pårørende/familie kan gjøre for å hjelpe folk med schizofreni. Kanskje du kan få noen gode råd der?

Hvis du synes det er trasig å lese engelsk, kan du søke på schizofreni på google.com eller kvasir.no Lommelegen.no kan også gi deg noen svar. Søk i vei, det finnes mye info bare du tar deg litt tid!

[frosken]

Rådet for psykisk helse har en del info her http://www.psykiskhelse.no/artikler.asp?domene=emne&soek=schizofreni

Hvis din mor er schizofren, så har hun vel tross alt klart seg relativt godt her i livet? Det har sikkert ikke vært lett å vokse opp sammen med henne, men hennes behov for å markere sin friskhet er på mange måter lett å forstå. Hun har sannsynligvis opplevd tvangsinnleggelsen som svært nedverdigende - og både hun selv og de nærmeste rundt henne har sikkert hatt behov for å distansere seg fra innleggelsen og opplevelsene knyttet til denne.

Jeg håper at hun evt. har fått tilstrekkelig medisinsk oppfølgning disse årene. Hvis hun har vært plaget av vrangforestillinger, så kunne vel medisiner muligens ha hjulpet henne. Jeg tror derimot det er begrenset nytte i evt. å "innvadere" henne - og forsøke å snakke om problemene.

Du skriver til slutt noe om at hun vil at dere skal oppføre dere på bestemte måter. Dette er det selvfølgelig liten grunn til å føye dere etter dersom dere i utgangspunktet har en rimelig hensynsfull måte å være på. Dere må ta vare på dere selv - akkurat som hun har valgt en måte å ta vare på seg og sitt selvbilde på.

[Gjest Valnøtt]

Rådet for psykisk helse har en del info her http://www.psykiskhelse.no/artikler.asp?domene=emne&soek=schizofreni

Hvis din mor er schizofren, så har hun vel tross alt klart seg relativt godt her i livet? Det har sikkert ikke vært lett å vokse opp sammen med henne, men hennes behov for å markere sin friskhet er på mange måter lett å forstå. Hun har sannsynligvis opplevd tvangsinnleggelsen som svært nedverdigende - og både hun selv og de nærmeste rundt henne har sikkert hatt behov for å distansere seg fra innleggelsen og opplevelsene knyttet til denne.

Jeg håper at hun evt. har fått tilstrekkelig medisinsk oppfølgning disse årene. Hvis hun har vært plaget av vrangforestillinger, så kunne vel medisiner muligens ha hjulpet henne. Jeg tror derimot det er begrenset nytte i evt. å "innvadere" henne - og forsøke å snakke om problemene.

Du skriver til slutt noe om at hun vil at dere skal oppføre dere på bestemte måter. Dette er det selvfølgelig liten grunn til å føye dere etter dersom dere i utgangspunktet har en rimelig hensynsfull måte å være på. Dere må ta vare på dere selv - akkurat som hun har valgt en måte å ta vare på seg og sitt selvbilde på.

Tja, sannelig om jeg vet.

Hun har kanskje klart seg godt her i livet. Hun lager seg jo mat og holder leiligheten sin i orden.

Men hun er så totalt isolert fra andre mennesker som det går an å bli. Hun har ingen venner, ingen slekt, ingenting. Hun sitter der i leiligheten sin og raser over at alle i hele verden er mer eller mindre gale i hodet mens hun røyker 70 om dagen og drikker tett.

Den eneste hun har noe bånd til er vel egentlig meg og mine barn, men det er begrenset hvor mye det blir av det også. For det første bor vi ett godt stykke unne, for det andre er hun ikke all verdens ingteressert i oss.

Vi kan ikke la henne ha ungene alene, for jeg kan ikke ta sjansen på at hun finner på noe med dem. Det er ikke sikkert at hun vil gjøre noe galt, men det kan godt hende. Hun har ingen grenser inni seg som passer med det andre mennesker har.

Et eksempel er når vi var på et sted med mange mennesker. Min sønn på fem år ville gå litt lenger bort enn der vi var. Hun gikk sammen med han og jeg tenkte at det gikk greit.

Men hun passet ikke på ham. Det var ikke hennes oppgave sa hun. Hun ble helt rasende og holdt på å fly på meg når jeg sa at jeg trodde hun passet på han når vi ikke var der.

Hun hylte at vi burde ha tenkt på henne. Hun hadde ikke hatt noen som passet på seg hun. Og ingen som var glad i seg eller noen ting.... Ja, det tok helt av.

Vi må alltid passe på hva vi sier til henne, for det er ikke så mye som skal til for å vekke opp et aggresjonsnivå som jeg sjelden har sett maken til.

Den eneste kontakten hun har med andre enn meg er når hun går til legen sin, som hun forøvrig bytter ut i ett kjør.

Dessuten er hun litt ut og inn på sykehus. Det foregår som regel slik at hun går tl legen, får papirer på innleggelse, legges inn, nekter å la seg undersøke og skrives ut igjen etter en time eller to. Det hun da er innlagt for er typisk kul på kneet, vondt i armen og denslags.

Jeg takler forsåvidt å forholde meg til henne. Det er jo begrenset hvor mye vi treffer henne og da blir det lettere å jenke seg. Det som skjærer meg i hjertet er at den tilværelsen hun lever er så nitrist. Jeg kan ikke huske at hun har vært glad en eneste gang over noen ting.

Jeg skulle ønske det var noe man kunne gjøre, men begynner å skjønne at det antagelig ikke er all verden vi kan få gjort.

Takker likevel for linkene jeg har fått. Nå skal jeg sette meg inn i temaet så jeg iallefall vet hva jeg står overfor.

[Soria]

Tja, sannelig om jeg vet.

Hun har kanskje klart seg godt her i livet. Hun lager seg jo mat og holder leiligheten sin i orden.

Men hun er så totalt isolert fra andre mennesker som det går an å bli. Hun har ingen venner, ingen slekt, ingenting. Hun sitter der i leiligheten sin og raser over at alle i hele verden er mer eller mindre gale i hodet mens hun røyker 70 om dagen og drikker tett.

Den eneste hun har noe bånd til er vel egentlig meg og mine barn, men det er begrenset hvor mye det blir av det også. For det første bor vi ett godt stykke unne, for det andre er hun ikke all verdens ingteressert i oss.

Vi kan ikke la henne ha ungene alene, for jeg kan ikke ta sjansen på at hun finner på noe med dem. Det er ikke sikkert at hun vil gjøre noe galt, men det kan godt hende. Hun har ingen grenser inni seg som passer med det andre mennesker har.

Et eksempel er når vi var på et sted med mange mennesker. Min sønn på fem år ville gå litt lenger bort enn der vi var. Hun gikk sammen med han og jeg tenkte at det gikk greit.

Men hun passet ikke på ham. Det var ikke hennes oppgave sa hun. Hun ble helt rasende og holdt på å fly på meg når jeg sa at jeg trodde hun passet på han når vi ikke var der.

Hun hylte at vi burde ha tenkt på henne. Hun hadde ikke hatt noen som passet på seg hun. Og ingen som var glad i seg eller noen ting.... Ja, det tok helt av.

Vi må alltid passe på hva vi sier til henne, for det er ikke så mye som skal til for å vekke opp et aggresjonsnivå som jeg sjelden har sett maken til.

Den eneste kontakten hun har med andre enn meg er når hun går til legen sin, som hun forøvrig bytter ut i ett kjør.

Dessuten er hun litt ut og inn på sykehus. Det foregår som regel slik at hun går tl legen, får papirer på innleggelse, legges inn, nekter å la seg undersøke og skrives ut igjen etter en time eller to. Det hun da er innlagt for er typisk kul på kneet, vondt i armen og denslags.

Jeg takler forsåvidt å forholde meg til henne. Det er jo begrenset hvor mye vi treffer henne og da blir det lettere å jenke seg. Det som skjærer meg i hjertet er at den tilværelsen hun lever er så nitrist. Jeg kan ikke huske at hun har vært glad en eneste gang over noen ting.

Jeg skulle ønske det var noe man kunne gjøre, men begynner å skjønne at det antagelig ikke er all verden vi kan få gjort.

Takker likevel for linkene jeg har fått. Nå skal jeg sette meg inn i temaet så jeg iallefall vet hva jeg står overfor.

Huff, det er vondt å høre at folk har det sånn

Det er godt hun i hvert fall har deg da.