"Koseprat" eller utålmodighet?

[zaxxon]

Dette her er et sitat fra mimmy. Jeg starter en ny tråd på det fordi jeg selv er litt frustrert over det.

SITAT

"Jeg har nok også "misbrukt" noe tid i terapi på såkalt koseprat, fordi jeg har syntes det har vært endel vanskelig å snakke om, og brukt lang tid på å komme til "poenget"."

SITAT SLUTT

Under og etter sammtaler kan jeg føle det som om min behandler ikke stiller de "rette" spørsmålene, men det er mye (kose)prat om andre detaljer som jeg ser det. Spørsmålet er om denne (kose)praten er nødvendig for 1. Terapautisk 2. Å stille Diagnose.

Et annet spørsmål er om det er riktig å være "utålmodig" Selv om jeg selv er fasiten på meg selv så er det kanskje riktigere å la ting gro frem organisk, selv om det kanskje kan virke noe kunstig. Jeg er ihvertfall litt frustrert over dette her. Jeg vet ikke svaret. Hva mener dere andre?

Beste hilsner

[Mimmy]

Min type "koseprat" dreier seg ofte om opphengthet i forhold til ting som har skjedd tidligere, ting som VAR vanskelige, men som egentlig ikke er så problematisk for meg personlig lenger.

Bruker det som et slags forsvar, for at ting ikke har gått så bra for meg. Men etter at jeg fikk diagnosen asperger syndrom, så har jeg gått vekk fra dette, fordi at nå har jeg jo en forklaring på hvorfor ting ikke har fungert for meg. Og ble så lettet at jeg gråt, faktisk, da jeg fikk diagnosen.

Men så skjedde det, da, at jeg begynte å lese litt om den....

Og ble ikke så veldig glad, lenger!

Så nå er jeg opphengt i selve diagnosen, og behandling/tilrettelegging rundt meg, slik at hverdagen fungerer bedre.

Men blir veldig intens på det, jeg ser jo det selv, også, og så er jeg jo så heldig å bli påmint om det, her, også....har omtrent drevet folk (ytterligere) fra forstanden her på dette forum, er jeg redd! Og ikke bare på forumet, heller, tror nok folk kan bli ganske frustrerte over meg og utålmodigheten min.

Ting skal helst ha hendt i går, for at jeg skal være fornøyd. Vet jo at jeg vil få hjelp, jeg, selv om det kanskje tar litt tid, og ikke skjer akkurat slik som jeg forventer, alltid.

[zaxxon]

Min type "koseprat" dreier seg ofte om opphengthet i forhold til ting som har skjedd tidligere, ting som VAR vanskelige, men som egentlig ikke er så problematisk for meg personlig lenger.

Bruker det som et slags forsvar, for at ting ikke har gått så bra for meg. Men etter at jeg fikk diagnosen asperger syndrom, så har jeg gått vekk fra dette, fordi at nå har jeg jo en forklaring på hvorfor ting ikke har fungert for meg. Og ble så lettet at jeg gråt, faktisk, da jeg fikk diagnosen.

Men så skjedde det, da, at jeg begynte å lese litt om den....

Og ble ikke så veldig glad, lenger!

Så nå er jeg opphengt i selve diagnosen, og behandling/tilrettelegging rundt meg, slik at hverdagen fungerer bedre.

Men blir veldig intens på det, jeg ser jo det selv, også, og så er jeg jo så heldig å bli påmint om det, her, også....har omtrent drevet folk (ytterligere) fra forstanden her på dette forum, er jeg redd! Og ikke bare på forumet, heller, tror nok folk kan bli ganske frustrerte over meg og utålmodigheten min.

Ting skal helst ha hendt i går, for at jeg skal være fornøyd. Vet jo at jeg vil få hjelp, jeg, selv om det kanskje tar litt tid, og ikke skjer akkurat slik som jeg forventer, alltid.

Sitat

Men så skjedde det, da, at jeg begynte å lese litt om den.... Og ble ikke så veldig glad, lenger! SITAT SLUTT

Hvorfor? Du er jo deg! Du er jo den du er, uansett hva en diagnosetekst sier. Det er den du er du skal være glad i.

Det du sier om å endelig få en forklaring, i form av fagpersoners uttalelser, følger jeg deg helt på. Dette er mye av problemene i forholdet sammfunn og psykiatriske pasienter, i bunn og grunn er vi "eksentriske" alle sammen. Å få en diagnose er på en rar måte at sammfundet godtar den du er, og det er vel viktig for alle!?

Beste hilsner

[Mimmy]

Sitat

Men så skjedde det, da, at jeg begynte å lese litt om den.... Og ble ikke så veldig glad, lenger! SITAT SLUTT

Hvorfor? Du er jo deg! Du er jo den du er, uansett hva en diagnosetekst sier. Det er den du er du skal være glad i.

Det du sier om å endelig få en forklaring, i form av fagpersoners uttalelser, følger jeg deg helt på. Dette er mye av problemene i forholdet sammfunn og psykiatriske pasienter, i bunn og grunn er vi "eksentriske" alle sammen. Å få en diagnose er på en rar måte at sammfundet godtar den du er, og det er vel viktig for alle!?

Beste hilsner

Ja, selvsagt har du rett i det, men det er da en drittdiagnose (unnskyld uttrykket) allikevel, da. Som å være antisosial, men uten å være "syk" psykisk, bare rett og slett falt ned fra en annen planet....! Men det er ikke noe gøy med psykiatriske diagnoser, uansett hva det nå måtte være slags diagnoser man får.

Skal vel være glad til, at jeg tross alt er så "frisk" som jeg er psykisk, til tross for denne diagnosen. Selv om jeg har en depresjon, og også har mye angst, som ikke i utgangspunktet har noe med lidelsen å gjøre, men som ofte kommer som tilleggsproblematikk.

Er som sagt medfødt, så det er ikke noe jeg kan noe for, selv om andre mennesker kan få meg til å føle det slik, til tider. Det er ikke fordi de ikke vil skjønne, kanskje, men det er vel litt vanskelig. Er vanskelig å forklare også, dette. Det er fordi de ikke forstår, tross alt. Psykologen min, som har satt diagnosen, forstår ihvertfall rimelig bra. Venner og familie også. Og er tolerante overfor mine særheter.

Og psykologen min sa at hun syntes jeg hadde uttrykt meg så godt selv, rett etter at jeg fikk diagnosen. Da sa jeg at det var ikke jeg som skulle tilpasse meg jobben, det var jobben som skulle tilpasses meg. Slik gjelder det andre mennesker også, i utgangspunktet, men jeg skjønner jo at det kan være litt vanskelig å forstå, dette. Er et komplisert menneske, jeg, med dette handikappet.

[Gjest fubar]

Hvis du vet hvilke spørsmål som er "riktige", hvorfor ber du ikke din behandler om å stille deg dem?

Bare en tanke......

[Mimmy]

Sitat

Men så skjedde det, da, at jeg begynte å lese litt om den.... Og ble ikke så veldig glad, lenger! SITAT SLUTT

Hvorfor? Du er jo deg! Du er jo den du er, uansett hva en diagnosetekst sier. Det er den du er du skal være glad i.

Det du sier om å endelig få en forklaring, i form av fagpersoners uttalelser, følger jeg deg helt på. Dette er mye av problemene i forholdet sammfunn og psykiatriske pasienter, i bunn og grunn er vi "eksentriske" alle sammen. Å få en diagnose er på en rar måte at sammfundet godtar den du er, og det er vel viktig for alle!?

Beste hilsner

Hvor har du tatt det rare navnet zaxxon fra? Ikke så viktig, kanskje, bare litt nysgjerrig. Har det noe med musikk å gjøre, eller?

For øvrig, takk for godt svar...må jobbe litt mere med meg selv og mitt eget selvbilde fremover, har blitt endel ødelagt av endel omstendigheter, føler blant annet at folk tar meg for å være dum, på en måte.

Syns av og til at de er så "snille", men tror ikke at det stikker så veldig dypt, så jeg har litt liten tillit. De sier at jeg skal bli godt tatt vare på, i den nye arbeidssituasjonen min, men jeg vet nå ikke jeg, da, jeg får se. Tror kanskje ikke de har så gode, tolerante holdninger til mentalt handikappede, slike som meg, dit jeg kommer.

Redd for at de bare skal bli irriterte på meg, og at jeg skal bli uglesett og hakket på. For i neste omgang å bli behandlet godt, og snilt. Slik at jeg ikke vet hva jeg skal forholde meg til, blir så vanskelig, når jeg ikke vet hva jeg kan forvente av reaksjoner.

Selvsagt kan det hende jeg får det bra, men jeg er redd for at jeg skal føle meg like utenfor og alene dit jeg kommer, som jeg har følt meg hele livet mitt, og som for så vidt er det som er å definere som vanlig for meg. Er litt barnslig i mine ønsker, det vet jeg.

Jeg blir så lett såret, fordi de andre kommer med kommentarer om meg, til meg. Selv om jeg ikke mente noe vondt, med å ikke forstå ting som ikke var verbalt uttalt, men bare formidlet gjennom kroppsspråk, blant annet.

Så jeg må innrømme at jeg føler meg som en flue lokket inn i edderkoppens nett.

[zaxxon]

Hvis du vet hvilke spørsmål som er "riktige", hvorfor ber du ikke din behandler om å stille deg dem?

Bare en tanke......

Jeg vet ikke om alle spørsmål som er "riktige", men jeg vet om noen som er viktige. Men det er ikke sikkert at svarene på de spørsmålene er like lette å håndtere!

Skal ta det opp!

Beste hilsner

[zaxxon]

Hvor har du tatt det rare navnet zaxxon fra? Ikke så viktig, kanskje, bare litt nysgjerrig. Har det noe med musikk å gjøre, eller?

For øvrig, takk for godt svar...må jobbe litt mere med meg selv og mitt eget selvbilde fremover, har blitt endel ødelagt av endel omstendigheter, føler blant annet at folk tar meg for å være dum, på en måte.

Syns av og til at de er så "snille", men tror ikke at det stikker så veldig dypt, så jeg har litt liten tillit. De sier at jeg skal bli godt tatt vare på, i den nye arbeidssituasjonen min, men jeg vet nå ikke jeg, da, jeg får se. Tror kanskje ikke de har så gode, tolerante holdninger til mentalt handikappede, slike som meg, dit jeg kommer.

Redd for at de bare skal bli irriterte på meg, og at jeg skal bli uglesett og hakket på. For i neste omgang å bli behandlet godt, og snilt. Slik at jeg ikke vet hva jeg skal forholde meg til, blir så vanskelig, når jeg ikke vet hva jeg kan forvente av reaksjoner.

Selvsagt kan det hende jeg får det bra, men jeg er redd for at jeg skal føle meg like utenfor og alene dit jeg kommer, som jeg har følt meg hele livet mitt, og som for så vidt er det som er å definere som vanlig for meg. Er litt barnslig i mine ønsker, det vet jeg.

Jeg blir så lett såret, fordi de andre kommer med kommentarer om meg, til meg. Selv om jeg ikke mente noe vondt, med å ikke forstå ting som ikke var verbalt uttalt, men bare formidlet gjennom kroppsspråk, blant annet.

Så jeg må innrømme at jeg føler meg som en flue lokket inn i edderkoppens nett.

Det kunne ha noe med Saxon å gjøre, men det har det ikke. Det var en gang i dataspillenes spede begynnelse et spill som het Zaxxon, det ble også en film ut av det.

Beste hilsner

[Mimmy]

Jeg vet ikke om alle spørsmål som er "riktige", men jeg vet om noen som er viktige. Men det er ikke sikkert at svarene på de spørsmålene er like lette å håndtere!

Skal ta det opp!

Beste hilsner

Det er sikkert vanskelig å ta opp dette med behandler, ihvertfall noe av det. Det er slik jeg har slitt med, også, det. At jeg ønsket at min behandler skulle stille de rette spørsmålene.

Kommer det av, at du ikke har fått noen diagnose enda, kanskje, slik som meg. Ikke det at spørsmålene sluttet å komme, etter at jeg fikk diagnosen, altså, bare det at nå er det JEG som stiller spørsmålene, ikke behandleren i så stor grad.

Det er uansett veldig fint å ha en knagg å henge følelsene på, syns jeg. Hvis det tar lang tid før du får diagnose, så syns jeg du skal be om å få se journalen. Ikke vær redd for å spørre om diagnose, heller, det har de plikt til å gi deg innenfor et rimelig tidspunkt. Etter 3 - 4 terapitimer, så skal behandleren ihvertfall vite nok om deg, til å kunne komme med en midlertidig diagnose, om ikke annet.

Klem fra

[E.T.3311]

Hei!

Jeg tror det er litt sånn at man ikke kan vente at behandleren alltid stiller de rette spørsmålene. Hvis det er noe en vil ha tatt opp, så må man nok som oftest bringe det på bane selv, da de (terapautene) ikke er tankelesere.

Det er hva jeg tror, selv om det kan være helsikes vanskelig noen ganger...

Mvh.

[Gjest calestia]

tror det er viktig med koseprat under en langtidsbehandling jeg.

hvis ikke tror jeg terapien lett blir for tøff og trettendes.

jeg sier gjerne i fra jeg, om jeg orker å snakke om vanskelige ting .. psyken mener det er helt greit å snakkei vei om andre ting om jeg helst vil det, fordi det er jeg som bestemmer uansett hvor lang tid det måtte ta..

tror han har rett, for hadde han presset meg og bare snakket om " vikige" ting hadde jeg ikke orket å gå dit særlig lenge..

dv jo si at jeg må ta ansvar, og sette grenser og si nei.. en jobb i seg selv, men meninga er jo at jeg på sikt skal bli sterkere, orke å bære mer ansvar, og kunne sette grenser og si i fra om mine behov..