ille ute... Hjelp!

[Gjest lei-meg-jeg]

Hei.

Håper på raskt svar nå, for jeg er litt ille ute. Jeg er ei jente på 18 år, jeg skader meg selv temmelig ofte, i perioder mange ganger om dagen. Jeg klarer ikke la være. Jeg har gjort dette siden barneskolen. (6 år.) Jeg har også flere selvmordsforsøk bak meg, men dette er lenge siden. Moren og faren min, som jeg bor sammen med, er klar over at jeg sliter og vet at jeg skadet meg selv før. Fastlegen min har sendt søknad om behandling, skulle egentlig komme inn på poliklinikk før april, men har ennå ikke hørt NOEN TING... (bortsett fra at brevet er kommet fram...) Skolelegen vet også at jeg har til tider dype sår, ofte med infeksjon som trenger behandling, men jeg orker ikke vise ham sårene. Det er rett og slett j***** vondt. (Han prøvde å overtale meg i et kvarter, men jeg stakk av til slutt). Nå har jeg gått uten selvmordstanker i to år, men de siste dagene har de kommet tilbake for fullt. Jeg tar meg selv i å tenke at jeg bare kan hoppe fra den broa, eller gå den veien fra skolen i langfri imorgen for da vil ingen oppdage meg hvis jeg går i elva, eller jeg kan ta tablettene i skapet mens foreldrene mine er ute for da kommer de ikke til å oppdage meg før det er for sent. Har til og med sjekket medisinene om det går an å dø av dem. Hvor lang tid det tar, hvor store doser jeg må ta osv. Hittil har jeg klart å hindre meg selv, men tyder dette på at jeg har mistet kontrollen? Jeg vet ikke hvem jeg skal snakke med, foreldrene mine sier at det går over, legen min har for øyeblikket ferie, lærerne mine kjenner jeg ikke, og skolehelsetjenesten er ikke på skolen når jeg trenger dem... Blir redd for at jeg skal gi opp helt, går konstant med et barberblad i lommen, hvis alt skulle bli for ille. Da kan jeg bare kutte meg selv, kanskje til og med klare å ta livet av meg.

Aner ikke hva jeg skal gjøre lenger. Det føles ut som om tankene mine går i ring og jeg klarer ikke hindre dem i å leve sitt eget liv.

Håper på raske, gode råd.

[soleil]

Etter legekontoret er stengt kan du ringe legevakta.

Si det som det er, ikke pynt på sannheten.

Kanskje det hadde vært godt å bli lagt inn nå? Da må du be om det!

Har du prøvd å ringe psykehuset og høre hvorfor du ikke har fått noe svar?

Håper det går bra!

[soleil]

Jeg misforstod i første innlegget, trodde du hadde søkt om å få komme på sykehus.

Jeg minner om at det er fritt sykehusvalg så om du vil legge deg inn et sted kan du velge hvor du vil. Mest praktisk er nok i nærheten av familien.

Kast de barberbladene, du fortjener ikke å skade deg selv.

810 30 030 er telefonnummeret til Mental helse, om du trenger noen å snakke med. Du kan være anonym om du ønsker det. Kanskje de har oversikt over sykeus om du er interessert i det.

Lykke til!

[Mimmy]

Ville råde deg til å snakke med noen på legevakta, dersom du ikke får tak i fastlegen din. De kan hjelpe deg med evt. medisinell behandling frem til du får snakke med noen på poliklinikken.

Ellers så kan du ringe mental helses telefon, som Soleil opplyste om, eller Kirkens SOS som også har døgnvakt 815 33 300.

[Gjest lei-meg-jeg]

Jeg misforstod i første innlegget, trodde du hadde søkt om å få komme på sykehus.

Jeg minner om at det er fritt sykehusvalg så om du vil legge deg inn et sted kan du velge hvor du vil. Mest praktisk er nok i nærheten av familien.

Kast de barberbladene, du fortjener ikke å skade deg selv.

810 30 030 er telefonnummeret til Mental helse, om du trenger noen å snakke med. Du kan være anonym om du ønsker det. Kanskje de har oversikt over sykeus om du er interessert i det.

Lykke til!

Hadde kanskje vært tryggest å være på et sykehus, men hater å innrømme at jeg mister kontrollen. Har legeskrekk og tenker så mye på hva som vil skje på sykehuset.

Takk for nummeret...

[Gjest lei-meg-jeg]

Ville råde deg til å snakke med noen på legevakta, dersom du ikke får tak i fastlegen din. De kan hjelpe deg med evt. medisinell behandling frem til du får snakke med noen på poliklinikken.

Ellers så kan du ringe mental helses telefon, som Soleil opplyste om, eller Kirkens SOS som også har døgnvakt 815 33 300.

takk til deg også, er så glad i dette stedet, hvor det faktisk er folk som bryr seg!!!

[frosken]

Hei!

Det er synd du må vente såpass lenge på å komme i gang med terapi - og jeg håper du ber legen din om å purre på dette når vedkommende igjen er tilgjengelig.

Hvorvidt du er i ferd med å miste kontrollen, tror jeg ingen andre enn du kan svare på - og ditt svar her tror jeg kommer an på hva du dypest sett ønsker for tiden. Når man sliter mye, så oppstår det gjerne behov og ønsker om avlastning og omsorg - og det kan virke forlokkende å slippe å ta ansvar for seg selv en stund. Dessuten fungerer jo psykiatrien ofte slik at dersom du sier at du ikke har kontroll og blir trodd på det, så må de hjelpe deg akutt - gjerne med en innleggelse. Dersom du derimot sier at du tror du har kontroll men har det svært vondt - så sier de at du må nok regne med å vente en god stund til - underforstått at de prioriterer andre pasienter som de mener har det verre enn deg. Dermed blir gevinsten av å oppfatte seg selv som helt uten kontroll mht selvdestruktivitet, svært stor. Videre vil det å oppleve seg selv som "uten kontroll" ofte gi mindre skyldfølelse enn det motsatte.

Den type tanker du beskriver tror jeg mange med psykiske lidelser har i perioder, og en del velger å gjøre alvor av de mest destruktive tankene. Det at du har denne type tanker, er ikke i seg selv et tegn på at du er i ferd med å miste kontroll - men de er et tegn på at du har det lite godt. Det at du har det såpass vondt gjør at jeg håper du snart får noen å snakke med. Sannsynligvis vil du ha best utbytte av poliklinisk behandling, - innleggelser kan like gjerne medføre forverring som forbedring mht selvdestruktivitet. Men mange har et såpass stort behov for å være sikre på at de blir tatt på alvor at de oppgir evnen til å ta ansvar for seg selv i håp at noen andre kan gjøre det en periode. Hvorvidt du klarer å unngå dette, må du selv ta stilling til.

Du skriver at ingen er tilgjengelig for deg nå - men hvor lenge er det til legen og andre kommer tilbake?

[Mimmy]

takk til deg også, er så glad i dette stedet, hvor det faktisk er folk som bryr seg!!!

Håper du får hjelp snart, ellers så må du ta kontakt med noen, slik at det blir fortgang på å komme i gang med terapi. Og syns det virker som du kan ha utbytte av støttesamtaler eller annen form for støtte også, i tillegg til vanlig terapi.

Kanskje det også finnes noe slags dagopplegg du kan tilknyttes, og dermed slippe å bli innlagt, dersom det da ikke blir vurdert slik at innleggelse er det beste for deg. Er ikke sikkert at det er det beste, alltid, å være innlagt, men heller å prøve seg utenfor institusjon, men med litt ekstra hjelp og støtte i en overgangsperiode. Men dette kan de opplyse mere om, når du kommer til behandling.

Har forstått det slik (men vet ikke egentlig så mye om det, fordi jeg selv ikke har vært innlagt noen gang) at det er vanlig å først forsøke terapi i poliklinikk. Dvs. at man ikke blir innlagt, men møter regelmessig til terapi. Ønsker deg lykke til i hvertfall.

[soleil]

Hadde kanskje vært tryggest å være på et sykehus, men hater å innrømme at jeg mister kontrollen. Har legeskrekk og tenker så mye på hva som vil skje på sykehuset.

Takk for nummeret...

Hei på deg!

Det er trygt og godt på et psykeus.. Faste rutiner, folk som passer på deg, god mat, fine aktiviteter om du liker å lage noe med hendene..

Min erfaring er at de som er innlagt er veldig hyggelige, gode mennesker. Alle er forskjellige. Både godt voksne og yngre folk som regel. Du kan trekke deg tilbake når du ønsker til rommet ditt for å slappe av og trenger du noen å snakke med, så er det ansatte der for det.

Kanskje er det basseng, treningsrom eller fine områder å gå tur i? (Da jeg var innlagt på åpen avdeling dro vi 3 jenter på sykkeltur en gang til en cafe - mye som går an!)

Er nok mange som kunne ha godt av slike pusterom i hverdagen.

Hvis du kan ha bruk for at noen tar seg litt ekstra av deg og at du får en god trygghet rundt deg syns jeg ikke du skal tenke på at innleggelse er noen skam.

Legene på psykeuset er ingenting å være redd for.

Det er riktig som det nevnes at en prøver poliklinisk behandling før en går til innleggelse som regel. (Minste inngrep først)

Ettersom du ikke har fått den type hjelp og er i dårlig form så syns jeg du skal vurdere det. Hvis du ikke er skikkelig utredet for dine problemer så får du også en fin anledning til det om du blir innlagt.

Er ikke sikkert en trenger være innlagt så lenge heller. Sannsynligvis blir en sparka ut når en er frisk nok, slik at andre får plassen.

Sender en liten rosinbolle..

( ; )

[frosken]

Hei på deg!

Det er trygt og godt på et psykeus.. Faste rutiner, folk som passer på deg, god mat, fine aktiviteter om du liker å lage noe med hendene..

Min erfaring er at de som er innlagt er veldig hyggelige, gode mennesker. Alle er forskjellige. Både godt voksne og yngre folk som regel. Du kan trekke deg tilbake når du ønsker til rommet ditt for å slappe av og trenger du noen å snakke med, så er det ansatte der for det.

Kanskje er det basseng, treningsrom eller fine områder å gå tur i? (Da jeg var innlagt på åpen avdeling dro vi 3 jenter på sykkeltur en gang til en cafe - mye som går an!)

Er nok mange som kunne ha godt av slike pusterom i hverdagen.

Hvis du kan ha bruk for at noen tar seg litt ekstra av deg og at du får en god trygghet rundt deg syns jeg ikke du skal tenke på at innleggelse er noen skam.

Legene på psykeuset er ingenting å være redd for.

Det er riktig som det nevnes at en prøver poliklinisk behandling før en går til innleggelse som regel. (Minste inngrep først)

Ettersom du ikke har fått den type hjelp og er i dårlig form så syns jeg du skal vurdere det. Hvis du ikke er skikkelig utredet for dine problemer så får du også en fin anledning til det om du blir innlagt.

Er ikke sikkert en trenger være innlagt så lenge heller. Sannsynligvis blir en sparka ut når en er frisk nok, slik at andre får plassen.

Sender en liten rosinbolle..

( ; )

Jeg er veldig enig med deg i at en ikke skal anse det som en skam eller et nederlag dersom en innleggelse er det som anbefales.

Det er allikevel kanskje viktig å være klar over at de færreste pasienter tilbys innleggelser. Antallet pasienter som ønsker seg innleggelser er mye større enn antallet behandlingsplasser. Derfor tror jeg man skal være realistisk mht hvor sannsynlig det er at man får noe mer enn maks noen få døgns innleggelse hvis selvskading er hovedsymptomet.

Ved enkelte diagnoser anser man det som mer gunstig med innleggelser enn andre - og f.eks. bipolare i en begynnende manisk fase får nok et annet tilbud enn mange andre pasientgrupper - fordi en innleggelse her kan bety en dramatisk forkortning av sykdomsperioden. Ved f.eks. bpd er det derimot endel behandlere som mener en i størt mulig grad skal minimere antall innleggelsesdøgn - fordi innleggelser sannsynliggjør en ugunstig regresjon - og en mulig forverring av situasjonen både på kort og lang sikt.

Grunnen til at jeg skriver dette er at altfor mange føler seg avvist og lite forstått av sine behandlere når de ikke tilbys innleggelser. Noen ganger er selvfølgelig det tilfelle - andre ganger ligger faglige begrunnelser bak, og disse begrunnelsene burde det snakkes mer om synes jeg.

[villvind]

Jeg er veldig enig med deg i at en ikke skal anse det som en skam eller et nederlag dersom en innleggelse er det som anbefales.

Det er allikevel kanskje viktig å være klar over at de færreste pasienter tilbys innleggelser. Antallet pasienter som ønsker seg innleggelser er mye større enn antallet behandlingsplasser. Derfor tror jeg man skal være realistisk mht hvor sannsynlig det er at man får noe mer enn maks noen få døgns innleggelse hvis selvskading er hovedsymptomet.

Ved enkelte diagnoser anser man det som mer gunstig med innleggelser enn andre - og f.eks. bipolare i en begynnende manisk fase får nok et annet tilbud enn mange andre pasientgrupper - fordi en innleggelse her kan bety en dramatisk forkortning av sykdomsperioden. Ved f.eks. bpd er det derimot endel behandlere som mener en i størt mulig grad skal minimere antall innleggelsesdøgn - fordi innleggelser sannsynliggjør en ugunstig regresjon - og en mulig forverring av situasjonen både på kort og lang sikt.

Grunnen til at jeg skriver dette er at altfor mange føler seg avvist og lite forstått av sine behandlere når de ikke tilbys innleggelser. Noen ganger er selvfølgelig det tilfelle - andre ganger ligger faglige begrunnelser bak, og disse begrunnelsene burde det snakkes mer om synes jeg.

Psyken min spør alltid om jeg vil innlegges (akutt) dersom jeg har problemer, men nå sliter jeg med flere typer diagnoser.

Kan bli innlagt øyeblikkelig dersom jeg ønsker det (akuttavdeling da) men så er psyken overlege. Kanskje det har noe å si.

[Gjest lei-meg-jeg]

Psyken min spør alltid om jeg vil innlegges (akutt) dersom jeg har problemer, men nå sliter jeg med flere typer diagnoser.

Kan bli innlagt øyeblikkelig dersom jeg ønsker det (akuttavdeling da) men så er psyken overlege. Kanskje det har noe å si.

Jeg skal utredes med tanke på BP. Det er bare noen ganger jeg føler at jeg trenger hjelp, hvis jeg går med på å legge meg inn, vil jeg antagelig sette himmel og jord i bevegelse for å komme meg vekk få dager etter en nedtur, problemet er at jeg blir aggressiv hvis jeg ikke får det som jeg vil, det øker ikke sjansene for at jeg skal komme meg ut heller. Er bare redd for at jeg skal gjøre meg selv noe i de dagene jeg ikke er meg... til tross for at jeg ikke vet hvem "meg" er lenger...

[soleil]

Psyken min spør alltid om jeg vil innlegges (akutt) dersom jeg har problemer, men nå sliter jeg med flere typer diagnoser.

Kan bli innlagt øyeblikkelig dersom jeg ønsker det (akuttavdeling da) men så er psyken overlege. Kanskje det har noe å si.

En må nok vurdere for og i mot. Dette kan en gjøre sammen med behandleren sin, som kjenner både pasienten og behandlingstilbud.

Det kan være godt å ha trygge omgivelser en periode.

Det er forøvrig stor forskjell på å være innlagt på en lukket akuttavdeling og en åpen avdeling, men dette syns jeg du skal ta opp med behandleren din.

Det er fritt sykehusvalg, så i prinsippet kan man legges inn på sykehus over hele landet.