NHD: Har du nytte av oss?

[Gjest ikke undertegnet]

DET har jeg lurt på noen ganger. Om du av og til kan lese noe her som setter igang nye tankerekker hos deg. Og som du kan dra nytte av i terapien overfor dine pasienter i RL?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, absolutt.

Dette gir meg gode muligheter til å se psykiatrien og helevesenet fra pasientens perspektiv.

Jeg her blitt mer bevisst på hvor mye informasjon pasientene holder skjult for oss. Det har gjort meg mer direkte i utspørringen.

Dessuten har jeg blitt enda mer oppmerksom på informasjonsaspektet. Som leder for avdelingens Forsknings- og fagutviklingsenhet har jeg også ansvar for systemene for pasientinformasjon. Her har erfaringer fra DOL vært gode å ha med seg.

[Gjest ikke undertegnet]

Ja, absolutt.

Dette gir meg gode muligheter til å se psykiatrien og helevesenet fra pasientens perspektiv.

Jeg her blitt mer bevisst på hvor mye informasjon pasientene holder skjult for oss. Det har gjort meg mer direkte i utspørringen.

Dessuten har jeg blitt enda mer oppmerksom på informasjonsaspektet. Som leder for avdelingens Forsknings- og fagutviklingsenhet har jeg også ansvar for systemene for pasientinformasjon. Her har erfaringer fra DOL vært gode å ha med seg.

Det var hyggelig å høre! Da kan vi føle oss LITT nyttige til tross for alle våre begrensninger.

Det er selvfølgelig MYE lettere å fortelle om sine problemer anonymt til en fagperson her inne, enn det er å fortelle det til egen behandler mens en føler vedkommendes granskende blikk.

Faktisk så tror jeg gamle dagers ligging på sofaen hadde noe for seg! Behandleren satt bak pasienten, og en slapp det vanskelige med å ha øyekontakt, eller å vite at en unngår øyekontakt, i tillegg til vanskelighetene med å få fram det problematiske stoffet. For mange er jo øyekontakt et problem i seg selv, og to problemer på en gang må jo bli 'skjærings'.

Det er ikke bestandig det nyeste som fungerer best! JEG hadde garantert vært mer dristig i mine betroelser (= kortere terapitid) hvis jeg slapp psykiaterens blikk. Ikke at jeg ville likt å ha terapi i liggende stilling forresten. Tror det ville hemmet meg også, men en skulle hatt mulighet til å velge halvt bortvendt stilling eller rett og slett med ryggen til i de tilfellene hvor en ikke orker 'publikum' når en forteller. For meg er det nemlig ikke 'verst' å få sagt det jeg skal si, men at jeg føler meg så betraktet første gangen jeg tar opp et nytt tema. Andre gangen er det greit.

[villvind]

Det var hyggelig å høre! Da kan vi føle oss LITT nyttige til tross for alle våre begrensninger.

Det er selvfølgelig MYE lettere å fortelle om sine problemer anonymt til en fagperson her inne, enn det er å fortelle det til egen behandler mens en føler vedkommendes granskende blikk.

Faktisk så tror jeg gamle dagers ligging på sofaen hadde noe for seg! Behandleren satt bak pasienten, og en slapp det vanskelige med å ha øyekontakt, eller å vite at en unngår øyekontakt, i tillegg til vanskelighetene med å få fram det problematiske stoffet. For mange er jo øyekontakt et problem i seg selv, og to problemer på en gang må jo bli 'skjærings'.

Det er ikke bestandig det nyeste som fungerer best! JEG hadde garantert vært mer dristig i mine betroelser (= kortere terapitid) hvis jeg slapp psykiaterens blikk. Ikke at jeg ville likt å ha terapi i liggende stilling forresten. Tror det ville hemmet meg også, men en skulle hatt mulighet til å velge halvt bortvendt stilling eller rett og slett med ryggen til i de tilfellene hvor en ikke orker 'publikum' når en forteller. For meg er det nemlig ikke 'verst' å få sagt det jeg skal si, men at jeg føler meg så betraktet første gangen jeg tar opp et nytt tema. Andre gangen er det greit.

Har aldri (nesten) blikkontakt med psyken, selv om h*n sitter rett foran meg.

H*n lurer på hvorfor, og sier jeg gir så lite kontakt.

Tror jeg føler meg for sårbar og redd for å begynne å gråte dersom h*n ser blikket mitt.

Gråter aldri i timene.

Prøver å holde maska selv for psyken. Tror det er det verste som kunne skje meg.

Gråter bare alene.